– Noen av lærerne forsøkte å tvinge meg til å snakke med hele klassen som tilskuere. De plaget meg i stede for å hjelpe. Det er jeg bitter for den dag i dag.
Først i voksen alder har Anne-Olsen Ryum fått vite hva det var som gjorde at hun sluttet å snakke da hun begynte på skolen.
Denne uken fortalte NRK om fjorten år gamle Hanna som kan snakke, men når hun møter fremmede blir det helt umulig. Saken har skapt stort engasjement og over 100.000 mennesker har lest saken.
– Når jeg prøver å snakke kommer det ikke noe lyd. Det er som om jeg får en gigantisk klump i halsen, forteller Hanna i intervjuet som ble gjort på sms fordi hun ikke klarer å snakke med journalisten.
Anne kjenner igjen beskrivelsen.
– Jeg ville snakke, men fikk det ikke til.
Stor omveltning å begynne på skolen
Fram til Anne skulle begynne på skolen var alt normalt. Den lille jenta gledet seg. Møtet med skolen ble et sjokk og hun sluttet å snakke.
– Det var helt grusomt. Jeg var alltid alene. I perioder hatet jeg meg selv.
At det var en diagnose med navn «selektiv mutisme» var utenkelig.
Fortrengte barndommen
Selektiv mutisme rammer kun en prosent av befolkningen og er en ukjent diagnose. Ingen forsto hva det var som var galt med Anne. Ikke før hun var ferdig med videregående skole tok hun grep. Hun flyttet nordover, fant kjærligheten og fikk en ny start. Barndommen ble fortreng.
I voksen alder ble Anne deprimert og tankene fra barndommen dukket opp igjen.
– Da begynte jeg å lete på internett. Jeg fikk sjokk. Det var jo en lidelse med et navn. Det var en aha-opplevelse uten like. Jeg så at det var flere som hadde det på samme måte. Det var stort å oppdage.
I dag kan man søke informasjon på internett og diagnosen er mer kjent enn da Anne vokste opp. Likevel er det for lite kunnskap om selektiv mutisme sier førsteamanuensis ved Insitutt for pedagogikk ved Universitetet i Agder Heidi Omdal.
– Mange har nok følt seg misforstått. Det var ingen hjelp eller oppfølging. Selv om det er mer kjent i dag og dermed litt enklere er det fremdeles for lite kunnskap om diagnosen.
En av fordelene i dag er internett og sosiale medier.
– Det er til god hjelp. Slik får man ut informasjon og faglig litteratur om diagnosen. Det har ikke vært skrevet mye om det på norsk tidligere. Man kan jo bare håpe at de som møter et barn som ikke snakker forstår at det ligger en diagnose bak.