Farens død tvang Sondre til å bli «kvoteflyktning»

– Man må ha tro for å være fisker, sier reder Sondre Kristoffersen.

Det er spenningen som driver ham. På havet vet han ikke hvor mye man tjener. Kanskje tjener han 500 kroner, eller kanskje 50 000, når han går ut med båten.

Slik er det også med selskapet hans. Som reder må han, som i andre bransjer, ha et budsjett. Ingen vet hvor mye penger som er kommet inn når året er omme.

2012 var et godt år. Den gang var det Sondres far, Jens «JK» Kristoffersen (43), som drev familierederiet i Alta. JK var en ressursperson med flere tiår i bransjen. Han kjente næringen, og han kjente regelverkene.

Men i september, under en jakttur, svikter hjertet til JK. Familien mister selve limet, ankeret sitt. Et sjokk forteller Sondres mor, Hege.

– Jens var en engasjert person som fikk folk med seg. For oss var han omsorgsfull mann som klarte å knytte alle ledd i familien, forteller hun.

Redd for konkurs

Når faren går bort blir Sondre, den gang 23 år gammel, reder på dagen. Han får et familierederi med tre store båter, fire selskaper og 21 ansatte, rett i fanget.

Så kommer 2013, et dårlig år. Torskeprisene er i fall og omsetningen er på knappe halvparten av hva den pleier å være.

Tanken er først at han vil bevise at han klarer å drive rederiet. Han får ansatt en daglig leder som rydder unna mye av de store mengdene papirarbeid. Moren Hege tar seg også av papirarbeid, og støtter sønnen så godt hun kan:

– Sondre tok en rolle for å beskytte meg, og ville ta ansvar på sine skuldre. Men vi styrte sammen, og vi klarte det sammen. På driftssiden har Sondre tatt alt på en helt fantastisk måte. Det er utrolig hva man kan klare, når man må. Sondre har imponert, sier hun.

Men for Sondre, familiemann med kone og en sønn, er det likevel mye ansvar for en ung mann. Etter hvert føler han at han mangler erfaring.

– Faren min hadde 40 års kompetanse, han kjente «gamet». Det var han som styrte alt på landsiden mens jeg var skipper. En stund etter at jeg overtok rederiet var det i tillegg fall i torskeprisene, og så vidt vi fikk det til å gå rundt. Det er ikke morsomt å ringe banken og be om utsettelser og avdragsfrihet. Jeg ble helt stressa, og var livredd for å bryte ned alt faren min hadde bygget opp, sier Sondre.

Ville selge

Sondre bestemmer seg derfor for å selge to av rederiets tre båter. Han har behov for å lette hverdagen.

– Jeg ville også være stor, som min far, men jeg ville ta det i mitt eget tempo – etter min egen kompetanse, sier han.

Kristoffersens kone, Monica, opplevde at ektemannen tok oppgaven på høyeste alvor:

– Det var viktig for Sondre at ingen av selskapene gikk konkurs, og han følte at oppgaven han brått hadde fått var for stor. Han tenkte mye på denne oppgaven, forteller hun.

For lite marked

Sondre Kristoffersen vil nå selge unna to av fartøyene, og kvotene som følger med. Men på grunn av regelverket må han selge torskekvotene innad i Finnmark fylke. Disse reglene ble innført i sin tid for å forhindre at fiskebåter og fiskekvoter ikke skulle bli ført ut av fylker.

Det var bare et problem. I Finnmark var markedet for lite:

– I Finnmark er det stort sett bare småbåtredere, og det er ikke så mange som er i den gruppen vi er i. Jeg forsøkte å selge i Finnmark, men jeg fikk ikke markedspris. Jeg prøvde også å sjekke om jeg kunne unntas regelverket siden situasjonen var så spesiell, og fikk til svar at jeg kunne selge båten, samt kvotene på sei og sild, men torsken måtte bli igjen, forteller Sondre.

Men regelen om «fylkesbinding» kan omgås. Men da måtte Kristoffersen fysisk flytte ut av Finnmark, i ett år, ta båtene med seg og så selge. Både kjøper og selger skal ha bodd ett år i det fylket båten selges i.

Tok med alt

Sondre står derfor overfor et valg: Bli i Finnmark, eller flytte. Velger han det siste, å flytte, vil han kunne selge torskekvotene for mye mer. I Nordland fylke er markedet mye større, mer jevn verdi på kvotene og på Andøy har fiskerne i tillegg dispensasjon for til å selge til Sør-Troms fordi de fisker i de samme områdene som fiskerne på Senja.

I tillegg er Bleik en fin plass med mulighet for jobb for kona Monica som er lærer.

