Hopp til innhold

Ikke snakk med fremmede

Ikke ta imot godteri

Ikke bruk klær med navnet ditt på

Lokkemannen

Da Therese forsvant, fryktet foreldre og barn over hele landet det samme: At gjerningsmannen skulle ta et barn til.

1988. I en skråning syd for Drammen sentrum selges Buskeruds billigste boliger. Den søvnige drabantbyen Fjell er uten attraksjoner, dandert mellom skog og en vollgrav av eneboliger.

En byge på sommerstid dufter av nyperoser. Lukten blander seg med osen fra stekt løk og curry, som siver ut fra kjøkkenviftene oppover i etasjene.

På hverdagene, i arbeidstiden, lukter det brent på Fjell. Over takene ruver den 67 meter høye pipa til fyrsentralen. Forbrenningsovnene holder 1000 grader og brenner søppel lokalt. Av og til brennes hasjbeslag for politiet og medisinsk avfall fra Drammen sykehus.

I Dumpa – et ubebygd, lite dalsøkk – kastes overskuddsmateriale fra byggeprosjekter, før barna drasser det med seg til skogholtet for å snekre trehytter. Dumpa er barnas territorium. På vinteren aker de nedover bakkene, om sommeren spiller de fotball, med skoa som mål.

Iblant ser de en blotter i frakk. Han er visstnok ikke farlig. I videokiosken på Ligo-senteret koster en cola 10,- og bruspulver 4,-. På baksiden av senteret sitter en gjeng på kasser og ruser seg. Om du gir lyktestolpene et rapp på riktig sted, forsvinner lyset for en stakket stund.

Flere av blokkene har kallenavn. Tyrker-blokka, Alenemor-blokka, Enke-blokka. 1381 leiligheter totalt, hvor om lag én tredjedel er kommunale boliger. Blokkene uten distinkte kallenavn, omtales med husnummer.

I 74-blokka bor mor, far, lillesøster Elena (6) og storesøster Therese (9).

Senere den sommeren ble den kjent som «Therese-blokka».

Forsvinningen

Ni år gamle Therese Johannessen forsvant fra Fjell søndag kveld 3. juli 1988. Helt uten spor, fra et av Norges tettest befolkede boligområder.

Allerede samme natt fikk bensinstasjoner og taxisjåfører en beskrivelse av henne, for å kunne være på utkikk.

Politi, frivillige og mannskap fra Røde Kors gikk manngard i skog og kratt, jekket kumlokk og tok seg inn i kjellerboder. Et helikopter med varmesøkende kamera fløy så tett på blokkene at beboerne fikk øyekontakt med piloten. Søket ga ingen resultater. Therese-saken skulle bli den dyreste og mest omfattende etterforskningen i Norge til da.

Therese forsvant plutselig, da moren vasket tøy i vaskekjelleren og Dagsrevyen gikk på TV. Før hun forsvant, hadde Therese lekt politi og røver med lillesøsteren og noen nabobarn utenfor 74-blokka.

Tre ganger den dagen hadde Therese vært innom videokiosken på Ligo-senteret.

Jenta som var helgehjelp i kiosken, fortalte politiet at Therese den ene gangen hadde kjøpt godteri for langt mer penger enn hun pleide å handle for.

Etter denne handleturen gjorde Therese noe høyst uvanlig. Fremfor å gå over gangbroen, som ledet rett hjem, gikk hun ned trappa til den åpne parkeringskjelleren under senteret. Den avskjermede strekningen kalte barna på Fjell «skumleveien».

Fra den siste kioskturen gikk det omtrent 40 minutter til Therese igjen ble observert av et vitne. En nabo mener å ha sett Therese med en fremmed mann i trappeoppgangen til 74-blokka. Til tross for utallige avhør av den unge mannen, faller denne brikken aldri plass. Politiet ble derfor aldri helt sikre på når Therese sist ble sett.

