Dødsmaskinen som ble en dødsfelle

K-278 er det opprinnelige navnet på den sovjetiske angrepsubåten som denne aprildagen glir usynlig gjennom vannet, 400 meter under havoverflata.

I katt-og-mus-leken med britiske og amerikanske ubåter er den atomdrevne kjempen utrustet med kjernefysiske våpen, og den skal i tilfelle krig kunne operere som kommandofartøy.

Ubåten er den eneste i sitt slag. Ingen annen ubåt har dobbelt skrog der det innerste er av titan. Derfor har ingen annen ubåt heller dykket så dypt som denne 122 meter lange og 8000 tonn tunge krigsmaskinen, som har fått navnet «Komsomolets» – medlem av ungkommunistforbundet.

Dybderekorden ble satt fem år før denne skjebnesvangre aprildagen. 4. august 1984 tok mannskapet ubåten helt ned til 1020 meter. Der var trykket så stort at døråpninger ble for smale til at mannskapet kunne passere, og metallnagler spratt ut av skillevegger.

En dødsmaskin av dimensjoner. Men ingen om bord tenker at dødskampen er det de selv som snart skal utkjempe.

7. april har «Komsomolets» vært på patrulje i 39 dager. Den befinner seg sørvest av Bjørnøya, og nærmeste fastland er kysten av Finnmark. Etter planen skal de ikke på land på basen på Kolahalvøya før 30. mai.

Stemningen om bord er avslappet. De som har vært på nattevakt har gått for å hvile. Dagene er rutinepreget, med fire timer på vakt og åtte timer fri.

Men de neste timene skal utvikle seg til en nådeløs kamp mot varme, røyk, giftige gasser og til slutt kulde der ute i det uendelige havet.

– Den kan ikke synke

Klokka har akkurat passert 11 på formiddagen da en skingrende alarm bryter stillheten om bord. Det har brutt ut brann i ubåtens sjuende og bakerste seksjon.

Fra kontrollrommet forsøker vakthavende å få kontakt med han som de vet befinner seg bakerst. Men det kommer ikke noe svar. Brannen sprer seg framover langs kabelgatene. Oljepumper stanses og ubåten mister hydraulikktrykket. «Komsomolets» er kraftløs 500 meter under havoverflata.

Igor Kalinin er kapteinløytnant om bord. Han skal på vakt senere på dagen, men finner umiddelbart sin posisjon når alarmen går, slik instruksen tilsier.

Herfra skjer alt fort. Kommandoer gis og mannskapet løper for å utføre dem.

Men det er ingen frykt om bord. Mannskapet vet hva de skal gjøre, og de er sikre på at dette kommer til å gå bra. Og når kaptein Jevgenij Vanin makter å få ubåten til overflaten ved hjelp av ballasttankene, er de overbevist om at faren er over.

Det skal ikke være mulig at båten nå kan synke. Det er utenkelig.

Dessuten har også basen på Kola blitt varslet. Hjelpen er sikkert underveis.

Men det går ikke mer enn 20 minutter før brannen har spredt seg til alle seksjonene bak i ubåten. Gummilaget utenpå skroget, som skal stoppe akustiske signaler og redusere muligheten for at fienden kan finne ubåten, begynner å smelte. Etter hvert må kapteinen beordre alle som ikke kjemper direkte mot flammene, opp på dekk.

Seks og en halv time etter at alarmen gikk, har ikke kaptein Vanin noe annet valg enn å beordre folk i redningsflåtene. Sovjetunionens undervannsstolthet har begynt å ta inn vann. En halvtime senere forsvinner «Komsomolets» i dypet med akterenden først. Med seg tar ubåten flere av besetningen og kaptein Jevgenij Vanin.

På overflata har vinden økt. Et sovjetisk fly ankommer og forsøker å slippe flere redningsflåter ned. Men de desperate sjøfolkene klarer ikke å få tak i noen av de. Flåtene driver avgårde.

