Vil Norge oppfylle Darias drøm?

Det begynte så bra.

Turntalentet Daria var blant de første flyktningene som kom til Norge i starten av mars.

Krigen var fremdeles ny og uvirkelig, og hele landet sto sammen om å ønske ukrainere velkommen. Folk åpnet hjemmene sine, lommebøkene, ja, til og med hjertene sine.

Det var ikke det som var problemet.

Aldri før har det kommet så mange flyktninger hit på kort tid.

Har Norge et godt nok system? Får Daria og tusener av andre barn på flukt en god start på livet her?

Livet i spagat

Darias mamma Oleksandra oppdager lappen som setter alt i gang. Den henger på oppslagstavla i hotellresepsjonen på Helsfyr.

De kom til akuttmottaket kvelden før, og i tillegg til Daria og mamma er det storebror, tante og to kusiner.

Ukrainske barn som vil være med på rytmisk gymnastikk, RG, er velkomne til gratis trening, står det. De vil bli kjørt fram og tilbake til idrettshallen i Bærum.

Brenda Garbin, lederen i Stabekk Turnforening stiller som sjåfør. Hun har laget lappen og skal snart bli en viktig person i familiens liv.

Daria vil veldig gjerne bli med til Bærum. Hjemme i Ukraina pleier hun å trene 25 timer i uka og delta i konkurranser. Nå savner hun alt det vante.

Idretten er så viktig for Daria at moren droppet klær til seg selv da de flyktet. Hun prioriterte heller å få plass til datterens glitrende turndrakter.

I Ukraina er RG en stor og populær sport, som langrenn i Norge. Mange barn starter tidlig å trene mye.

Brenda henter Daria på trening nesten hver ettermiddag, og ganske fort ser hun at den lille jenta trives. Smilet er tilbake.

I Bærum Idrettspark trenes det RG på høyt nivå. Daria har trenere som snakker russisk, et språk hun forstår godt. Og nysgjerrige jenter venter, smiler og sier hei når hun kommer.

De lærer henne de aller første norske ordene: «Jeg heter Daria.»

Hun får nye venner og treningsdrakt lik de andres. På jakkeryggen står navnet hennes i hvite bokstaver. Hun er kanskje litt mindre, men hun er en av dem.

To dager før alt blir snudd på hodet, er Daria med på Norgescup. Hun får medalje og imponerer med egen oppvisning. Alle ser at åtteåringen er på nivå med utøvere som er langt eldre.

Alt går fint. Fort.

De fire barna i storfamilien føler seg raskt hjemme i Bærums idrettsklubber.

Storebror Dmytro på fjorten får en flunkende ny sykkel, og de to kusinene Anastasia og Ella på ni og elleve, ønskes varmt velkommen i Sandvika Basketballklubb. Der er Hege Rokne leder.

Når hun får høre at to ukrainske jenter ønsker å spille basket, kaster hun seg i bilen hjem fra hytta. Tre timer senere er hun tilbake i Bærum, klar til å kjøre to ukjente barn til trening.

Sandvika jenter 09/10 tar godt imot søstrene, de to i gule trøyer.

Hele familien kjenner det fra start. Her kan de tenke seg å bli boende.

– Når barna er lykkelige, så er vi mødre lykkelige også, sier Oleksandra. Svigerinnen, Maya, er enig.

Men systemet fanger ikke opp at ei jente har begynt å smile igjen, eller at moren hennes har sluttet å gråte hver kveld.

600 kilometer for langt

Etter femten dager kommer beskjeden.

De skal videre. Nye flyktninger trenger akuttplassene på hotellet, og bussen går neste morgen.

De to små familiene på Helsfyr blir fortvilet. Må de virkelig reise nå som alt var så bra?

Men antall ukrainske flyktninger til Norge nærmer seg nå ti tusen. Kommunene er bedt om å forberede seg på at 35.000 trenger et sted å bo de nærmeste månedene. Det er ikke plass til dem i Oslo nå.

Daria må avslutte treningen med Stabekk-jentene. Dmytro får ikke med seg den nye sykkelen. Og moren får ikke sagt ha det til turn-mødrene hun har begynt å drikke kaffe med.

På få timers varsel blir de kjørt 60 mil til et nytt mottak; Ulsteinvik i Møre og Romsdal. Her skal de vente mens Utlendingsdirektoratet, UDI, behandler asylsøknadene.

Ella, Maya, Anastasia, Daria, Oleksandra og Dmytro.

Ingen kan svare på hvor lenge de skal være her eller hvor i landet de kommer til å bli plassert etterpå.

Slik er systemet.

Tilbake i Bærum står ildsjelene fra idretten og savner de ukrainske vennene. De kjenner det tydelig, at jo visst er det mulig å bli skikkelig glad i en fremmed på to uker.

De to idrettslederne, Hege og Brenda, som aldri har møtt hverandre før, bestemmer seg for å gjøre noe. Legge en plan.

Det må da finnes en løsning slik at de to familiene kan komme tilbake? Et lite smutthull, eller en ukjent paragraf kanskje?

Helt siden krigen startet hadde Brenda kjent et sterkt behov for å gjøre noe.

Da de første bussene med ukrainske barn kom, visste hun det: Idrettsglede, det er noe hun kan tilby flyktningene.

Lederen i Stabekk Turnforening kan en del om inkludering. For femten år siden startet hun Norges første turntilbud for funksjonshemmede.

Både Brenda og Hege har stå-på-vilje og kontakter.

De begynner å ringe. Til kommunen, ordføreren og andre de kjenner. De får til slutt et tips og en ide som kanskje kan la seg gjennomføre.

Mye venting og mange vafler

Imens er storfamilien på seks installert i Ulsteinvik. En liten by i havgapet på Nord-Vestlandet, med seks tusen innbyggere. Litt av en kontrast til byen de kommer fra, Kyiv, med 3 millioner.

En barneskole, en kino, ett hotell, ett pol, to bensinstasjoner og en håndfull butikker.

Ulsteinvik har det nødvendigste. Ikke minst god plass og mye velvilje. På under en uke har frivillige fått det nedlagte asylmottaket opp å stå. Nå er snart 200 ukrainere på plass.

Høyt oppe i lia, der utsikten er på sitt fineste, ligger flyktningboligen hvor Oleksandra, Maya og de fire barna har fått leiligheter vegg i vegg.

De er ikke er utakknemlige. Overalt treffer de folk som er hyggelige og vil dem vel. Som inviterer på kaffe og vafler.

Familiene fra Ukraina er overveldet, folk er snille og gir dem alt de trenger. En mikrobølgeovn, ekstra stoler, et leketelt til de yngste, en brukt sykkel til storebror.

Nå kan Dmytro være med på trening, også her i lille Ulsteinvik.

Til og med klærne de får gratis, er fine. Maya elsker den fine Marius-genseren i ull.

Men tross alle tilbud om vafler, kirkekaffe, utegrilling, innebandy, kvinnegruppe, båttur, ansiktsmaling og enda flere vafler, så lengter de tilbake.

– Det er vakkert og rolig her, flotte mennesker, men barna savner de nye vennene i Bærum, sier Maya.

Enda godt de er tre kusiner som kan leke sammen.

Hver dag får barna nettundervisning fra skolene hjemme i Ukraina. I tillegg har Daria turntrening via skjerm.

Det er ikke akkurat jubel i stua når mamma Oleksandra henter den slitne madrassen inn på stuegulvet. Mobiltelefonen blir plassert inntil nærmeste stolbein, og Daria er klar for dagens øvelser.

Det er lenge siden hun har fått trent skikkelig, ikke siden ukene på Stabekk Turn. Nå strever hun med en strekk i beinet, den blir bare verre.

Darias mor forteller at datteren ikke synes det er særlig gøy å trene alene. Det hjelper ikke at fjorten andre ukrainske utøvere på flukt også er med via skjerm.

Treneren er streng og Daria har vondt i beinet. Hun drømmer bare om å komme tilbake til Bærum.

Planen er klar

Darias drøm er det to som jobber med å oppfylle.

Brenda og Hege har fått høre om en mulighet, en lite brukt ordning i regelverket.

Nesten alle flyktninger og asylsøkere som kommer til Norge, får tildelt en kommune de skal flytte til, og så får de en bolig der.

Kun 1 prosent gjør det Brenda og Hege nå skal, søke om avtalt selvbosetting.

Det går ut på at flyktningen selv, eller medhjelpere, finner en bolig til leie i den kommunen de ønsker å bo. Deretter søker de om å få den godkjent og betalt.

I tillegg må kommunen si ja til å ta imot akkurat disse flyktningene, og myndighetene, IMDi, må godkjenne selve boligen. Det er krav om god standard, men boligen må heller ikke være for dyr.

Dette er altså planen. Brenda og Hege skal finne to leiligheter til flyktningene.

Men det er mye som skal klaffe. Og aller først må Daria og resten av familien i Ulsteinvik få oppholdstillatelse.

Hvor fort er fort?

Tiden går sakte. Fire uker med venting.

Fire uker siden livet til Daria var helt annerledes og travelt.

Hjemme i Kyiv gikk hun på trening seks dager i uka og konkurrerte i helgene.

