«De hadde ingen anelse om hvem de hadde i hus»

Linda Anett Hansen og Ole-Roger Olsen skulle snart bli foreldre. Så sparket den psykotiske leieboeren inn døren deres og hogg i stykker fremtiden med 44 knivstikk.

Frits Blix Hansen står med et stort, innrammet bilde av datteren Linda Anett Hansen og ektemannen Ole-Roger Olsen. Han har hektet det ned fra veggen hjemme i Kabelvåg i Lofoten og holder det fast og varsomt i hendene når han møter NRK i Svolvær, en liten kjøretur unna.

Han kan beskrive datteren og svigersønnen med mange ord, men dette bildet sier så mye alene. Smilene i snødrevet i Storgata i Tromsø blir det siste fotominnet av datteren. Lykkelig uvitende om det som snart skal skje titter de to inn i kameraet.

Dagen etter – søndag 22. mars 2009 – blir Linda Anett, Ole-Roger og hans mor Ragna Elida Christensen (61) tre av totalt 102 ofre for alvorlig psykisk syke drapsmenn i løpet av ti år.

Det utgjør nær halvparten av alle drap begått i Norge i perioden 2003-2012, viser en omfattende kartlegging NRK har gjort.

Aldri tidligere har Frits snakket med media om datterens død - og savnet han har levd med i snart fem år. Men nå ønsker han å heve en debatt rundt alvorlig psykisk syke, og hvordan samfunnet tar vare på dem.

Se og hør hvordan alt ble knust for Frits for snart fem år siden:

Helgen i mars har det nyetablerte ekteparet akkurat kommet hjem fra ferie i Roma. De er i strålende humør etter en uke med italiensk vårsol, god mat og kos. Både Linda Anett og Ole-Roger jobber i havforskningsbransjen i Tromsø, og har samlet masse energi foran en hektisk vår.

Under en bytur lørdag ettermiddag treffer de på en venn, og forteller at de har det veldig godt om dagen. Senere på kvelden er de hjemme sammen med Ragna Elida som er på besøk hos sønnen og svigerdatteren i deres nye hus i Tromsø. Utenfor den brune eneboligen med sokkeletasje som kan leies ut i Tomasjordveien - på folkemunne «Professorgata» - har snøbygene lagt seg når de tre legger seg for å sove noen timer senere.

Rundt klokken seks søndag morgen sparkes døren til gangen i underetasjen opp. Trolig våkner Ole-Roger av bråket, og går ut mot trappen i hovedetasjen for å se hva som skjer. Der blir han møtt av den 38 år gamle mannen som leier sokkelleiligheten. Han holder en stor kjøkkenkniv, og stikker Ole-Roger 15 ganger i hodet, overkroppen og armene.

Stikkskadene er så alvorlige at Ole-Roger segner om og dør ved trappen.

Leieboeren fortsetter inn på soverommet, hvor Linda Anett ligger i sengen. Hun griper etter tursekken som står uutpakket på gulvet ved siden av, forsøker å bruke den som skjold. Hun har svart belte i karate, men er sjanseløs i basketaket, trengt opp i et hjørne i sin egen seng. Syv knivstikk treffer blant annet hjertet og lungene.

Den sterke kvinnen som elsket friluftsliv dør av skadene. Se og hør Frits fortelle om deres felles opplevelser og nære forhold:

Når Ragna Elida våkner og går ut fra gjesterommet, blir hun knivstukket 22 ganger og dør.

38-åringen saumfarer alle rom i huset, inkludert soverommene til Ole-Rogers to sønner fra tidligere forhold. Denne helgen er de hos moren.

Utenfor våkner villastrøket til liv etter hvert som søndagsmorgen blir til formiddag, men ingen vet så langt at tre personer ligger brutalt drept innenfor de brunmalte husveggene.

Senere på ettermiddagen - rundt halv fire - blir leieboeren hentet av en politipatrulje på Tromsøya, en god busstur unna. En kvinne har reagert på at han står der i gaten og roper og skriker. Hun omtaler det som at han har en «ekteskapskrangel med seg selv». I politibilen forteller mannen at han har drept tre personer.

Men det er ikke bare tre liv som blir tatt denne natten. Linda Anett er gravid i femte måned når hun blir drept. Den ufødte jentebabyen dør med moren.

