Å hate med ord

– Hei, jeg må nesten trekke meg fra intervjuet av hensyn til mamma. Hun er veldig redd.

Beskjeden kommer søndag kveld i slutten av mars. Da har vi hatt tett kontakt med henne i nesten en måned. I slutten av februar ville hun stille til intervju. Hun ville snakke om alle meldingene hun har fått og om hva hatet gjør med henne.

Det var før hennes partikollega Tarjei Jensen Bech ble hetset på det groveste. Før Utøya-filmen ble vist for hele landet. Før Sylvi Listhaug publiserte et bilde på Facebook.

Nå sier hun ordene er blitt for syke.

De siste ukene har debattklimaet i landet vårt blitt kritisert både fra Stortingets talerstol og av dem som opplever seg direkte berørt. Vi har blitt tøffere i debattene, og politiske debattanter beskylder hverandre for å demonisere, skape skremmebilder, å snakke hatefullt og ekskluderende.

Men stemmer dette? Kan vi se dette i språket vårt? Er språket vårt endret etter 22. juli?

Hater vi mer?

Dette skal vi forsøke å finne ut av.

Hva er det vi sier?

– Når man har et høyreekstremt angrep på samfunnet vårt, skulle man tro det blir mindre av høyreekstremismen. Det har ikke skjedd. Tvert imot har noen av de høyreekstreme miljøene fått vind i seilene.

Det sier språkviter, professor og forfatter av boka «Hatprat», Anne Birgitta Nilsen. Hun mener dette både vises og høres i måten vi snakker på.

Hun sier man nå tydelig kan se ord som har flytt fra høyreekstremismen og inn i mainstream dagligtale. Ord som «gettoer» og «parallellsamfunn».

Medieovervåkning- og analyseselskapet Retriever har på oppdrag fra NRK undersøkt disse, samt bruken av en rekke ord som kan være med på å definere den offentlige debatten.

Tallene baserer seg på omtale av ordene i alle norske redaksjonelle kilder som Retriever overvåker i tidsrommet 01.01.2011 til 31.12.2017.

For språket vi bruker er langt mer enn ord. Ordene vi sier og skriver forteller noe om samfunnet vårt.

Ordene vi har valgt har til felles at de er relativt nye oppfinnelser, de er omstridte, pekes på av språkvitere som egnet til å skape splid, og har på et tidspunkt vært høyt oppe i nyhetsbildet. Vi ville finne noen tydelige svar, og stilte oss følgende spørsmål:

• Har ord fra massedrapsmannens manifest blitt legitime å bruke i offentligheten?
• Hvilke ord er det språkviterne mener forkludrer eller hardner debatten, og stemmer det at vi bruker dem oftere enn før?

– Vi har utført en kvantitativ undersøkelse der vi har satt opp en søkestreng som leter etter ord eller varianter av dem i vårt mediearkiv. Det inkluderer alle riksaviser, regionaviser, de største og mest leste lokalaviser og nettaviser, samt de største og mest toneangivende TV- og radiosendingene, sier assisterende analysesjef i Retriever, Sigmund Wøien.

Svarene kan komme til å overraske.

Et skjult språk kommer til syne

Vi starter med det første spørsmålet.

22. juli og Anders Behring Breivik brakte med seg en serie ord som frem til da hadde vært skjult for allmennheten. Språket han brukte skapte hodebry for rettens psykiatere. De som skulle vurdere om han var tilregnelig.

De sa at ordene han brukte var uttrykk for neologisme, som litt enkelt sagt betyr at han hadde funnet dem opp selv.

Ordene var blant annet «nasjonaldarwinisme», «rettferdighetsridder» og «selvmordshumanisme».

Først ble de koblet sammen med tegn på schizofreni. Problemet var bare at de ble gjenkjent. Folk med kunnskap om høyreekstreme miljøer visste og kunne bekrefte deres eksistens.

Vi sier ikke «rettferdighetsridder»

Professor i psykologi, Svenn Torgersen, var en av dem som kritiserte den første rapporten som sa at ordene var psykotiske. Han ble også innkalt som vitne av bistandsadvokatene.

– Jeg oppfattet også ordene som alminnelige, men at man hadde utelatt å se på den kulturelle bakgrunnen de frem til da hadde eksistert i, sier Torgersen.

Men er de det i dag?

Å bruke språket slik massedrapsmannen gjorde er et uttrykk for at en person har en brutalitet i seg, sier han. Likevel er det dermed ikke sagt at man ut fra dette vil utføre farlige handlinger.

Undersøkelsen NRK har gjort viser likevel at de ikke lenger brukes, farlige eller ikke.

Selv om mange lærte disse ordene å kjenne etter 22. juli, forsvinner de fra offentligheten etter ganske kort tid. De siste årene ser man faktisk knapt ord som knyttes til manifestet på trykk.

Det tyder på at de ikke har fått et liv utenfor saken, i alle fall ikke i pressen.

Det kan man ikke si om «politisk korrekt».

Et politisk korrekt skjellsord?

PK. «Politisk korrekt» er i norske medier gjengitt 18.716 ganger siden 2011.

De aller færreste ønsker å være det. Selv ikke Liverpool-manager Jürgen Klopp, i hvert fall ikke da storkampen mot Everton ble flyttet i siste liten. Han holdt, som Aftenposten skriver, på å tilte.

– Hvis jeg ikke kan være sint over noe slikt som dette lenger, og må være politisk korrekt til enhver tid og ikke mene noe som helst, da er jeg ferdig, sier han.

Politisk korrekthet ble ikke oppfunnet i Norge, selv om begrepet kan rulle over tungen som om det alltid har vært der.

Det ble tvert imot utbredt som begrep på starten av 90-tallet. Den amerikanske forfatteren Allan Bloom brukte det til å beskrive noe han betegnet som en amerikansk overdreven åpenhet for andre kulturer, og mente det blokkerte for kritisk tenking om egen og andres kultur.

Det er mange grunner til at begrepet gjentas, og det er tvilsomt at Liverpool-manageren hadde ordets opprinnelse i tanken da han brukte det. Han sa det mest sannsynlig fordi han var sint og trengte et begrep som ga han god grunn til å si hva han tenkte.

Og det er det sannsynlig at flere gjør. Svaret vi har funnet er at det brukes oftere etter 2011 enn før. Det kan se ut som om det har blitt en del av vårt språk å kalle noe, eller noen for «politisk korrekt».

3.536 x «landssvikere»

En av årsakene kan selvfølgelig være at begge er etablerte betegnelser som brukes i mange forskjellige sammenhenger.

«Politisk korrekt» brukes gjerne ofte i nedsettende betydning: For å beskrive forsøk på å endre eller sensurere ytringer som kan oppleves som støtende.

Samtidig bruker vi også nyvinninger som «falske nyheter» (10.563 ganger siden 2011) og «fake news» ofte, der grafen skyter i været etter 2016. «Landssviker» (3536) og «kulturmarxisme» (1595) er også oppe i mediebildet i perioden, men utbredelsen daler noe mot utgangen av 2017. Det samme kan sies om begrepet «antisemitt»: Begrepet forekommer oftere offentlig debatt etter 2011 (3002 ganger i 2017), viser undersøkelsen NRK og Retriever har gjort.

Kan vi ut fra dette si at språket har endret seg? Ja. Men hvordan det virker er et langt vanskeligere spørsmål.

Vi har fått en rekke ord som er egnet til å skape avstand med, men betyr dette at vi hater?

Det er ikke greit å si «jævla homo», men «svenske tilstander» går bra

– Det er mer legitimt å bruke en del ord og uttrykk i samfunnet vårt etter 22. juli. Ordene er ikke hatefulle i seg selv, men er egnet til å skape mistenksomhet og frykt for en gruppe mennesker, sier Nilsen.

