Margit lever under fattigdomsgrensen: – Jeg går aldri på kino eller kjøper aviser

– Vi er ikke fattige på den måten, men vi er nødt til å spare. Hvis vi ikke sparer, hva skal vi rutte med da? Jeg kjøper ikke aviser, ikke går jeg på kino, ikke går jeg på hotell, ikke går jeg på vinmonopolet. Ikke noe. Jeg er nødt til å spare.

82 år gamle Margit Marthinsen fra Brensholmen i Troms er enslig minstepensjonist – en skjebne hun deler med 65.000 andre i Norge.

Marthinsen er en typisk enslig minstepensjonist – en kvinne som har vært hjemmeværende med barn og jobbet i flere deltidsjobber.

82-åringen har jobbet både med line-egning, som hjemmehjelp og på fiskebruk, men ble som 42 åring rammet av slag og ble halvveis lam. På grunn av helsen fikk hun aldri jobbet seg opp til full pensjon. Hun er en av dem Pensjonistforbundet mener må løftes ut fra fattigdom.

Under EUs fattigdomsgrense

Siden man ikke har noen offentlig definert fattigdomsgrense i Norge, er det vanlig å bruke EUs fattigdomsgrense. Ifølge denne grensen, vil de som er enslige og lever for under 221.300 kroner i året, være for fattige å regne.

I Norge mottar en pensjonist som har minste pensjonsnivå for enslige, 194 192 kroner i året, og dermed er de over 65.000 minstepensjonistene under fattigdomsgrensen.

Margit Marthinsen synes det er vanskelig med den lille pensjonen hun mottar og skulle ønske den var større.

Av de litt over 16.000 hun mottar i pensjon hver måned, går nesten 15.000 til mat og faste utgifter, og av disse går nesten 7000 til leie og strøm. Bostøtte får hun, men den har gått kraftig ned.

– Den er på litt over 1200 kroner og det er ikke mye. Før var den over 2000 kroner, så den har gått veldig langt ned, sier Marthinsen.

Ikke et verdig liv

Selv om pensjonen til enslige minstepensjonister har økt med over 40.000 kroner de siste åtte årene, vil ikke generalsekretæren i Pensjonistforbundet, Harald Olimb Norman, si seg fornøyd med dagens pensjonsnivå.

Norman mener pensjonen ikke er høy nok til at denne gruppen pensjonister kan leve et verdig liv.

– Nei, det er den definitivt ikke. Hvis den hadde vært det, hadde vi satt søkelyset på andre grupper som kunne ha trengt de pengene mer. Vi er av den oppfatning at du ikke kan leve av og med en pensjon som er cirka 30.000 lavere enn den definerte fattigdomsgrensen.

Verdien av offentlige tjenester

Forsker Rolf Aaberge ved Statistisk sentralbyrå, mener derimot at det ikke er mulig å se på kun èn persons inntekt for å måle fattigdom. Han mener man også må se på verdien av det offentlige tjenestetilbudet – et tilbud som tross alt blir generert fra skatteinntektene våre.

– Det viser seg at når vi legger til verdien av offentlige tjenester og ser på eldre som er 75 år og eldre, så er det faktisk ingen igjen som har så lav inntekt at de kan karakteriseres som fattige.

Ifølge Aaberge er denne tendensen i stor grad også gjeldende for de i aldersgruppen 65–74 år, hvor om lag fire prosent av enslige er å regne som fattige hvis man medregner det offentlige tjenestetilbudet.

Harald Olimb Norman i Pensjonistforbundet er uenig i vurderingen fra SSB, og mener man må se på de faktiske leveforholdene til de enslige minstepensjonistene.

– Statistisk sentralbyrå må gjerne putte hva de vil inn i tall, men fra den ene dagen til den andre, så skal enslige minstepensjonister leve på vanlig måte som alle andre, sier han.