NRK Meny
Normal

– Det er hendelser i livet man aldri glemmer

Pensjonist Svea Andersen opplevde krigen i Finnmark for 70 år siden. Nå er hun en av hovedpersonene i et teaterstykket om krigen i Finnmark.

Kirkenes bombes

Det gikk over tusen flyalarmer i løpet av krigsåra i Kirkenes. Byen ble bombet sønder og sammen.

Foto: Grenselandsmuseet

Det å være mor når det er krig, det er et eget historiekapittel. Krigen pågår så tett innpå barna, og de er så utsatt. Jeg er mor selv, og det må ha vært en forferdelig belastning for mødrene.

Bente Andersen.

– Mange spør om vi ikke snart er ferdig med krigen. Vi blir ikke det. Det er viktig å få satt lys på det som skjedde her for 70 år siden, sier Svea Andersen.

Midt på den store tomme scene til Samovarteateret i Kirkenes møter vi mor og datter.

Den yngste er teatersjef, den eldste har opplevd krigen på nært hold. Sammen går Bente og Svea Andersen gjennom historien som skal formidles fra teaterscenen.

Da Finnmark brant

Skuespillere og regissør

Skuespillerne Anne-Karin Gade-Lundlie og Svea Andersen skal sammen med regissør Bente Andersen fortelle historier fra krigen i Finnmark.

Foto: Sidsel Vik

Hitler anså Finnmark som et av de områdene hvor krigen kunne bli avgjort. Ikke i noen andre fylker var det stasjonert så mange tyske soldater som i Finnmark.

Hitler og Reichskomisar Terboven bestemte at den brente jords taktikk skulle brukes mot russerne i Finnmark og Nord Troms, og sendte da ut ordren om tvangsevakuering.

De første ukene i oktober 1944 ble det gjennomført en frivillig evakuering, styresmaktene oppfordret folk til å evakuere med skremsler om brenning og bolsjevikisk terror. Få lot seg overtale, og den frivillige evakueringen ble ingen suksess.

Den 28. oktober 1944 ble det alvor av evakueringen. Hitler ga ordre om at hele den norske befolkning nord for Lyngen skulle fjernes. Alle hus skulle ødelegges. "Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass", sa Hitler.

Kirkenes

Kirkenes oktober 1944. Byen i ruiner etter bombeangrep. Nest etter Malta er Kirkenes det sted som har vært mest utsatt for bombeangrep under andre verdenskrig.

Foto: Scanpix / NTB scanpix

Hele verden inn gjennom døra

Svea Andersen er en av tre pensjonister som skal formidle sine opplevelser da krigen kom til henne.Teaterstykket har fått tittelen «Sånn kom hele verden inn gjennom døra».

Det er Samovarteateret i Kirkenes som har regien på stykket som har premiere på 70 års markeringen for frigjøringen av Øst-Finnmark, i slutten en av oktober.

De ønsker å løfte fram disse stemmene som kan fortelle hvordan det var å leve her når krigen kom til Finnmark og Kirkenes.

– Man skal ikke glemme krig, men man skal tilgi, sier Svea Andersen som var ni år høsten 1944.

Svea Andersen på scenen

Så lenge hun kan huske har Svea Andersen brukt fritiden på teater, både som skuespiller og som instruktør.

Foto: Sidsel Vik

Viktig å fortelle til neste generasjon

Svea Andersen vet godt hva hun har gitt seg i kast med. Så lenge hun kan huske har hun brukt fritiden på teater, både som skuespiller og som instruktør

– Det er lenge siden jeg har jobbet med teater, og jeg er ikke den samme som jeg var den gang. Men vi skal få dette til også, mener pensjonisten som neste år blir 80 år.

Svea forteller at krigen skulle man ikke snakke om. I ettertid har hun angret på at hun ikke maste mer for å få svar. Derfor har datteren Bente Andersen fått svar på sine spørsmål.

– Fra jeg var et lite barn har jeg samlet på historier, også de fra krigen.
Da jeg ble eldre spurte jeg enda mer, og jeg takknemlig for at så mange har delt sine historier med meg.

For tjue år siden fikk Svea Andersen satt opp en forestilling om de norske barna som ble sendt til Sverige under krigen. Den gang fortalte hun sine opplevelser da hun som 9 åring ble sendt bort fra krigen i Kirkenes og til Sverige. Her satt hun alene med vonde minner og savnet av familien. I den forestillingen fikk datteren Bente Andersen, spille sin egen mor.

Mødrene, et eget kapittel i historien

Tvangsevakueringa i Nord-Troms og Finnmark

De tre pensjonistene vil fortelle sine historier sett fra et barns øyne. Men tett på dem var deres mødre. De får derfor også en sentral plass i forestillingen.

– Det å være mor når det er krig, det er et eget historiekapittel. Krigen pågår så tett innpå barna, og de er så utsatt. Jeg er mor selv, og det må ha vært en forferdelig belastning for mødrene, sier Bente Andersen.

Svea Andersen nikker bekreftende og forteller at hun kan bare huske en gang at moren var synlig redd.

– Når mor var rolig var jeg trygg, selv når bombene falt. I dag kan jeg ikke skjønner hvordan hun og de andre mødrene klarte å være så sterke.

Svea forteller at det ble lite skolegang, og mye tid til å leke på branntomtene eller på kaia.

– Vi var også om bord i båtene og lekte med sprengstoff som lå der. Det lå engelske og norske minesveipere ved kai. Det å være mor da, og ikke vite hvor alle ungene var, det må ha vært vanskelig. Da skal du være sterk, sier Svea Andersen.

(Artikkelen fortsetter under tidslinjen).

Laster innhold, vennligst vent..

De unge er opptatt av krigen

Svea Andersen er bestemor i dag, og barnebarna har også fått svar når de har hatt spørsmål om krigen.

– De unge er også interessert i det som har skjedd her. Nå får de krigens redsler inn gjennom fjernsynsskjermen. Mange er redd for at det samme kan skje her. Da kommer spørsmålene. Hvordan hadde dokker det, bestemor. Var du ikke redd, forteller Svea.

På teaterscenen møtes også flere generasjoner. Svea Andersen har med seg et barnebarn som er med i Samovarungan.

– Det spørs hvem som synes det er verst, barnebarnet eller bestemor. Men jeg er trygg på at dette går bra. Vi klarer å samarbeide, her er det ingen stjerner sier Svea Andersen som har levd med teater i snart 80 år.

Samovarungan på øving

Barn og ungdom i Samovarungan står på scenen med sine besteforeldre.

Foto: Sidsel Vik