Fortsatt skal det gå lenge før de får hjelp.

Og med fire grader i vannet skal det i teorien godt gjøres å overleve mer enn 45 minutter. Overlevingsdrakter har de ikke.

Dessuten ligger den eneste redningsflåten de har opp–ned i vannet, og de klarer ikke å snu den.

Så begynner de å synge for å holde motet oppe.

– Vi hadde ikke tid til å bli redd, forteller Igor Kalinin. Ved kjøkkenbordet hjemme i St. Petersburg viser han bilder av båten han var så stolt over å tjenestegjøre på. Han har også tatt vare på bilder fra redningsaksjonen.

De klamrer seg fast til den spinkle redningsflåten og forsøker å holde seg i bevegelse. Det er så kaldt at snøen som legger seg på hendene ikke smelter. Bølger slår over flåten, og de er tidvis under vann. Stadig er det noen av mannskapet som ikke klarer å holde seg fast.

De blir borte.

Så skjer det noe Igor syns er underlig. Over bølgetoppene kommer et skip til syne.

– Men fra vi først ser skipet i det fjerne og til det kommer fram, er det enda flere som dør. Kan det være fordi de slappet av og tenkte for tidlig at nå var de reddet, undres han.

Også Igor strever med å holde seg bevisst. Han husker ikke mer før han ligger i bunnen av en oransje båt.

– Hvordan de fikk meg opp i båten vet jeg ikke.

Forsvant med atomvåpen

I marineklubben i St. Petersburg viser 71 år gamle Boris Kolyada stolt fram en modell av «Komsomolets». Her møtes tidligere ubåtoffiserer og blir unge igjen. På veggene henger bilder fra både stolte og triste øyeblikk.

Den pensjonerte kommandørkapteinen var veileder for kapteinen på «Komsomolets» på ubåtens siste tokt. Planen var at neste tokt skulle Jevgenij Vanin ha kommandoen alene.

Kolyada hadde gått av vakt klokka 8 om morgenen og lå og slumret på køya da døden banka på der ute i det uendelige havet.

Men også han var sikker på at båten ikke skulle gå til bunns. En av ekspertene om bord regnet ut at ubåten iallfall ville holde seg flytende i ett, kanskje to døgn. Mer enn nok tid til å sikre at alle ville komme trygt hjem.

Det skulle vise seg at det var langt mellom teori og virkelighet denne aprildagen. På få timer ble det i stedet en kamp på liv og død.

Senere ble det også en alvorlig bekymring for både forskere og fiskerinæringa. Det som forsvant i dypet, var en atomreaktor og kjernefysiske våpen.

Men mannskapet hadde nok med seg selv denne ettermiddagen. Alt annet ble uvesentlig.

I vannet er det fire grader. Når havet har lukket seg over ubåten, vet de at det fortsatt vil gå en time før hjelpen er framme.

– Jeg ventet så lenge med å forlate ubåten at jeg ikke trengte hoppe. Jeg kunne bare gå ut i vannet og svømme til flåten, sier Kolyada.

Men det var ikke akkurat som å tusle ut på stranda og legge på svøm.

– Det ble en vanskelig evakuering. Noen ropte desperat om hjelp og klarte ikke å svømme. Flere måtte bare ta avskjed med sine venner, forteller Kolyada.

Ubåten sklir ned i dypet på høykant, og seks mann som fortsatt er i live følger med. Men «Komsomolets» er unik på flere områder. Den er den eneste ubåten som har en innebygd redningskapsel.

Med den kan de seks fortsatt redde livet. En av dem er kaptein Jevgenij Vanin. Han befinner seg først på dekk, men når båten begynner å synke går han resolutt om bord og stenger luka. En kaptein forlater ikke sitt fartøy så lenge det fortsatt er mannskap om bord.

Men heller ikke her stemmer teori og virkelighet. Samtidig som ubåten stadig synker dypere forsøker de å løse ut redningskapselen. Men det går ikke. Noe er feil med mekanismen.

