Dro på bryllupsreise – endte med å kjøpe verksted

– Jeg har det fredelig rundt meg. Ikke for mye folk. Jeg trives nå best inne på verkstedet, sier Cornelis de Wilde, mens han gjør en håndbevegelse som tyder på at det egentlig kan være det samme med alt annet.

Han og kona Patricia har funnet sitt livs sted. Og det var ingen tilfeldighet som førte dem til Bergsfjord. Patricia er flink til å planlegge. Og da de skulle på bryllupsreise til Norge for ni år sia, hadde hun sørga for å sjekke hvor det var både hus og et mekanisk verksted til salgs. Begge deler fantes i Bergsfjord i Loppa.

Verksted og hunder

Cornelis har jobba på verksted hele sitt voksne liv. Nå driver han egen virksomhet. Patricia driver med hund. Fire labrador retriever og et «ulykkeskull», som hun kaller det, med Jack Russel-terriere.

– Han har sitt og jeg har mitt, sier Patricia lattermildt.

– Så nå reiser jeg masse rundt med hundene mine på utstillinger, jaktprøver og blodsporprøver.

Et hundeliv. Men også det gode liv, forsikrer de begge to.

Ble båtbygger

Men det har også vært tøffe tider for paret fra Nederland. Da fiskebruket i Bergsfjord ble nedlagt, forsvant halvparten av bygdas innbyggerne og de fleste av Cornelis' verkstedoppdrag. Dermed ble det lille verkstedet også et båtbyggeri, med turistfiskere som kunder.

– Vi så jo at båtene som ble brukt i turistfisket var for dårlige. Jeg tenkte at det kan vi sikkert bedre, sier Cornelis.

Så dermed stod det en dag en liten fiskebåt i egen nederlandsk design på verkstedgolvet. Og modellen har slått bra til.

– Det eneste nordmenn ikke kan venne seg til er at utforminga ikke er typisk norsk, og det syns jeg jo egentlig er litt artig, slår båtbyggeren fast.

Vranglære

Patricia og Cornelis' første møte med en nordmann på en campingplass i Nord-Trøndelag avholdt dem ikke fra å slå seg ned i nord, sjøl om det fort kunne skremt noen hver.

Cornelis forteller at han som eide campingplassen hadde lært ham to ord på norsk: «steike» og «fy faen».

– Han fortalte meg at steike betød «god dag», og fy faen var «ha det bra».

Så da begynte Cornelis å si det til alle han møtte. Helt til en dag da campingplasseieren kom bort og ba ham om å slutte med det der. Cornelis forsto ikke helt hvorfor han ikke kunne være vennlig mot folk, så han fikk en unnskyldning og beskjed om at han nok hadde vært utsatt for vranglære.