Hopp til innhold

«Vi har ikke funnet noget husrom, og her er for vått til å slå opp telt»

De flyktet fra tyskernes herjinger uten å få med seg mye. Da krigen var over kom folket i Finnmark tilbake – til ingenting. De hadde det så travelt med å få landsdelen i drift igjen at mange av myndighetens planer glatt ble oversett. Og på to år var 5000 hus gjenreist.

HISTORISKEBILDER

Gjenoppbyggingen av Hammerfest er i gang etter 2. verdenskrig.

Foto: Skotaam, Th. / NTB scanpix

«Vi fikk noen kasser med dokumenter fra London, men jeg tror ikke noen fikk tid til å se nærmere på dem.»

Det uttalte byråsjef Aksel Hillestad i Gjenreisningsdirektoratet. Han forklarte etter den mest hektiske gjenreisningsperioden at det var en rekke dokumenter og planer som forble totalt fremmed for dem som jobba med å få landsdelen på fote igjen etter at tyskerne hadde brukt den brente jords taktikk.

I år er det 70 år siden kvinner og menn startet arbeidet med å gjenreise hele lokalsamfunn i Nord-Troms og Finnmark. «Planen fra London», som var norske myndigheters plan for gjenreisning, forble en plan.

Hammerfest 1946

Gjenoppbyggingen av Hammerfest er i gang etter brannen under andre verdenskrig. Noe av det viktigste i forbindelse med gjenoppbyggingen er å få kaianleggene i brukbar stand. Alle kaiene i byen ble totalt ødelagt av tyskerne.

Foto: Skotaam, Th. / NTB scanpix

– Et monument over pågangsmot og humør

På Gjenreisningsmuseet i Hammerfest tusler Odd Selnes rundt og forteller og forklarer. Han har gode forutsetninger for det.

– Jeg var sju år gammel da jeg høsten 1945 kom tilbake. Allerede da var et 30-talls brakker kommet opp, forteller Selnes.

Han mener han egentlig var for ung til å forstå hvilken stemning som prega den første tiden i ruinene av det som en gang var en by.

Brakkeliv

– Brakkebyen ble nærmest et monument på pågangsmot og humør, sier Odd Selnes. Her i en kopi av et brakkeinteriør på Gjenreisningsmuseet i Hammerfest.

Foto: Jan Harald Tomassen / NRK

– Men jeg vet det var et utrolig pågangsmot og humør, forteller han.

I ettertid har han vært med og laget en modell av brakkebyen slik den så ut før byen ble gjenreist slik den i dag står. Det var for øvrig den brakkebyen daværende Kong Haakon bivånet fra en høyde over byen i 1946.

– Hvor skal byen ligge, spurte kongen. For brakkene var reist midt i ruinene av den gamle byen.

Til sammen kom 300 mann nesten umiddelbart tilbake for å starte gjenoppbyggingen. I begynnelsen fikk bare arbeidsføre menn reisetillatelse, men folk hadde det travelt.

– Vi kan vel si at det var sivil ulydighet i et omfang vi verken før eller senere har vært vitne til, sier Selnes.

«Det skulle lages noe av intet og meget av noe»

Da folket returnerte nordover var det til en ødemark.

Ifølge daværende fylkesreguleringsarkitekt Trond Danckes arkiv var 10563 boliger lagt øde. 4700 fjøs var borte. Likeså 106 skoler og 27 kirker og kapell, 306 fiskebruk og 19 sykehus og sykestuer.

Oppgaven var formidabel og det meste manglet.

Vadsø 1946

Vadsø 1946.

Foto: Scanpix / NTB scanpix

«Det skulle lages noe av intet og meget av noe», heter det i beskrivelsen Dancke har nedtegnet.

Og de spede diskusjonene om å flytte lokalsamfunn, eller la være å bygge dem opp, stoppet raskt. Vage planer om å flytte Vardø til fastlandet, Honningsvåg vekk fra Magerøya og Berlevåg til Kongsfjord ble lagt til side av bestemte kvinner og menn som ville bo der de alltid hadde bodd.

På et folkemøte i Vardø i 1945 slo en av deltakerne kraftig tilbake mot antydningene fra representantene fra myndighetene om å flytte lokalsamfunn:

«Jasså, Berlevåg skal nedlegges? Det e det no ikkje du som bestemme!»

Det som i Danckes bok blir beskrevet som en sterk sentraliseringslyst endte med at det kun var fiskeværet Finnkongkeila ved innløpet til Tanafjorden som ikke ble gjenoppbygd. Her mente man blant annet det var for rasfarlig å bo.

