Ikke mann nok?

Høsten 2015.

Blinkende lys spraker opp og ned langs Eiffeltårnet. Lyser opp det velkjente landemerket i Paris.

Turistene flokker til for å få med seg det fantastiske skuet.

Lukas skulle ha vært en av dem – en tilreisende som bare nyter kvelden i storbyen.

Men det er han ikke.

Lukas ligger inni en ambulanse. Den blinker med helt andre lys der den uler seg gjennom de franske avenyene.

Lukas er i Paris med Rød Ungdom på politisk ekskursjon.

Han er over gjennomsnittet politisk engasjert. Når han deltar i en debatt, så er han den man husker. Han har noe å si. Han framstår som sterk og stødig.

Men ikke alle kjenner til selvhatet Lukas bærer inni seg.

Grunnen til at han ligger i ambulansen denne kvelden. Grunnen til at han nesten ikke klarer å stå, er svimmel, kvalm og har feber. Grunnen til at han kjenner stikkende smerter i siden.

For Lukas har bryster. Han hater dem. Han forsøker å skjule dem. Han teiper dem med gaffateip. Stramt.

For stramt.

Det å bli hentet av ambulanse skal bli et lite vendepunkt i Lukas’ historie. Lukas’ vei til å akseptere seg selv.

Av legene får han vite at det er på grunn av gaffateipen han har vondt. Han har ødelagt stillingen på ribbeina.

Han skjønner at han ikke kan fortsette med å pine seg selv.

Men å slippe selvhatet er ikke så lett. Det er først om to år han skal ta grepet som gjør at han virkelig begynner å føle seg bedre.

«The only gay in the village»

Vinteren 2018.

Et stille sus farer over tunet ved Tana videregående skole, midt i Øst-Finnmark.

Gradestokken viser 17 grader minus.

Rett på den andre sida av elva ligger Finland. Litt lenger øst ligger Russland. I vest brer Finnmarksvidda seg utover.

Hvis du blunker når du kjører inn i kommunesenteret Tana bru, kan det godt hende at du rekker å være helt gjennom det før du åpner øynene igjen.

Knapt 3000 mennesker bor i hele kommunen. Det ble én mer da Lukas flyttet hit for to og et halvt år siden.

Han har vokst opp i Røyken i Buskerud, et lite steinkast fra Drammen. Så flyttet han altså hit – til Tana – på den andre siden av landet. Helt frivillig.

De fleste velger å flytte fra steder som Tana. Ikke minst om de er litt annerledes. Småstedene blir for små.

Hvem ønsker vel å være «the only gay in the village»?

For Lukas passer det helt fint. Faktisk markerte det å flytte til Tana starten på hans vei til å føle seg bedre.

– Noen ganger kan det være greit å ha 200 mil mellom seg selv og hjemstedet, ler han.

Med hendene godt plassert i lommene på den sorte dongeribuksa er Lukas på vei inn i skolefjøset.

Før han flyttet til Tana visste han ingenting om dyrehold. Han visste bare at han ikke fungerte på videregående skole der han kom fra. Han visste at han ville gjøre noe annet.

Da falt valget, litt tilfeldig, på naturbrukslinja ved Tana videregående skole.

Inne i fjøset er lukta av ammoniakk sterk. Men man blir vant til det, sier Lukas.

Han lener seg over rekkverket og kjæler litt med ei ku. Ei brunette.

Lukas synes at det beste med kyrne er at de er enkle dyr.

Viktigheten av å være fornøyd er noe Lukas virkelig har erfart, på godt og vondt.

«Jeg vil bli mann»

Den første lille aha-opplevelsen om hvem han var hadde Lukas på venterommet til legen i Røyken.

Året var 2008, og Lukas var ni år gammel.

På dette tidspunktet het han ikke Lukas. Han hadde et jentenavn.

Mens han ventet bladde han i et gammelt Se og Hør. Han stoppet opp da han kom til en artikkel om en transkvinne.

For første gang leste han ordene «født i feil kropp». For første gang leste han om et menneske som ble født med mannekropp, men som var ei dame.

Plutselig fikk han en knagg å henge den på, den murringen han hadde kjent inni seg siden han var liten.

Han tenkte: «Det vil jeg bli når jeg blir stor. Jeg vil bli mann.»

Men veien dit skulle bli mye tyngre enn han kunne ha sett for seg der og da.

Fra glede til skuffelse

Det tok tid før erkjennelsen av hvem han egentlig var sank inn. Men sakte, men sikkert skjønte Lukas at han faktisk var gutt. At han alltid hadde vært det. Aldri egentlig vært jente.

