Alf Rafaelsen steller graven
Foto: Frida Ravna Rømo / NRK

En barnegrav til trøst

Som en av Norges yngste soldater under 2. verdenskrig, bærer Alf (91) med seg tunge minner. Da hjelper det å besøke graven til seks uker gamle Ruth Oddny, datter av motstandskvinne Dagny Loe.

Halsen til Alf Rafaelsen knyter seg. Øynene blir våte, og stemmen brister.

Å snakke om det han som 16-årig soldat opplevde under 2. verdenskrig, er fortsatt tungt den dag i dag, 75 år etter frigjøringen.

– Det hjelper ikke å snakke om det. Kanskje for noen, men ikke for meg, sier Alf mens han tar av seg brillene.

Alf var bare 16 år da han vervet seg til tjeneste i krigen. Han løy om alderen sin for å få bli med. Opplæringen var brutal og det var ikke alltid de hadde mat.

Han var blant annet en del av oppryddingsarbeidet etter krigen. Den gang så han mye og opplevde ting ikke mange på hans alder gjorde.

– Det var en tysk soldat som lå i snøen. Han hadde falt. Vi var ikke lenger fiender, bare to mennesker. Forskjellen var at han var død og jeg levde. Han var ung, akkurat som meg. Min mor fikk meg hjem, det gjorde ikke hans.

Alf Rafaelsen fra krigen

Alf sto vakt for tyske soldater som skulle rydde opp etter krigens slutt. – De hadde ingen respekt for meg, fordi jeg var så ung. Så jeg sendte et skudd ut i skogen for å skremme de. Da fikk jeg respekt, forteller han.

Foto: privat

Selv om minnene fra krigen er tunge, er det spesielt en ting han ofte tenker tilbake på når ting er vanskelig. Historien til motstandskvinnen Dagny Loe og hennes seks uker gamle datter, Ruth Oddny Loe.

Alf og Dagnys historier går parallelt under krigen, men krysses ikke før mange år etter. Det var gjennom sin ukjente bror han fikk vite om Dagny, og det seks uker gamle barnet.

Det lille barnet Ruth Oddny

Dagny var åttebarnsmor fra Berlevåg, og var sammen med sin mann aktiv i motstandskampen under 2. verdenskrig. Hun ble enke etter at mannen ble dømt til døden og slått i hjel ved Førstevann i Kirkenes.

Dagny ble selv arrestert av tyskerne i 1943, etter en aktiv motstandskamp, og skulle sendes med fangetransport til Kirkenes.

Syv av hennes åtte barn ble tatt hånd om av slektninger, men seks uker gamle Ruth Oddny ble med på overfarten til Kirkenes.

– De satt i åpen båt, ute på dekk i uvær, og Dagny gjorde det hun kunne for å dekke til den lille jenta. Det lille barnet trengte mer varme, men kroppsvarmen var ikke tilstede hos mora, sier Alf alvorlig.

I 1993 fortalte Dagny selv sin historie i programmet Sommeråpent på NRK.

– Hun ble kvalt. Noen hadde pakket en dyne over ansiktet hennes, fortalte Dagny den gang.

Turen ble for tøff for det lille barnet. Da de ankom Kirkenes var jenta allerede død, bare seks uker gammel. Hun ble hentet på cella til Dagny av en sykepleier.

Dagny visste ikke hva som skjedde med sin døde datter, etter hun ble hentet av sykepleieren. Selv ble hun dømt til 15 års tukthus, og sendt til en tysk konsentrasjonsleir.

Dagny Loe

Da krigen var over kom Dagny Loe tilbake til Finnmark. Her bodde hun resten av sitt liv, før hun døde i 2010, 97 år gammel.

Foto: NRK

En telefon fra Hamar

Alf sitter i stolen sin hjemme i stua i Kirkenes. På stuebordet har han satt fram en kanne med varmt vann, pulverkaffe og to kopper.

– Vil du ha kaffe er det bare å ta. Det var bare synd jeg ikke hadde noe til kaffen.

Alf lener seg tilbake i stolen og begynner å tenke på spørsmålet om hvorfor det er nettopp han som passer på graven.

Det hele startet med en telefonsamtale han hadde for noen år tilbake. En samtale han sent ville glemme.

Mannen i den andre enden av røret bodde på Hamar og ville snakke med Alf Rafaelsen.

– Ja, det er meg, sa jeg. Mannen sa hva han het, og sa «jeg er broren din». Jeg ble helt stum, forteller Alf.

Alf Rafaelsen

Alf liker ikke å snakke om krig, det har han aldri gjort. Det er mye han fortsatt ikke får til å snakke om den dag i dag.

Foto: Frida Ravna Rømo / NRK

Faren til Alf hadde en sønn fra før han ble gift. «Nybror» som Alf kaller han, vokste opp i Vardø under krigen, sammen med en jente og hennes familie.

– De mistet hverandre da han reiste. Jenta registrerte ikke hva som skjedde fordi hun var så ung. Men hun var så glad i den gutten der.

Jenta broren til Alf bodde med, viste seg å være storesøsteren til Dagny Loe. Det var sånn han fikk fortalt historien om Dagny og datteren.

– Jeg tok med meg denne historien og begynte å lete etter graven. Til slutt fant jeg den.