Thereses foreldre, Inger-Lise og Jesus, står overfor det verste foreldre kan oppleve. Helt uten forvarsel har datteren deres blitt tatt fra dem. Politiet fant ingen spor eller svar som kunne lede til hvor Therese var blitt av. Frykten tok bolig på Fjell. I dagene etter var alle inne, og ytterdørene i bydelen låst.

Se hele den nye dokumentarserien om Therese-saken her.

Hele landet i sjokk

Jenta uten fortenner og med den mørke hockeysveisen blir et nasjonalt anliggende. Journalist Per Asle Rustad jobbet på den tiden i drammensavisen Fremtiden. Han mener at Norge mistet sin uskyld i denne saken.

Eller kanskje det alt hadde skjedd i 1981, da seks år gamle Marianne Rugaas Knutsen fra Risør kjøpte is og godteri, og aldri kom hjem igjen.

Marianne- og Therese-saken er to av ytterst få uoppklarte forsvinningssakene som involverer barn i Norge, etter krigen.

Forsvinningssaker skjer svært sjeldent i Norge, og blir derfor sensasjonelle.

Professor Elisabeth Staksrud ved Institutt for medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo, gikk på barneskolen da Therese forsvant.

– Jeg husker skrekken vi alle følte da hun bare ble borte. Når jeg var ute i skogen der jeg bodde, så jeg etter henne, selv om jeg vokste opp langt unna Fjell. Vi fikk alle ekstra strenge regler hjemmefra i perioden etter at Therese forsvant.

Staksrud forteller at medietrykket under Therese-saken ble voldsomt. Den gangen hadde man ikke internett og dermed et mindre tilfang av nyheter fra hele verden. Det var også et tregere nyhetsbilde. Avisen kom en gang om dagen og TV-nyheter var bare på NRK på kvelden. Og alle hadde Therese-saken i fokus.

Hun forklarer at saker som er høyt fremme i nyhetsbildet, som får masse oppmerksomhet, vil oppleves som viktigere for publikum.

– Mediene bidrar til å skape oppmerksomhet og øker forståelsen for at «dette er noe jeg må passe meg for» og tenke på. Frykt handler ikke bare om objektiv og statistisk risiko, men om hvor stor oppmerksomhet vi gir en sak, sier Staksrud.

«Fryktes drept»

– Jeg husker forsiden på Drammens Tidende, der ansiktet hennes var plastra på hele forsiden og det sto «Therese fryktes drept», sier Heidi Andersen (41).

Hun og Therese var nære venner og gikk sammen i C-klassen på Fjell barneskole. Sist de to så hverandre, var siste skoledag før sommerferien for 32 år siden.

– Jeg skjønte ikke hva det betød da det sto «Therese fryktes drept». Jeg spurte mamma om hun var redd for å bli drept.

Heidi husker at det ble strikt. Om hun kom hjem litt senere enn avtalt tid fra skolen, ble det regelrett, ordentlig kjeft. Sånn hadde det ikke vært før. Når Heidi skulle til klassevenninnen Nina, som bodde rett over gata, fulgte moren med fra vinduet til hun var fremme.

Heidi, som før bare hadde lest Donald-blader, begynte å nilese aviser og slukte alt hun kom over om Therese-saken.

– Det ble en besettelse. Dette er sånn som du leser om fra USA, ikke fra lille Drammen.

«Stranger danger»

På vei til skolebussen, noen kvartaler unna familiens hjem på Manhattan, forsvinner seks år gamle Etan Patz. Forsvinningen skaper furore over hele USA, og minner om Therese-saken – rask, plutselig og permanent.

Fem år senere, i 1984, ble han et melkekartongbarn. På baksiden av melkekartongene sto det skrevet MISSING i tjukke bokstaver. Under smilte Patz på et fotografi, mens barn over hele USA slurpet i seg frokostblanding. Etterlysningene på melkekartongene var vanlig praksis frem til midten av 90-tallet.

Under fanen «Stranger danger», fremmed fare, får amerikanske og britiske barn høre at enhver fremmed kan utgjøre en potensiell trussel.

Gjennom 70-, 80- og 90-tallet viser skoler undervisningsvideoer av barn i truende situasjoner, der fremmede, særlig menn, lokker med godteri, samlekort, kattunger og kaniner.

