– Skadeskyter flere ryper enn de feller

– Det er bra å vite at man har trent. Da vet man at man treffer rypa. Eller i alle fall at sjansen for å treffe er større.

Pål Kristoffersen har fyrt av flere hundre skudd på skytebanen i Vadsø i løpet av sommeren. Nå pulveriserer han nesten alle leirduene som blir kastet ut. Men treningen skjer frivillig:

Mens storviltjegere må skyte minst 30 skudd på skytebanen og deretter bestå en prøve, er det ingen slike krav til småviltjegere. I prinsippet kan de fyre løs mot fugler, rev og hare selv om de ikke har rørt geværet på flere år.

– Det er nok absolutt en del som burde vært her og trent før jakta, i stedet for å trene på rypa, sier Paul Hofseth, leder i leirdueutvalget i Vadsø jeger- og fiskerforening.

Ønsker tvang

Hofseth tror de aller fleste forbereder seg, men liker ikke tanken på hva mindretallet steller i stand i jaktterrenget.

– De jegerne som blåser støv av hagla på første rypa, de opplever gjerne skadeskyting, sier han til NRK.

– Jeg har absolutt vært en stor tilhenger av obligatorisk treningsskyting. På storvilt har det jo vært i flere år. Det hadde vært helt topp om vi hadde det samme.

Hofseth får støtte av flere jegere på skytebanen, men både Miljødirektoratet og Norges jeger- og fiskerforbund forsvarer dagens ordning.

– Altfor mye skadeskyting

Dyrevernsbevegelsen er som ventet kritisk.

– Danske undersøkelser antyder at for hver fugl man skyter, er det en og en halv som blir skadeskutt, sier Siri Martinsen, veterinær og leder av organisasjonen NOAH – for dyrs rettigheter.

– I Norge har man ikke gjort noen grundige og nøytrale undersøkelser på dette, men Veterinærinstituttet anslår at man kan regne med betydelig skadeskyting av småvilt også i Norge.

Undersøkelser av skadeskyting spriker betydelig:

• På 1990-tallet fant Danmarks Miljøundersøkelse ut at 36 prosent av kortnebbgjessene og nesten like mange av ærfuglene hadde hagl i kroppen etter jaktsesongen. Dette var minimumstall, siden de kun fanger opp dyr som har overlevd skadeskytingen. De som gjemte seg unna og døde av skadene, lot seg naturlig nok ikke fange inn. Undersøkelsen viste også at skadeskytinga sank betraktelig etter en intensiv holdningskampanje.
• En undersøkelse av harer som ble skutt med rifle på Sørøya i Finnmark, viste at opp mot 25 prosent av harene var skadeskutt med hagle fra før. Heller ikke denne studien inkluderer dyr som har dødd av skadene uten å bli funnet. Forfatterne spør også i om harene som har vært skadeskutt tidligere, er ekstra sky og dermed underrepresentert i undersøkelsen.
• En røntgenundersøkelse av liryper som var fanget i snare i Troms viste derimot at bare 14 prosent hadde hagl i kroppen.

– Skadeskyting varierer veldig fra art til art og årstid til årstid. Men det er helt klart at det er noe mer skadeskyting på småvilt enn på hjortevilt, sier Arild Sørensen, seniorrådgiver i Miljødirektoratet.

Han ønsker seg mer kunnskap, men i praksis er det store problemer med å telle antall skadeskytinger.

Blyforgiftning fra kadavre

Skadeskyting rammer ikke bare dyra som blir truffet.

– Skadeskyter man med blyhagl, kan også rovvilt som kommer og spiser kadaveret bli blyforgiftet, sier generalsekretær Kjetil Aa. Solbakken i Norsk ornitologisk forening.

Det finnes omfattende dokumentasjon på at rovfugler blir forgiftet etter å ha spist blyammunisjon, men det argumentet ble ikke hørt da Stortinget i år sa ja til blyhagl igjen etter ti års forbud.

Jegerne mener bly dreper mer effektivt og dermed gir mindre skadeskyting enn de lettere alternativene, men Norsk ornitologisk forening sier det giftige tungmetallet skaper langt større problemer enn det løser.

– Den debatten bar preg av at politikerne ikke ville ta faglige råd på alvor og heller gi etter for lobbyvirksomhet, sier Solbakken.