Boris Kolyada tror det er fordi båten ikke er horisontal i vannet.

På nesten 1700 meters dyp treffer «Komsomolets» bunnen. Endelig løsner redningskapselen og begynner på ferden mot overflata igjen.

Men heller ikke nå skal det vise seg at redningskapselen er noen livsforsikring. Idet kapselen treffer overflata spretter luka opp og vannet strømmer inn.

Bare en av de fem som kom seg om bord i kapselen klarer å komme seg ut før kapselen er overfylt og forsvinner i dypet for godt.

Hjelpeløse vitner

På den eneste redningsflåten klamrer overlevende seg fast. Noen henger bare på utsida og klamrer seg fast i et tau. Frykten for å dø der ute i det ugjestmilde havet begynner å bre seg. Et russisk overvåkningsfly av typen Iljusjin Il-38 har kretset over en stund og forsøkt å slippe ned redningsflåter. På samme måte som ubåtens egne redningsflåter driver også de av gårde.

Et norsk Orion-fly kommer også til havaristedet. På et rutinetokt i de store havområdene har de fanget opp radiokommunikasjon som tyder på at noe har skjedd. Men de vet ikke om det er en øvelse eller ikke.

Ikke før de kommer fram og ser flåten på vannet. Mannskapet om bord tar bilder og vurderer at det ikke har noen hensikt å slippe ned noen flåte. Det vil bare føre til at de desperate sjøfolkene vil forsøke å svømme for å få tak i den.

En svømmetur de trolig ikke vil overleve.

Fra redningsflåten oppfattes det som at det norske flyet ikke gjør noen forsøk på å hjelpe. Flyet setter etter en tid over havaristedet kursen hjem til Andøya flystasjon.

Det er ingenting de kan gjøre.

Ikke før klokka har passert 1800, sju timer etter at brannen startet, ankommer det sovjetiske fiskefartøyet «Aleksandr Khlobystsov» den oppgitte posisjonen. Utrolig nok finner de en flåte der mange fortsatt er i live.

Men i det kalde og opprørte havet har mange måttet gi tapt.

Boris Kolyada har glidd ut og inn av bevisstløshet, men uten at han selv kan forklare hvordan, klarer han å klamre seg fast. Om bord i fiskebåten får han endelig legehjelp.

Samtidig ser han flere av sine kollegaer blir lagt på kjølerom.

De klarte det ikke.

Dramatikken i Norskehavet tok livet av 42 sjøfolk. I det tidligere Sovjetunionen sitter fortsatt etterlatte i sorg. Mange har spørsmål som aldri har blitt besvart.

– Mamma, noen må gjøre denne jobben

42 svart-hvitt-portretter og et kart med kysten av Nord-Norge dekker hele veggen i rommet på skolen som Sergej Markov gikk på.

Det er bilder av Sergej og de 41 andre sjøfolkene som aldri kom hjem fra toktet i Norskehavet. 82 år gamle Roza Markova blar i brev sønnen skrev til henne. Brevene, minnerommet og støtteforeningen for de etterlatte er alt hun har i livet. Sergej var hennes eneste sønn, og mannen hennes er også død.

– Uten dette hadde jeg ikke hatt noe, og sorgen ville gjort meg gal, sier hun stille.

Og nå er hun opptatt av å forberede 30-årsmarkeringen av katastrofen. Da kommer overlevende og etterlatte fra hele det tidligere Sovjetunionen til St. Petersburg for å minnes. Det er mye som skal forberedes.

Men den bunnløse sorgen slipper aldri taket. Den gamle og litt krokryggede damen forstår at Sergej gjorde det som krevdes av en ung patriotisk mann i datidens Sovjetunionen.

– Han beroliget meg og sa det var trygt. Og jeg syns han gjorde sin plikt som enhver mann måtte gjøre.

Roza tror kanskje ikke alle forstår, men slik var de oppdratt i sovjettiden. De var patrioter. Og de som tok tjeneste på ubåt, fikk ord på seg for å være de beste.

