Tre kompiser overlevde dødsbrannen – slik ble livet etterpå

Det første de ser, er en søyle med grå røyk. Den kommer nedenfra.

Frode Homb står ved trappa sammen med kompisen Vidar Skillingsås. Ingen av dem fikk sove. Lufta var for dårlig. Nå er klokka snart to, og Frode (13) og Vidar (14) er på vei opp på dekk. André Haaland (14) ble igjen på lugaren.

Båten de er på – «Scandinavian Star» – er på vei fra Oslo til Frederikshavn. Det er påsken 1990, og friidrettsklubben fra Strømmen skal på sin årlige treningsleir i danske Århus. Vidar og Frode løper sprint, André er best på 400 meter og 800 meter. Men alle gutta gleder seg til billig brus og den faste pizzarestauranten.

Frode og Vidar skjønner med en gang hva som skjer. De løper til resepsjonen, den er bare noen meter unna.

– Hva er det dere sier, svarer resepsjonisten, men så ser hun røyken hun også og ringer opp til kontrollrommet.

– Fire on Coral Deck, Fire on Coral Deck.

Dette er historien om tre kompiser fra en friidrettsklubb som skulle på danskebåten. Alle var nære på å dø, da «Scandinavian Star» ble påtent og 159 ble drept. Slik går det med dem i dag. Men først, resten av historien fra 1990.

– Jeg skal si fra til de andre, sier Vidar.

Han vet hvor mange dører det er fra resepsjonen og til der hvor kompisene ligger, ungdommene har vært over hele båten. Han husker fra fly-brosjyrer at røyken trekker oppover. Det betyr at det kan være en luftlomme langs bakken. Han krabber inn, og det stemmer, han kan se lugardørene. Vidar åpner døren til sin egen lugar.

– Det brenner, sier han.

André og Kenneth Vestgøte (13) står opp. På vei tilbake kommer Vidar på treneren Thor, faren til Kenneth. Thor Vestgøte sover på en av nabolugarene. Vidar åpner døra, Thor våkner. Vidar krabber mot resepsjonen.

Da er ikke Frode der lenger.

Når Vidar krabber inn i korridoren, vet ikke Frode hva han skal gjøre. Derfor gjør han ingenting. Senere beskriver han følelsen som panikk. Resepsjonen fylles med folk. Mange er bare i undertøyet, er redde og løper.

13 år gamle Frode løper han også, mot trappa – for å komme seg ut. Han faller og gråter og føler seg veldig alene. Han roper på mor og far.

Han kommer opp en etasje, går inn i restauranten og er overbevist om at han kommer til å dø.

Vidar går også mot trappa. Han reiser seg opp, og da står han midt i røyken igjen.

Han trekker pusten. Og rekker å tenke at hvis han blir her, dør han. Så besvimer han.

Vidar våkner i resepsjonsområdet. Hvor lenge han har ligget der, vet han ikke. Han har hånda på en dør. Han åpner den, det er et kott og der er det frisk luft. Han drar seg inn, lukker døra og besvimer en gang til.

Når André varsles, er han overbevist om at Vidar har vært oppe. Det var jo dit han sa han skulle. Derfor krabber André ned trappa, ikke opp, men der er det varmere.

Han ser det han husker er et kraftig rødskjær. Det minner om sånn det er i peisen etter at du har fyrt lenge.

André snur. Han krabber opp trappa og inn i resepsjonsområdet. Han kan ikke se i den tette røyken, men kjenner at det ligger mennesker der.

Han tråkker på dem.

Enten har de besvimt, eller så er de døde. Det vet ikke André.

Han roper på Vidar. Den som svarer, er treneren hans, Thor Vestgøte. Thor finner ham, så besvimer begge.

Det som skjer nå, husker ikke André. Han har blitt fortalt at begge våkner. At han er svimete og at Thor må støtte ham fysisk, men at det er André som viser vei ut av skipet. Det var ungdommene som kjente skipet best.

Det André husker, er det kalde ståldekket. Han ligger i underbuksa og hoster sot.

Vidar kommer seg også ut. Han, André, Kenneth og Thor får plass i samme livbåt.

