NRK Meny
Normal

– Russland er som en Kafka-roman

Fra undergrunnskunst og sovjetisk propaganda, til fastspikrede testikler og enorme peniser utenfor vinduene til etteretningsmyndighetene. Russiske kunstnere har alltid balansert hårfint mellom statlig kontroll og kunstnerisk frihet. Men hvordan er situasjonen for den frie kunsten i Russland i dag?

RUSSIA-PROTEST/ Interior Ministry members detain artist Pyotr Pavlensky after he cut off a part of his earlobe during his protest action titled "Segregation" in Moscow

Den russiske performancekunstneren Pyotr Pavlensky arresteres etter at han kuttet av en bit av øret sitt under en protestaksjon i Moskva. Pavlensky er en av de mest kjente samtidskunstnerne i Russland som blander politikk og kunst, noe som ikke alltid blir sett på med blide øyne av staten.

Foto: MAXIM ZMEYEV / Reuters

Det er kveld i St. Petersburg, sommeren 2010. Sikkerhetsvakter stopper trafikken på en bro foran hovedkvarteret til etterretningsorganisasjonen FSB, arvtakeren til KGB. Den 65 meter lange vindebroen skal heves for å slippe skipstrafikk på elven forbi.

Idet sperringene er på plass springer en gruppe mennesker ut på broen. De har med seg kanner med hvit maling. Mens vaktene springer etter dem tegner de en enkel figur på asfalten.

FSB voina

«Pikk fanget av FSB» ble skapt av den aksjonistiske kunstnergruppen Voina.

Foto: Voina

Det hele tar bare 30 sekunder. Snart er de jaget bort eller lagt i bakken av refleksvestkledte vakter. Så går broen opp.

En enorm penis reiser seg langsomt mot himmelen foran FSBs vinduer.

Kunstnergruppen Voina («krig») stod bak verket som fikk navnet «Pikk fanget av FSB». Gruppens medlemmer har flere ganger blitt arrestert av russiske myndigheter, og to av medlemmene flyktet senere fra landet.

Samtidig vant «Pikk fanget av FSB» 400.000 rubler og en pris for innovasjon støttet av det russiske Kulturdepartementet.

For forholdet mellom den russiske staten og Russlands kunstnere har aldri vært enkelt.

Kunst eller vandalisme

– I Sovjet var det veldig klart hva som var kunstens mål: det var propaganda. Men selv under Sovjet kunne man lage skandaløse, kritiske kunstverk og teaterstykker.

Sergey Terentiev er maler og videokunstner, og leder senteret Vykhod i Petrosavodsk. Denne vinteren samarbeider han med kulturorganisasjonen Pikene på broen i Kirkenes.

Selv startet han karrieren sin som kunstner under sovjetregimet, der samfunnskritikk ble formidlet ved hjelp av koder og metaforer.

Sergey Terentiev

Billedkunstner Sergey Terentiev under en reise i Øst-Finnmark. Denne vinteren samarbeider han med den norske organisasjonen Pikene på broen i Kirkenes.

Foto: Pikene på broen

– I Sovjetunionen visste folk hvordan man leste mellom linjene, sier han.

– Alle forstod hva et verk egentlig handlet om, men du kunne ikke bevise noe.

Terentiev mener Voinas bro-penis er et godt eksempel på den stemoderlige behandlingen samtidskunst og kunstnere i Russland får i dag, både av staten og av media.

– Med en gang det er noe mer provoserende, som Voinas verk, så kaller media det for «hooliganism» - noe forstyrrende, nærmest vandalisme, forteller han.

– Kunst og kultur bygger bro i et anspent forhold mellom øst og vest

– Russisk samtidskunst er bare til pynt

Selv ser han bakover mot gullalderen i russisk kunst.

Da Stravinskij lagde skandale i teatret med balletten «Vårofferet» i 1913. Da Eisenstein revolusjonerte filmen, da Kandinskij var i fronten av en helt ny type kunst.

Igor Stravinsky

Stravinksijs ballett «Vårofferet» skal ha ført til opptøyer i Paris da stykket ble urframført. Russisk kunstnere var på denne tida de fremste, mest innovative i kunstverdenen, mener Terentiev. I motsetning til i dag.

Foto: Library of Congress, Prints & Photographs Division, [LC-DIG-ggbain-32392]

– Ingen politikere tenker på at vi i 1920-årene var de fremste, mest innovative i kunstverdenen, og nå er vi ikke engang representert der, sier han oppgitt.