Se og hør hvordan Frits gledet seg til å ble bestefar:

Det har bare gått noen måneder siden Linda Anett og Ole-Roger bestemmer seg for å leie ut sokkelleiligheten til den 38 år gamle studenten. De vet ikke da at han har en voldelig forhistorie. Han er tre ganger domfelt, både i Norge og Sverige, for grove ran og narkotikaforbrytelser. De er heller ikke klar over at han nylig er utskrevet fra en rusklinikk, hvor han har vært behandlet for rusavhengighet – og at denne rusavhengigheten har ført til flere hasjutløste psykoser, og en rekke opphold på psykiatriske institusjoner.

Til tross for at han ifølge dommen fra Hålogaland lagmannsrett er klar over sammenhengen mellom hasjrøyking og sine tidligere psykotiske episoder, fortsetter han røykingen.

Utbruddet som ender med at han blir trippeldrapsmann starter trolig allerede mellom åtte og ti dager før drapene, og slutter først noen dager senere. Han beskriver selv denne psykosen som svært sterk, og i domsslutningen anslås det at den varer i rundt to uker.

Der konkluderes det også med at han har lav toleranse for frustrasjon, aggressive utbrudd og voldsbruk, manglende evne til å føle skyldfølelse eller til å lære av erfaringer og straff. Rettspsykiaterne mener han har en dyssosial personlighetsforstyrrelse.

Frits spør datteren om den nye leieboeren er en ok fyr, men aldri om navn. Han slår seg til ro med datterens bekreftelse og svar. Stoler på datteren.

Se og hør hvordan den tidligere politimannen klandrer seg for de tastetrykkene han aldri tok i systemene han hadde tilgang til på jobben:

Trippeldrapet i Tromsø er langt i fra det eneste begått i psykose. Av de 102 ofrene for psykisk syke gjerningsmenn er ett av to ofre drept av en som er i psykose.

38-åringen svarer også til flere sentrale trekk ved de alvorlig psykisk syke som dreper:

• 9 av 10 ofre er drept av en mann.
• 7 av 10 ofre er drept av en person mellom 20 og 40 år.
• 1 av 2 ofre er drept av en person som er ruset.
• Nær 1 av 2 ofre er drept av en person som er tidligere dømt.
• Nær 1 av 3 ofre er drept av en person som er tidligere dømt for vold eller trusler.
• 7 av 10 ofre er drept av en person som er etnisk norsk.
• Nær 1 av 2 ofre er drept av en person med alvorlig personlighetsforstyrrelse.

Rus, vold og alvorlige psykiske lidelser er ifølge psykologispesialist og rettspsykolog Pål Grøndahl et farlig triangel av risikofaktorer. Det er ikke diagnosen i seg selv, men kombinasjonen av flere sårbarhetsfaktorer som dreper.

– Det er slik at de aller færreste med psykiske lidelser tar liv, heldigvis. Men det er en trekant mellom psykiatri, voldshistorikk og ikke minst rus. Fjerner vi de to siste, ser vi at personer med psykiske lidelser ikke har spesielt høyere sannsynlighet for å begå drap enn normalbefolkningen. Men det er altså noen med dette triangelet med psykiske problemer, rus og vold som har potensiale for å begå svært alvorlige handlinger, sier Grøndahl til NRK.

En klar overvekt av drapsmennene i NRKs oversikt lider av alvorlige personlighetsforstyrrelser eller alvorlige schizofrenispektrum-lidelser. Ifølge Grøndahl er det også disse lidelsene som blir gir høyest risiko, i den forstand at disse kan ty til vold - i noen få tilfeller uavhengig av rus og voldshistorikk.

• 44 av ofrene er drept av en person med alvorlig schizofreni-lidelse. Av disse er 39 diagnosen paranoid schizofreni.
• 46 av ofrene er drept av en person med alvorlig personlighetsforstyrrelse. Av disse har 28 dyssosial personlighetsforstyrrelse.

– Noen er så alvorlig forstyrret at det i seg selv utgjør den viktigste faktoren. Dette gjelder to kategorier: Paranoid schizofrene og de med dyssosiale personlighetsforstyrrelser, sier Grøndahl.

De paranoid schizofrene er farligst når de får det Grøndahl omtaler som et førstegangs psykotisk gjennombrudd. Ofte kjenner de ikke selv til at de er syke før dette gjennombruddet skjer. Typiske tegn er særlig vrangofrestillinger, men også hallusinasjoner og tankeforstyrrelser. Den syke kan føle seg forfulgt, overvåket, utsatt for komplott eller forgiftninger.

– Og det er ofte fryktelig vanskelig å si til vedkommende at deres vrangforestillinger ikke stemmer med virkeligheten, sier Grøndahl.

