Hun bor der jorda varmes opp raskest

Det regner. Vannrett i nordavinden. I løpet av minutter går det over til piskende sludd. Gradestokken viser fem plussgrader. Vinteren ser fortsatt ut til å være et stykke unna.

Ingeborg Jenssen leker med huskyen Askeladden i hundegården i Longyearbyen. Yndlingshunden.

Ingeborg er fra Tromsø og har bodd fire år på Svalbard. Hun hadde forventa seg noe helt anna da hun flytta nordover fra fastlandet.

Folk i Longyearbyen har skifta ut parkas med skalljakke. De må kalkulere med regn i januar og februar. Både snøskutere og hunder må parkeres. Folk er irritert og skuffa. Andre er svært bekymra.

Longyearbyen ligger på 78 grader nord, bare 130 mil til Nordpolen. Men her er ingen nordpolkulde. Klimaet har løpt fullstendig løpsk.

Ingeborg slipper Askeladden inn i den romslige luftegården hvor den tar seg noen raske løperunder. Den gleder seg til vinter og sledeføre.

Men det er november, og det ser ut til å drøye. Foreløpig trener Ingeborg hundene foran ei vogn med gummihjul. Ei fattig erstatning. Svalbard er bortimot synonymt med hundekjøring. Og hundekjøring er synonymt med ordentlig vinter – og kulde.

Slik er det ikke lenger.

– Sist vinter måtte store deler av hundegården evakueres. Da svømte hundene rundt i burene sine, forteller hun. I smeltevann. Da det skulle være som kaldest.

Ingeborgs historie er ikke bare trist. Den er illevarslende.

Jordas hotspot

Svalbard er det stedet i verden hvor temperaturen øker raskest.

I løpet av de siste 30 år er antallet dager hvor temperaturen er under 15 minusgrader mer enn halvert på Svalbard. Det er dramatisk. Naturen og dyrelivet her er tilpassa et helt anna og mye kaldere klima. Menneskene også.

Egil Nikolai Hagen er 16 år og mørketidsmenneske. Han trives best når lyset er blått og kulda biter. Han har det i ryggmargen, for han har bodd på Svalbard hele livet.

Han trekker presenningen av snøskuteren som han nylig kjøpte av en kompis. Et grønt og svart fartsmonster er parkert på en trepall, i likhet med hundrevis av andre skutere mellom husa i nabolaget.

Denne høstdagen må Egil nøye seg med å betrakte nyervervelsen. Blikket er forventningsfullt, men han vet at det kan bli skuffelser denne sesongen også.

Egil har kjørt skuter sia han var fire år. Han bare elsker det. Farten i det iskalde draget over Svalbards blåhvite uendelighet er noe han har i blodet.

– Det er litt nifst med disse klimaendringene. Det har blitt mer ekstremvær, mer vind, kraftigere vind. Og slik tror jeg det kommer til å bli i framtida også.

Egil har sett mye isbjørn på alle skuterturene sine. Den er han redd for å miste. For ham er isbjørnen en del av Svalbards identitet. Egils frykt kan dessverre bli virkelighet. Isbjørnen er like avhengig av is og kulde som Egil.

På Svalbard lufthavn har temperaturen økt med 4,6 grader sia 1970. I Vardø, som også befinner seg i den arktiske sonen, meteorologisk sett, økte årstemperaturen fra 1978 til 2017 med 2,4 grader. I Norge som helhet med 1,9 grader i samme periode.

Altså, raskere temperaturøkning jo lenger nord du kommer.

Norge og Svalbard ligger langt over gjennomsnittsøkninga i verden, fordi området i utgangspunktet har et kaldt klima. Det varme vatnet som kommer nordover med Golfstrømmen smelter mer og mer av isen i vår del av Arktis.

Dess mer is som smelter og dette «varme» nullgradervatnet kommer i kontakt med atmosfæren, jo varmere blir det. Og mindre hvit is på kloden gjør at varmen fra sola får større effekt.

Lista over ting som ikke fungerer normalt lenger begynner å bli lang på øyriket ved porten til polhavet. Verdens klimaforskere er ganske så enige om at temperaturøkninga er menneskeskapt.

De finner bare én vesentlig variabel i regnestykket sitt, stadig mer karbondioksid, CO₂, i atmosfæren. De er så sikre som de kan bli på at den ikke har endt opp der uten menneskets hjelp.

Vi tåler ikke ei temperaturøkning på mer enn en og en halv grad på jorda, mener forskerne. Til og med det blir ille. CO₂-utslippene må strupes.

Det er mildt sagt litt mer krevende enn å innføre røykeforbud.

Vi kan stå foran den største omlegginga i menneskehetens historie sia den industrielle revolusjon. For Longyearbyen kan det bli ekstra utfordrende.