Mens besteforeldre-generasjonen som barn kunne utforske flere kilometer på egen hånd, fikk deres barn og barnebarn mindre bevegelsesfrihet. Barn i dag beveger seg knapt utenfor nabolaget alene, konkluderer flere internasjonale studier.

Fortellingen om den fremmede mannen i bil, som tilbyr godteri, har skapt frykt gjennom generasjoner.

En av de første store kidnappingssakene i USA utspilte seg allerede i 1874. Da ble to brødre på fire og seks år lokket med godteri inn i en hestetrukket vogn, med lovnad om å kjøpe fyrverkeri.

– Ideen om at noen kan ta barnet ditt, har nok vært der gjennom alle tider. Dette er noe alle foreldre er redde for, fordi det er en ukontrollerbar og mulig fatal hendelse, mener medieprofessor Elisabeth Staksrud.

Skikkelsen «lokkemannen» opptrer i mange former. Flere av folkeeventyrene har intensjon om å skremme barn til vett.

– Fortellingen om «Nøkken» er veldig effektiv for at barn ikke skal bade på egen hånd og drukne. Hans og Grete lærer barn om den fremmede som lokker med godteri, men som likevel ikke er snill. Eventyrene gir barna konkrete regler og råd mot det som er vanskelig å forklare små barn, forklarer Staksrud.

Etter at Therese forsvant, begynte det å sirkulere konkrete tips for hvordan foreldre kunne beskytte barna sine. Blant annet skulle ikke barn lenger bruke klær merket med eget navn, i frykt for at en fremmed skulle rope etter dem, og late som om de kjente foreldrene.

På 80-tallet florerte det av maskinstrikkede luer med generiske barnenavn som Kristian, Silje, Stian og Camilla på luebremmen. Mange av disse ble lagt i skuffen.

Fjell snus på hodet

Fra et stort fjellanlegg ved slalåmbakken i Drammen jobber hundre politifolk natt og dag, hverdag som helg. Etterforskerne mangler nøyaktig tidspunkt og sted for hvor Therese forsvant, noe som forblir en utfordring.

John Ottersen og Håkon Grøttland jobbet den gangen i drammenspolitiet. De ble koblet på saken samme kveld som Therese forsvant.

– Det kom ganske raskt på plass at det var en kriminell handling. Så lenge vi ikke fant jenta i løpet av første natta, eller litt utpå formiddagen, ble det klart at noe galt hadde skjedd. Og selvfølgelig, det er ikke noe å legge skjul på, det var en del forhold som tilsa at her kan det være en overgriper, forteller Grøttland.

For å kartlegge timene før Therese forsvant, ringte politiet på samtlige ringeklokker på Fjell. Det ble registrert 13.685 observasjoner og bevegelser av personer og kjøretøy fra nærområdet.

Tidlig i etterforskningen fikk de nyss om at flere pedofile hadde tilhold på Fjell. Da disse hadde alibi, og politiet ikke hadde noe annet å henge seg på, måtte de gå ut bredt.

De begynner i den innerste kretsen. Familiemedlemmer, naboer – kunne noen av dem ha gjort det?

– De fleste straffbare forhold av den arten er jo gjerne knyttet til familie og nære relasjoner, forklarer Ottersen.

De finner ikke grunnlag for teorien og utvider søket. Politiet og Kripos har 155 i kikkerten. Dette var tidligere domfelte for overgrep mot barn, og innsatte som hadde permisjon den aktuelle helgen.

– Var det rimelig å anta at gjerningspersonen brukte bil, fordi dere ikke fant Therese på Fjell?

– Det blir jo sånn, da. Etterforskningslederen i Drammen, Egil Saugerud, som nå dessverre er død, sa ganske tidlig at det verste som kan ha skjedd er at en vilt fremmed har kommet inn og tatt henne og bare forsvunnet, forteller Grøttland.

Flere vitner mener å ha sett en rød Volvo på Fjell dagene før, og i tidsrommet da Therese forsvant. Et vitne mener at føreren av bilen var en mann med et arr over munnen. Bilen sto parkert rett utenfor Therese-blokka. Da føreren av bilen ikke meldte seg, gikk politiet til avisene for å få tips.

– Du verden for noen medieoppslag det ble ut av det, sier Grøttland.

– Vi var forberedt på at det ville komme en god del tips, men det eksploderte, jo. I løpet av helga tror jeg det kom inn mellom 600 og 700 tips, og nesten alle var på navngitte personer. Så det ble en enorm jobb å sjekke det ut, legger Ottersen til.

Mannen meldte seg aldri. Senere ble det laget en ny fantomtegning, basert på vitneobservasjonen i trappeoppgangen. Heller ikke den ledet etterforskningen videre.

Samtlige røde Volvoer på Østlandet ble sjekket ut. I etterkant har Grøttland lært at vitner kan huske biler som røde, uten at de faktisk er det, fordi fargen symboliserer fare.

Fravær av svar og mangelen på en gjerningsperson, ga grobunn for frykt og mistenksomhet på Fjell.

– Det er klart at i den første tida, når politiet ikke hadde tatt noen, så var det underforstått at her går det en gærning løs. Så lenge du ikke får noen svar, så blir det ubehagelig for alle. Kjenn på den, for det er ekkelt! Du blir usikker, sier Ottersen.

Heidi Andersen, Thereses klassevenninne, husker avisoppslagene.

– Tegningen av ham med arr som prydet alle aviser, den husker jeg godt. Hvis du så en rød Volvo, da var det bare å løpe.

Det samme gjorde flere av Heidi og Thereses klassevenner. En av dem forteller til NRK at hun ble livredd hver gang en Volvo kom kjørende.

Folk om Fjell

Per Atle Rusta — Per Asle Rustad var journalist i drammensavisen Fremtiden: – I hele Drammen våget ikke foreldrene å la barna gå til skole og barnehage alene. Folk så kidnappere overalt.

Heliya Shams, en av Thereses bestevenner: – Jeg var redd for å bli tatt. Jeg fikk ikke lov til å være ute på tre uker etter at hun forsvant, og hvis jeg var det, satt mamma med hodet over rekkverket på verandaen og så ned på meg.

Nils Einar Stablum, tidligere borettslagsleder på Fjell: – Det senket seg en vemmelig form for stillhet og ro. Det var ingen ærbødighet i den roen, samtalene med naboen ble kortere. Ingen venta på bussen, ingen biler i gata, alle var inne.

Jorunn Fuglesteg, bodde i 74-blokka: – Jeg tenkte, kan det skje mitt barn óg? Datteren min fikk aldri gå alene om kvelden. Sånn er det med barnebarna også, jeg slipper alt jeg har i hende om jeg ikke har kontroll på dem. Panikken går ikke over.

Luu Phan, var 11 år i 1988: – Det var et vakuum. Alt sto stille, du så bare den grønne gressplenen foran blokka, fra vinduet. Etter det risikokalkulerte jeg hele tiden. Det var skummelt når en bil kjørte for sakte eller skulle spørre om veien.

Baddar Jamil Kiani, var 16 år da Therese forsvant: – Hver gang det er sånn regn som da hun forsvant, tenker man, det er ikke bra, det er ikke noen folk ute nå, det er best at barna ikke er aleine ute nå.

Egil Fladmark, tidligere rektor på Fjell barneskole: – I Thereses klasse sto det en pult ledig. Den ble stående sånn resten av skoleåret, i tilfelle hun skulle komme tilbake.

Vokter lekeplassene

Da Therese forsvant, valgte mange foreldre i Drammen og andre steder i landet å innføre strengere innetider for barna sine. På Fjell ble det innført vakthold ved lekeplassene, og flere vurderte å flytte.

Psykologspesialist Arve Bjelland Grov, ved Nic Waals institutt på Lovisenberg Diakonale Sykehus, forteller at store hendelser som Therese-saken, aktiverer frykten i oss. Man vil da forsøke å gjenvinne kontroll.