Personer med dyssosiale eller antisosiale alvorlige personlighetsforstyrrelser kjennetegnes ofte av at de har lite anger, empati og skyldfølelse. De lever ofte fra dag til dag, og klarer ikke ta særlig hensyn til omgivelsene. Dermed har de også lav terskel for vold, ifølge Grøndahl.

– Rus blir i så måte nærmest som å helle bensin på bålet når det gjelder voldsrisiko, påpeker Grøndahl.

Rettspsykiater Henning Værøy understreker at disse diagnosene ikke er synonyme med å være drapspersoner. Men det farlige ved alvorlig personlighetsforstyrrelse og schizofreni-lidelser med paranoiditet er at noen av disse personene ofte rammes av vrangforestillinger som gjør at de i noen situasjoner føler trang til å forsvare seg.

– Sett deg da inn i den realitetsbristen, og tenk deg at alle er ute etter deg. De skal ta deg og gjøre de underligste ting med deg. Da blir du redd. Og da kommer du i forsvar. Da kan du lett komme i en situasjon der et blikk fra en person du møter kan være nok til at du føler at det blikket var for intenst. Denne personen som ser på meg sånn, er ute etter meg. Da kan det bære ille av gårde, sier Værøy til NRK.

NRKs gjennomgang viser at det er primært menn som dreper.

– Mennene har generelt rett og slett fysiologisk sett lettere for å ty til vold. Kvinner tyr til annen type vold, verbal eller psykisk vold som manipuleringer, trusler og sjikaneringer, forklarer Grøndahl.

Kartleggingen viser samtidig at alvorlig psykisk syke like ofte dreper kvinner som menn. Og stort sett så dreper de noen som står dem nær.

• 1 av 2 ofre er kvinner.
• 1 av 2 ofre er menn.
• 5 barn er drept i tiårsperioden fra 2003-2013.
• Nær 7 av 10 ble drept hjemme hos seg selv.
• 1 av 2 drepes av en i nærmeste familie, tidligere eller nåværende partner.
• 14 ofre var helt ukjent for gjerningspersonen.

Grøndahl er ikke overrasket over at det er de nærmeste som blir ofre for voldshandlingene.

– Det er naturlig at vrangforestillinger og konspirasjonstanker retter seg mot de man omgås mest med, og det er vanskelig for de pårørende å beskytte seg mot det. Igjen, voldsutøvende med psykose er en veldig liten gruppe. Men det er akkurat de vi må ta tak i og identifisere tidlig, utdyper han.

Gjennom sine over 40 år som politimann er Frits Blix Hansen velkjent med kriminalstatistikker. Linda Anetts pappa har avhørt tunge kriminelle, også drapsmenn. Han har sett hvordan det kan ramme både kalkulert og tilfeldig.

Men drapsnatten er det slutt. Han skjønner med en gang at han aldri vil kunne bære den nøytraliteten som kreves av en politimann noensinne igjen. Når nye drapssaker kommer på bordet, eller psykisk syke igjen står i søkelyset etter en alvorlig kriminell handling, vil det uansett handle om datteren, svigersønnen, svigermoren og den ufødte datterdatteren for Frits.

Fra vitneboksen i retten ba Frits drapsmannen personlig om å fortelle mest mulig fra natten han sparket seg inn til Linda Anett og Ole-Roger.

Det var - i all sin råhet - en viktig del av bearbeidelsen for faren.

38-åringen ga seg ikke før han hadde stukket ofrene sine 44 ganger. «Påført i villskap» var ordene rettsmedisineren som vitnet brukte for å beskrive skadene.

Tanken på dødskampen datteren kjempet i sin egen seng, trengt opp i et hjørne bak en ryggsekk, hjemsøker ham. Kontrasten til de gode minnene blir så alt for tydelig.

Se og hør hva Frits savner aller mest:

Leieboeren til Linda Anett og Ole-Roger fikk lovens strengeste straff – 21 års forvaring – for drapene. Fordi psykosen var utløst av hasjrøyking, ble han ikke kjent utilregnelig og idømt tvungent psykisk helsevern.

• 1 av 2 gjerningspersoner blir dømt til tvungent psykisk helsevern i psykiatridrapene.
• 1 av 3 blir dømt til fengsel.
• 1 av 10 blir dømt til forvaring.

Frits skulle gjerne sett at samfunnet hadde fanget opp mannen og vernet omgivelsene for ham i god tid før 22. mars 2009. 102 drap begått av psykisk syke personer taler for seg selv, mener han.