Et langreist samfunn

Ingeborg Jenssen har blitt fortalt hvordan det var før i tida. Om hvordan folk i Longyearbyen kunne gå over fjordisen til Hiorthamn på andre sida om vinteren. Men det var altså i gamle dager. For en ti-tjue års tid sia.

Ingeborg er heller ikke i tvil om årsaken til at det er som det er.

– Dette er menneskeskapt!

– Egentlig er jeg takknemlig for at jeg får oppleve hvordan klimaendringene slår ut. For å forstå bedre hva som skjer, og for å forstå alvoret i det. Jeg er jo veldig friluftsinteressert, og jeg syns det er synd at isbreene blir mindre, at isbjørnen sliter, at fugler dør med plast i magen, at økosystemet ikke fungerer.

– Jeg vil gjerne bidra, men det er vanskelig å være med å gjøre en drastisk forskjell.

Og paradoksalt nok er det ekstra vanskelig på Svalbard. Dette er ikke noe hvilket som helst samfunn.

For at bosettinger så langt nord skal kunne fungere, må alt fraktes inn langveisfra. Med fly eller båt. Matvarer, bygningsmaterialer, vaskemaskiner, såpe, biler. Alt.

Hver gang folk i Longyearbyen slår på lyset eller skrur på varmtvannskrana, bruker de energi fra Norges eneste kullfyrte energiverk.

I tillegg til drøyt 2300 fastboende, reiser titusener av forskere og turister ut og inn av øygruppa. Tallene for reiselivet har gått gjennom taket de siste åra. I 2018 ble det satt enda en rekord i antall cruiseturister. Tallet på dem er dobla på bare sju år til mer enn 50.000. Hotellkapasiteten øker, antall serveringssteder øker.

Alt dette skaper aktivitet og verdifulle arbeidsplasser – og det plasserer Svalbard på verdenskartet slik norske myndigheter vil. Det er en del av suverenitetshevdelsen. Men det betyr også utslipp og menneskeskapte fotavtrykk som overhodet ikke står i forhold til størrelsen på samfunnet. De fastboende bidrar også.

Et spørsmål om bærekraft

– Vi er en familie på fem med to biler, fire snøskutere og én båt.

Ingeborg Jenssen beskriver samtidig en materiell standard som er langt fra uvanlig for en Svalbard-familie. Som heller ikke er så ulik en norsk fastlandsfamilie med noenlunde romslig økonomi.

Men hun vil ikke at folk på Svalbard skal måtte kutte ned på slike ting.

– Vi utgjør en så liten andel. Turistnæringa derimot ... Turismen er så stor i dag at det er negativt for miljøet. Jeg ser skuterturister kjøre forbi fra hytta, men også hjemme fra stuevinduet mitt oppe i Gruvedalen. Det er enormt mange! Og hele sommeren er det cruisebåter. Og utslipp.

Ingeborg sier hun gjerne vil bidra til mindre utslipp. Hun vil ha dyrere bensin – og dyrere bæreposer i butikken, kortere tid i dusjen.

Hun vil at vi skal bruke avgifter for å styre utviklinga inn i en god sirkel, betale mer for det som er negativt for miljøet. På fastlandet bruker hun kollektiv transport. Det valget har hun ikke i Longyearbyen.

Hun tror at vi har det for godt til å ville endre ting, at det vil gå i feil retning om vi skal fortsette å ha det så komfortabelt som vi har det i dag.

– Vi er bortskjemte. Jeg er sjøl bortskjemt. Er det en ting som er sikkert, så er det at vi kan ikke fortsette å leve sånn som vi gjør i dag. Det må skje et eller annet dramatisk for at folk forstår at vi må endre levemåten vår.

Ingeborgs store spørsmål er hva som skal til for at vi endrer til en mer bærekraftig livsstil.

Et annet spørsmål er om det overhodet er bærekraftig å bo på Svalbard.

– Nei, det er det ikke. Men tanken plager meg egentlig ikke. I min familie prøver vi å gjøre små grep. Vi spiser lokalmat, så langt det lar seg gjøre.

Familien jakter rype og rein og fisker sjøl. På Svalbardbutikken, den lokale mat- og alt-mulig-forretninga, er det ikke mange kortreiste varer.

Folk må komme seg fram på egen hånd. I Longyearbyen er mye innafor gangavstand, men de store naturopplevelsene er ikke det. Derfor har Svalbard i overkant av 2100 registrerte snøskutere. Det betyr at nesten hver innbygger har sin egen.

Det er ikke det eneste klimaparadokset på Svalbard.

Kullet som ble for billig – og brysomt

Grunnlaget for dagens bosetting i Longyearbyen var kullgruvedrift.

