– Politiet glemte meg

– Jeg husker at jeg tenkte: «Prøver han å drukne meg nå, så kanskje får jeg lirket proppen ut av badekaret med lilletåa.»

Det er en tidlig søndag morgen. «Ingrid» slapper av i badekaret mens hun prater med samboeren som sitter på kanten. I underetasjen hører hun de to sønnene som ser på barne-TV. Stemningen er god, forteller hun, men brått blir alt snudd på hodet.

Nå spretter samboeren plutselig opp og lener seg over henne. I høyrehånden har han en kleshenger av plast.

Av erfaring vet hun så altfor godt hva som skal skje.

Svartner for samboeren

Det starter med en bagatell, igjen. En uskyldig diskusjon om når en håndverker skal komme til dem. Da svartner det for samboeren, som rasende kommer mot henne.

Han hever kleshengeren og gyver løs på henne. Etter hvert som slagene treffer, synker hun ned i vannet. I kaoset hører hun barna som løper opp trappa.

Da stopper endelig slagene, og «Ingrid» kommer seg opp av vannet og inn i en morgenkåpe. I døra ser hun de to sønnene.

– Det synet glemmer jeg aldri. Der storebror på ti står og holder rundt fireåringen. Og de skriker. De blikkene, den redselen. Det er de episodene som sitter sterkest i meg nå, forteller hun.

• Strafferabatt i hver femte dom

– Volden blir hverdagen

«Ingrid» sitter hjemme i stua et lite sted på Østlandet. Av hensyn til barna ønsker hun ikke å stå frem med fullt bilde eller sitt egentlige navn.

Huset er nesten påfallende ryddig. En bivirkning av å leve med en voldelig mann som kontrollerte familien ned til minste detalj, forklarer hun og retter automatisk på kaffekoppen foran henne.

– På en måte var den fysiske volden befriende. For jeg visste at når han var ferdig med å slå, kom ofte lange periode der han lot meg være i fred, forteller hun.

«Hvetebrødsdagene» kaller hun det. Tiden når alt er bra, før raseriet hans sakte bygger seg opp igjen.

I nesten 20 år lever hun i konstant frykt for å si eller gjøre noe som kan utløse det voldsomme raseriet hans. Det kan være en hårstrikk han ikke liker, eller en jakke som er feil.

I løpet av samlivet blir volden grovere og grovere, og som så mange i samme situasjon blir hun en mester til å skjule. Dekker skadene med sminke og stadig mer fantasifulle forklaringer.

Men hun blir værende. Både på grunn av de to barna, men også fordi et slikt samliv skaper en slags syk avhengighet.

– Det høres kanskje rart ut, men det blir slik når den som slår deg også er den som trøster. På mange måter blir du litt hjernevasket. Volden blir hverdagen. Du slutter å ta egne avgjørelser og lever i et slags vakuum, forklarer hun.

Klarer å bryte ut

I 2013 er det en relativt lang periode med mindre fysisk vold. Samboeren, som er forretningsmann, er mye fraværende eller har lange dager på jobb. Nå begynner hun så smått å kjenne på friheten. Tenke over livet hun og de to barna lever. Sakte, men sikkert kommer motet tilbake.

Så, en dag, går redselen hennes over i sinne:

– Jeg var på vei til jobb. Da kommer han plutselig rundt hushjørnet og dytter meg hardt. Jeg hadde visst ikke skrudd på badeviften. Det var dråpen for meg. Det var som om galskapen gikk opp for meg, forteller hun.

Nå orker hun ikke mer. I juni 2013 bestemmer hun seg for å flytte ut.

Hun får hjelp av et vennepar, de får henne til å ta kontakt med en advokat. I august anmelder hun mishandlingen på det lokale lensmannskontoret.

Skal endelig få hjelp

Det er tirsdag 20. august 2013. «Ingrid» har sittet åtte lange timer i avhør. Hun har forklart seg om grov fysisk og psykisk mishandling som strekker seg tilbake til 90-tallet. Det siste hun hører før hun forlater politistasjonen er at saken blir sett på som alvorlig. Etterforskeren forsikrer om at hun har førsteprioritet hos dem.

En kort stund kjenner hun på lettelsen. At noen faktisk tror på henne, og at hun endelig skal få hjelp.

– Det hadde vært en enorm terskel for meg å anmelde, så i starten følte jeg en sånn mestringsfølelse. For du har klart noe. Du har klart å komme deg ut!

Hun er forberedt på at det vil bli tøft, men hun er i kampmodus, forteller hun. Sikker på at hun har gjort det riktige.

Det hun ikke er forberedt på er at det så skal gå nesten to år før hun hører noe som helst fra politiet.

– Jeg hørte ikke mer før desember 2015. Absolutt ingenting! Hadde jeg bare fått en telefon eller litt informasjon underveis, da hadde jeg ikke følt meg så glemt.