Det vi sier er med andre ord ikke enten ekstremt eller ikke. Det er mer eller mindre ekstremt.

Språkviteren bruker «svenske tilstander» som eksempel. Hun sier det ikke nødvendigvis handler om ordene i seg selv, selv om det er registrert brukt 1310 ganger bare i 2017. Hun mener det handler om hvordan ordene settes sammen, og at de er egnet til å skape skremselsbilder, mistenksomhet og mistillit overfor en gruppe mennesker.

Hun nevner også ordet «godhetstyranni» som et som har festet seg i det norske språket etter utspill fra Sylvi Listhaug.

– Vi kan ikke si at disse ordene skal vi ikke ha heller, fordi det er måten vi bruker ordene på som er utfordringen. Ordene kan brukes til å spille på negative følelser, sier Nilsen.

For eksempel mener hun at det i dag er en allmenn forståelse av at det er hetsende å kalle noen for «jævla homo», men at det stadig skapes nye og mer subtile måter å skape negative bilder av homofile på.

Det er altså ikke ordene vi sier, men måten vi bruker dem på.

– Det ser ut som at vi nå får større skillelinjer, og det er det som er urovekkende med hatretorikken, den er godt egnet for å skape splid mellom folk, sier Nilsen.

Derfor mener hun at det er all grunn til å frykte et langt mindre ord, som har eksistert i språket lenge før 22. juli.

Utøya var forferdelig, MEN.

Da terroren rammet oss 22. juli svarte mange med rosetog og samhold. «Rosetog», som ble kåret til årets nyord av Språkrådet i 2011, brukes fortsatt av pressen snart syv år etter hendelsen viser NRKs undersøkelse.

Men siden hevdes det at debattklimaet har hardnet. At noe har skjedd med den offentlige samtalen. Og kanskje kan vi forstå mer ut fra ordet «MEN».

I søket Retriever har gjort ser vi hvordan nye ord har kommet til etter 22. juli, og hvordan de har fått et liv i media og i den offentlige samtalen.

Det tallene ikke sier noe om er sosiale medier. Årsaken er både at undersøkelsen strekker seg langt tilbake i tid, samt at personverninnstillinger er til hinder for et fullstendig bilde av omtale og ordbruk.

Det lille ordet «men» kan også vanskelig kvantifiseres, men dukker stadig oftere opp bak setninger som handler om rosetoget eller Utøya, sier språkviter og professor Anne Birgitta Nilsen.

– Man ser en urovekkende tendens til at det etter 22. juli er en avstand til terrorhandlingene. Folk sier at det var forferdelig – MEN. Dette mennet er det grunn til å være bekymret over, sier Nilsen.

– Påvirker dette hvordan befolkningen snakker sammen?

– Ja, det gjør det i den forstand at det snakkes mer om oss og dem. Vi får et mer utrivelig samfunn. Det er noen som ikke hører til like mye som andre gjør, sier Nilsen.

Frykter hets: Utøya-ofre skyr media

Vi startet med kvinnen som ble vervet til AUF av Jens Stoltenberg våren 2011, som tidligere var en av dem som turte å si noe, til og med da språket mot henne hardnet og meldingene begynte å komme.

I slutten av mars tør hun altså ikke lenger av hensyn til familien. Flere av de unge som overlevde Utøya har siden trukket sin stemme fra offentligheten i frykt for trusler og hets.

Hvert menneske bruker i gjennomsnitt 16.000 ord om dagen. Kanskje bruker vi dem ikke på å hate mer etter 22. juli. Likevel kan det se ut som om vi har fått nye ord som kan brukes til å ekskludere både enkeltpersoner og grupper av folk.

Viktigst er det kanskje likevel hvordan vi velger å sette dem sammen.

For henne har hatet blitt for stort og meldingene for mange. Gjennom de siste syv årene har hun samlet dem på en liste, og den får vi lov å vise. Hun opplever å ikke lenger høre til i ordskiftet, og sier hun fra nå av vil velge å gå under radaren.