Det var bare noen måneder siden Daria sto sammen med treneren sin Lydia Vasina og tok imot jubelen. Hun hadde vunnet Kyiv-mesterskapet i RG i sin klasse.

Men da Russland angrep Ukraina i februar ble livet snudd på hodet. Sammen med familien måtte Daria flykte til den polske grensa. Der ble redningen en buss fra Østfold.

Etter to tusen kilometer i buss, først til Oslo og senere til Ulsteinvik var de her.

Barna har ikke nok å fylle dagene med. Da blir det fort til at de tenker på alt som er trist. Krigen, pappa som er igjen, hunden, katten og hamsteren.

De to mødrene sjekker flere ganger om dagen om de har fått brevet fra UDI. Er noe galt?

Alle ukrainere har fått kollektiv beskyttelse i Norge. På den måten skal asyl-prosessen gå raskere, blir det sagt.

Men Maya og Oleksandra frykter at for hver time som går, blir sjansen for å påvirke hvor de skal bo mindre.

Hva skjer egentlig med løftet om at alt skulle gå så fort?

UDI lovet det, politikerne snakker om det; hvor viktig det er at de ukrainske barna som kommer får en normal hverdag. Raskt.

– For mye venting er ikke bra, sier André Eikesund. Han er sjefen på mottaket i Ulsteinvik, Søre Sunnmøre Akuttinnkvartering.

Ved påsketider har han ansvar for 194 ukrainere, 78 barn. Daria, Dmytro, Ella og Anastasia er fire av dem.

Han vet veldig godt hva som bekymrer flyktningene mest. Usikkerheten. Å ikke vite hva som skal skje eller hvor man skal bo.

Utlendingsmyndighetene må tåle kritikk i mediene, men lover at de gjør alt de kan for at det skal gå fortere. Likevel, bare 131 flyktninger bosatt, viser en kartlegging NRK gjør i midten av april.

Daria og familien prøver å forstå, men ingen kan forklare dem hvor fort «fortere» egentlig er.

Idrettens gode feer

Endelig begynner ting å skje!

Maya er den første av de seks som får brevet med oppholdstillatelsen. Det skjer rett før påske, en strålende dag med plussgrader og nysnø.

På lekeplassen bak huset i Ulsteinvik ringer hun til Hege i Bærum. De jubler begge to.

– Jeg får gåsehud, så glad blir jeg, sier Hege.

Nå kan hun sette i gang med leilighetsjakten for alvor. Søke kommunen og IMDi. Og Brenda må gjøre det samme, så snart Oleksandra får sin godkjenning.

De to idrettslederne skal hjelpe hver sin søskenflokk tilbake til venner og trening i Bærum. Til basketbanen, turnmatta og sykkelløypa.

For idretten er inkluderende og setter vanskelige tanker på pause en liten stund, er deres erfaring.

– Å drive idrett sammen er som å ha et felles språk, forklarer Hege.

Nå vil hun fortest mulig på visning og se på en liten treroms til Maya og de to døtrene. Hun krysser fingre for at den fremdeles er ledig.

I Ulsteinvik er de glade og lettet.

De har begynt å tro på at det kan ordne seg. Kanskje i mai, eller juni?

Uka etter påske har alle seks fått oppholdstillatelse. Noen dagers venting til, og Bærum kommune bekrefter at de ønsker begge familiene velkommen.

De seks ukrainerne blir blant de aller første som bosettes i Bærum, som har sagt ja til å ta imot 700.

Kommunalsjef Grete Syrdal i Bærum er glad familiene som ønsker å komme til akkurat dem, er hørt og tatt hensyn til.

– Når flyktningene får påvirke hvor de skal bo, blir det en bedre start.

Det tar ikke lang tid før de gode feene, som barna kaller Hege og Brenda, har funnet to passende leiligheter. Noen dager senere har Bærum kommune vært på befaring, og ja, de vil godkjenne boligene.

Hjerter og smilefjes sendes mellom Ulsteinvik og Bærum. Nå er det bare en tommel opp fra IMDi som gjenstår. Men ingen vet når.

I Ulsteinvik er mødrene i gang med å pakke. I tilfelle det plutselig går fort.

I Bærum sjekker Brenda hva det koster med fly til Oslo, mens Hege får tak i møbler til leilighetene.

Fredag 29. april spør NRK IMDi hvor lang tid det vil ta. En time senere ringer en jublende Hege og forteller at alt er i orden. Bosettingen er godkjent!

Om noen dager kan de begynne flyttingen.

Daria har funnet en app på telefonen og hermer etter de norske ordene hun hører.

Snart skal hun treffe vennene igjen og turne. Snart.