Tro, håp og ringeklokker

– Jeg kjenner litt på det selv, for hvem er det som ringer på hjemme hos meg? Det er Jehovas vitne, og det er de som skal selge sånne alarmgreier. En blir jo ikke kjempeglad.

Sokneprest Kjerstin Jensen vet av erfaring hvordan det er å åpne døra mens man forbereder et «takk, men nei takk». I høst har hun også fått lære hvordan det er å stå med fingeren på ringeklokka. I det herrens år 2016 åpenbarte det seg nemlig et tredje alternativ for lokalbefolkningen rundt Hauketo-Prinsdal menighet i Oslo. For se, sannelig er det ikke soknepresten selv som står på trammen med en innøvd åpning («det er viktig at jeg går rett på sak») og en gjennomtenkt taktikk («de må ikke føle noe press, målet mitt er ikke å bli invitert inn»).

Det er det et lite steg for en utadvendt sokneprest. Men det er et stort steg for institusjonen hun jobber for: Det som straks ikke lenger er en statskirke.

Tusenårsperspektivet

Pilene har de senere år pekt én vei for kirken, og det er ikke til himmels.

Statistisk sentralbyrå melder at antall medlemmer og tilhørige har sunket med over 50 000 de siste fire årene. Da en nettløsning for inn- og utmelding kom på plass på sensommeren i år meldte 15 000 seg ut på fire dager, nesten 26 000 i august alene. Og, hei, tror du egentlig på Gud i det hele tatt? I 2015 var det for første gang like mange som svarte «nei» som «ja» når Ipsos MMI stilte nordmenn det spørsmålet.

Nå er det også tid for et annet vannskille. Det knirker tørt av formuleringen om at kirka fra 1. januar 2017 skal være «et eget rettssubjekt», men vendingen har inspirert flere til å bruke usedvanlig store ord, og, ikke minst, store tall.

«Det er trolig bare en eneste ting dette Stortinget vil bli husket for om 400 år (...): Det endelige skillet mellom stat og kirke», skrev kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i Morgenbladet. 400 år kan høres imponerende ut, men det likevel litt på halvdistanse sammenlignet med tidsrommet som kulturminister Linda Hofstad Helleland hadde spent opp i sin tale til kirkemøtet: «Det som skjer nå, kan sees i et tusenårs, et hundreårs og et tiårs perspektiv.» Kirkedirektør Jens-Petter Johnsen sa i en tale i november at en nå «står foran den største organisatoriske endring i Den norske kirke siden den største reformen av dem alle, nemlig reformasjonen».

- Jeg tenker mye på overgangen, sier Silje Håve Smørvik (23). Hun jobber med trosopplæring i Stjørdal og er medlem av kirkens Utvalg for Ungdomsspørsmål (UFUNG).

- Spesielt på dette med terskelen for å delta i kirken. Fram til nå har det vært nærmest logisk å være en del av kirka. «Alle» blir døpt, konfirmert, gifter seg og begraves fra kirka. Jeg er redd den terskelen kan bli høyere.

Anne-Lise Brenna Ording (29) fra Vinger menighet i Kongsvinger, også hun medlem av UFUNG, er bekymret for om kirken framover vil klare å engasjere like mange frivillige som den gjør i dag.

– Men vi vet uansett at vi har en sterk dåpsprosent, at mange konfirmerer seg, og at mange begravelser fortsatt foregår i kirkas regi. Vi har et håp om at dette vil holde seg også i tida framover.

Et mulig frampek på den nye hverdagen kan Smørvik og Ording finne allerede nå, øst i Oslo.

Ønsker ikke å være en sekt

Fra kirkedøren til sokneprest Jensen er det ikke langt til nærmeste moské, buddhisttempel eller, får en anta, til nærmeste ateist. Ved utgangen av 2015 var 73 prosent av Norges befolkning medlem av Den norske kirke. For Hauketo-Prinsdal er tallet under 40 prosent.

– Kirken har liksom kunnet slappe av fordi dåpstradisjonen bare holder alt i gang. Men her er vi absolutt ikke noen majoritet lenger, sier Jensen.

Hun er fullt klar over at hennes minoritet ikke er helt som de andre minoritetene i området. En tusenårig kulturhistorie forsvinner ikke sånn uten videre: Det er fortsatt hun som blir bedt om å holde appell under julegrantenningen. Det er fortsatt hit skoleklassene kommer på julegudstjeneste.

Men det er også hennes menighet som har så lave dåpstall at menneskefisket har startet i gatene rundt kirkebygget. Kirkemedlemmer som har fått et nytt barn, får levert en gratulasjon på døra og en invitasjon til dåp.

- «Misjon» er jo et ord mange ikke liker der ute i samfunnet, det er et skummelt ord. Men kirken ønsker ikke å være en sekt. Vi skal være åpne og inviterende. Og det har vi rikelig anledning til her hvor det er mange som ikke er medlemmer, og mange som ikke er kristne.

Menighetsbladet til Hauketo-Prinsdal, Kongeveien, ligner mye på en vanlig lokalavis. Blant saker om den nye bibelgruppa og årets konfirmanter finner en også kåringer av områdets beste pizza og siste nytt om den lokale trafikkplanen. Jensen mener at flere menigheter kunne hatt godt av å være mer utadrettet.

– Det er lett å bli så opptatt av å gjøre alt det som må gjøres innenfor kirkebygget at man ikke rekker å gå ut og knytte kontakter. Men for oss som jobber her er det veldig tydelig at det må vi bare gjøre.

– Enklere å være religiøs her

I kjelleren under Jensens kontor sitter en sprell levende gjeng 15-16-åringer. Mens de venter på at kveldens ungdomssamling skal starte, oppdaterer de hverandre på nytt og nevneverdig siden sist.

– Han bare «motherfucker» og jeg bare «unnskyld meg?» og han bare «Du. Motherfucker.» Jeg bare «veit du hva det betyr, eller?» og han «eh ... nei?».

Temaet for kveldens ungdomssamling er avspenning, sikkert aktuelt også for dem som ikke har vært utsatt for barn som skulle teste ut nye og spennende ord. Ungdomsarbeid som dette mener Petter Rønneberg, rådgiver i Oslo bispedømme, er helt sentralt for å bevare kirkens posisjon.

– Hva er det minste man trenger for å være en landsdekkende kirke? Mange vil si «en prest i hvert sogn, en prost i hvert prosti, en biskop i hver bispedømme» og så videre. Men det vil bli en kamp for ungdomsarbeidet. I Finland er det bygget inn i kirkeordningen at det skal være en ungdomsarbeider i hver menighet. Blir det ikke utført ungdomsarbeid, er det noen som kan få sparken. Sånn er det ikke Norge i dag.

Ungdomsgruppen trekker inn i selve kirkerommet. Elleve tenåringer setter seg i en sirkel på gulvet. Leder for kveldens samling, Ragnhild Narvestad Hungnes (21), tidligere dirigent for tensingkoret, viser en meditasjonsøvelse. Det blir ikke bare lett – meditasjon i en sirkel støter raskt opp mot tenåringsgutters umulige forhold til alt som er stille og inderlig. En latterkule blir forsøkt gjemt inni en grå hettegenser, men bobler over både en og tre ganger underveis.

– Min teori er at det er enklere å være religiøs her enn mange andre steder. Jeg fikk en aha-opplevelse etter å ha snakket med en venninne fra en annen bydel her i Oslo som forklarte at der hun bodde, snakket de ikke om religion i det hele tatt. Selv ikke når de skulle konfirmere seg snakket de noe særlig om det, sier Hungnes etter at kveldens program er ferdig og ungdommen har fått beskjed om at de kan «gjøre hva de vil».

Tak og vegger dundrer av lyden fra løpende lek, og inne i kirkerommet har fire-fem ungdommer klynget seg sammen ved pianoet. Prøvende akkorder og overmodige sangstemmer samles i en vinglende og refrengtung versjon av Adeles hit «Someone like you».

Da Hungnes gikk på barneskole her i nabolaget hadde hun religionsundervisning med «andre kristne, muslimer, sikher og agnostikere».

- Og det var ikke alltid de kristne som var mest tydelige i samtalen da. At for eksempel muslimene er tydeligere på hva troen betyr for dem i hverdagen, gjør det enklere for oss å ha et bevisst forhold til kristendommen.

En kostnadseffektiv tro

Et bevisst forhold til troen kommer hos Hungnes sammen med et realistisk forhold til mer verdslige aspekter. Det er overveiende sannsynlig at den nye kirkeordningen vil føre til strammere budsjetter for kirken. Den virkeligheten må man bare forholde seg til, mener hun.

– Det er bra at kirken ikke lenger kan lene seg på staten. Hvorfor skal en kirke med snaut 50 besøkende ha så mye tryggere økonomi enn en moské i samme situasjon? Gjør vi forskjell på religioner, gjør vi også forskjell på folk, tenker jeg.

Den nye hverdagen vil tvinge fram noen harde prioriteringer. Kirkens eiendommer er ofte gamle og verneverdige bygg med betydelige vedlikeholdskostnader.

– Nå tenker folk «ja, kirken, den er jo der. Den vil være der om jeg trenger den». Men sånn vil det ikke automatisk være lenger, sier Petter Rønneberg.

Han er bare en av dem som bruker dels dramatiske bilder under intervjuene til denne saken. Rønneberg snakker om hvordan lokalsamfunnet samler seg om kirker som trues med nedlegging, uten at det nødvendigvis slår ut i økt menighetsarbeid. Andre, enda mer dramatisk, har snakket om hvordan en kirkebrann ofte fører til at lokalsamfunnet engasjerer seg for å bygge nytt. Da vil gjerne de som ikke er så engasjert i kirka ha noe som er veldig likt det som «alltid» har vært der, mens den aktive delen av menigheten er mer åpen for å bygge noe helt nytt og mer i tråd med dagens behov.

I den nære framtiden er det kanskje ingen av disse som vil få det de vil. Er det få engasjerte i en menighet, vil strammere budsjetter tvinge fram en nedleggelse eller sammenslåing. Brenner kirken ned, vil kanskje ikke lokalmiljøet føle det samme behovet for å engasjere seg i å få bygget den opp igjen hvis medlemstall og generell gudstro fortsetter å synke som i dag. Da er kirken kanskje bare ett av flere trossamfunn i nærheten. Og da er det ikke lenger noen automatikk i at folk tenker «kirken vår», sier flere som er intervjuet til denne saken.

Tærer på motivasjonen hos prestene

Hauketo-Prinsdal har vært gjennom mye av dette tidligere. I oktober 1992 ble Hauketo kirke påtent og totalskadd. Dagen etter brannen «strømmet tusenvis av mennesker til, noen gråt, de fleste var sterkt beveget. Noen hadde blomster med», skrev Aftenposten.

Daværende kapellan fortalte at «[e]n bragte med seg en konvolutt med 12 000 kroner, Lions har gitt oss 10 000 kroner. Vi fikk til og med en pose med fisk, slik at vi som sto midt oppe i det, ikke skulle behøve å tenke på middagen». En egen minnetallerken ble laget og solgt til inntekt for nytt bygg, som sto klart i 1995.

Menigheten som holder hus der har tidligere mønstret nok motstand til å få stoppet forslag om sammenslåing med naboen Holmlia.

– Det å være del av en liten menighet som vår kan skape en uro av og til, sier sokneprest Jensen.

– Det er ikke bare så enkelt å si at «nå flytter vi alt arbeidet fra denne kirken over i den som ligger en kilometer unna.» Hvis det betydde at alle ble med over, var det jo ikke noe problem. Men de gjør ikke det. Halvparten forsvinner, kanskje. De orker ikke å være med hvis det skal være på det viset.

Mye av arbeidet i en menighet er bygd på frivillighet og på fellesskap. Mister menigheten engasjementet, kan det fort smitte over.

– Det er nok mange prester som kan kjenne at det tærer på motivasjonen. Vi vet jo heller ikke om utviklingen i medlemstallene vil stoppe eller stabilisere seg. Det er krevende å holde motet oppe i en sånn situasjon. Men hvis folk ikke vil være medlem av kirken, så kan vi ikke ha så mange kirkebygg. Det må vi bare godta.

Hvem er det nå som er død?

Ragnhild Hungnes var en av de første som ble døpt i det nye kirkebygget i 1995. I dag studerer hun på Menighetsfakultetet.

– Der har vi snakket om at en grunn til at folk konfirmerer seg, er for å ta vare på det norske – de nyere religionene i Norge presser fram en identifikasjon med det en selv ser som sin egen arv. Jeg håper jo at folk vil konfirmere seg, men synes det er kjipt hvis dét er grunnen. Jeg vil ikke at en velger kristendom for å skape skiller mellom oss og dem.

Tilbake til nabolagets trammer og dører, der Jensen foreløpig bare har vært på overraskelsesbesøk én gang («De var ikke hjemme, så jeg la gaven i postkassen.») Hva slags reaksjoner forventer hun?

– Jeg har spurt i noen dåpssamtaler, bare så vidt presentert det der, spurt «hva tenker dere om det?» Og en får jo litt sånn … de nøler litt. Altså: Gave er topp, gjerne det! En dåpsmor sa hun hadde blitt kjemperedd hvis hun så meg på trappa. Hun gjenkjenner meg fra menighetsbladet og gudstjenester og sånn og ville tenkt «å nei, presten står på døra – hvem er det nå som er død?» Haha! Det hadde ikke jeg tenkt på.

Hun er likevel forberedt på å kunne få noen negative tilbakemeldinger.

– En del synes at religion er så mye en privatsak at det blir for mye å komme på døra med det. Men på den annen side kan vi ikke regne med at folk blir medlemmer hvis vi ikke har kommet med en tydelig invitasjon.