Gravpasseren

For å komme seg til den lille pikebabyens grav, må Alf nesten helt opp i skogen, øverst på gravplassen i Kirkenes.

Etter å ha gått opp en grusvei og inn på en sti mellom to store grantrær, kommer flere graver til syne. Noen er gjengrodd, men Ruth Oddny sin er pent stelt, selv om blomstene fra i vår har visnet.

– Jeg må kanskje fjerne litt hvis du skal ta bilde, sier Alf og bøyer seg ned.

Han drar opp de siste restene av blomstene som har stått der gjennom sommeren.

Alf Rafaelsen

Den spreke 91-åringen går til og fra graven hver gang han besøker den. – Vi sitter alt for mye, så det er godt å gå, sier Alf.

Foto: Frida Ravna Rømo / NRK

Alf husker ikke nøyaktig hvor lenge det er siden han fant graven og begynte å stelle den, men mener det må minst være ti år siden. Han besøker graven til den lille jenta titt og ofte.

- Jeg planter blomster om sommeren. Nå på høsten og vinteren planter jeg ingenting, men jeg prater med henne, sier Alf og smiler.

Hva prater dere om?

– Nei, det vil jeg ikke si, sier Alf lattermildt.

– Nei da, noen pene ord. Jeg tenker at det kanskje er bedre enn blomster. Man kan si mye med blomster, men ikke alt.

Ruth Oddny Loes grav

Takket være en sykepleier fikk Ruth Oddny en verdig begravelse. Hun er gravlagt med en annen kvinne, som døde bare dager etter henne på sykehuset.

Foto: Frida Ravna Rømo / NRK

Alf synes det er viktig å fortsette å stelle graven. Selv om historien til den lille jenta ikke hadde en lykkelig slutt, synes Alf det er fint å tenke tilbake på.

– Er det en slags trøst å kunne gå dit?

Alf blir rørt.

– Det synes jeg var et fint spørsmål. Det er nok en trøst ja. Det er jo en del av krigshistorien, min historie, som jeg har fått fra min «nybror». Det er en helhet i det, synes jeg.

– Hvor lenge har du tenkt til å stelle graven?

– Så lenge jeg klarer og er bra i beina. Og det er jeg. Bedre enn jeg er her, sier Alf mens han peker på hodet og ler.

Planen til Alf er at datteren skal ta over den dagen han ikke er mer.

– Det var viktig for han å vise meg hvor graven lå. Han vil jeg skal ta over den dagen han ikke orker mer, sier Alfs datter, Liv Trude Rafaelsen.

Møtet med Dagny

Dagny overlevde konsentrasjonsleir og kom tilbake til Finnmark. For sin innsats fikk hun kongens fortjenstmedalje.

Etter mange år med å bare ha hørt om kvinnen med barnet på overfarten til Kirkenes, fikk Alf møte Dagny. Da hadde han passet på graven lenge. For Alf var det viktig for å bevare historien.

– Jeg synes det var fint å kunne gjøre det. Jeg har godt av og gå dit. Jeg føler jeg gjør noe godt.

Alf Rafaelsen ved graven

– Denne lille jenta er også en del av partisanhistorien, skriver datteren til Alf under bildet av han og graven på Facebook.

Foto: Privat

– Hva tror du hun tenkte da du fortalte det?

– Hun var jo glad for det. At man enda hadde såpass følelser at man kunne gjøre det. Jeg kjente ikke barnet, eller mora før den tid, men jeg synes det var fint å kunne gjøre det. Bare å stå der og se på navnet til jenta, er nok. Da tenker jeg tilbake på historien.

Også resten av familien Loe ble interessert i historien og ville finne graven. Etter at datteren til Alf tok et bilde av han ved graven og la det ut på Facebook, ble han stoppet på gata av en fremmed kar.

– «Er du Alf Rafaelsen?», spurte han. Ja, sa jeg. «Jeg så et bilde av deg ved graven til familiejenta vår. Jeg har lett etter den i alle år, men ikke funnet den. Vil du vise meg graven?», spurte han. Ja, det måtte jeg jo bare gjøre, sier Alf.

Minner om krig

Å leve med minner om krig er ingen enkel oppgave, forteller Alf. Han innrømmer at han noen ganger kan føle seg ensom med tankene. Da er det godt å ha en plass å gå til for trøst.

– Hvordan er det å tenke tilbake på alt du har vært med på?

Alf blir stille. Han må tenke seg om. Det er tydelig at det er en påkjenning å tenke tilbake på det han har opplevd.

– Jeg har nok ikke vært så flink til å formidle. Det er vanskelig. En ting er å svare i dette intervjuet, men til mine egne er det vanskelig. Da får jeg mer problemer med å svare.

Nok en gang har øynene til Alf blitt blanke, og stemmen er ikke den samme som da han snakker om helt vanlige ting.

– Så gammel som jeg er, så er det lett å få følelsene inn på kroppen. Å fortelle om krig er ikke spesielt morsomt.

Alf må ta seg en pause. Etter å ha fått samlet seg, fortsetter han:

– Men som de sier er jeg et tidsvitne. Da må jeg prøve å hjelpe til med det.

Alf Rafaelsen

Alf bor alene i leiligheten sin i Kirkenes. Han innrømmer at han kan bli ensom av og til, og da er det godt å ha en plass han kan gå til for trøst.

Foto: Frida Ravna Rømo / NRK