Han begynte å gå til psykolog for å snakke om hvordan han hadde det. Om alt han kjente inni seg.

Da Lukas var 14 år, ble han henvist av psykologen til Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) ved Rikshospitalet.

Dette er den eneste institusjonen i Norge som kan tilby kjønnskorrigerende behandling til transpersoner. Som kan hjelpe mennesker som Lukas til å bli seg selv fullt og helt.

Lukas var overlykkelig.

Etter et års ventetid ble han endelig kalt inn til samtale. Behandlingen starter alltid med samtaler før man eventuelt blir satt på hormoner og får kirurgi.

Samtalene Lukas hadde med sin behandler skulle snu glede til skuffelse. Håp til frustrasjon. Selvhatet skulle bli stadig sterkere.

«Drilling er jo en veldig jentete aktivitet»

Samtalene var en del av en grundig utredning, hvor NBTS skulle vurdere om Lukas oppfylte kravene til diagnosen F64.0 – transseksualisme. Om han var «nok trans». Eller «nok mann», om du vil.

Det er kun de som oppfyller kravene som får tilbud om endelig behandling.

Lukas forventet at han skulle bli trodd da han sa at han var gutt. At de skulle tro på ham da han sa at han ikke likte jentekroppen sin. At han ville ha en guttekropp.

Men de stilte mange spørsmål. Spørsmål som Lukas ikke skjønte skulle ha noe med kjønnsidentiteten hans å gjøre.

Han opplevde at det ikke bare var det han sa og følte som hadde noe å si, men også klesstilen hans ble tatt i betraktning. Interessene hans. Seksualiteten hans.

De vurderte ham opp og ned. Ga beskjed om at han ikke hadde på seg maskulint nok tøy.

De spurte ham om hva han gjorde på fritiden som barn.

Han svarte at han hadde lyst til å være med i drilltroppen, for han hadde noen venninner som var i den. Han syntes det virket kult.

«Drilling er jo en veldig jentete aktivitet», svarte de.

De spurte om han forelsket seg i jenter eller gutter.

«Begge deler», svarte Lukas.

De spurte videre om han hadde hatt sex med gutter.

Lukas svarte ja.

Var han sikker på at han var gutt da? Det er tross alt veldig jentete å like og ligge med gutter.

Dessuten. Mange transpersoner er så ukomfortable med sin egen kropp at de ikke har et seksualliv, fikk Lukas vite.

Lukas følte behandlerne tvilte ved mye av det han fortalte. At de som var der for å hjelpe ham, ikke trodde på ham. At de i stedet for å vise forståelse, viste skepsis.

En skepsis han møtte veldig mange andre plasser i samfunnet også.

NBTS hadde et veldig gammeldags og bestemt syn på hva en kvinne og en mann skulle være og gjøre, syntes Lukas. Han fikk inntrykk av at om han ikke passet inn i den båsen de hadde satt, så ble det vanskeligere for ham å få behandling.

Om han likte noe som var stereotypt «jentete», så kunne han ikke være gutt. Om han hadde hatt sex med en gutt, eller sex i det hele tatt, så kunne han ikke være en ordentlig transperson.

I dag vet Lukas at han ikke er den eneste som har blitt behandlet av NBTS på denne måten. Som følte det urettferdig at han ikke kunne være akkurat den han er, og samtidig trans. At han var nødt til å oppfylle det bildet NBTS har definert av kjønn, for å få hjelp.

Desperat etter behandling

Hvor mange av dem som blir henvist til NBTS som faktisk får behandling, finnes det ingen tall på. Men en god del blir avvist.

Da Lukas gikk til samtaler, var han livredd for å bli en av disse. Han var desperat etter å bli satt på hormoner. Etter å få kirurgi.

Derfor smurte han tykt på da han beskrev hvor mye han hatet seg selv og sin egen kropp. Han tenkte fra før av lavt om seg selv, og gjorde det enda verre.

Overfor behandlerne la han ut i detalj om hvor stor avsky han følte. Hvordan han ikke kunne utstå det han så i speilet.

Han trodde at jo mer han hatet kroppen sin, jo fortere fikk han behandling.

Men den hormonelle og kirurgiske behandlingen uteble. Ikke engang etter at han hadde blitt innlagt på sykehus i Paris, på grunn av skader han hadde påført seg selv, satt NBTS tvilen til side.

Det var kun samtalene som fortsatte.

Behov for forandring

Ett år etter han begynte å gå til NBTS begynte Lukas på videregående skole.

