NRK Meny
Normal

Gunnar brøt reglene og tappet sitt eget blod for å redde soldat-kollegaen

Gunnar Bolle nølte ikke da den nederlandske soldaten kom inn med begge hender sprengt bort og ansiktet ødelagt. De to ble blodsbrødre, bokstavelig talt.

Gunnar Bolle og Hans van Putten

BLODSBRØDRE: I fjor møttes de tidligere Unifil-soldatene Gunnar Bolle og Hans van Putten for første gang siden 1979.

Foto: PRIVAT

Men Bolle fikk ikke notert seg navnet hans, og det skulle gå 28 år før Unifil-veteranene traff hverandre igjen.

Hammerfest-mannen fortalte sin historie i programmet Radiokontakten på P1+. Temaet var ferieplaner, men Bolle har liten sans for ordinære badeferier. I stedet reiser han for å holde kontakten med soldatkolleger fra tida i Libanon.

Sist sommer kjørt han motorsykkel til Nederland, der han traff Hans van Putten for første gang siden dramaet i 1979.

– Mottakelsen vi fikk der nede var helt utrolig. Vi var i lag med veteraner, og jeg har aldri felt så mange tårer i mitt liv. Det var veldig sterkt.

Sprengningsulykke

Gunnar Bolle var på medivac-tjeneste (behandling og evakuering av sårede) i Libanon i 1979. En natt kom en pansret ambulanse gjennom kuleregnet fra falangistene for å møte Bolles lag.

– Jeg glemmer aldri synet. Soldaten lå og hylte, med bare litt bandasje der hendene skulle vært, og med den ene halvdelen av ansiktet vrengt over på den andre siden, sier Bolle til NRK.

– Han trenger blodtype O+. Hvem har O+? spurte en lege.

Bolle selv hadde riktig blod, tappet straks en halv liter – og fikk kjeft av laboranten. Det var bare to uker siden sist han ga blod. Det skal gå minst tre måneder mellom hver gang.

– Men han berget seg. Jeg besøkte ham på sykehuset, han var pent lappet sammen, og de reddet begge øynene hans.

Langt ettersøk

I alle år har Bolle ønsket å komme i kontakt med nederlenderen, men først for to år siden klarte han å finne navnet hans via en veteranforening.

van Putten var glad for besøket, skriver han til NRK.

– Jeg skylder Gunnar livet mitt. Vi er virkelige blodsbrødre. Ikke glem at Gunnar og de andre som reddet meg, kunne blitt drept selv. Selv Røde Kors-kjøretøyene ble beskutt.

Sterkere enn familiebånd

Gunnar Bolle har fortsatt to reiser han gjerne vil gjøre: En til Irland, for å møte en soldat som ble tatt til fange, skutt gjennom knær og albuer og torturert. Nå sitter han i rullestol.

Dessuten vil han til Fiji og møtte familien til tre soldater som ble drept i et bakhold. Bolle var med og stelte de døde før de ble sendt hjem.

– De båndene vi har er sterkere enn familiebånd. Mye sterkere. Det er spesielt.

– Dette er kanskje ikke noe andre folk forstår?

– Vi kan ikke forlange at folk skal forstå det heller. Det må oppleves for å forstås. Det er sterke saker, sier Gunnar Bolle.

Norsk FN-soldat i Libanon

Norske FN-soldater etablerte seg i Libanon 1978. Norge sendte en bataljon med 750 mann til Unifil-styrken.

Foto: Gustav Jensen / SCANPIX