I dag er Gruve 7 i Longyearbyen den eneste norske gruva igjen på Svalbard. I tillegg kommer den russiske i Barentsburg. Begge forsyner bosettingene med brensel til strøm og fjernvarme. Resten går til eksport.

I Svea og Lunckefjell, noen få mil sør for Longyearbyen, avvikles kulldrifta. Den var ikke lønnsom inn i framtida. Som en del av verdens klimatiltak så kullprisen ut til å stupe.

Den globale klimapolitikken nådde altså Svalbard raskere enn forventa. Ikke bare i form av lav kullpris, men også som et norsk symboltiltak. Svalbard skal være rent og ikke bidra til ytterligere CO₂-utslipp.

Paradoksene står likevel i kø.

Isen som forsvant

Det var ikke bare klimapolitikken som nådde Svalbard raskere enn noen hadde trodd. Det gjorde også klimaendringene.

Isen på vestkysten av Spitsbergen er borte mesteparten av året. Larsbreen og Longyearbreen, som nærmest henger over Longyearbyen, krymper år for år.

De kan se det fra stuevinduet.

Erik E. Eggenfellner går på VG1 ved Longyearbyen skole. Han har et isbjørnskinn hjemme i trappeoppgangen. Det er gammelt, men den gulhvite pelsen er fortsatt tett og tjukk. Det er noe symbolsk over det digre skinnet.

Erik er også ekte svalbardianer, riktignok ikke født her, men han har bodd her hele livet. Barn skal i prinsippet ikke fødes i Longyearbyen. Sprenggravide blir sendt til Tromsø. Det er omtrent like lite aktuelt å bli født som å bli begravd her. Du kan til nød søke om å få satt ned ei urne. Dette er ikke noe livsløpssamfunn.

Eriks gudfar er en av Svalbards siste fangstmenn. Faren har jobba i gruva. Bestefaren var også svalbardianer. Erik har lyst til å bli på Svalbard. Han vil gjerne studere fysikk med tanke på en ingeniørjobb i Longyearbyen.

Han har delvis vokst opp med gamle dagers Svalbard. Men sjøl da han var liten, var det sjelden is på Adventfjorden om vinteren.

– Det er både trist og skummelt å se hvordan klimaet endrer seg, særlig når man ser konsekvensene. Isen smelter, isbjørnen sliter ...

Erik har tenkt mye på utviklinga i Svalbard-samfunnet, og framtida.

– Det er virkelig ikke bærekraftig å bo her. Men det er viktig å vise at Svalbard er norsk, i den forstand at det er viktig ressursstrategisk og for forskning. Jeg er på en måte lei meg for at gruvene legges ned, sjøl om det er det beste for verden og samfunnet som helhet. Men det er synd, for kullet her er jo det beste i verden.

Erik tror framtidas Longyearbyen vil være en turistby. Han syns det er trist.

Små tall – skremmende konsekvenser

Egentlig var vi på veg mot ei ny istid – igjen. Ei av mange, mange. Om noen tusen år skulle vi enda en gang begraves i is. De siste nitten hundre år har planeten vår blitt svakt kjøligere igjen etter den kraftige varmeperioden etter forrige istid, da jorda var nærmest sola.

Men så skar det seg. I hvert fall midlertidig. Det ble varmere. Veldig raskt. Helt utenom skjema.

Noen hevder at det er en naturlig svingning. At menneskehetens største kjemiske og politiske eksperiment, å ta store mengder olje og gass ut av jordskorpa, ikke har påvirka planetens temperatur.

Andre sier at sammenhengen mellom oppvarming og økt CO₂ i atmosfæren er bedre dokumentert enn koblinga mellom røyking og lungekreft.

Dersom vi ikke skrur av CO₂-utslippene, må jorda belage seg på ei temperaturøkning på opp mot fire grader i gjennomsnitt. Det høres ikke mye ut, men det er et enormt tall.

Jan-Gunnar Winther, er tidligere direktør for Norsk Polarinstitutt og har brukt hele sin yrkeskarriere på å studere klimaendringer. Nå er han leder for Senter for hav og Arktis.

Han gir oss ei sammenligning som kan gi gåsehud, for ikke å si svettetokter:

– Da vi hadde ei istid for femten-tjue tusen år sia og Nord-Amerika lå under to kilometer med is og hele Skandinavia var nedisa, var temperaturen et sted mellom fem og sju grader lavere enn i dag.

Winther sier at fire grader pluss fra dagens temperaturnivå vil være som å ta et kjapt og direkte skritt fra ei istid til ei mellomistid, altså en varm periode.

– Så det er store tall vi snakker om. Og det er stor forskjell på en og en halv grad og to og tre grader når gjelder konsekvenser på jorda vår.

