Over alt i Alta ser vi tydelige spor av at noe er i ferd med å skje. Det står tilhengere og store kassebiler parkert på de rareste steder. Noen ser hjemmelagde ut, andre er av den mer stilige typen med fargerik logo.
Uansett, hundene bryr seg ikke om hvordan de kom seg hit. De er født og avlet frem til å løpe. Langt. Og snart skal godt over to tusen spreke hunder ut i sporet.
Det kreves mye forberedelse og pågangsmot for å i det hele tatt tørre å legge ut på et løp alene med sine firbeinte kollegaer over vidda.
Men hva gjør egentlig kjørerne og hundene i timene før? Hva tenker de på?
Julie Travadon Coutelier har akklimatisert seg i Sverige
På en parkeringsplass midt i Alta sentrum har det franske teamet til Julie Travadon Coutelier installert seg. Hun skal delta på løpet som er 500 kilometer langt.
– Jeg er nervøs, men nervøs på en god måte, sier hun og merker en av hundene med navn på halsbåndet.
Den siste uken har hun og de franske hundene, av typen reinrasa siberian husky, vært i Sverige for å venne seg til kulden. Huskyene er rundt 2,5 år.
– Det er et ungt spann, men de er i god form. Det er ikke så lenge siden vi kjørte hundeløpet Yukon Quest.
Nå gjenstår det å klargjøre sleden, GPS-utstyret og få fikset det siste med hundene.
– Etter dette må vi bare håpe på det beste, og se hva som skjer fra sjekkpunkt til sjekkpunkt.
Britt-Johanne Rundhaug liker ikke minusgrader
På en campingplass litt utenfor sentrum har kjøreren fra Nordreisa funnet seg et flatt og snøfritt hjørne. Hundene er ute på lufting. De leker og slåss litt. Hun kommer ut fra bobilen og kommenterer kulden.
– Jeg liker egentlig ikke at det er så kalt, men har varmeelement til både skoene og vottene klare.
– Så du er en skikkelig frossenpinn?
– Ja, gjett om. Jeg hater egentlig kulde. Det er jo meldt rundt 9 minus i morgen, og med vindstyrken som også er ventet, vil det bli rundt 30 effektive minusgrader.
Hun har også utstyret klart til hundene. Der iblant 300 røde sokker i størrelse L og M og altfor mye hundemat.
– Vi bruker sikkert bare halvparten av maten vi har tatt med. Men hundene skal jo ha snacks underveis. Jeg vet ikke alltid hva som frister, så har tatt med litt forskjellig.
Heldigvis er det ikke så langt til det første sjekkpunktet på Jotka, og hun slipper å ta med så mye i sleden.
– Jeg forventer å stå mye på bremsa i starten av det 500 kilometer lange løpet. Hundene har det med å være veldig ivrige i starten. Nå skal jeg spise kake og slappe av frem til start.
Birgitte Næss sover
På et gårdsbruk i Øvre Alta har kjøreren Birgitte Næss slått leir hos noen venner. Hun er en av favorittene til den lengste distansen på 1200 kilometer. Kjæresten Kristoffer Halvorsen lufter hundene som får springe fritt på gårdstunet etter tur.
– Birgitte tar seg en lur. Hun har akkurat holdt et foredrag, sier Halvorsen og lurer på om han skal vekke henne. Vi lar Næss sove.
Den neste hunden som skal luftes er Kos. Hun er syv år og en veteran fremfor sleden.
– Sann innerst inne, så har vel alle som deltar en drøm om å vinne, selv om de kanskje ikke innrømmer det, filosoferer Halvorsen.
Han tror alle som deltar på Finnmarksløpet egentlig har en drøm om å komme på pallen.
Kanskje det er dette Birgitte Næss drømmer akkurat nå?