– Hva er det verste med å gå og vente?

– Når man ikke hører noe fra politiet blir man engstelig. Begynner å tenke: «Kanskje var det ikke alvorlig nok? Kanskje var det greit det som skjedde?» Og så begynner du å ta skylden selv, forteller «Ingrid».

Glemt av politiet

– Dette er en belastning det offentlige påfører voldsofferet. Slik jeg ser det, er det en uakseptabel belastning, forteller Sjak R. Haaheim. Han er bistandsadvokaten til «Ingrid», og i nesten 20 år har han jobbet med familievoldssaker, både i påtalemyndigheten, som foreleser og som advokat.

Advokaten reagerer sterkt på politiets tidsbruk, spesielt med tanke på hvor alvorlig han mener saken til «Ingrid» er.

– Her snakker vi om infam og utspekulert mishandling, som strekker seg over lang tid. Det er oppsiktsvekkende og alvorlig at vi ikke har systemer som fanger opp liggetid og manglende ressurser hos politiet, mener han.

Siden 2008 har Riksadvokaten i sine årlige skriv påpekt hvor viktig det er at politiet prioriterer familievold. Haaheim er derfor lite imponert over hvordan dette blir fulgt opp i praksis:

– Nei, nei! Disse sakene er ikke så prioritert som kommunikasjonsrådgiverne prøver å gi et inntrykk av. Jeg registrerer en rekke handlingsplaner på glanset papir, men min målestav er det som skjer med de voldsutsatte jeg møter. Til syvende og sist blir det for mye «plan» og altfor lite «handling», mener han.

I 2015 leser «Ingrid» en sak i lokalavisa der politiet forteller at de prioriterer familievold i hennes kommune. Hun må kaste opp, og får et alvorlig angstanfall. Nå har det snart gått to år siden anmeldelsen, og hun har fremdeles ikke hørt noe.

– Der sto det hvor mange slike saker det er snakk om. Da tenker jeg det burde være overkommelig for politiet å ta kontakt med meg.

Det hun ikke vet er at saken har blitt overført til politiet i Drammen. Der har den blitt liggende i en skuff, urørt og glemt i ett år og seks måneder.

Politiet beklager

Politiinspektør i Sør-Øst politidistrikt Per Morten Sending sier de tar selvkritikk for håndteringen av denne saken.

– Det er ingen tvil om at vi har brukt altfor lang tid, og det er forferdelig uheldig.

Hvorfor har saken blitt liggende så lenge?

– Årsaken i denne konkrete saken har jeg ikke nok kunnskap til å si noe om, men ofte går det på kapasitetsproblemer enten hos politiadvokatene eller i etterforskningen. I de tilfellene må vi gjøre prioriteringer, men denne saken skulle uansett vært prioritert.

Sending legger seg også flat for den manglende oppfølgingen fra deres side.

Tas ut tiltale

Mot slutten av 2015 får «Ingrid» plutselig beskjed om at det endelig blir tatt ut tiltale. Også dette kommer helt uforberedt, forteller hun. Advokaten hennes har purret og purret, men uten å få svar. Etter nesten to år i fullstendig stillhet er hun nærmest overbevist om at saken har blitt henlagt.

Men nå blir hun plutselig blir revet inn i det igjen.

– Det blir som å rive skorpen av et sår, og så må du begynne å bygge deg opp igjen, forteller «Ingrid».

Nesten et halvt år senere, i juni 2016, kommer saken endelig opp i Drammen tingrett. Da har det gått hele tre år siden hun leverte anmeldelsen.

Samboeren dømmes for vold, både mot «Ingrid» og deres felles barn, men han anker dommen. Ankesaken skal starte i Borgarting lagmannsrett i mai 2017. «Ingrid» håper at de endelig skal få alt overstått, at hun endelig kan fokusere på å bli frisk etter all påkjenningen som har vært.

Men så kommer nok en dårlig nyhet.

Bare kort tid før saken skal opp får «Ingrid» og advokaten hennes beskjed om at det ikke er klart hvem som skal være forsvarer for tiltalte i saken. Det skal vise seg å ta lang tid å få på plass, og kombinert med lang ventetid i lagmannsretten går det nesten halvannet år før saken starter.

Kalenderen viser nå februar 2018. Det er snart fem år siden hun anmeldte volden.

Får strafferabatt

Da saken endelig er over i lagmannsretten, blir tiltalte på lik linje som i tingretten dømt for volden mot familien. Også denne gangen blir han felt på alle punkter, uten noen formildende omstendigheter.

Men når straffen blir lest opp får «Ingrid» en ny overraskelse.

Lagmannsretten mener det normalt skal gis tre og et halvt år i fengsel for denne typen kriminalitet. Men siden saken har blitt liggende så lenge, skal det gis rabatt i straffen.

