Et magisk fjell

– Myyyyyyyygg!

Ikke én, ikke ti, ikke 50, men en hærskare av sultne mygg går til angrep.

Det startet med at en fot glapp på de sleipe steinene i den kraftige strømmen. Nå kryper Stian rundt på gresset på ei lita øy, midt i elva. Han leiter etter noe, i gresset, en matpakke, som han mistet i fallet.

– Stian, hva holder du på med? Jeg kan ikke vente mer. Jeg blir spist levende av mygga!

To journalister i NRK, som egentlig kunne hygget seg foran TV-en, direktesendingen fra NRKs sommerbåt i rosenes by, har i stedet gått feil i Tanas tette skoger, og brukt to timer av lørdagskvelden på å finne en vei over ei brusende elv.

Målet er Rásttigáisá, en fjelltopp på Finnmarksvidda.

Med sine 1066 meter over havet er Rásttigáisá Finnmarks 13. høyeste fjell. En tur på til sammen 31,6 kilometer.

– Ikke for pyser, samtykker NRKs journalister senere på turen, eplekjekke, idet de forserer de første snøpartiene.

Men i utlandet finnes det likevel et fjell som er mye høyere enn alle fjellene på Finnmarksvidda. De menneskene som bor sør for dette fjellet kaller det Sagarmatha. Nord for fjellet kaller de det Chomolungma. Siden 1865 har det også hatt et tredje navn, Mount Everest.

«Gudenes vrede»

For de menneskene som bor rundt Mount Everest er fjellet hellig, og har sterke iboende krefter. Det gjelder å ikke påkalle gudenes vrede.

Nettopp dét skjedde i våres, da «alle vinders mor», eller på norsk, «et stort snøskred», feide ned over Everests sørside og tok livet av 27 klatrere. Det var naturens og gudenes straffedom som kom for dagen.

Hellige fjell, og troen på at de stedene som er nærmest himmelen, og gudene, har spesielle krefter, finnes over hele verden, både i naturreligionene og verdensreligionene.

Også Rásttigáisá er et hellig fjell, ett av mange i Norge. Ifølge samenes gamle religion har Rásttigáisá sterke iboende krefter. Så sterke krefter at sjamaner fra både nord og sør i Sameland i gamle dager kjempet for kontrollen over fjellet.

Vanlige folk pleide å legge ned en gave til gudene og de underjordiske da de passerte fjellet under en reise. På den måten kunne man blidgjøre de sterke kreftene, og dermed unngå ulykker.

I dag tror kanskje menneskene innerst inne at det bor åndelige krefter i Rásttigáisá og mange av verdens fjell. Når fjellklatrere over hele verden hvert år kjemper mot ekstremvær og tynn luft på Mount Everest, og når NRKs journalister kjemper mot myggen på Rásttigáisá, handler det i underbevisstheten om å overvinne naturens åndelige krefter. Det tror Roald Kristiansen, som forsker på norsk og samisk religionshistorie.

Men før vi ringte ham, ringte vi til en mann i Tana som sies i å ha peiling på hellige fjell.

Ånder og makter

Ring, ring!

Telefonen ringer på kontoret til en lokal historiker i Tana, ikke langt fra foten av Rásttigáisá. Det er NRK som ringer.

– Host, host!

Mannen som tar telefonen, og som hoster, heter Aage Solbakk. I Tana har de eget forlagshus, og Solbakk har gitt ut mang ei bok om samisk kultur og historie.

– Om forlatelse, jeg måtte hoste litt, sier Solbakk. – Det er fordi jeg måtte skynde meg til dette intervjuet. Jeg kom nemlig nettopp fra en offerplass der jeg guidet noen turister. Vi hadde en ofring til lakseguden, forteller han.

Solbakk forteller at det over hele Sameland, fra de nordsamiske, de lulesamiske og i de sørsamiske områdene, finnes hellige fjell og offerplasser.

– Men også i Sør-Norge finnes det hellige, samiske fjell. Her kan områdene rundt Dovre nevnes, der Harald Hårfagre rett før 900-tallet ble gift med den samiskættede Snøfrid Svåsedatter, forteller han.

Men det er i Nord-Norge, og spesielt i Finnmark, at de fleste hellige fjellene befinner seg.

I dag har vi skriftlige kilder som daterer tilbake til 16- og 1700-tallet på en oppfatning av at naturen, i samisk forståelse, ikke er tom. At det er krefter i naturen som kan innvirke på det vi gjør.

Også mennesker kunne ha iboende krefter, som for eksempel trolldom. Det bodde mange hekser i Finnmark, selv om fylket kun hadde 3000 innbyggere. Derfor måtte norske og samiske trollkvinner og -menn lide flammenes tunger på Vardøhus og andre steder i Finnmark under hekseprosessene. Dømt av nordmenn, og brent til døde på bålet.

