Uenig om bruk av ILO-konvensjonen i Høyesterett

Både Stjernøya reinbeitedistrikt og Sara-gruppen har trukket fram ILO-konvensjonen i Høyesterett, som en viktig rettskilde når de har argumentert for at deres reindrift over tid har ført til eiendomsrett.

– Det er ikke uenighet om at ILO-konvensjonen er en viktig konvensjon som er en viktig kilde for tolkningen av norsk rett, og den gjelder direkte for finnmarkslovens område. Men vilkårene for erverve eiendomsrett reguleres ikke av finnmarksloven, men av reglene om alders tids bruk eller hevd, eller annen nasjonal rett. I saken for Høyesterett hevdes det at det kan utledes et særlig grunnlag for eiendomsrett etter konvensjonen, som skal gjelde ved siden av eller gå foran norsk rett. Det er vi uenige i, sier advokat Kristin Bjella til NRK.

Hun representerte Fefo i saken sammen med advokat Knut Helge Hurum.

Var først ute

Hovedprinsippet i «ILO-konvensjon nr 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater» er urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur, og myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet.

Norge ratifiserte – som første land – ILO-konvensjon nr 169 ved et stortingsvedtak 20. juni 1990. Det ble da bestemt at konvensjonen for Norges del gjelder for samene i Norge.

Da Stortinget vedtok finnmarksloven, ble forholdet til ILO konvensjon nr 169 gjenstand for inngående vurdering.

Stortinget mente ILO konvensjonen ville oppfylles ved at eiendommene Statskog SF hadde hatt ble overtatt av Finnmarkseiendommen, og ved at Finnmarkseiendommen skulle styres av Sametinget og fylkestinget i Finnmark.

Når loven også bestemte at bruks- og eiendomsrettigheter som var opparbeidet skulle kartlegges og respekteres, og det ble bestemt at Finnmarkskommisjonen og utmarksdomstolen skulle etableres for å kartlegge og løse tvister om slike rettigheter, ville dette oppfylle konvensjonens krav.

– Men Stortinget bestemte også etter vårt syn at spørsmålet om det var etablert bruks- eller eiendomsrettigheter skulle bedømmes etter norsk rett, og ikke utledes av ILO konvensjonen, sier Bjella.

– Kan strekke prinsippet langt

Andreas Larsen, advokat for Sara-gruppen, sier de mener man må kunne gå utover presumpsjonsprinsippet og finne støtte i ILO-konvensjonen for å avgjøre slike rettsspørsmål.

– Vi mener at med bakgrunn av de viktige urfolksrettighetene som ILO-konvensjonen legger grunnlag for, kan vi strekke prinsippet langt. De mener man må være svært forsiktige med det. Det er rett og slett en juridisk uenighet mellom partene, sier han.

Bjella sier at hovedprinsippet etter norsk rett er at en folkerettslig regel må være gjort om til norsk lov for å ha direkte virkning internt i Norge.

– Men det følger likevel av det såkalte presumsjonsprinsippet at domstolene skal forsøke å tolke norsk rett slik at det ikke oppstår konflikt med folkeretten, selv om det er tale om en regel som ikke er gjort til norsk lov.

Hun argumenterte videre for at ILO-konvensjonen uansett ikke gir noen større rettigheter til eller andre vilkår for eiendomsrett enn det som allerede følger av norsk rett.

– Det følger av norsk rett i dag at når det skal bedømmes om det er opparbeidet eiendomsrett til et område, skal man ta hensyn til samiske sedvaner og rettsoppfatninger. I de vurderinger som gjøres i forhold til dette ligger det ingen motstrid med ILO konvensjonen, sier hun.

Høyesterett vil bruke to til tre uker på å bestemme om partene får eiendomsrett eller ikke.