På dette tidspunktet slet han med sterk sosial angst og depresjon.

Mange faktorer spilte inn i utviklingen av disse, men det at han befant seg i en form for identitetskrise gjorde ikke ting bedre.

På skolen forsøkte han å skjule hvem han var. Han ville ikke ha oppmerksomhet. Han ville ikke at folk skulle se rart på ham.

Det gikk ikke så bra.

Han holdt bare ut i to uker før han sluttet.

Han forsøkte en ny skole, men også her droppet han ut etter kort tid.

Resten av skoleåret ble han værende hjemme hos foreldrene. Han gikk nesten ikke ut av huset.

Så bestemte han seg for å flytte til Tana.

Han har egentlig ikke noe godt svar på hvorfor det var akkurat denne lille finnmarksbygda han flyttet til.

Der og da visste han bare at han hadde behov for en forandring. Han hadde behov for å være spontan. Ikke minst hadde han behov for å komme seg bort fra der han hadde vokst opp.

Lukas hadde kommet ut av skapet. Foreldrene hadde ikke gjort annet enn å akseptere det, og folk rundt ham var heller ikke negative.

Samtidig kjente han på at alle i Røyken hadde kjent ham som ei jente. Det ble vanskelig for dem å omstille seg da han sa at han var noe helt annet.

Eie seg selv

Da han flyttet til Tana, bestemte han seg for én ting: Han skulle være fullstendig åpen om hvem han var. Han tenkte det uansett ville bli vanskelig å skjule i et lite samfunn hvor folk bor tett på hverandre.

Han visste godt at det er vanlig med mindre toleranse overfor dem som er annerledes i småsamfunn, men han sa til seg selv at han bare måtte stå i det.

Han ville eie sin egen identitet. Da trodde han folk ville snakke mindre negativt og få mindre grunnlag til å anta ting om ham. Da kunne ikke folk ta ham så mye på det.

Han merket at ikke alle forstod, men de fleste forsøkte.

Folk forsøkte også å støtte, selv om ikke alle skjønte helt hvordan de skulle gjøre det. De skjønte ikke at de bare skulle behandle ham som hvilket som helst annet menneske.

Direkte negative kommentarer kom kun når folk hadde drukket. Det så Lukas egentlig på som positivt, for det betød at han stort sett fikk gå i fred i hverdagen.

Men de gangene det kom folk opp til ham på fest, for å fortelle ham hvor ekkel han var, kunne han bli skremt.

Folk kunne bli aggressive, og da ble Lukas redd for at det skulle eskalere til å bli voldelig. At folk skulle banke ham opp simpelthen for å være seg selv.

Samtidig stod han fast på at han måtte stå i det han hadde bestemt seg for. Han gadd ikke krangle med dem som ble utagerende. Han var gutt, og det var ikke noe spørsmål ved det.

«Jeg bare er den jeg er, og det får folk forholde seg til.» Denne tanken begynte virkelig å slå rot i Lukas.

Ga opp

I det nye miljøet kjente Lukas at den sosiale angsten og depresjonen begynte å slippe. Han ble sterkere i seg selv. Han ble et mer fungerende menneske.

I Tana hadde han flyttet inn i kollektiv med syv andre ungdommer og en hund. Han hadde fått seg jobb. Han hadde tatt lappen. Han holdt på å fullføre skolen. Han mestret livet.

Han kjente en frihet han ikke hadde kjent på før.

Samtidig fortsatte han med samtalene ved NBTS. Med jevne mellomrom reiste han ned til Oslo.

I kontrast til hans nye liv i Tana ble samtalene tyngre og tyngre. Han fikk ikke den behandlingen han ville ha, og han fikk inntrykk av at den var langt unna.

Han følte behandlerne snakket til ham som om han var syk. Han følte det ble lagt mye fokus på at kroppen hans var feil. Han reagerte på at de brukte begrepet «født i feil kropp».

Begrepet hadde en gang i tiden åpnet for at han selv var transperson, men etter hvert hadde han skjønt at det ikke var noe han kunne bruke om seg selv.

Han hadde skjønt at uansett hvor mange hormonbehandlinger eller kirurgiske inngrep han skulle få, så vil han alltid ha et utgangspunkt han ikke kan forandre.

– Så å kalle kroppen min feil ble noe jeg ikke kunne gjøre, for å kunne ha det godt med meg selv.

Lukas hadde hatet og hatet og hatet kroppen sin. Men omsider hadde det sunket inn at den er kroppen hans. Den er noe han må leve i uansett.

Det var dette han begynte å forstå den kvelden han lå i ambulansen i Paris. To år etter tok han endelig beslutningen som skulle gi ham virkelig styrke til å være seg selv.

Han ga opp behandlingen ved NBTS. Han sluttet etter å ha gått til samtaler der i tre år.

Da var det noe som slapp. En lettelse kom over Lukas.

Han trengte ikke lenger forsøke å passe inn i definisjonen NBTS hadde av hva som er en riktig transperson. Hva som er en riktig mann.

Han kunne gå videre. Han kunne bare være.

I dag kan Lukas fortsatt kjenne stikkende smerter i ribbeina innimellom, men han har det likevel bra.

– Jeg bruker i alle fall ikke gaffateip lenger, ler han.

Han kjenner riktignok fremdeles på drømmen om å ha en guttekropp, men han ser at han ikke trenger det for å være en fullverdig gutt.

Mest av alt handler det om hvordan han har det inni seg.

Dessuten vil han la det ønsket vike for andre ting han drømmer om i framtiden.

Ingen second opinion

En helt vanlig mandag på skolebenken.

Terrorisme, sikkerhetspolitikk og brobygging er stikkord for dagens undervisning.

Etter to år med yrkesfaglig utdanning på naturbrukslinja ved Tana videregående skole, tar Lukas påbygging for å få seg generell studiekompetanse.

Når han noterer er han «old school». Der andre bruker laptop, har han bare penn og blokk. Han er den ivrigste til å notere.

Han jobber hardt. Det må han. Han må ha gode karakterer, for han vil bli lege.

Han vil ha et yrke som gir mening. Han har lyst til å hjelpe folk.

Det at han skal bli lege har ført til at han har lagt tanken om behandling litt på hylla.

Ved NBTS har toget gått, og det er ikke andre muligheter i Norge.

– Det er ikke noen second opinion. Du kan ikke gå til en annen lege og få en annen persons synsvinkel på saken din.

Den eneste reelle muligheten for Lukas er å dra til utlandet for å få nødvendig hormonell og kirurgisk behandling.

Han har vurdert å dra til Storbritannia. Men det er dyrt.

Håp om endring

Nå er Lukas mest opptatt av å bare leve videre. Som han er. Leve et liv han tross mye motstand har lært seg å bli komfortabel i.

Men om det er én ting han ønsker, så er det at andre skal slippe å oppleve det han har opplevd. Å bli sykeliggjort og mistrodd av behandlerne ved NBTS.

Derfor er han glad for at transseksualismediagnosen forsvinner ut av Verdens helseorganisasjons diagnosemanualer den 18. mai. Da opphører det å være trans som en psykiatrisk diagnose, slik det har vært til nå.

Etter da blir transseksualisme flyttet over i et nytt kapittel, som omhandler seksuell helse.

Det er ingen som egentlig helt vet hva dette vil bety i Norge, men Lukas håper og tror det blir starten på en positiv utvikling.

Han mener endringen vil kunne fungere symbolsk og føre til en større holdningsendring over tid.

– De som jobber ved avdelingen kan fortsatt velge å se på transpersoner som psykisk syke, men jeg tror det vil komme en forandring blant behandlerne gjennom dette.

Lukas tror dette kan bidra til å gjøre folk mer opplyste om hvordan det faktisk er å være trans. Og det er den andre tingen Lukas ønsker seg.

Han ønsker at samfunnet, så vel som helsepersonell, har mer kunnskap om transpersoner. Hvordan det oppleves for dem som er det. Og at folk ikke stiller så mange spørsmål.

For spørsmål er det mange av. Personlige spørsmål. Spørsmål en ikke ville stilt en som ikke er trans.

«Hvilke kroppsdeler har du? Hvordan har du sex? Hva het du før?»

At folk spør av ren nysgjerrighet, skjønner Lukas. Han tror ikke det ligger ondskap i mange av spørsmålene. Men han blir lei av å svare på dem.

– Jeg skulle ønske folk hadde litt mer folkeskikk når det gjaldt spørsmål.

Lukas håper at det å være trans vil normaliseres. At flere og flere vil akseptere det.

Samtidig tror han det aldri kommer til å skje at absolutt alle ser på transpersoner som stuereine.

– Selvfølgelig er det folk som ikke forstår. Som ikke vil forstå. Folk som har sagt til meg at jeg egentlig er jente. At det jeg driver med er bare tull. Men det må man bare…

Lukas tar en kort pause og ser ned.

– Man blir tykkhuda av å være transperson.