– Det vil ikke være rettferdig å si at det ikke finnes samtidskunst i Russland i dag, for det er offisielt 7-8 sentre for samtidskunst her. Men å ha 7-8 kunstsentre i et land på denne størrelsen, det er ikke noe som fungerer, da er det bare for å kunne si at du har samtidskunst.

Samtidig eksisterer det flere samtidskunstgrupper, som Voina, utenfor de offisielle arenaene. Men sammenlignet med Sovjet-tida, så kan man forstå hvorfor Terentiev synes å mene at samtidskunsten nærmest har forsvunnet.

For under Sovjet var kunsten og kunstnerne en sentral del av det kommunistiske prosjektet.

Back in the USSR

Sergey Terentiev har jobbet som scenograf, videokunstner og maler. Dette kunstverket ble laget på nittitallet. I venstre hjørne står det 'Back in the USSR'.

Foto: Sergey Terentiev

Dette er riktig krutt mot Ukraina-krisa

Frihet i ufriheten

– Kunst i Sovjetunionen var inkorporert i det politiske systemet. Så om du ikke var villig til å ta del i det, så måtte du være i undergrunnsmiljøer. Enten var du en outsider eller en offisiell, politisk kunstner, forteller Terentiev.

– Hvilken type kunstner var du?

– Så rart det enn kan høres ut, så var jeg en outsider innenfor systemet, smiler han.

Komsomol poster

Du kunne ikke tulle med ideen om den sunne, kjekke sovjetiske ungdommen, forteller kunstner Sergei Terentiev.

Foto: Ukjent / Wikipedia

For det fantes områder innenfor den Sovjetiske kunstverdenen der den statlige kontrollen var mindre streng. Om du drev med barnebokillustrasjoner, for eksempel, eller scenografi - der Terentiev fant et rom der han kunne uttrykke seg relativt fritt.

Enkelte ting var likevel ikke lov, uansett. Man kunne ikke rokke ved fremstillingene av poltiske ledere eller det kommunistiske partiet. Og heller ikke ved bildet av den sunne, kjekke sovietiske ungdommen.

– Sovjetisk ungdom var den beste i verden. Du kunne ikke vise at de røykte, drakk eller drømte, humrer Terentiev.

– Og de hadde aldri sex!

Men om man fulgte disse retningslinjene, og om man klarte å vise mellom linjene hva man egentlig mente, så kunne kunstnere, ad omveier, skape kreativ, provoserende, kritisk kunst, også under det strenge Sovjetregimet. Til en viss grad, i alle fall.

Og så kom Perestrojka og den gradvise avviklingen av kommunismen.

Fra trygt skip til plankebit

​I noen år hadde kunstnerne i Sovjet mulighet til å teste ut en frihet de tidligere bare hadde drømt om. Så, i 1991, kollapset Sovjetunionen. Alle retningslinjene og de sosiale modellene som hadde styrt landet i over et halvt århundre forsvant.

– Jeg vil sammenligne det med å være på et stort, trygt skip, og så plutselig innser du at du ikke er på et skip allikevel, men på en liten planke midt ute på havet. I en storm, sier Terentev.

– For et øyeblikk siden var du på et stort skip med orden og rutiner. Nå er det ditt problem at du har havnet på denne plankebiten.

Det var som å gå fra å være på et stort, trygt skip, til å være på en liten plankebit, midt ute i havet, i en storm.

Sergey Terentev

Det dukket også opp nye trusler etter hvert som Russland bevegde seg fra kommunisme til kapitalisme. 1990-årene var en kaotisk periode der økonomiske problemer, vold og kriminalitet destabiliserte landet.

– Jeg og kona mi spør stadig hverandre: «hvordan overlevde vi 90-tallet, da folk ble drept, da bomber eksploderte»? sier Terentev.

– Og så innser vi det sakte, men sikkert: Vi organiserte utstillinger, vi jobbet med ung, fri kunst. Så på en eller annen måte, i skyggene, så overlevde vi.

Russiske og norske kunstnere ved grensen

Russiske og norske kunstnere samlet i regi av organisasjonen Pikene på broen i Kirkenes. Denne vinteren jobber de sammen og hver for seg for å skape ulike kunstverk inspirert av Barentshavet.

Foto: Pikene på broen

Kan ikke fly for langt

I dag har mye normalisert seg igjen i Russland, men med stabiliteten har også noe av den gamle kontrollen dukket opp på nytt.