Tror på personlig ansvar

– Vi kan ikke si at frekvensen av skadeskyting er så og så mange prosent. Det varierer veldig med type småviltjakt, sier Espen Farstad, informasjonssjef i Norges jeger- og fiskerforbund.

– Som jegere er vi hamret godt inn at vi ikke skal havne i en skadeskytingssituasjon; det er noe vi prøver å unngå for alt i verden. Jeg tror jegerne er veldig bevisst denne problemstillingen.

– Alle jegere?

– Jeg kan ikke innestå for alle. Men det er allerede et godt system for fange opp og skolere nye jegere. Alle må gå et obligatorisk 30 timers jegerprøvekurs. De skal bestå en jegerprøveeksamen, de skal ha vært på banen og kjent på hagle og rifle og forsøkt å skyte med disse våpnene.

Farstad mener jakta må bygge på at den enkelte jeger tar ansvar.

– Du kan ikke på alle områder i samfunnet ende opp med et lovverk og et regelverk som tvinger folk til en adferd. Her handler det mye om holdninger.

Selv om det ikke ligger noe formelt krav til å øve med hagla, jobber NJFF aktivt for at flest mulig gjør det. Farstad slår i bordet med en meningsmåling:

– Vi vet at legitimitene til jakt er enestående høy i Norge. 82 prosent av landets befolkning har tiltro til at jakta foregår på en human og sikker måte, ifølge TNS Gallups Natur- og miljøbarometer. Det er fantastiske tall. Og det er tall vi mener jegerne fortjener.

Mangler skytebaner

Farstad mener også at et krav til skytetrening for småviltjegere er umulig å gjennomføre fordi det ikke er nok skytebaner i Norge. Og det er ikke bare jegerforeningenes skyld:

– I mange kommuner sliter vi med støyproblematikk og lokalisering av skytebaner, sier han.

Miljødirektoratet sier mye av det samme.

– Hvis man skal ha en ordning der alle de 80.000-90.000 småviltjegerne skal ta en test på leirdueskyting, så vil det bli sprengt på leirduebanene. Det er vel den viktigste grunnen til at det ikke er noe slikt krav, sier Arild Sørensen.

Han mener også at det er avgjørende forskjeller mellom rifle- og hagleskyting, og er ikke sikker på at tvungen trening ville gi mindre skadeskyting.

– Det viser seg at de som skadeskyter minst er de som er veldig flinke og dermed treffer, og de som er veldig lite flinke og bommer helt. De som skadeskyter mest er de halvflinke; spesielt de som gjør en systematisk feil når de skyter med hagle, slik at viltet ganske ofte kommer i utkanten av haglsvermen, sier Sørensen.

– Det er ikke nødvendigvis sånn at en skyteprøve med hagle på leirduer medfører at skadeskytingen går ned. Det er ikke noen automatikk i det.

– Men om jegerne ikke nødvendigvis blir flinkere med øvelsesskyting, kunne de kanskje få en idé om sine egne ferdigheter og dermed ta færre sjanser under jakta?

– Ja. Det er selvfølgelig en sammenheng der. Vi tror likevel at det viktigste vi kan gjøre er å informere om at det er jegerne selv som er ansvarlige for jakta de utøver. Man skal ikke utsette viltet for fare for unødig lidelse, og det betyr først og fremst at man skal holde tilbake skuddene til det er rimelig mulighet til å felle vilt.

Arild Sørensen synes det er vel så viktig å oppfordre jegerne til å jakte med hund.

– En god hund har en mye større sjanse til å finne igjen skadeskutt vilt enn det vi mennesker har.

Vil helst forby mange jaktformer

Til tross for en del skadeskyting vil ikke Norsk ornitologisk forening si nei til fuglejakt.

– Vi mener at jakt kan gjennomføres når det høstes av bærekraftige bestander. Det er det viktigste. Skadeskyting vil man aldri kunne unngå helt, men det er viktig å treffe tiltak som gjør at det reduseres så mye som mulig, sier Kjetil Solbakken.

NOAH er langt mer kritiske. Siri Martinsen mener mange av dagens jaktformer strider mot dyrevelferdsloven – og at de fortsatt vil være problematiske selv om jegerne blir pålagt å ta en skyteprøve hvert år.

– Jakta er en fritidsaktivitet som går ut over dyr. Dyrenes lidelse er en del av jakta som man regner med og vet om uansett.