Dessuten lå det til familien. Sergej var femte generasjon sjømann.

Men hva de gjorde i ukevis der ute på havet fikk ingen vite. Ikke engang de nærmeste hadde noen formening om ubåtenes oppdrag. Men alle forsto at det var viktig for Sovjetunionen. Alt annet var strengt hemmelig.

Det eneste familien av og til fikk, var brev der han fortalte at han brukte fritiden til å lage tilstelning for kollegaene.

«Jeg jobbet så hardt for å arrangere en kveld for mannskapet at jeg ble så sliten og forsov meg til vakten», skriver han.

Båten skulle jo være så trygg

Den første meldingen om at noe hadde skjedd nådde utrolig nok TV-skjermene i Sovjetunionen ikke lenge etter ulykken. Ved tidligere ulykker hadde sovjetiske myndigheter vært fullstendig tause. Men hvilken båt det gjaldt, hvor den var og hvor alvorlig det var fortalte ingen. Likevel var det langt mer enn normalt. Før var alt bare hemmeligstemplet.

Roza tenkte ikke at det kunne være «Komsomolets», selv om hun alltid var engstelig for at noe kunne skje. Men sønnen hadde jo beroliget henne med at det var en så trygg båt.

Men så fikk de besøk av faren til sønnens venn. Han hadde snakket med sin sønn, som også var i Nordflåten. Han kunne fortelle at ulykken hadde rammet «Komsomolets» og at Sergej ikke hadde overlevd.

– Det var helt forferdelig, sier hun stille.

Tjenesten han var så stolt av, og båten som han stolte så på, hadde likevel blitt en dødsfelle.

Og der, på nesten 1700 meters dyp ikke langt fra et av verdens viktigste fiskefelt i Barentshavet, ligger den enda.

Dramaet sørvest for Bjørnøya er ikke over. Det skal vare i flere år.

Både atomreaktoren og de kjernefysiske våpnene er fortsatt om bord i ubåten nede i dypet. Radioaktivt materiale kan lekke ut i sjøen. Og alle husker de dramatiske konsekvensene av kjernekraftulykken i Tsjernobyl bare tre år tidligere. Boligområder ble ubeboelig. Også i Norge økte radioaktivitet blant annet i reinkjøtt.

Tenk om det fiskerike havet skulle bli forurenset av radioaktivitet. Om plutonium, som trenger mer enn 24.000 år på å bli halvparten så farlig, skulle sive ut fra vraket der nede i dypet.

«Miljøbombe i dypet»

Overskriftene i norske medier var mange og dramatiske i ukene og årene etter at atomubåten forsvant.

En russisk forsker mente til og med at radioaktivt utslipp ville bety at havområdene i nord ikke kunne fiskes i på 600 år! Andre mente det maksimalt ville gå ti år før radioaktivitet lakk ut i havet.

Også Frederic Hauge og Bellona var på banen, og mange alternativer ble diskutert. Kunne ubåten heves?

Men 30 år etter har ingenting skjedd.

Det vil si: ikke har atomreaktoren smeltet ned, og ikke har atomvåpnene eksplodert.

Kan vi likevel vente oss en atomkatastrofe ute i det fiskerike havet når som helst?

Det norske Havforskningsinstituttet og Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet har siden ulykken fulgt nøye med. Russiske myndigheter har i tillegg vært nede med fjernstyrt undervannsfarkost og forseglet åpninger i skroget som oppsto som følge av en eksplosjon da ubåten sank.

Og de vet at atomreaktoren om bord ble stengt ned før båten sank.

Hilde Elise Heldal er havforsker. Hun har som oppdrag å følge med på at tilstanden til havet rundt oss er god og at potensielle forurensningskilder ikke plutselig oppfører seg uventet.