Sensuren har økt, og flere kunstnere har blitt arrestert. Ifølge Hilde Methi, som driver prosjektet Dark Ecology på tvers av den norsk-russiske grensen, er det i dag først og fremst kunst som fremmer patriotisme eller er tilknyttet kirken som får støtte.

Du kunne ikke vise sovjetisk ungdom som røykte, drakk eller drømte

Sergey Terentev

Men enn så lenge er ikke staten spesielt interessert i kunsten. På godt og vondt.

– Kunst er ikke en prioritet for staten i dag. Men de har heller ingen ordrer til oss, sier Terentiev.

– Vi flyr under radaren, det eneste staten er opptatt av er at vi ikke flyr for langt bort.

– Er det bedre å bli ignorert enn å bli kontrollert?

– Om du blir ignorert når du forsøker å si noe, når du prøver å røre ved staten, så er det selvsagt tragisk. Men om noen kontrollerer det du gjør, så er det også en katastrofe. Så begge deler er grusomt.

punk

Gruppa Pussy Riot har blitt det mest kjente eksemplet på russisk aktivist-kunst de siste årene.

Foto: AP

– Vi lever i den beste tiden

Men for den nye generasjonen kunstnere, de som ikke husker Sovjet, så er ikke nødvendigvis dette et problem.

– Jeg mener vi lever i den beste tiden for russisk kunst. Å leve i Russland i dag er en uendelig kilde til inspirasjon, sier musiker Ivan Afanasyev.

Love Cult

Bandet Love Cult består av Ivan Afanasyev og Anja Kuts.

Foto: Diana Luganski / Love Cult

Sammen med kona og partneren Anya Kuts står han bak bandet Love Cult. De besøkte Kirkenes samtidig som Terentiev i forbindelse med et større prosjekt der russiske og norske kunstnere lager kunst inspirert av Barentshavet. Selv lager de elektronisk musikk i krysningspunktet mellom kunstmusikk og klubbkultur.

Og for Afanasyev er gatene i Russland en scene for kunsten.

– For å lage god kunst trenger du bare gå ut døra, sier han.

– Alt ligger foran deg. Folks innerste frykt, deres tragedier, enkle gleder, ekstase, kjærlighet. Det er skrevet i ansiktene deres, det spiller seg ut på gatene, i økonomien. Og dette er en ren, åpen, levende kunstscene.

Piggtråd og testikler

Kuts er på sin side enig med Terentiev i at samtidskunsten i Russland i dag bare er et spill for galleriet. Men ifølge Afanasyev er samtidskunsten tvert imot over alt.

– Den russiske samtidskunstscenen er en av de mest levende i verden. Men problemet er at mange ikke anser dette for å være kunst. Det er så «on point», så ekstremt, at det ligger et par steg foran resten av verden.

Kunsten finner man hos Pussy Riot, mener han. Eller hos performancekunstneren Pyotr Pavlensky som har gjort alt fra å pakke seg selv inn i piggtråd til å spikre testiklene sine fast på Den røde plass.

– Om noen år vil man ikke se tilbake på Stravinskij og Kandinskij på 1920-tallet, sier han.

– Man vil si «Tenk på alt som skjedde i 2015. I dag er alt så kjedelig, nå skjer det ingenting»

POY/ REUTERS NEWS PICTURES - IMAGES OF THE YEAR 2012

Performancekunstneren Peter Pavlensky har fått mye oppmerksomhet for sine - ofte svært fysiske - kunstverk. I 2012 sydde han igjen sin egen munn for å uttrykke støtte til Pussy Riot.

Foto: HANDOUT / Reuters

– Du kan ikke endre Russland

Men om man skal kunne leve og la seg inspirere i Russland i dag, så er det fortsatt noen forhåndsregler du må ta.

– Russland er et paradoks. Det er som Kafkas slott [fra romanen Slottet, journ. anm.]. På utsiden ser alt sterkt og ugjennomtrengelig ut, men på innsiden er alt falleferdig og alle menneskene faller inn i et sort hull, sier Afanasyev.

– Hele systemet er så ulogisk, skyter Kuts inn.

– Eller, det har en slags logikk, og du forsøker å skjønne den, men så tenker du «Trenger jeg egentlig å forstå dette?».

– Må du ikke forstå systemet om du skal kunne endre det?

– Jeg tror det er verre hvis du kan forstå det, for da ser du at det ikke kan endres, sier Kuts.

– Det er bedre å stoppe før du forstår systemet helt. På den måten har du det som inspirerer deg, og det er trygt der. Hvis du går for langt så vil det knuse deg.

Norge møter Russland i nedlagt NATO-ubåtbase