NRK Meny
Kronikk

USAs mottrekk mot Russlands nye atomubåter

Det er vanskelig å vite om det er lagt press på Norge for å anskaffe de nye flyene og basevalg, men det er langt fra usannsynlig, skriver journalist Bård Wormdal.

Amerikansk P8-poseidon-fly

Det tosidige etterretningssamarbeidet mellom Norge og USA har altfor lenge fått eksistere i skyggen, mener Bård Wormdal.

Foto: POOL / Reuters

Norge kjøper en ny generasjon antiubåtfly for Barentshavet og nordlige områder og basen flyttes fra Andøya til Evenes til voldsomme lokale protester. For to år siden mente et offentlig oppnevnt utvalg at Norge ikke hadde råd til å kjøpe nye fly.

Hva har skjedd?

Norge har hatt et lite omtalt tosidig samarbeid med USA ved siden av NATO-samarbeidet om overvåking og etterretning i nord helt siden 50-tallet.

For USA har det hele tiden vært Norges geografiske plassering nært de store militærbasene på Kolahalvøya og nærhet til aktivitet ut fra disse basene som har vært det interessante.

For Norge betyr samarbeidet teknologi og penger.

Ekspertgruppen for Forsvaret av Norge ble nedsatt av forsvarsminister Ine Eriksen Søreide og ble ledet av professor Rolf Tamnes.

Gruppen hadde tilgang til både gradert og ugradert materiale. Her er noen av funnene i sluttrapporten «Et felles løft» fra 2015:

«Samarbeidet med USA er avgjørende for at Norge skal være i stand til å drive etterretning og overvåking i nord.»

«USA har vært sterkt interessert i å overvåke russiske strategiske ubåter i norske nærområder.»

«Da Norge anskaffet P-3B Orion-fly på slutten av 1960-tallet, sto USA for om lag 2/3 av innkjøpskostnadene.»

Det samme gjentok seg på slutten av 80-tallet da disse flyene ble erstattet med dagens P-3C.

Formålet var å holde operasjonen hemmelig

Andøya har en lang historie med etterretningsvirksomhet, hemmelighold og usanne historier.

I juni 1962 la kabelleggingsfartøyet Bullfish i all hemmelighet 50 kilometer sjøkabel fra land med en 500 meter lang antenne ytterst for å ta inn lyd fra mikrofoner på bøyer langt ut i havet.

Sjøforsvarskommando Nord-Norge annonserte skyteøvelse i havet vest for Andøya. Det var bare tull. Formålet var å holde operasjonen hemmelig.

Regjeringa med statsminister Einar Gerhardsen i spissen godkjente kabellegginga som et rent «vitenskapelig prosjekt».

I en periode ga Andøya likevel flere registreringer av sovjetiske ubåter enn alle de tilsvarende rene amerikanske stasjonene til sammen.

Data om de amerikanske Polaris-ubåtene ble ikke delt med Norge.

Hensynet til lokalbefolkningen har ikke alltid vært like framtredende. Forsvaret krevde at bygda Haugnes måtte vekk for å bygge ut Andøya flystasjon.

Et livskraftig samfunn med 350 innbyggere, tre butikker, skole og forsamlingshus skulle bort og igjen stod bare deler av havna, fyrlykta og deler av skolebygningen.

Det er i denne historiske sammenhengen en må se dagens utfasing av overvåkingsflyet Orion på Andøya og anskaffelsen av Poseidon P8 og flyttingen av basen til Evenes.

De siste årene har det vært en strøm av amerikanske forsvarspolitikere på besøk til Norge

De siste årene har det vært en strøm av amerikanske forsvarspolitikere på besøk til Norge på grunn av økt spenning med Russland. Leder av forsvarskomiteen i Senatet, John MC Cain, har vært på besøk, det samme har øverste leder for det amerikanske luftforsvaret, Deborah James. Mest oppsiktsvekkende var det likevel at USAs forsvarsminister Ash Carter tok turen til Oslo og Nord-Norge. Det skjer ikke ofte.

Noen uker før den amerikanske forsvarsministerens besøk i Norge pekte han på et ønske om å få et nett av avanserte patruljefly for å møte nye og mere avanserte russiske ubåter i Barentshavet og Nord-Atlanteren.

Land som Canada, Tyskland, Frankrike og Italia hadde sagt nei til å kjøpe de nye amerikanske antiubåtflyet Poseidon P8, og i stedet modernisere gamle fly.

Orion-flyene på Andøya er blitt modernisert for 1,2 milliarder kroner de siste årene for å kunne fly fram til 2035. Alle parti på Stortinget med unntak av Høyre og Fremskrittspartiet har vært skeptisk til å erstatte Orion med nye fly.