Ifølge samisk tro fantes det guder, ånder og makter overalt i naturen. Åndene hersket over fjellformasjoner, og også noen innlandsvann. Dette påvirket hvordan folk beveget seg i landskapet, og hvordan de oppførte seg på spesielle steder.

Metaller og fiskerester

Vinden tar kraftig til like under toppen av Rásttigáisá. Og det er kaldt på 1000 meter, selv om det er juli i Sameland.

– Er jakken din vindtett, spør Stian.

– Tja, den bør holde, akkurat.

I gamle dager ga man en gave, et offer, til åndene i fjellet dersom det ikke blåste til slik man ønsket. For det var dem som kunne styre for vinden. At den skulle komme, eller gå, eller ha en bestemt retning.

Fordi samene så på naturen som besjelet, oppsto det en gaverelasjon mellom mennesket og kreftene i naturen – en byttehandel. Offerplassene ble plassert i de områdene åndene hersket. Tok man hensyn til de underjordiske, til åndene, til vannguden, vind-guden og lakseguden, kunne man få hjelp tilbake.

Hvis man ikke gjorde det, kunne man bli straffet, forteller Roald Kristiansen, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved Norges arktiske universitet.

– Ofte finner man i både norrøn og samisk tradisjon en del religiøse forestillinger om at kreftene er territoriale. At det var krefter som voktet over livet i bestemte områder. Når mennesker kom til disse områdene, for eksempel til et fjell, måtte man hilse fjellet og kanskje gi et offer. Et slikt offer kunne være en hel rein, men som regel noe mindre. Man måtte henvende seg til de åndelige maktene og få fred med dem, forteller han.

Naturens krefter var oftest ikke storforlangende, og derfor ble det normalt ikke ofret levende vesener. Edle metaller skal ha vært sett på som kraftfullt og magisk.

Det var også vanlig å ofre rester av fisk eller dyr til offersteinen, eller «sieidi» som det heter på samisk. Da man på våren fikk den første laksen skulle man ofre hodet og innvollene til sieidi-en.

Ofrer den dag i dag

På 1600- og 1700-tallet ble samene kristnet. Mange misjonærer skrev i sin tid ned hva slags fjell som ble regnet som kraftfulle, og dermed som hellige, i samisk tradisjon, men en fullkommen oversikt finnes ikke.

Til tross for kristningen har likevel mange forestillinger i den samiske troen blitt holdt i hevd. Den dag i dag praktiseres de gamle ritualene blant noen samer som ønsker å ta vare på denne kulturen.

Men det har ikke vært lett. Selv ble ikke Solbakk klar over offerplassene i nærheten av hjembygda si før han flyttet til Oslo og ble student i ung alder. I Oslo møtte han nemlig folk med interesse for temaet.

– Under oppveksten ville vi ikke snakke om disse tingene. Mange vokste opp i et læstadiansk samfunn, og da var man ikke opptatt av sjamanens virksomhet, sier han,

– Men likevel tar folk i dag fortsatt turer til foten av hellige fjell. Jeg kjenner folk som ofrer til seidi-en, men de snakker ikke høyt om det. Det skyldes at de konservative kristne mener at det er djeveldyrkelse, at det er «fysj, fysj».

Solbakk mener holdningene er annerledes blant liberale, samiske kristne. De er opptatte av å ta vare på samenes åndelige historie. Selv synes han det er viktig å ikke glemme de gamle tradisjonene.

– Selv velger jeg å ofre. Jeg er historiker og dette er en viktig del av vår historie. Jeg vil formidle videre denne kunnskapen.

– Vil leve i fred

Selv har Solbakk aldri prøvd å komme til toppen av Rásttigáisá, slik NRKs journalister gjorde forrige helg.

Der oppe, på toppen, med panoramautsikten til norsk og finsk skog, mark og vidder, var det en offer-ring av stein og gevirer fra reinsdyr rundt varden.

Kanskje fikk NRK også fred med åndene i fjellet, mener Roald Kristiansen. Stian fant tross alt mesteparten av matpakken sin.

– At mennesker i 2015 vil erobre fjell, for å underlegge seg dem, kan kanskje være en sekulær form for å forholde seg til at fjell er boliger for makter. Man må bestige fjellet for å erobre disse maktene, sier han.

Kristiansen utelukker ikke at dagens tindebestigere, som Stian og undertegnede, egentlig søker en indre sjelero.

– Det normale for dagens mennesker ville vært å ikke bestige fjellet, og heller vise det respekt uten å utfordre det for mye. Men istedet må man erobre fjellet for å kunne leve i fred.

• Til topps i Tana!
• Ut.no's guide til Rásttigáisá
• Bestiger 56 topper i løpet av helga
• – Dette fjellet må ikke krenkes
• - Hellig fjell viktigere enn OL