Datterens drapsmann hadde som mange andre vært i kontakt med psykiatrien ved flere anledninger. Han hadde en voldelig forhistorie, og det var velkjent, både for ham og apparatet som skulle ivareta ham, at han utviklet psykoser i hasjrus.

Men ingenting av dette visste Linda Anett før hun ble drept.

Igjen sitter Frits og prøver å få hverdagen til å bli meningsfull uten datteren:

Etter drapet ble det nedsatt et utvalg som skulle granske alle drap begått av psykisk ustabile personer i perioden 2005 til 2009, det såkalte Olsen-utvalget. Det konkluderte med at psykisk syke er overrepresentert i drapssaker, men at rusmisbruk er den største risikofaktoren for at drap skal skje. Til tross for at utvalget mener det ikke er mulig å forutsi hvilke personer med psykiske lidelser som er troende til å drepe, lanserte det flere forslag til tiltak da rapporten ble offentliggjort i 2010:

• Tettere oppfølging av voldelig atferd
• Mer helthetlig behandling av personer med kombinasjon av ruslidelser og psykiske lidelser
• Mer oppsøkende virksomhet og tettere samarbeid mellom ulike etater

Det har vært nok utvalg nå, mener Pål Grøndahl. Han vil gå lenger, og tar til orde for en havarikommisjon for drap. Etter samme modell som etter alvorlige hendelser i for eksempel luftfarten.

– En slik kommisjon bør stille spørsmålene: Hva gikk galt i dette tilfellet? Kunne det psykiske helsevernet fulgt opp bedre? Kunne det vært bedre tjenester fra Nav? Er det andre ting som har sviktet? Kunne vi sett det? Da tror jeg vi finner en stor andel tilfeller der svaret er «nei» – det var ingen varselsignaler. Men hva med de tilfellene der det var varselsignaler? Har vi da gode nok systemer for å fange det opp? Er lovverket godt nok utbygget til å ta hånd om de personene der man vet ut i fra kjente risikofaktorer at vedkommende er i en høyrisikogruppe, spør han.

I dag er det Helsetilsynet som ser på psykiatriens rolle etter et drap. Det blir for individfokusert, mener Grøndahl. Vi kan aldri gardere oss mot dårlig behandling eller mangelfull vurdering av psykologer, psykiatere, Nav-ansatte, politi. Om systemene er gode nok til å fange opp risikopersonene og trygge de som potensielt kan være i fare.

– Men vi kan kanskje sikre at det opereres under bedre rammebetingelser, sier han.

Trippeldrapsmannen i Tromsø kunne flytte rett inn i et boligområde, uten at noen fulgte opp den livsfarlige hasjrøykingen. Grøndahl mener iveren etter å integrere de sykeste - og potensielt farligste - går på bekostning av oppfølgingen.

Han er spesielt bekymret for nedbyggingen av døgninstitusjonsplasser. De kan tilrettelegge for langvarig og grundig behandling av nettopp denne gruppen pasienter.

Likevel mener han det virker som om mange politikere ikke lenger våger å uttale ordet døgninstitusjon, mener psykologspesialisten.

– Det er en liten gruppe folk som trenger veldig mye og veldig lang behandling. Jeg er bekymret for at akkurat de som trenger langtidsbehandling ikke får nok tid, fordi vi er så opptatt av at folk skal integreres, sier han.

Lavest mulig behandlingsnivå og rask tilbakeføring er ifølge Værøy viktige prinsipper. Det vil si at målet er at den psykisk syke skal holdes kortest mulig på institusjon og tilbakeføres til sitt kjente og trygge nettverk når tilstanden tillater det.

Den vanlige gangen er at sykehuset da sender pasienten tilbake til kommunehelsetjenesten eller en annen lokal institusjon. Men det som fungerer bra på sykehus, gjør ikke nødvendigvis det hvis vedkommende bytter ut medisiner med rusmidler etter utskrivning.

– Jeg tror man må stille spørsmål ved om man har et godt nok apparat for oppfølging, eller så sjøsetter vi noen som ikke fullt ut tåler vann for tidlig, sier han.

Snart fem år etter drapene synes ikke Frits at han har sett så mye annet enn de en gang så lovende ordene i Olsen-rapporten.

Derfor setter han spørsmål ved om risikopersoner vandrer for lett ut, og hvor de som skal følge dem opp når hverdagen utenfor institusjonene står for tur er. Likeså om frivilligheten systemet legger opp til går på bekostning av samfunnets krav om vern. Og om denne frivilligheten gjør de syke en bjørnetjeneste.

For Frits er det ingen tvil om at hans datter ble et offer for et system som svikter de aller sykeste: