Hjemme best?

Furuset, kl. 21.09:

Det er en av årets første dager, og mørket har for lengst lagt seg over Nordre Gran borettslag på Furuset i Oslo.

En julestjerne henger fortsatt i vinduet til Lilly Andreassen. Under stjerna står det et stativ med klesvask til tørk. Det er hjemmetjenesten som har hengt den opp.

Klokka har så vidt bikket ni om kvelden når de kommer på sitt siste besøk for dagen.

Lilly spør:

– Er det natta? Det er ikke natt ennå?

Hun sitter på sofaen når pleieren kommer. Det er stort sett der Lilly oppholder seg. Hun mistenker at all alenetiden hjemme i leiligheten gjør at hukommelsen svikter. Det har den gjort en stund.

Dagens tredje besøk er også dagens siste mulighet til å orientere seg.

– Hvor mye er klokka blitt, spør Lilly.

– Klokken er ti over ni, svarer pleieren.

Samtidig ringer telefonen i lomma på den blå uniformen. Pleieren plukker den opp, og begynner å prate med en kollega.

Pleieren får derfor ikke med seg at Lilly spør videre:

– Den er ti om morgenen? Klokka er ti om morgningen den da?

Resten av denne kvelden tror Lilly det er dag. Hun legger seg aldri, og er våken hele natten. Hun kler på seg, leter rundt i leiligheten etter medisiner, og ringer etter hjelp mens hun venter på besøk fra hjemmetjenesten. De kommer ikke.

Hun sitter der alene, helt til sola snart står opp.

Skjult kamera

Alt dette vet vi fordi kameraet ruller i Lillys leilighet. Det er skjult i en kasse på toppen av bokhyllen, som ellers er full av bøker og bilder som vitner om det som var før.

Bildene fra kameraet viser et utsnitt av den kommunale leiligheten på 37 kvadratmeter: Julepynt i vinduskarmen og på gulvet, en TV som står på, og en sofa full av pledd. Vi ser pleiere som kommer og går, og Lilly.

Både Lilly og datteren hennes har godkjent at NRK filmer. Det er ikke for dem at kameraet er skjult. Det er for hjemmetjenesten.

Ved hjelp av Lillys journal og videoopptak fra leiligheten hennes, har vi dokumentert hvor mye hjelp Lilly får i hverdagen.

Skjulte opptak er en metode som journalister kun kan bruke når det er den eneste måten å avdekke viktige, alvorlige forhold. Les mer her om NRKs begrunnelse.

Opptakene hos Lilly viser viktige og alvorlige hendelser, i et system som i dag tar vare på langt flere enn henne.

Flere eldre, færre plasser

Eldrebølgen, som har vært snakket om i en årrekke, skyller allerede inn over land. Om få år er vi flere eldre enn barn og unge i Norge. Samtidig blir det stadig færre sykehjemsplasser, og stadig større mangel på folk i helsevesenet.

Og oppi alt dette, 17.000 svært syke eldre som bor hjemme med store pleiebehov. Denne gruppen har økt med nesten 40 prosent de siste ti årene. Dette er et resultat av en villet politikk.

I forbindelse med dokumentarserien «Brennpunkt: Omsorg bak lukkede dører» har NRK snakket med mange eldre og deres pårørende. Flere ønsker å bo på sykehjem, men får ikke plass. Blant dem er mennesker som er livredde for å falle, mennesker som frykter en ensom slutt på livet, og mennesker som begynner å glemme.

Lilly hører til den siste gruppa. Men felles for dem alle er at de er prisgitt hjelpen de får hjemme.

Er denne hjelpen god nok?

Når «nærhusken» forsvinner

– Det er litt vanskelig for meg når nærhusken begynner å bli borte, forteller Lilly.

Lilly glemmer. Det merker også Ira, datteren hennes. Noen dager ringer hun sin datter flere titalls ganger. De snakker sammen, gjerne en god stund, før de avtaler å ringes neste dag og legger på. Etter få minutter ringer Lilly på nytt igjen.

«Nærhusken», eller korttidshukommelsen, forsvinner.

– Jeg er 90 år tross alt. Da kommer det vel noe sånt, sier Lilly.

Selv om hun glemmer, husker hun det som en gang var. Den tiden da hun jobbet i den samme bransjen som hun nå er avhengig av. Hun husker at hjemmetjenesten inviterte de eldre ut på restauranter. At pleiere og pasientene ble kjent, og følelsen av empati og kjærlighet.

– Det var mye bedre den gangen. Nå er det inn og så ut.

Mens Lilly mimrer, jobber Ira. Hun får omsorgslønn for å hjelpe moren sin i 7 timer i uka. Datteren har søkt om både sykehjemsplass og omsorgsbolig for Lilly. Det tar tid, og ventelistene er lange.

Og hva vil Lilly selv?

Det spørs hvem man spør. Bydelen mener hun ikke vil flytte, men noe senere skriver de at hun ikke er orientert for tid og sted. De lurer også på om hun er til fare for seg selv når hun bor hjemme.

Ira er sikker på det. Og hun frykter hjelpen Lilly får ikke er god nok, så lenge hun bor der. Hun frykter medisiner ikke blir tatt, og ser at maten i kjøleskapet blir stående urørt.

Når hun forsøker å klage til bydelen, blir det ord mot ord.

Men hjemme i borettslaget på Furuset forteller kameraet en egen historie.

En brødskive og en yoghurt

Furuset, kl. 09.10:

Det er jul, og i noen hjem sitter lukten av ribbe fortsatt i duken. Restemat fra kvelden før settes frem til frokost.

Hjemme hos Lilly er første besøk fra hjemmetjenesten vel overstått. Pleierne skal blant annet hjelpe henne med mat.

I journalen til Lilly står det at hun får servert en skive brød.

Det synes ikke på bildene. Lilly spiser ingen ting, på en av julens helligste dager.

Sitter sulten i kroppen? Eller glemmer hun den?

Neste dag har Lilly vondt i magen. Det eneste hun spiser da, er en brødskive.

Lilly spiser et halvt rundstykke på seniorsenteret, og smaker så vidt på middagen påfølgende dag. Hjemme får hun ikke servert noe mat. Hun takker nei når pleierne spør.

De neste dagene ser påfallende like ut. En brødskive her, en halv porsjon grøt der. Pleiere spør, Lilly takker nei. Pleiere glemmer å spørre, og Lilly glemmer å spise.

Dette til tross for at hun fra før er erklært underernært.

Måltidene over er utdrag fra romjulen. I 16 dager ruller kameraet i Nordre Gran borettslag.

Noen dager står det i journalen at Lilly har spist eller skal gjøre det senere, selv om bildene forteller det motsatte. Ved flere besøk får hun ikke tilbudet. Og flere dager går hun sulten.

To av 16 dager får Lilly ikke noe mat. Fem av 16 dager får hun kun ett lite måltid.

Nær halvparten av dagene spiser altså Lilly svært lite eller ikke noe – under kommunens omsorg.

Underernært og underbemannet

Det finnes tall som sier noe om hvordan det står til med hjemmetjenesten i Norge. Og noen av disse bekrefter at Lilly ikke er alene.

Over en av tre av de eldre som mottar hjemmetjenester, er underernært eller i ferd med å bli det. Tallet fra Helsedirektoratet har økt de siste årene.

Og det er et problem med tallet: De aller færreste er i det hele tatt undersøkt. Fire av fem hjemmeboende eldre ble ikke sjekket for underernæring i 2021, selv om dette skal skje en gang i halvåret.

Lilly ble sjekket en gang i året.

NRK har sett på underernæring i ulike kommuner opp mot antall ansatte og deres utdannelse. Da kommer et ikke overraskende mønster til syne.

