Den siste reisen med hurtigruta

– Han kalte meg Sisik, som en fugl. Så sa han:
– Du skjønner det Sisik, at når vi dør, så kommer vi til samme sted som rett før vi blir født. Derfor er døden aldri noe å være redd for.

Ordene tilhører 86 år gamle Alice Wergeland fra Nesttun ved Bergen. Åtte år gammel sto hun på en kirkegård sammen med sin far og undret seg over hva som skjer med kroppen når man dør.

To år senere befinner faren seg som passasjer på hurtigruteskipet D/S Richard With. Det er formiddag lørdag den 13. september 1941.

En engelsk ubåt sender en torpedo rett i skutesiden på hurtigrutesiden. Ombord i HMS "Tigris" skriver kapteinløytnant Howard Francis Bone dette i fartøyloggen:

1203 hours - Fired two torpedoes from 1500 yards. One hit was obtained and the ship sank immediately. Survivors were seen on four rafts and these were seen to be picked up by a fishing vessel that was in the area. Tigris retired to the seaward.

Skipet synker på 50 sekunder, de færreste har en sjanse. 97 personer omkommer, de fleste kommer seg aldri ut av lugarene. Faren til Alice er blant de døde.

– Da jeg fikk høre at far var en av de omkomne fra dette skipet, tenkte jeg som så: Dette er ikke noe å gråte for, Alice. Det er bare kroppen hans som er gått ned med skipet. Sjelen hans er tatt vare på.

– Det høres kanskje rart ut, men denne måten å tenke på har alltid hjulpet meg, og det hjelper meg fremdeles, sier Wergeland.

Tragisk statistikk

D/S Richard With gikk dermed inn i en særdeles tragisk statistikk. I løpet av krigsårene ble 22 skip i sivil passasjerfart senket av britiske og russiske ubåter, fly og miner.

Til sammen 1.200 nordmenn ble drept av allierte styrker.

En av de 11 overlevende fra Richard With var 14 år gamle Rolf Stokvold fra Kirkenes. Noen dager etter senkningen, forteller han om sine opplevelser til Vestfinnmark Folkeblad.

– Det var grufullt å høre alle disse fortvilte rop om hjelp. Menn, kvinner og barn sprang om hverandre og kunne ikke rettlede seg i det virvar som oppstod, og dampen som hindret dem i å se. Alle syntes å ha mer enn nok med å tenke på seg selv. Jeg smøg meg mellom beina på den tette folkemasse og kom således hurtig ut på dekket.

Han forteller videre at skipet umiddelbart krenget sterkt over til babord side.

– De som ikke kunne svømme turte ikke hoppe på sjøen. Blant disse var det fortvilelse og redselen stod preget i alles ansikter.

Stokvold og 10 andre ble reddet av mannskap på fiskeskøyta "Skolpen". I det iskalde vannet var det likevel mange som bukket under på de 15 minuttene det tok fiskeskøyta å komme til stedet.

Ingen varselsskudd

Hurtigruta Richard With gikk med tente lanterner og norsk flagg malt på skutesidene. I sjøforklaringen i Hammerfest dagen etter senkningen, kunne blant annet 2. styrmann Ludvig Mack fra Trondheim forklare at det ikke ble observert varselsskudd eller andre signal som kunne ha gjort at passasjerer og besetningsmedlemmer ville gått i livbåtene.

Passasjer Johan Holdø fra Vesterålen hadde fortid fra marinen, og var den eneste av de overlevende som så torpedoen komme mot skipet.

– Jeg var på vei til lugaren min på båtdekket da jeg oppdaget stripen etter torpedoen i vannet. I neste øyeblikk oppfattet jeg kun eksplosjonen og singlingen av knust glass.

Holdø ble bokstavelig talt kastet vekk fra skipet, og kom til seg selv rundt 300 meter fra skipet, som da reiste seg på høykant og forsvant i dypet.

Bitterhet

Alice Wergeland kjenner fremdeles på bitterheten mot engelskmennene.

– Like etter krigen studerte jeg språk og økonomi i England. På dette tidspunktet var jeg overbevist om at det var tyskere som hadde senket denne hurtigruta. Det var først etter utdannelsens slutt i 1954, at jeg fikk vite sannheten. Jeg ble rasende, og kunne ikke fatte ironien i at jeg hadde studert i nettopp England.

– Og når det gjelder denne ubåtkapteinen, han burde vært satt for riksrett for sine handlinger!

I ettertid ble det aldri gitt noen form for kompensasjon til familien, som nå sto uten en far.

– Det er bittert å tenke på at min mor ble enke og skulle forsørge to barn på grunn av dette, sier Wergeland i dag.

Ubåtsjef Bone ble aldri straffet for sine handlinger. Tvert i mot. Noen måneder etter torpederingen mottok han en utmerkelse for sine aktiviteter langs finnmarkskysten.

Nordkapp var den kommunen som ble hardest rammet etter torpederingen av "Richard With". 15 personer fra henholdsvis Kamøyvær, Nordvågen og Honningsvåg døde i tragedien.

Blodig høst

Høsten 1941 ble en usedvanlig blodig periode langs kyststrekningene i nord. I tillegg til "Richard With" ble hurtigruteskipene "Barøy" og "Vesteraalen" senket av henholdsvis britiske fly og en russisk ubåt. Dette kom på toppen av lokalbåtene og godsfartøy i sivil trafikk.

Krigshistoriker Rune Rautio fra Kirkenes har brukt lang tid i norske og utenlandske krigsarkiv, og har en teori om hvorfor den sivile kystfarten ble så hardt rammet av allierte styrker.