Det begrunnes slik: «Politiets etterforskning har tatt uvanlig lang tid, og dette har vært en belastning for både tiltalte og for de fornærmede. … Aktor har opplyst at det alt i alt har vært total inaktivitet hos politiet i ca. 1 år og 6 måneder, og at det har gått mer enn 4 ½ år siden forholdet ble anmeldt.»

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) slår fast at alle har rett til en rettferdig rettergang innen rimelig tid. Brytes dette, skal straffen reduseres.

På grunn av den lange saksbehandlingstiden barberes omtrent ⅓ av straffen bort. Etter dette fastsettes samboerens straff til fengsel i 2 år og 4 måneder.

– Det var deilig å bli trodd. Den smerten og usikkerheten og ettervirkningen for barna. Så koker det ned til dette? Det føles ikke riktig i det hele tatt, sier «Ingrid».

NRK har lagt frem artikkelen for samboerens advokat Pål Sverre Hernæs ved Advokatfirmaet Hjort.

– Min klient er gjort kjent med artikkelen og vil presisere at han ikke har erkjent straffskyld for forholdene han er domfelt for. Han kjenner seg ikke igjen i de beskrivelsene som fremkommer i artikkelen, men han ønsker ikke å kommentere dette ytterligere, sier Hærnes.

Tusenvis av saker

«Ingrid» er ikke alene om å oppleve det hun gjorde. Hvert år får tusenvis av kriminelle kortere straffer fordi sakene blir liggende for lenge hos politiet uten grunn. I mer enn hver femte straffesak i norske tingretter blir det gitt strafferabatt på grunn av dette, viser en undersøkelse NRK har gjort.

Til nå har ingen visst hvor stort omfang bruken av strafferabatt i Norge har. NRK har derfor gjennomgått nesten 900 dommer i ti ulike norske tingretter i to måneder i 2017. I dette materialet har vi funnet 184 dommer hvor det har blitt gitt strafferabatt.

Det er 21,7 prosent, eller mer enn hver femte dom.

NRKs undersøkelse tyder derfor på at flere tusen kriminelle får reduksjon i straffen hvert år på grunn av sommel, dårlig saksbehandling eller andre grunner som ikke kan lastes den tiltalte.

– En fallitterklæring

Hadde det vært slik hvis familievold virkelig hadde blitt prioritert? Ingrids advokat, Sjak R. Haaheim, mener svaret er nei.

– Går det for lang tid, skal tiltalte selvfølgelig ha en reduksjon på straffen. Dette er en rammefaktor i alle straffesaker. Men Stortingets økte strafferammer hjelper lite, hvis politiet lar straffen smuldre bort.

– Er det ditt inntrykk at dette er noe som skjer ofte?

– Ja, det skjer veldig ofte! Dessverre er det mer hovedregelen enn unntaket. Sendrektighet og straffesmuldring gir ingen effekt i samfunnets bekjempelse av familievold. Det er mulig politiet sparer noen kroner på sitt politibudsjett, men den totale samfunnskostnaden blir betydelig ved sommel og slurv.

Advokaten mener det er en fallitterklæring når påtalemyndigheten må stå i retten og argumentere for en lavere straff fordi politiet har somlet.

– I en ideell verden burde det aldri vært et tema. Fordi saksbehandlingskjeden vår bør være såpass driftig at sommel ikke bryter konvensjoner Norge har forpliktet seg til, mener Haaheim.

Han legger spesielt vekt på hvor vanskelig det er for voldsutsatte å komme i gang med en skikkelig behandling av traumene, så lenge det ligger en straffesak og venter. Han frykter at konsekvensene kan bli alvorlige på sikt.

– Tillit er en veldig skjør greie. Hvis det sprer seg at familievoldssaker tar så himla lang tid å etterforske, kan det være et moment som fører til at færre anmelder slike saker.

– Hadde ikke anmeldt igjen

I slutten av mai 2018 blir dommen til slutt avvist i Høyesterett og er nå rettskraftig. Det har da gått fem år siden «Ingrid» anmeldte samboeren for vold.

– Det viser jo bare alvoret. Vår sak er ikke enestående og det er jo det som skremmer meg. Det er altfor mange som lider i det stille, og det merker jeg at jeg blir utrolig opprørt over.

Hun føler hun kunne vært spart for den store påkjenningen tidsbruken har vært for henne, barna og øvrig familie, dersom saken hadde vært over for tre år siden. Slik den normalt burde ha vært. For all ventingen, og de mange utsettelsene har vært jevnlige triggerne som har gjort det umulig å starte helbredelsesprosessen etter all mishandlingen.

– Hadde jeg visst den dagen da jeg gitt ut fra politiet i 2013, at det skulle ta fem år med usikkerhet og smerte, da hadde jeg ikke anmeldt det. Det hadde jeg ikke orket, forteller «Ingrid».