To måneder etter forsvarsminister Ash Carter sitt besøk i Norge kunngjør forsvarsminister Ine Eriksen Søreide at Norge kjøper fem nye P-8A Poseidon maritime patruljefly fra Boeing med moderne sensorer og våpen.

Det er mye som tyder på at pressemeldingen ikke forteller hele sannheten

Flyet har samme skrog som sivile Boeing 737, og er en av helt annen størrelse enn dagens Orion.

P-8A Poseidon er utstyrt med torpedoer som kan slippes fra stor høyde mot ubåter. Flyet har avanserte manøvrerbare raketter. Det nye flyet skal kunne operere sammen med det ubemannede amerikanske dronen MQ-4C Triton.

Hovedoppgaven vil helt klart ikke være fiskeritilsyn som Orion har vært mest kjent for de siste årene.

Ifølge pressemeldingen heter det at kjøpet skal «gjøres som en ordinær anskaffelse fra amerikanske myndigheter» med en kostnadsramme på 9,8 milliarder kroner.

Det er mye som tyder på at pressemeldingen ikke forteller hele sannheten. Ved begge de to tidligere innkjøpene av maritime patruljefly har USA betalt det meste. Ekspertutvalget for Forsvaret av Norge slo fast at Norge er avhengig av støtte for fornying, slik det var tilfelle for byggingen av siste generasjon av etterretningsskipet Marjata.

Han snakket om «tjenestens andre oppgave» i forbindelse med russisk opprustning som truet USA

Offisielle amerikanske kilder forteller da også en annen historie. Defence Security Cooperation Agency skriver i en rapport at flykjøpet er på om lag 15 milliarder kroner. Trolig er de totale kostnadene for hele flykjøpet mye større.

Boeings egne offisielle totaltall for nye salg til Australia, Storbritannia og USA viser at kostnadene for hvert fly vil beløpe seg til 400 millioner dollar eller 3,3 milliarder kroner med dagens dollarkurs. Det gir en totalkostnad for Norge som nærmer seg dobbelte av det Stortinget sa ja til.

Under presentasjon av FOKUS 2014, Etterretningstjenestens åpne trusselvurdering for 2014, gjorde den gang etterretningssjef Kjell Granhagen en forsnakkelse. Han snakket om «tjenestens andre oppgave» i forbindelse med russisk opprustning som truet USA, ikke Norge. Dette gjaldt moderniseringen av ubåter med interkontinentale kjernefysiske raketter.

Det er godt dokumentert at helt siden 1950-tallet har den militære etterretningstjenesten i Norge vært nært knyttet til USA. Så sent som i 1992 jobbet om lag 50 prosent av Etterretningstjenestens ansatte med USA-finansierte prosjekter, ifølge Norsk Utenrikspolitisk Historie, bind seks. Trolig var andelen for de ansatte på Andøya, Fauske, Kirkenes, Vadsø og Vardø langt høyere.

Kan flyene øke den militære spenningen i våre områder?

Er de nye flyene i hovedsak et amerikansk mottrekk mot de nye russiske atomubåtene som truer amerikanske storbyer? Kan flyene øke den militære spenningen i våre områder? Det er vanskelig å vite i hvor stor grad dette er et amerikansk eller norsk prosjekt, og om det kan være strid mellom amerikanske og norske interesser.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide har hatt langt hyppigere møter med sin amerikanske kollega enn tidligere norske forsvarsministre. Det er vanskelig å vite om det er lagt press på Norge for å anskaffe de nye flyene og basevalg, men det er langt fra usannsynlig.

Det som er klart er at USA nå prioriterer havområder i nord. USA skal gjenåpne Keflavik på Island som base for overvåkningsfly. Regjeringen vet at Norges kanskje beste kort for å få et nærmere forhold til USA og hjelp i en eventuell krig med Russland er å samarbeide om militær etterretning i nord i fredstid.

Denne satsingen fra norsk side koster på flere måter

Denne satsingen fra norsk side koster på flere måter. Investeringen gjør det naturligvis vanskeligere å bruke penger på Hæren og Heimevernet, som regjeringen er kritisert for ikke å prioritere. Vi har en motstand i Nord-Norge mot å flytte basen fra Andøya til Evenes, som har blitt en mektig politisk kraft i et valgår.

Norge gjør seg dessuten mer avhengig av det direkte samarbeidet med USA, som enkelte nå mener er mer usikkert under Trump-administrasjonen.

Det tosidige etterretningssamarbeidet mellom Norge og USA ved siden av NATO-samarbeidet har altfor lenge fått eksistere i skyggen. Er det ikke på tide at denne sentrale delen av det norske Forsvaret også skal bli av forsvarsdebatten?