– Man kan ikke kjempe mot en ukjent gjerningsperson. For å unngå at barnet ditt skal havne i den samme situasjonen, lager du restriksjoner. Ikke nødvendigvis fordi det er rasjonelt, men fordi det føles trygt for foreldrene, sier Grov.

Frem til 1996 sto saken uten en gjerningsmann. Da påtok Sture Bergwall, også kjent som Thomas Quick, seg skylden for å ha bortført og drept Therese. Han tilsto også å ha drept syv andre barn i Norge og Sverige.

Bergwall var innlagt på et psykiatrisk sykehus i Sverige da han tilsto å ha drept henne. Politietterforskere som jobbet med saken påpeker at Bergwall også forklarte unike og ukjente detaljer om Therese og Fjell. På en såkalt «vallning» i Norge, en form for rekonstruksjon, viste han norsk og svensk politi hvilken vei han hadde kjørt til Fjell.

Han sa han hadde oppdaget Therese like nedenfor senteret ved «skumleveien», med en bærepose i hånden. Han lurte i buskene, og skal ha slått henne bevisstløs mot en stein, for så å ha lagt henne i bilen. Bergwall sa at han kjørte til Ørje i Østfold, like ved et vann. Her skal han ha brent kroppen på ulike steder.

Thomas Quick var, og er fremdeles for noen, det fremmedelementet alle frykter. På veldig kort tid tok han henne med, kastet henne i bilen og ble ikke lagt merke til, sier drammensjournalist Per Asle Rustad.

Thomas Quick trakk tilståelsen for drap på Therese og de andre barna i 2008. Han hevdet da å ha lest en notis om jenta i VG, og senere diktet opp historien om hvordan han drepte Therese.

Mystisk rød Volvo

I dag er ingen mistenkt eller dømt for å ha tatt Therese. Saken ble foreldet i 2013. Det betyr at den eller de som tok Therese, kan stå frem, uten at det vil få rettslige konsekvenser.

Therese-saken er blitt en del av Fjells historie og mytologi. Gjennom bruddstykker i media fikk vi presentert fantomtegningene, den mystiske røde Volvoen, et hundretalls seksualforbrytere, og til slutt, Thomas Quick.

Forestillingen om den rene ondskapen som kjørte inn på Fjell, og lokket med seg et barn med søte godterier, har nødvendigvis ikke rot i virkeligheten. Likevel er den med oss, inntil vi får et svar på hva som egentlig skjedde med Therese.

– Vi er skrudd sammen på en måte som leter etter sammenhenger, og når vi ikke finner disse, blir vi fort litt usikre og rastløse. Da er det lett for oss å koble på fantasien, og spekulere rundt hva som har skjedd. Fantasi og spekulasjon får liksom fylle ut de hullene der ting er uklare for oss. På den måten får vi tilfredsstilt kløen på å skulle finne ut hva som har skjedd, sier psykologspesialist Grov.

Han forklarer at frykt er en veldig sterk følelse, som fort lager et slags avtrykk i hjernen. I en farlig situasjon kan hjernen blande sammen det som skremmer deg, og andre ufarlige aspekter. Om du blir påkjørt første gang du er i Stockholm, kan du koble det med at er farlig å være i Stockholm.

For barna på Fjell, ble alle røde Volvoer farlige, etter at de fikk høre at et vitne observerte en fremmed mann i den biltypen da Therese forsvant.

– På sett og vis er det ikke så merkelig at de fryktet den fremmede. Therese-saken er virkelig, noe som har skjedd, og selv om det er usannsynlig, så er det mulig. Da hun forsvant, trykket det borti noen av de verste fryktene våre, forteller han.

Den gamle klassevenninnen, Heidi Andersen, tenker ofte på Therese ved milepæler i eget liv.

– Da jeg ble russ, tenkte jeg «nå kunne hun ha blitt russ». Da jeg flyttet sammen med samboer tenkte jeg «nå kunne hun hatt samboer også, hun kunne hatt et liv».