NRK Meny
Normal

800 svenskunger hjem til 17. mai

For nøyaktig 70 år siden kom svenskungene tilbake til Finnmark. Akkurat i tide til å feire nasjonaldagen for første gang siden krigens start.

Svenskungene

Svenskungene kommer hjem igjen til Vardø og sine familier. Hele 800 barn ble sendt til Sverige etter krigen på grunn av dårlige kår i Finnmark etter krigen og nedbrenninga.

Foto: Norsk Filmrevy / NRK

I Finnmark var det lite mat etter krigen og ikke alle hadde fått bygd opp ett nytt hus etter nedbrenninga.

Redselen for at barna skulle gå på minene som var lagt igjen av tyskerne, fikk foreldrene til å sende dem i sikkerhet, til Sverige.

– Det var harde tider, skal jeg si deg. Det var nok mange putetrekk som var våte om natta, men unger har så kort vei mellom glede og sorg så det gikk bra å være der, forteller Solveig Johansen.

«Svenskungene» ble hun og de nærmere 800 bortsendte barna kalt.

Møtet med mamma på kaia

– Det vrimla av folk. De ropte og alle var så glade!

Minnene kommer tilbake til Solveig Johansen. Bare 10 år gammel var hun over et halvt år alene i nabolandet – borte fra mamma og familien i Kiberg utenfor Vardø.

Solveig Johansen

Bare 10 år gammel var Solveig Johansen over et halvt år alene i Sverige – borte fra mamma og familien i Kiberg utenfor Vardø.

Foto: Bård Wormdal / NRK

Rett før 17. mai i 1946 fikk Solveig og de andre svenskungene reise hjem igjen, og familiene sto klare på kaia for å ta dem imot.

Vi fikk norske flagg og gikk i tog ombord i båten over Varangerfjorden. Det var så fint. Vi gledet oss fryktelig, forteller Solveig.

Men møtet med familien i Vardø ble samtidig ikke slik de hadde sett for seg.

– Vi ble litt skuffa når de ikke forsto hva vi sa. Vi var jo blitt svensk!

– Det var jo samtidig glede da vi kom, det er klart. Når vi så mamma på kaia i Vardø, det er noe som sitter.

Hurtigbåten i Vardøl

Båten legger til kai i Vardø med noen av svenskungene om bord.

Foto: Norsk Filmrevy / NRK

– De kjente meg ikke igjen

Svea Andersen fra Kirkenes husker også godt hjemkomsten i 1946. Som 10-åring kom hun hjem etter et halvår i Sverige.

Svea Andersen

Svea Andersen husker godt den dagen hun kom hjem med båten til Kirkenes. Hun hadde fått god pleie i Sverige etter krigen, og familien kjente henne ikke igjen når de skulle hente henne på kaia.

Foto: Ida Karine Gullvik / NRK

– Jeg vinket og jeg ropte, men jeg fikk ikke noen respons fra brødrene mine på kaia. Dem kjente meg ikke igjen.

Da hun ble sendt hjemmefra var hun mager og blek etter langvarig sykdom og tyfus.

– Når jeg kom til Sverige sa min svenske mamma bestandig «Nu måste du eta. Eta, eta, eta!» – og jeg åt. Da ble jeg tykk og rund i kinnene og rød og fin farge fikk jeg.

På turen hjem til Kirkenes ble hun kledt i nye strikka klær, bluse og kåpe.

– Så dem kjente meg ikke igjen. Det var litt trasig, men det ordna seg på turen hjem, forteller Svea.

17. mai-tog i Vardø

Det aller første 17. mai-toget i Vardø etter 2. verdenkrig. Svenskungene rakk akkurat hjem i tide til den store feiringen.

Foto: Norsk Filmrevy / NRK

I år er det 70 år siden finnmarkingene feiret grunnlovsdagen for første gang etter krigen. Dagen er ennå spesiell for svenskungene.

– Nå får man tårer i øynene og klump i halsen når man ser flagget og skolemusikken. Spesielt når man hører «Ja vi elsker», det betyr veldig mye, forteller Svea Andersen.