Ingen har noen kriseplan

– Vi har laget en modell som viser at dersom det kommer et utslipp, så vil det føres med havstrømmene nordover og i en halvsirkel østover før det dreier sørover og inn i Barentshavet. Men avstanden er lang og havet er stort. Radioaktiviteten blir uttynnet og nærmest borte. Det betyr at det ikke vil medføre noen risiko.

Risikoen for en økologisk katastrofe anses så liten at det ikke engang finnes noen kriseplan. Seksjonssjef Inger Eikelmann ved Direktoratet for atomsikkerhet og strålevern er sikker på at de uansett hva som skjer vil ha god tid til å iverksette tiltak.

– Vi forstår at radioaktivitet kan virke skremmende. Men et utslipp fra «Komsomolets» vil aldri medføre at sjømat vil få faretruende høye verdier av radioaktivitet. Det er fordi saltet i sjøen bidrar til at fisk tar opp mindre radioaktivt stoff, og fordi det er så enorme havområder som tynner ut det radioaktive stoffet, forklarer hun.

Målinger så langt viser dessuten at de utslippene av Cesium-137 som etter ulykken ble registrert fra ventilasjonssjakter på ubåten, har avtatt markant de senere årene.

I tillegg mener forskerne at plutonium som måtte lekke ut ikke vil spre seg i vannmassene, men bli liggende i bunnsedimentene rundt ubåten.

Men forskerne fortsetter å følge med. Ikke for at de tror det kommer til å skje noe dramatisk. Mer for at de fortsatt skal ha kontroll på tilstanden i havområdene som har så stor økonomisk betydning.

– Vi får jevnlig spørsmål fra fiskeeksportører om radioaktivitet. Med bakgrunn i vår forskning har vi da godt belegg for å si at sjømaten er helt trygg, sier Hilde Elise Heldal.

Konklusjonen fra Havforskningsinstituttet og Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet støttes også av en rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt, som slår fast at «Komsomolets», på tross av noen usikkerhetsmomenter, verken i dag eller i framtiden vil utgjøre noen fare.

Rapporten slår og fast at selv konsum av 600 gram fisk hver eneste dag fanget i et område som teoretisk sett skulle være mest radioaktivt forurenset, ikke vil medføre noen helsemessig risiko. Mengden radioaktivitet i fisk vil fortsatt være ubetydelig.

Og Bellona? Som sto på barrikadene i stiftelsen Komsomolets Foundation, der målet var å sikre eller heve ubåten.

I dag sier Frederic Hauge at også han mener ubåten ikke utgjør noen stor risiko.

– Dessuten har jeg et bestemt inntrykk av at russernes krisemaksimering egentlig handlet om at de ikke ønsket at noen andre skulle få tak i hemmeligheter ved ubåten, sier han.

Ufattelige dager

Tilbake ved kjøkkenbordet i boligblokka i St. Petersburg. Igor Kalinin ble etter ulykken aldri mer ubåtmannskap. Men hele bordet er fullt av minner.

Bilder av en ubåtkaptein han ikke nøler med å karakterisere som en helt.

Bilder av venner som ble borte.

Minner fra en periode i livet som han alltid senere har båret med seg. Og fra en hendelse så dramatisk at han i flere år etter ikke engang ville bade i sjøen.

– Den første tiden skjønte jeg ikke hva som skjedde rundt meg. Det gikk over min forstand. Dagene bare fløy av sted og jeg husker ikke så mye.

Verken Igor Kalinin eller Boris Kolyada kom noen gang tilbake i ubåt-tjeneste.

– Vi fikk ikke lov av legene, sier Kalinin.

Men han tror legene og marineledelsen ikke ville at de skulle ut igjen fordi de ikke var trygge på hvordan han ville reagere.

Mens Igor Kalinin i ettertid har gjort sivil karriere, forble Boris Kolyada i marinen. Der har han hele tiden jobbet med utdanning av nye ubåtmannskaper.

Bare en gang har han vært om bord i en ubåt etter dramatikken denne aprildagen for 30 år siden.

– Det var en mindre dieseldrevet ubåt, men det var som å komme hjem, sier han.