Eldre mennesker har større sjanse for å bli underernært hvis de bor i en kommune som har mange pasienter per ansatt eller lite tid per pasient. Altså der tiden er knapp.

Medisiner på avveie

Furuset, kl. 21.10:

Det er juleferie på Furuset, og klokka har passert ni om kvelden. Lilly venter besøk.

De siste seks dagene har hun hatt besøk av 14 ulike pleiere. I hele opptaksperioden er det snakk om 21. Hun klager over at de er så mange. Samtidig klarer hun seg ikke uten.

Pleierne skal hjelpe henne med ulike ting som hun ikke får til selv, eller som hun kan glemme å gjøre.

En viktig oppgave er å påse at hun tar medisiner.

Ti minutter over ni kommer noen inn døra. Det er en pleier som Lilly har god kjemi med. De prater sammen, og innen pleieren går sitter Lilly igjen med et smil om munnen – og en medisinpose i hånden.

Når var det hun skulle ta dem?

Dette er et spørsmål som går igjen i Lillys hode. Faste medisiner til faste tider gir en kontroll. Men nå mister hun kontrollen.

Denne dagen sitter hun med medisinposen i hånda to timer etter at pleieren har gått, usikker på hva hun skal gjøre.

En annen dag mister hun pillen i sofaen, og glemmer raskt hva hun egentlig skulle.

Dette er ikke unikt. Seks ganger i løpet av 16 dager, påser ikke pleierne at Lilly tar medisinene sine.

Men det står ikke i journalen til Lilly at hun ikke har fått i seg medisiner. Det er ikke ført som avvik. Tvert imot står det flere ganger at medisiner er tatt, selv om pleierne ikke har sett det.

Avvikene avslører

NRK har bedt om statistikk for avvik i hjemmetjenesten fra alle landets kommuner. Vi ville se nærmere på feil med medisiner og avsløre hvor flest feil skjedde. Men tallanalysen gjort sammen med OsloMet, overrasket oss.

Avvik virker å være et kvalitetstegn.

For det skrives flere avvik i kommuner der det er flere ansatte per pasient, og der de ansatte kan bruke lengre tid med hver enkelt. Samtidig skrives det færrest avvik i helger og ferier. Da er det gjerne færre på jobb, og mindre tid.

Og for mange er god tid unntaket fra regelen.

Kampen mot klokka

Flere helsearbeidere NRK har snakket med de siste årene forteller om en tidsklemme. Det er mange pasienter, og ikke nok ansatte. Det er mye som skal gjøres, men ikke nok tid.

Pleierne kjemper mot klokka. Samtidig teller hvert minutt.

Og tiden pasientene får fra det offentlige, har gått ned mange steder. I halvparten av kommunene i Norge får de mindre tid fra hjemmetjenesten nå enn for fem år siden.

Ser man på hele landet de siste 10 årene for eldre over 80 år, har de faktisk fått mer tid fra hjemmesykepleien. Men hvor mye?

2,5 timer i året.

Og nåløyet for en sykehjemsplass er trangere. Det gjør at mange av de eldre som må bo hjemme, har langt større hjelpebehov enn tidligere.

Gjennom nåløyet

Det er nokså mildt ute, men fortsatt mørkt inne. Starten på 2022 er tung for Lilly.

Kameraet er skrudd av. Men av journalen til Lilly ser vi at hun stadig sjeldnere forlater leiligheten sin. Noen dager dropper hun å dra på seniorsenteret på grunn av vond rygg. Andre dager blir hun hjemme fordi hun glemmer at hun skulle vært et annet sted.

Etter flere dager i Lillys fravær, tar en ansatt på seniorsenteret frem journalen. Hun noterer:

Det samme har datteren til Lilly sagt i flere år.

Den siste tiden har Ira fortalt hjemmetjenesten om medisiner som mangler. Hun har ringt inn for å fortelle om at Lilly har drukket jordnøttolje og blomstervann, og derfor endt opp på legevakten. Ira frykter hva som vil bli det neste.

Men så skjer det noe.

Lilly blir lagt inn på sykehuset med blodpropp i beinet. Listen over andre plager hun har er lang. Hukommelsen er bare en av dem. Etter innleggelsen får Lilly derfor innvilget korttidsopphold på et helsehus.

Her vurderer de ansatte at hun ikke bare sliter med hukommelsen: Hun har langtkommen demens.

Hun beskrives som kontaktsøkende og ressurskrevende. Hun trenger tilsyn døgnet rundt, og det står at hun ikke har samtykkekompetanse når det gjelder sin egen helsesituasjon.

I løpet av få uker blir beslutningen tatt: Lilly får fast plass på sykehjem. Hun trenger mer omsorg enn det hun kan få hjemme.

Fire måneder etter at kameraet er pakket ned, flytter Lilly ut av borettslaget for godt.

Bydelen beklager

I bydelshuset over veien ligger arbeidsplassen til sjefen for hjemmetjenesten i bydel Alna. Fra rommet vi sitter i sammen med Milija Simic, kan man nesten se inn i leiligheten i andre etasje i Nordre Gran borettslag.

Det er omtrent ett år siden de skjulte opptakene ble gjort. Nå har Simic fått se hvordan det var der inne den gangen.

– Disse klippene viser mange forhold som jeg ikke kan være stolt av. De forteller oss at standarden på tjenesten ikke har vært god nok, og det er noe jeg og hjemmetjenesten beklager, sier Simic.

Hjemmetjenesten i denne bydelen i Oslo består av om lag 300 ansatte, som har ansvar for rundt 600 pasienter. Hver dag gjennomfører de over 1000 besøk. Halvparten av besøkene er hos personer med kognitiv svikt.

For disse pasientene er det kontinuitet som gjelder, forteller Simic.

– Samtidig viser en del detaljer her at standarden på tjenesten ikke er god nok. Dette er filmet i en pandemiperiode, da det var utfordringer i forbindelse med korttidsfravær og karantenebestemmelser. Og så må jeg si at vi har gjennomført noen tiltak etter dette, sier Simic.

Blant annet har bydelen fått på plass en klinisk ernæringsfysiolog.

– Sånn skal det ikke være, at eldre går hjemme og ikke spiser over lange perioder. Det er et behov for kompetanseheving og god kartlegging innen ernæring, og det er et punkt vi har blitt bedre på.

Simic forteller at de også har gjort en innsats når det gjelder legemiddelhåndtering. Blant annet har de ansatte i bydelen blitt bedre kurset.

– Når vi har ansvar for legemiddelhåndtering, skal vi se på at pasienten tar medisiner. Jeg må beklage at ikke det er gjort på en god nok måte.

I februar, kort tid etter at NRK filmet hjemme hos Lilly, ble hjemmetjenesten i bydelen omorganisert.

Målet var å lage mindre grupper ansatte, slik at det var færre ulike personer inne hos hver pasient. Etter pandemien har de også satset på kompetanseheving, ifølge Simic.

Bydelen er bundet av taushetsplikt og kan derfor ikke kommentere på konkrete hendelser hjemme hos Lilly. Men Simic sier han vil gå gjennom dem internt, og jobbe for at alle ansatte skal ha kompetansen de trenger.

Det vil bare bli viktigere i årene som kommer.

– Det er ingen hemmelighet at vi blir flere eldre. Utfordringen er at det blir flere med kognitiv svikt, og det er et område som krever god kompetanse til enhver tid. Det blir kanskje en hovedproblemstilling i fremtiden, sier Simic.

NRK har av hensyn til anonymiteten til de ansatte i bydel Alna ikke spesifisert tidspunkt for når de ulike opptakene er gjort. NRK har gjort bydelen og de ansatte kjent med opptakene og funnene i disse før publisering.

Se Brennpunkt-dokumentaren om Lilly her: