Ett år etter milliardkonkursen er Sydvaranger Gruve i gang igjen

– Alt dere ser bak oss her har stått stille i nesten ett år.

Arnfinn Mentyjærvi peker på en enorm fabrikkhall der digre tromler, valser og hjul snurrer rundt. Støynivået gjør det vanskelig å snakke, over alt er det dryppende vann og grått støv som legger seg på maskiner og ansikter.

Separasjonsverket i Sydvaranger Gruve er i gang igjen, nesten ett år etter konkursen.

– Det er jo helt uvirkelig, sier Mentyjærvi.

– Hvem skulle trodd dette her den 18. november i fjor. Vi er kjempeglade, vi kan ikke si noe annet.

Politisk interesse forsvinner i motvind

Sydvaranger gruves gjenoppstandelse er et lite lyspunkt for gruvenæringa i Norge. Det har vært mange skuffelser de siste årene.

I 2012 snakket Elisabeth Gammelsæter om en renessanse for bergverksindustrien. Siden den gang har det ene gruveprosjektet etter det andre støtt på problemer. Deriblant:

• Nussirs kobbergruve i Kvalsund
• Arctic Golds gullgruve i Kautokeino
• Kodal Minerals planlagte fosfatgruve i Larvik
• Dalen gruves foreslåtte avfallsdeponi i Brevik

Særlig i Finnmark og Nord-Norge har spørsmål om urfolksrettigheter og ulike protestaksjoner fulgt med planlagte gruveutbygginger.

– Den politiske oppmerksomheten rundt gruvedrift svinger, sier Olav Hallset, kommunikasjonsansvarlig i Norsk Bergindustri.

– Når det er oppgang er det lett å være for denne typen industriarbeidsplasser, men når lønnsomheten faller bort er det lett at de som er imot får eie debatten. Det vil si at motstanderne får større plass.

Norge blir gruvetaper

Også i de andre nordiske landene møter gruveprosjekter motstand. Sverige har hatt flere protester knyttet til gruver, også der ofte i samiske områder. Også der har nedgangen i råvarepriser rammet næringa.

Men mens antallet ansatte i svenske og finske gruver har økt, har antall arbeidsplasser i den norske bergverksnæringen gått ned de siste fem årene.

Noe skyldes effektivisering, noe stansen i Sydvaranger og hos Store norske på Svalbard.

Men Norge er også et mindre fristende land for gruveinvestorer.

– Norge vurderes som et mindre attraktivt land enn Sverige og Finland, sier Hallset.
– Det er en industriell bevissthet i Sverige og Finland som vi ikke har i Norge. De har ikke hatt oljebransjen å lene seg på i alle år.

Noe av problemet, mener gruvenæringen, er at Norge ikke har gode nok prosesser for gruveselskaper som vil etablere seg her. Det er vanskelig å vite hvor lang tid det vil ta å få en tillatelse, og hvor mye det vil koste, og man har ingen garanti for at kommuner vil sette en stopper for prosjektet, slik tilfellet var med Arctic Gold.

Mange kommuner, særlig i Finnmark, har også sett på konkursen i Sydvaranger som et skrekkeksempel på hva som kan skje om man åpner for gruveetableringer.

– Vi gjorde feil

Det hadde ligget i kortene lenge at Sydvaranger Gruve ikke kom til å overleve vinteren 2015.

Jernmalmprisen hadde sunket, selskapet manglet kapital, gruva var i ferd med å gå tom for tilgjengelig malm, og Direktoratet for mineralforvaltning mente gruva hadde blitt forsømt.

Like fullt kom det som en overraskelse på mange da de ansatte ble kalt inn til et møte den 18. november i fjor.

– Jeg tror vi gjorde mange feil i starten, sier tidligere konsernsjef i Northern Iron, Anthony Beckmand.

– Vi vokste for fort. I løpet av tre måneder hadde vi 400 ansatte. Det ble inngått katastrofale kontrakter som det tok fem-syv år å finne ut av. Men i løpet av de siste to årene gjorde vi så mye rett, vi var akkurat i ferd med å få hodet over vann og se mulighetene foran oss da konkursen inntraff.

Nå surkler kaffemaskinene igjen på kontorene i Sydvaranger Gruve. Australske Beckmand er tilbake som finansdirektør for nye Sydvaranger AS. Noen av de neongule arbeidsjakkene er i bruk. Men det er ikke lenger en arbeidsplass for 400 mennesker slik som før.

Og enkelte mener at det bør det heller aldri bli igjen.

Vil ikke tilbake til gruvealderen

– Befolkningen i Sør-Varanger har stått med ryggen mot havet siden starten av nittenhundretallet, sier Greger Mannsverk, i verkstedbedriften Kimek i Kirkenes.

– Vi jobbet kun med å hakke fjell.

Han mener Sør-Varanger har satset altfor hardt på gruvedrift opp gjennom årene, noe som igjen har gjort kommunen sårbar for konkurser eller svingninger i driften.

Og det har også gjort noe med dem som bor i kommunen. For etter et århundre med gruvedrift kan det være vanskelig å se for seg at man skal satse på andre ting.

– Det er nok mange som mener at vi bør satse tungt på gruva. Å omstille folk mentalt tar lang tid. Og det er klart at mentalt så er vi helt klart enda et ensidig gruvesamfunn.

Mannsverk ønsker seg ikke tilbake til gammel gruvestorhet. Han vil ha flere ulike næringer i kommunene, heller enn én stor hjørnesteinsbedrift.

– Vi får håpe at de lykkes og at de kan være en bedrift med 30 til 60 stykker i arbeid. Det tror jeg er viktigere enn å ha en stor bedrift som skjelver litt med 400–500 ansatte, sier han.

Satser på ny drift

Foreløpig ser det ikke ut til at det er noen større planer på gang i gruven utenfor Kirkenes.

Det har gått sakte, men sikkert framover siden Felix Tschudi kjøpte opp gruva i vår. Etter hvert har det kommet lys i vinduene på separasjonsverket. Fra august begynte stadig flere av de tidligere ansatte å få telefoner med spørsmål om de kunne komme tilbake på arbeid. I september begynte malmtoget å gå igjen.

Men foreløpig henter de bare det som var igjen av malm da gruva gikk konkurs.

– Jeg vet ikke om vi vil bli en vanlig gruve igjen, sier Beckmand.

– I løpet av det neste året skal vi få en ny gruvetillatelse, og vi skal forsøke å få bedre forståelse av geologien og mineralressursene vi har her. Og så skal vi starte opp igjen i en liten skala.

Han tror ikke historien vil gjenta seg.

– Med den kunnskapen og erfaringen vi har så vil vi absolutt prøve å gjøre ting mye bedre nå.

Ståltro på fremtida

På pauserommet i jernmalmbruddet i Bjørnevatn er det lunsj.

Rundt ti neonkledde mann har pause i et lite rom som lukter kaffe og verksted. Flere av dem som før bare var maskinførere har vært nødt til å lære seg å jobbe på separasjonsverket. På den måten kan gruva klare seg med færre ansatte enn før.

– Det blir som Bambi på glattisen å bli kastet opp i det, ler Simon Grønnås.

Gleden over å være tilbake på jobber å ta og føle på.

– Da jeg fikk telefonen om at jeg skulle tilbake på jobb, da danset jeg hele veien hjem, smiler Kim Vegard Olsen.

– Jeg får håpe jeg blir her til jeg er ferdig i arbeidslivet.