Høsten 2013 tar Kristoffersen en avgjørelse. Han flytter fra Finnmark, til Andøy. Med seg tar han tre store båter og verdifulle fiskekvoter – ut av fylket. Et helt rederi, som utgjør 13,6 prosent av Finnmarks kystflåte på over 23 meter, flyttes til Nordland fylke.

Med seg ut av Finnmark tar han også kvoter, store kvoter, med torsk sild, sei og hyse, på til sammen 3716 tonn. Eller en fangstverdi på snaut 33 millioner kroner. Selve kvoteverdien er av avisen Kyst og Fjord beregnet til rundt 130–140 millioner kroner. Alt forsvinner fra Finnmark.

I Nordland jubles det: Drømmeinnflytteren, skriver Vesterålen Online.

Reder Sondre Kristoffersen har tatt med seg kone og barn, og tre fiskebåter med til sammen 1.500 tonn torskekvote til Bleik.

På rederiets hjemmesider oppdaterer Sondre Kristoffersen:

Alta Fiskeriselskap AS er et fiskebåtrederi som er lokalisert på Bleik i Andøy kommune.

Tøft for familien

Men fysisk ser andøyværingene aldri snurten til «Korsnesfisk», «Geir Roger» og «Årøyfisk». De blir stående igjen in Alta, mannskapene likeså. De fortsetter å fiske i Finnmark. Kristoffersen må likevel fysisk bo på Andøya og drifte selskapet derfra.

Monica sier at hun opplevde det som en belastning å skulle flytte, og leve med en ektemann som skulle pendle i Nord-Norge:

– Det var mange spørsmål i forkant. Kom jeg til å klare meg mye alene med en sønn? Ville jeg få venner? Ville jeg trives, forteller hun.

På landsbyhandelen på Bleik møter hun mange hyggelige folk.

– Bleik er en helt fantastisk plass med imøtekommende mennesker. Likevel slet jeg med å føle meg tilpass. Jeg hadde nylig fått en sønn som gråt mye og som jeg hadde mye alenetid med. Dette førte med seg mye frustrasjon, forteller hun.

Etter en stund blir hun gravid med nummer to.

– Tanken på å være alene med to barn var skremmende, og vi fant raskt ut at det beste ville være å flytte tilbake til Alta der Sondre har mesteparten av sin familie. Tiden på Bleik var veldig tung for min del, og jeg føler at det er jeg som har måttet betale den høyeste prisen for valget om å flytte. Likevel var valget riktig for å kunne fortsette å drive familiefirmaet videre.

Anslår halv verdi

Halvannet år etter flyttingen selger Sondre Kristoffersen Geir Roger og Årøyfisk. Etter det Kyst og Fjord erfarer, ble den samlede salgssummen snaut 90 millioner kroner. Skulle båtene selges med sine kvoter i et lite miljø i Finnmark ville salgssummen vært omtrent halvparten, anslår avisen.

Selv holder Kristoffersen kortene tett til brystet:

– Jeg vil ikke uttale meg om hvor mye jeg fikk for salgene, men jeg fikk jo ikke noe salg i Finnmark så det er uansett umulig å sammenligne, sier han.

Kom hjem

Tre år etter farens død: Sondre, nå 26 år gammel, har akkurat lagt til kai. Han har kjørt fritidsbåten sin fra Andøya og hjem til Alta. I hjembyen har han ikke bodd på snart to år. Nå er han hjemme, for godt.

– Planen min nå er å bo i Alta nå, og bygge opp selskapet igjen – stein for stein, sier han idet han går i land.

Det er her han kjenner fiskeforholdene, har familie, vil leve og bo. Fra huset i Bukta innerst i Altafjorden har han utsikt rett ned «Korsnesfisk», den eneste båten som er igjen i rederiet.

For Sondre gir havet en frihetsfølelse. På båten er det mannskap og glede. Man er sammen, sover sammen og spiser sammen. På havet lærer man folk å kjenne.

Nå satser han på få kjøpt en ny båt, og opprette en ny turnus, med én måned på og én måned fri for mannskapene sine, samtidig som det gir overskudd. Går alt etter planen, starter jobben med å langsomt bygge opp rederiet igjen.

– Vi kommer ikke til Finnmark for å kjøpe kvoter billig, flytte ut og selge. For meg blir det feil. Så jeg håper de nå fjerner fylkesbindingene. Det betyr mye for alle innen fiskeri om de forsvinner, og vi er et levende eksempel på at fylkesbindingene virker mot sin hensikt, sier han.

– Det er jo helt sprøtt at man må flytte rundt for å kjøpe og selge kvoter. Hvis du eier en Ferrari i Alta, vil du ikke få markedsverdi dersom du kun får lov til å selge den i Finnmark.