Winther mener det er ei mental utfordring å forestille seg hva vi står overfor.

– Jeg blir både forbløffa og overraska, gang på gang, år for år, over hvor hurtig dette har gått og hvor store utslag det gir seg. Isbreer som går tilbake, hvor raskt migrasjonen av arter har gått fra sør til nord, temperaturrekorder ... Så det er vel slik at vi fortsatt strever med å klare å ta inn over oss hvordan klimaendringene i fullt monn vil slå ut og hvordan de vil gripe inn i alle deler av samfunnet.

Trøbbel i hverdagen

På Svalbard er de i full gang med tiltak som de neppe tenkte var nødvendig for bare tjue år sia. Hele elveløpet gjennom Longyearbyen er forsterka for å tåle større og brå og uventa flom.

Grus- og jordskred har blitt et problem midt på vinteren.

I fjellsida over bebyggelsen er det nettopp satt opp skredsikring. Nedbøren gjennom året øker, og dermed rasfaren. To mennesker omkom i det dramatiske raset i Longyearbyen rett før jul i 2015. Raset flytta bolighus 80 meter av gårde.

Nå skal Svalbard-samfunnet bruke mer enn en halv milliard kroner på å skredsikre byen. 142 boliger skal rives, og nye bygges, som en del av sikringsarbeidet.

Alexander Haugerud er også elev på videregående ved Longyearbyen skole. Han flytta hit sommeren 2017 og har allerede fått merke hvordan naturen endrer seg med et varmere klima:

– Erosjon. Det er steder hvor jeg før kunne gå, hvor jeg ikke kan gå nå. Det regna mye her i vinter. Det er skummelt å ikke vite hvor dette ender.

Alexander tror Longyearbyen kommer til å se veldig annerledes ut om 20 år.

– Bebyggelsen vil være flytta. Miljølovgivninga kommer til å være strengere, sjøl om vi sikkert kommer til å ha kullkraft her i hvert fall ut 2038, slik planen er. Men det er politisk viktig at det bor folk her. Det er viktigere enn forurensninga som følger av det.

Om det ikke er utslippene fra Svalbard-samfunnet som fører til høyere temperatur på jorda, så er klimaendringene størst her i Arktis. Konsekvensene av dem igjen gir seg de merkeligste utslag også andre steder på jordkloden, langt fra Svalbard.

De påvirker jetstrømmen, hvor mye varmluft og kaldluft som blåser i ulike retninger. At havet rundt Svalbard har mindre is fører for eksempel til at det er flere kaldluftutbrudd over Korea og Japan om vinteren.

Enda flere paradokser altså.

Det er mange slike koblinger. Indiske forskere jobber med å forsøke å forstå hvordan Arktis kan påvirke monsunen og dermed forutse når regnet kommer til India. Det påvirkes trolig av det kjøleskapet som Arktis utgjør for jorda.

På tynn is

Det er dette kjøleskapet Ingeborg Jenssen har blitt så glad i. Nå er hun redd det skal forsvinne, og hun er redd for at masseturismen er i ferd med å spise hennes Svalbard levende. Hun mener at turistnæringa må slutte å markedsføre det største trekkplasteret. Isbjørn.

– Den er så majestetisk, så utrolig stor og flott å se på. Når du hører Svalbard, tenker du isbjørn. Den er selve symbolet, merket vårt. Men det er på en måte et feil signal til turistene. Du skal jo ikke oppsøke isbjørn. Det er trist med alle disse skuterturene, isbjørnsafariene.

Ingeborg irriterer seg over mangelen på informasjon til turistene som skal ut i naturen.

– De får vite hvordan de skal få en fin tur. Praktisk info, om hvordan de skal stoppe på signal og så videre. Mye Svalbard-historie. Ingenting om at tundraen ikke tåler varme og turister. Men det blir en skjennepreken, og det vil vi jo ikke ha.

Nei, noen skjennepreken er det ingen som vil ha. Men det ubesvarte spørsmålet er hvordan Europas siste villmark lengst nord mot polhavet vil se ut om noen tiår, når klimaendringene har fått enda mer tid på seg. At det vil være et annerledes Svalbard er hevet over tvil.

Vil turistene fortsatt være interesserte da, i et Arktis som ikke lenger er så arktisk og hvor isbjørnen kanskje bare figurerer på bilder?

Ingeborg Jenssen vil i hvert fall ikke at turismen skal ødelegge naturen. Det har hun tenkt å gjøre noe med.

– Jeg ser for meg å bli turistguide. Jeg brenner for at folk skal komme seg på tur. Men jeg tror ikke jeg vil jobbe her, men nede (på fastlandet). Og det skal være miljøvennlig!