Resten av den brente landsdelen ble bygget etter retningslinjene om at det skulle gjenreises moderne, allsidige og fullverdige samfunn. Flere etater og direktorat ble etablert. Blant annet Brente Steders Regulering, BSR, Gjenreisningsdirektorat og et Finnmarkssekretariat. At NRK laget 11 programmer med tittelen "Nord-Norge skal gjenreises" forteller vel og sitt om at gjenreisningen ble en nasjonal dugnad.

Kirkenes 1946

Kirkenes september 1946. Gjenreisningen i Nord-Norge etter andre verdenskrig. Mange mennesker bodde fortsatt i kjellerne av nedbrente hus. Her eksteriør av en såkalt kjellerbolig, som ofte var både våt og kald.

Foto: Scanpix / NTB scanpix

Gaveflom fra inn- og utland

Gjenreisningen av den brente landsdel skapte stort engasjement i hele landet og utafor landets grenser.

Blant annet kom det en million dollar fra givere i USA til å gjenoppbygge kirker. Oslo kommune ga en million kroner øremerket for bygging av fiskerifagskolen i Honningsvåg.

Ifølge arkitekt Trond Danckes bok «Opp av ruinene» ble det satt i gang flere spontane aksjoner.

  • Finnmarkssentralen samlet inn både penger og gaver.
  • Nasjonalhjelpen fikk inn 103,7 millioner gjennom en nasjonal innsamlingsaksjon.
  • Nasjonalhjelpens naturaliainnsamling skaffet til veie ploger, harver, verktøy og redskaper.
  • Rotary International i Newcastle bidro med 100.000 kroner.
  • Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp og Frelsesarmeen bidro alle sterkt.
  • Svenska Norgeshjälpen samlet inn penger til landbruksredskaper.
  • Norges Finnemisjon (senere samemisjon), Indremisjon og Redningsselskapet, Norske Kvinners Sanitetsforening bidro også alle med innsamling.
Trond Dancke

Fylkesreguleringsarkitekt Trond Dancke har skrevet historien om gjenreisninga av Finnmark etter andre verdenskrig.

Foto: Gjenreisningsmuseet

Adopterte byer

Den største regninga for gjenreisninga tok naturligvis staten. Etter drøyt ti år med bygging var regninga kommet opp i 440 millioner kroner. I tillegg ble det i starten brukt 282 millioner kroner på provisorier.

Men ikke bare private og organisasjoner bidro. Sørnorske byer adopterte lokalsamfunn i nord. Tufjord ble adoptert av Tønsberg, Hakkstabben av Notodden, Lillehammer adopterte Lebesby, Sørvær ble adoptert av Hamar og Sarpsborg adopterte Sørøysund. I tillegg ga Trondheim en gave til nytt rådhus både i Hammerfest og i Vardø.

Ikke like godt mottatt ble pakken fra USA hos innbyggerne i Vadsø. Den viste seg å inneholde bare venstresko.

Årevis i brakker

Selv om det etter to år var bygd opp 5000 hus, ble gjenreisningstida len lang brakketilværelse for mange.

Brakkeby

Odd Selnes med modellen av brakkebyen slik den så ut i 1946.

Foto: Jan Harald Tomassen / NRK

– Mange bodde i brakker fram til om lag 1950. Det var trange kår, men ei tid med et utrolig pågangsmot. Og selv om det i starten bare var mannfolk som kom, så hadde gjenreisninga aldri gått så bra dersom det ikke hadde vært for kvinnfolkene som tok ansvaret for både mat og klær, mener Odd Selnes.

Han forteller at tiden i brakker ble beskrevet som både trekkfullt og trasig, men herlig.

– Og det sosiale skillet var borte. Alle sto akkurat like mye på bar bakke, forteller han.

– Kaminen er uskadd

Johanne Løkken og mannen Sigurd var blant de aller første som returnerte til Hammerfest. I en rekke brev til hennes søster Ranveig i Oslo beskrives hverdagen i ruinene i byen.

I et av de aller første brevene gir følgende sitat et innblikk i at man så muligheter i det meste: «Kaminen deres er uskadd, efter det vi kan se.»

At huset for øvrig lå i en ruinhaug var ikke så vesentlig å formidle. Brevene er utgitt i boks form med tittelen «Herregud hvor her ser ut». Det er her hun nøkternt forteller: «Jeg gruer meg til natten. Vi har ennu ikke funnet noget husrom, og her er for vått til å slå opp telt.»

Gjenreisningstida i nord varer helt til om lag 1960. Men helt fram til 1972 sto den siste brakka i Hammerfest.