– I Bibelen fant jeg styrke til å klare jobben

Det var en jobb som han har gjort mange ganger før, men som ble veldig annerledes.

Døde mennesker har vært hans yrke i 30 år.

Å finne dødsårsaken, lete etter svar på en kropp uten ord, finne merker som kan fortelle historien om hva som skjedde før siste pust.

Han har vært der før når ulykken rammer så hardt. Scandinavian Star, utallige barnedødsfall, men aldri har strategien for å klare jobben vært viktigere for rettsmedisiner Torleiv Rognum.

Etter tsunamien i romjulen 2004 jobbet han og kollegaer ved Rettsmedisinsk institutt og Kripos i flere måneder for å identifisere alle de omkomne.

Det tok ikke mange dager etter de første meldingene om flodbølgen før han skjønte at Norge måtte bidra.

Det var noe med rapportene fra dem som opplevde bølgen.

Lille-nyttårsaften 2004:

På en tempelplass i Bang Muang nord for Khao Lak ligger det 1000 kropper innpakket i plast. Det er 30 varmegrader og fire dager siden flodbølgekatastrofen rammet.

Det er fire dager hvor de omkomne har ligget i vann eller i stekende sol.

Allerede nå har nedbrytningsprosessen gått for langt.

De norske rettsmedisinerne som kommer innser at dette blir en vanskelig jobb.

Omkomne blir fraktet i lastebiler til tempelplassen. Lempet ut. I tusentall ligger de der, med et levd liv bak seg. Uten at noen vet hvem de er.

Det gjør inntrykk selv på en garvet rettsmedisiner.

– Å se tusen døde mennesker ligge i 35 varmegrader rett på bakken. Å skulle identifisere dem uten å ha noen til å hjelpe oss....

Rognum beskriver et kaos. De døde ble ikke registrert. Det var ikke noe system for identifisering av de døde. Rettsmedisinerne fryktet at døde ble begravd i massegraver uten at likene ble registrert.

– Vi visste ikke hvor vi skulle begynne, forteller Rognum til NRK,10 år senere.

Svarte kropper

Rognum blar gjennom bilder han selv tok i Thailand. I etterkant har han jevnlig holdt foredrag om de mange identifiseringsoppdragene han og kollegaene har gjennomført.

Bilder av omkomne vitner om tøffe arbeidsdager i Thailand, hvor profesjonaliteten og den ellers vanlige avstanden til media og pårørende var borte.

Arbeidsscenen var en åpen plass hvor alle jobbet sammen. Leger, rettsmedisinere, journalister og pårørende som lette etter sine. Med munnbind som arbeidsuniform:

Lukten av død var umulig å holde ute.

Etter hvert som likene ble samlet opp på tempelplassen i Bang Muang, kom også de pårørende. De som ikke hadde funnet sine på sykehus. De som forsto at det ikke var noe håp.

Noen fant sine og kunne identifisere de ved hjelp av kjennetegn, mens for andre var det umulig.

Likene var umulig å skille fra hverandre. Vannet og solen hadde gjort kroppene oppblåste og svarte.

– Vi hadde ingen til å hjelpe oss, vi skrev og noterte ned på skjema etter hvert som vi jobbet oss bortover rekkene med lik, sier Rognum.

Han forteller om en journalist som ba om et intervju.

– Ja, da må du notere litt for meg først, så skal jeg svare på spørsmålene dine etterpå.

NRKs Annette Groth noterte flittig ned det Rognum sa, før hun fikk sitt intervju som hun sendte hjem. I etterkant fikk Rognum bildet av Groth.

Rognum var i Thailand i fire uker før han kom tilbake for en ny periode. Norge var det første landet som klarte å identifisere alle sine omkomne.

8. juli 2005 ble 2 år gamle Ragnar Bang Ericsson identifisert som den siste norske omkomne.

VEIEN VIDERE: Les om hvordan foreldrene til Ragnar har snudd det meningsløse til noe meningsfull etter tapet av sønnen

De thailandske som har jobbet med opprydninger er utslitt.

De har jobbet dag og natt for å prøve å rydde opp etter et inferno av ødelagte bygninger og døde kropper. Når de utenlandske rettsmedisineren og politiet kommer, benytter noen pusterommet til en lur i skyggen av en bil.

Alternativet

Da Rognum kom tilbake til Norge etter fire uker i Thailand ble han spurt av en journalist:

– Hvordan kan du tro på en kjærlig Gud etter dette?

I slike situasjoner tenker Rognum på Peter. På de største spørsmålene.

– For det var et tidspunkt hvor Jesus hadde vært nokså kraftfull, forteller han.

– Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brød skal leve til evig tid. Mange som hørte dette syntes det var «harde ord» og de trakk seg tilbake, sier Rognum og forteller videre fra evangeliet:

– Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Da var det Peter svarte, og det er også mitt ståsted: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord»

– Hva var alternativet? spør Rognum.

– Er det bedre enn om det ikke er en kjærlig Gud, spør han?

I et arbeid hvor lukten av død var like inngripende som det åpenlyse møte med sorgen på tempelplassen, ble dette en trøst for rettsmedisineren.

Han som er vant med å undersøke døden sier at vi forstår ikke alt nå. Vi ser som i et speil, i en gåte. En gang skal vi se det ansikt til ansikt – forstå fullt ut.

– Men var det vanskelig å stå i den troen når du så alt dette?

– For meg var det ikke noe alternativ. Jeg klynget meg til det. Jeg brukte det for alt det var verdt. Hver morgen måtte jeg fordype meg i det.

Et under

– Jeg tenker at det nesten er et under at vi lyktes med å identifisere alle nordmennene når man så hvordan forholdene var der nede, sier Rognum.

Han forteller om et samarbeid med de forskjellige nasjonene som kom ned for å identifisere sine landsmenn. Først var alle opptatt med å finne sine, men etter hvert forsto alle at de måtte jobbe sammen. Starte i den ene haugen av omkomne og jobbe seg framover.

Han sier det er vanskelig å si hva dette har gjort med han. Han har vært med på flere store identifiseringsjobber senere, men håper det har gjort han ydmyk.

– På hvilken måte?

– Å se at mennesket er sårbare i naturen. Jeg må si som min gamle far pleide å si: «Vi må holde oss nært til gud, for hva er alternativet».