Frode derimot er alene. En fra mannskapet finner ham i restauranten og hjelper ham ut på dekk. Han ser flere døde personer. En livløs mann holder rundt et utbrent barn. Ei gravid dame har panikk. Frode er en av flere som prøver å trøste henne.

Han ser livbåter bli firt ned, og ei redningsskøyte legger til. Det blir hengt ut taustiger fra dekket. Frode må hoppe ned på ei slik skøyte. Han er redd og alene og synger fotballsanger om Lillestrøm. Så hopper han.

30 år etter

Redningsskøyta som Frode landet på, fraktet ham til et av skipene som hjalp «Scandinavian Star»: «Stena Saga». Der ble han plassert i restauranten og hadde tilskuerplass mens «Scandinavian Star» brant. Han spiste kjøttboller.

Hva han følte? At det var uvirkelig og surrealistisk. Litt som om han så på video.

Marerittene kom den første natta han var hjemme. Noen ganger handlet de om følelsen av å ikke strekke til. Frode hadde dårlig samvittighet og mye skyldfølelse. Han følte at han ikke hadde gjort nok for å redde kameratene sine. Den tanken plager ham fortsatt.

Andre ganger var marerittene mer voldlsomme. Frode hadde sett ting 13-åringer ikke burde se.

På dagen kunne han gå inn i transer. Det skjedde flere ganger på bussen. Ett scenario som gikk igjen var at bussen krasjet og at han måtte redde de som var om bord. Han skulle gjøre det godt igjen.

På skolen gikk det dårlig. Han trakk seg unna sosiale nettverk. Unntaket var egentlig friidrettsmiljøet på Strømmen. Frode var fortsatt rask. Han ble norgesmester i sin aldersklasse.

– Jeg hadde det best når jeg løp. Jeg var ikke så god til så mye annet. Men jeg kunne løpe.

Derfor skjønte heller ikke kompisene i løpemiljøet at Frode hadde store problemer.

Forbildet Pål

Noe av det første friidrettsklubben på Strømmen gjorde etter dødsbrannen i 1990, var å samle alle i klubbhuset. Det gjorde de i flere omganger. Alle som var pårørende eller overlevende fikk være med, også foreldre og familie til de som hadde vært om bord.

De var mange som hadde reist sammen, og de dro med et idrettslag fra Lørenskog.

Tre døde – Pål fra Strømmen og Torill og Lene fra Lørenskog.

Jentene var på samme alder som Vidar, Frode og André. Kvelden før det brant hadde de spist godteri sammen i sofaen utenfor lugarene, og André og ei av jentene hadde banket til hverandre og snakket gjennom veggen før de prøvde å sove.

At Pål skulle dø, var spesielt tøft for Vidar, Frode og André. Pål var litt eldre – og et forbilde. Vidar har tenkt mye på hvorfor han varslet to lugarer, men ikke den tredje – hvor Lene, Torill og Pål sov.

– Den skyldfølelsen hang med meg lenge, sier Vidar.

– Det gjorde vondt. Men etter en stund tok jeg et oppgjør med meg selv. Jeg handlet under de forutsetningene jeg hadde som 14-åring, og det var ingenting jeg kunne gjøre med at jeg ikke hadde krabbet videre. Da slapp også skyldfølelsen taket, sier han.

– Det hjalp også at søsteren til Lene, Anki, sa at hun ikke klandret meg.

André har lurt på det samme. Han kunne ha gått fire skritt til venstre før han krabba ut. Eller banka hardt i veggen.

– En psykolog sa det slik: Du har lov til å være glad for å ha overlevd. Uten å ha dårlig samvittighet for alle andre.

– Jeg var nære på å dø som 14-åring. Det er vondt å tenke sånn, men jeg har erkjent at jeg ikke kunne ha gjort så mye – uten store konsekvenser for meg selv. At Vidar krabba inn, var helt eksepsjonelt, sier han.

– Å risikere så mye som han gjorde, er helt utrolig. Han gikk fra et område som var relativt trygt for å varsle oss. Jeg er ganske sikker på at vi ikke hadde kommet oss ut så raskt hvis det ikke var for Vidar.

– Spørsmålet er om vi hadde kommet oss ut i det hele tatt.

I 1998 fikk Frode Homb kreft i halebeinet. Krefttypen var aggressiv og har høy dødelighet. Frode måtte gjennom 11 kurer cellegift og 40 strålebehandlinger, men overlevde.

Men problemene etter «Scandinavian Star» fortsatte.

I 2000 kom det første panikkanfallet. En morgen fikk Frode det han beskriver som sterk angst. Han hadde hjertebank, hyperventilerte og en opplevelse av å ikke være seg selv. Han følte at «verden endret karakter» og var sikker på at han skulle dø.

Panikkanfallene kom ofte. Han turte ikke gå ut. Sov lite. Hadde angst for fly, buss og båt. Kunne kjøre bil selv, men ville ikke sitte på med andre. Grublet mye og bekymret seg. I perioder var han innlagt på psykiatriske institusjoner.

Han hadde blitt utredet for posttraumatisk stress allerede i 1993. Det er en alvorlig angstlidelse som typisk utvikler seg etter eksponering for store eller langvarige traumer.

Frode fikk tilbud om behandling, men tenkte at han var ung og at det ville gå over av seg selv. Det gjorde det ikke.

I 2005 fikk han det bekreftet: Han hadde posttraumatisk stressyndrom – som et resultat av dødsbrannen.

– Før «Scandinavian Star» var jeg ikke bekymret for noen ting. Etter det ble jeg engstelig. Alt forandret seg.

Fire av ti hadde psykiske plager

Frode er ikke alene om å føle at han burde gjort mer. I 2017 la Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) frem en undersøkelse av overlevende og pårørende etter dødsbrannen på «Scandinavian Star».

En av fire sa at de hadde plagsomme tanker om at de skulle gjort noe annerledes da det skjedde eller for å hindre at det skjedde.

Fire av ti sa at de hadde psykiske plager i de to første årene etter dødsbrannen. En av fire opplevde fysiske plager.

NKVTS intervjuet nærmere 200 overlevende og pårørende. Hovedfunnet var at det var langt flere med psykiske plager – og posttraumatisk stressyndrom – enn i samfunnet for øvrig.

– Det som gjør «Scandinavian Star»-katastrofen spesiell, er at det er så lenge siden. Det er forsket lite på effekten av tragedier etter så lang tid, sier prosjektleder Siri Thoresen.

Intervjuene viste at de fleste har liten tillit til de to politietterforskningene som er gjennomført. Tilliten til politi og rettsvesen er «vesentlig lavere» enn ellers i samfunnet.

Mange rapporterte helseplager:

• Nesten halvparten har hatt langvarig fravær fra arbeidslivet.
• En av fire rapporterte om små eller store funksjonsproblemer.
• En av tre av de overlevende og nesten halvparten av de etterlatte mener de har fått langvarige psykiske helseplager.

De fleste roste derimot støtten fra nærmiljøet.

Måten samfunnet møter de som er utsatt for en katastrofe, betyr mye for hvordan de takler den, mener forskerne Siri Thoresen, Ines Blix og Marianne Birkeland ved NKVTS.

De intervjuet de overlevende og etterlatte i en periode hvor politiet fortsatt etterforsket «Scandinavian Star»-brannen og hvor Stortinget hadde satt ned en egen granskingskommisjon.

Mange hadde et reelt håp om å få et svar.

Så kom konklusjonene. Politiet henla saken, og kommisjonen sa at en løsning ikke var mulig å finne. Det kan ha forverret den psykiske helsen hos mange av de overlevende og etterlatte, mener forskerne.

Å oppleve at hendelsen kunne eller burde vært unngått, kan føre til sinne og bitterhet og øke både depresjon og reaksjon, står det i rapporten.

Denne våren publiserer NKVTS en ny artikkel om Scandinavian Star. Den handler om minnene – og hvordan de bidrar til å forsterke helseplager. Forskerne mener det ikke stemmer at man glemmer over tid.

– Det som overrasket oss mest i arbeidet med «Scandinavian Star», var hvor til stede hendelsen fortsatt er, sier Siri Thoresen.

Plagene kommer raskt

At posttraumatisk stress kommer etter mange år, er feil, mener krisepsykiater Lars Weisæth.

Kortvarig ekstrempåkjenning gir umiddelbare reaksjoner, gjerne i løpet av minutter eller timer. Ytterst få trenger dager før reaksjonene kommer.

– Ved sterke syns- og lydinntrykk, som en massakre eller en brann, kommer reaksjonen under selve hendelsen eller umiddelbart etterpå.

Han mener at senskader først og fremst kan komme dersom du har vært nødt til å undertrykke egne følelser veldig lenge – for å overleve. Da utsetter du egne reaksjoner.

Weisæth kjenner dødsbrannen på «Scandinavian Star» godt. I 1990 fulgte han opp Kripos-etterforskerne som skulle identifisere de omkomne. Tre år senere gjorde han undersøkelser på besetningen.

Han oppdaget at tre av fire hadde utviklet posttraumatisk stress som et resultat av katastrofen. Halvparten hadde vært ute av jobb i store deler av tiden etter brannen.

– Mange hadde kompetanse, som de opplevde at de ikke fikk brukt, sier han.

– Å være kompetent, ha ansvar og ikke få brukt kompetansen, kan være en stor påkjenning.

Tilbake på Strømmen

De første årene etter dødsbrannen trente André, Frode og Vidar sammen flere ganger i uka. Så dro Vidar og André i militæret. Etter hvert har de flyttet til hver sin kant på Romerike, og det går lang tid mellom hver gang de har kontakt. De siste årene har de snakket litt på Facebook. André og Frode har truffet hverandre på noen Lillestrøm-kamper.

Nå er de tilbake der det startet – på Strømmen stadion. Løpedekket rundt fotballbanen er borte for lengst. Friidrettsklubben ble slått sammen med Lillestrøm, og da forsvant både løpemiljø og bane, mens kunstgress ble lagt og tribune bygd ut. Men klubbhuset er der – ei rød, sliten toetasjes brakke. Der er veggene malt i rødt og grått. Strømmen-fargene.

Ifølge Vidar, Frode og André ser det helt likt ut som det gjorde i 1990.

De går inn i en av garderobene de pleide å bruke. De snakker om løpetider og ungdomsmesterskap og NM-medaljer. Og de årlige turene til Århus. Dit kom de aldri i 1990.

– Det du gjorde, Vidar, er den største bragden jeg har vært vitne til, sier Frode.
– Jeg husker at du tok en sånn rulle før du gikk inn i røyken.
– Det husker jeg ikke.
– Du gjorde alltid det. Før vi starta en økt eller skulle gjøre noe, så rulla du rundt, som for å komme i gang.

– Hvem av dere hadde vunnet en løpekonkurranse i dag?

– Det må være André, sier Frode.
– Å trene har jeg slutta med. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde prøvd å spurte nå, så hadde jeg fått strekk med en gang.

– Hvem hadde vunnet i 1990, da?

– Haha. Det spørs hvor langt du hadde fått oss til å løpe!

Krig i Afghanistan

Mens Frode kjempet mot kreft og traumer, gjorde Vidar og André karriere i Forsvaret.

– Jeg skjønte at jeg håndterte det som skjedde på «Scandinavian Star» på en god måte. Jeg stressa ikke. Jeg tenkte klart. Når jeg har forberedt meg på oppdrag i Afghanistan, har jeg tenkt på det som skjedde i 1990.

I 2009 var han mentor foren afghansk kompanisjef. Vidar fulgte den afghanske hæren på oppdrag da de ble angrepet av Taliban. Kampene varte i fire-fem timer. Vidar husker kuler som slo ned en halv meter unna og en rakett som føk rett over bilen de satt i.

Wow, sa toppsikreren, han som sitter øverst i kjøretøyet og både følger med og er klar til å skyte tilbake. Han dukka. Alle i laget til Vidar overlevde.

– Når du står midt oppe i det, så gjør du det du har trent på, sier han.

– Når du går til ro om natta, får du tid til å reflektere.

– Du er lojal mot de du er sammen med. Mot avdelingen din. Sånn er det i Forsvaret, og det var kanskje sånn i 1990 også. Jeg måtte prøve å hjelpe de jeg var sammen med.

André var nyutdannet befal da en av soldatene hans tok livet sitt.

De var i felt, og André – som var 23 – ledet debrifingen. Profesjonelle hjelpeapparat rakk ikke fram. Han gjorde det han var opplært til – og det han gjorde, lignet litt på det han mener Strømmen idrettsforening gjorde riktig i 1990. Alle fikk snakke. André sier at vi noen ganger nedprioriterer de vi tror ikke er så viktige.

– Selv om en av soldatene «bare» lette og ikke fant han som døde, tenker og grubler han like mye. De tankene må bearbeides, sier han.

– Det som var fint med måten Strømmen håndterte «Scandinavian Star», var at også foreldrene som hadde vært hjemme, fikk være med.

– Vi hadde en uprofesjonell, men velfungerende psykologisk debrif. Derfor tror jeg det gikk bra med mange av oss.

Det sier også Vidar.

– Jeg har skjønt etterpå at det å snakke om ting, hjelper. Klubben var viktig. Vi hadde hverandre. Det var ingen som sa at vi måtte slutte å snakke om «Scandinavian Star».

Brannøvelse hjemme

André innrømmer at han er over snittet opptatt av brann. Hvert halvår kjører han brannøvelse hjemme på Frogner – med hele familien. Det skyldes mest «Scandinavian Star», men også at nabogården brant ned da han var liten.

Derfor visste han en del om brann i 1990. At han måtte ned på gulvet. At han ikke måtte stresse. En av grunnene til at han ikke stressa, var at han hadde blitt kjent med skipet.

– I Forsvaret pleide vi å si: The plan is nothing, planning is everything.

– Det var kanskje noen som syntes jeg var hysterisk når tante skulle feire 60-årsdag på Kiel-ferja, og jeg insisterte på å kjøre full brannøvelse med evakuering og ut på dekk.

– Men for meg var det helt nødvendig.

At Frode ble alvorlig syk, fikk Vidar og André først vite nylig.

– Det er vondt å høre at Frode har slitt så mye, sier Vidar.
– Den gangen merka vi det ikke. Jeg tror ikke vi skjønte alvoret. Vi vokste opp i en tid hvor det ikke var vanlig å prate om de tingene der.

– Jeg har veldig respekt for at han har klart å komme seg gjennom det, sier André.
– Men jeg skulle jo ønske at jeg kunne vært en støttespiller når han hadde det tøffest. Det var jeg ikke.

Vidar sier det samme.
– Jeg skulle ønske jeg hadde vært der for Frode.

Føler skyld

Frode har «kommet seg gjennom det». Han roser også innsatsen Strømmen-miljøet gjorde etter dødsbrannen. Det var ikke derfor han ble syk.

Traumene er der fortsatt, marerittene også.

Men det var en seier da han fullførte lektorutdanninga. Han skrev master om norske bønders rolle i 1814 og elsker historie. Det syns André er kult. At Frode skulle ta master i historie, hadde han ikke trodd i 1990.

I dag underviser Frode flyktninger. Det henger også sammen med «Scandinavian Star». Han sier at han prøver å fylle tomrommet med noe, at han vil gjøre ting godt igjen. Frode sier at det går bra med ham så lenge han kan jobbe mye. Han tar studiepoeng ved siden av.

– Det er sånn jeg vil ha det. Da tenker jeg mindre på andre ting, sier han.
– Ferie er det verste jeg vet.
– Da skal det lite til før jeg begynner å gruble.

– Jeg har fortsatt skyldfølelse fordi jeg ikke gjorde mer i 1990.

***

Ved behov for noen å snakke med, kontakt:
Kirkens SOS tlf. 22 40 00 40, kirkens-sos.no
Mental Helses hjelpetelefon: 116 123, sidetmedord.no