– Jeg tror de mange senkningene kan skyldes transportstrukturen vi hadde i Norge, som var veldig ulik den man fant i Russland og Storbrittania. Man hadde en stor sivil trafikk langs kysten som ikke var knyttet opp mot krigsinnsatsen. Man anså derfor all trafikk langs kysten for å være knyttet opp mot krigsinnsatsen, direkte eller indirekte, sier han.

– I hvilken grad hadde disse skipene militær betydning?

– Dette var en del av problemet! Noen av fartøyene var chartret av tyske styrker. De gikk altså som sivile skip, men i tysk charter. På toppen av dette kommer det faktum at mange av skipene faktisk var bevæpnet med luftvernskyts. Dermed kunne det bli et problem å skille militær fra sivil trafikk. Når man da befinner seg i en ubåt eller i et fly, sier det seg selv at det kan være vanskelig å skille venn fra fiende, sier Rautio.

Det hører med til historien at norske myndigheter tidlig innrømmet at "Barøy" og "Richard With" var sendt til bunns av britiske styrker, men begrunnet dette med at fartøyene gikk i konvoi. Dette reagerer Rautio på.

– Skipene var påmalt norske flagg på skutesidene. I tillegg er det en kjensgjerning at hurtigrutene gikk alene, og ikke i konvoi. Dette i seg selv burde jo ha fått en ubåtkaptein til å ta en nærmere titt før han avfyrte torpedoene. Men det ble altså ikke gjort, sier Rautio.

– Fra norske myndigheter sin side ønsket man å legge lokk på hendelsene. Etter det jeg husker, ble det ikke noe spetakkel etter senkningen av "Richard With", sier Rautio.

Russisk torpedo mot DS "Vesteraalen"

Etter torpederingen av "Vesteraalen" i oktober 1941 ved Nuvsvåg, hevdet norske myndigheter at fartøyet ble benyttet som tysk forsyningsfartøy. Sannheten er at skipet forlot Tromsø med et betydelig antall sivile passasjerer.

Nettopp denne senkningen mener Rautio fikk en langtidseffekt som har hatt, og kanskje fortsatt har, store konsekvenser for landets nordligste landsdel.

– Fartøyet var fullastet med fiskekjøpere som hadde deltatt på et møte i Tromsø. Når så mange ressursmennesker døde, fikk det konsekvenser for lokalsamfunnene langs kysten lenge etter at krigen var slutt. Jeg vil faktisk si helt opp til våre dager, sier Rautio.

– Hva mener du?

– Vi snakker om fiskekjøpere som var drivkreftene i en rekke fiskevær i Finnmark. På grunn av sin samfunnsrolle, ble de også viktige for større steder i fylket. Fiskekjøperne hadde stor betydning for utviklingen av samfunn, og helt konkret, utviklingen av fiskerinæringen. Dette er et faktum som etter min mening burde vært gjenstand for en større studie, mener Rautio.

Felles for de mange torpederingene og bombingene, var at tyskerne og Nasjonal Samling utnyttet hendelsene for alt det var verdt i propaganden mot de allierte og den norske regjeringen i London.

Ingen oppreisning for hjemmeseilerne

I boken Handelsflåten i krig 1939 - 1945, gir forfatter Lauritz Pettersen hjemmeseilerne en oppreisning. “Uteseilerne kjempet i første linje for å vinne landets frihet tilbake“ skriver han. “Hjemmeseilerne kjempet i første linje for at landet skulle overleve“.

Pettersen hevdet det var tragisk at hjemmeseilerne aldri fikk noen “takk og varig anerkjennelse“, for sin innsats. Han viser blant annet til loven av 13. desember 1946, hvor hjemmeseilerne i motsetning til uteseilerne mistet retten til engangserstatning.

Behandlingen av hjemmeflåten i ettertid blir likevel småtteri sammenlignet med hva som skjedde under krigen.

Det mest alvorlige var de allierte angrepene på sivil passasjerfart, hvor Norge mistet 22 skip, inkludert hurtigrutene. Hele 231 besetningsmedlemmer og 376 passasjerer – 607 nordmenn – mistet livet.

Minnet sin far

Tilbake på Nesttun utenfor Bergen vil Alice Wergeland fortelle om sitt møte med Finnmark, fylket der hennes far satte livet til under senkningen av "Richard With". Det skulle bli en reise med mange følelser involvert.

– Dette var i 2007. Min mann og jeg ville så gjerne ta turen Bergen-Kirkenes med hurtigruta. Det var helt naturlig at vi valgte å reise med den moderne utgaven av "Richard With, sammen med et vennepar, forteller hun.

På vei nordover tok Wergeland kontakt med skipets kaptein. Hun ville vite hvor "Richard With sank den skjebnesvangre septemberdagen i 1941.

– Han undret seg over mitt spørsmål. Men da jeg forklarte årsaken, var han hyggelig nok til å si at dette kom til å ordne seg, sier Wergeland.

Mellom Hammerfest og Havøysund, like sør for Rolvsøyhamn på Rolvsøy, gjorde hurtigrutekapteinen mer enn det, forteller hun.

– Utrolig nok tok han fartøyet ut av ruta, og stoppet på stedet der Richard With sank. Der kastet jeg en krans på havet. Og deretter gråt jeg som jeg aldri har gjort, sier 86-åringen.

Etterpå gikk hun inn til kapteinen for å takke for tjenesten.

– Da så jeg at også han var blank på øynene. Han fortalte da at også han hadde mistet slekt i denne tragedien, forteller Alice Wergeland.

– Pappa og jeg var veldig gode venner. Han lærte meg å gå på ski og han lærte meg å svømme. Han sa også en annen ting: Du skal ikke plukke blomster. De står bedre der de er...