Supergrisen

– Det er ikke noen kjære mor å være gris i slike samfunn. De har ingen fluktmulighet.

På gulvet i den trange betongbinga ligger en gris med sår over hele kroppen. Bonden i Midt-Norge forklarer at de nederst på rangstigen ikke har noen mulighet til å trekke seg unna, når de andre grisene blir aggressive.

– Etter dyrevernloven er bingen stor nok. Og godt og vel det også. Men hva er en lov, når de som har laget loven ikke har noen forstand, spør bonden.

I Brennpunkt-dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter» ser vi hvordan bønder med vitende og vilje bryter dyrevelferdsloven.

Landbruksministeren lover å følge grisenæringa tett framover.

Men hvordan er et typisk griseliv i Norge i 2019, dersom alle lover og regler blir fulgt?

Et naturlig griseliv

Loven slår fast at norske husdyr skal beskyttes fra lidelse. Men den går også langt i å slå fast at de skal ha mulighet til å utøve naturlig adferd.

– Ved å ale opp griser plasserer vi dem i en situasjon der de ikke har kontroll over eget liv. Da er det vårt ansvar å sørge for grisens behov. Det må være grunnlaget for god dyrevelferd, sier veterinær Helle Haukvik i Dyrevernalliansen.

Den runde, flate grisenesa er hard øverst, så grisen kan bryte opp jorda på jakt etter røtter, larver og annen næringsrik mat.

Nederst er nesa myk og bevegelig, full av nerver for å kunne føle og lukte.

I naturen bruker grisen nesten hele sin våkne tid på å grave og spise. Behovet for å lete etter mat er medfødt.

Men i norske svinefjøs er det ingen krav om at grisene skal ha mulighet til å gå ut. Selv økologiske griser har bare rett til luftegård, det er ikke noe krav om at de skal kunne rote i jorda.

Og bare 0,4 prosent av slaktegrisene i Norge er økologiske, ifølge de nyeste tallene fra bransjen:

Småbruker Svenn Arne Lie reagerer på at det overveldende flertallet av norske griser aldri får være ute.

– I norsk jordbruk snakkes det vidløftig om dyrevelferd, gras og beite, og hvor viktig det er for dyra å være ute. Men dette gjelder tydeligvis ikke for tre dyr: okser, griser og høner. Hvorfor skal ikke disse få være ute, spør Lie.

Lie har selv drevet med frilandsgris. Han har en sesongpause fra grisehold etter at han sendte grisene sine til slakt i november.

– Jeg er overbevist om at grisen i nesten alle tilfeller vil få det bedre ute. Men skal vi slippe grisen fri, forutsetter det selvsagt at drifta og forbruket tilpasses. Vi bør spise mindre grisekjøtt, og vi bør spise bedre grisekjøtt, sier han.

Dødelig start på livet

Norske grisebønder har avlet fram ei grisepurke som regnes som en av de mest effektive i verden. Genene til «superpurka» TN70 er eksportert til 54 land.

Fra naturens side får ei purke gjerne 4–6 unger i hvert kull.

Men den norske superpurka får i snitt 15,5 grisunger i hvert kull. Noen får langt flere, ei purke i Hedmark fødte 26 grisunger tidligere i år.

I hvert kull er det vanligvis én spedgris som er død allerede ved fødselen. To til dør i løpet at den måneden de får bli hos purkemora.

Totalt er dødeligheten for den nye griserasen på 18,8 prosent i løpet av smågrisperioden. Det er høyere enn for de andre rasene. Dette regnes likevel som lønnsomt, fordi det overlever én gris mer per purke per år.

– Grisungene som dør, er typisk de små og lette grisene, slik vi så i Brennpunkt-dokumentaren, forklarer veterinær Helle Haukvik i Dyrevernalliansen.

Hun forteller at større grisekull fører til flere dødfødte og døde spedgris.

– Det begynner å bli så mange grisunger at purka ikke har nok melk eller spener til alle, sier hun.

I «Griseindustriens hemmeligheter» forteller Norun Haugen at det var sjokkerende å se hvordan spedgris blir avlivet.

– Når de er små og nyfødte, slår vi dem alltid i veggen, sier en av bøndene i filmen.

Bøndene fulgte anbefalingen fra Animalia, som er Norges ledende fagmiljø for kjøttproduksjon:

I de nye retningslinjene som ble lagt ut i februar i år, heter det at «spedgris kan avlives med et kraftig slag mot grisens bakhode, f.eks. med hammer, eller man kan slå hodet mot en betongkant.»

Ifølge regelverket skal grisen straks stikkes, så den blør ut. Slaget mot hodet regnes som bedøvelse. Det var denne regelen bøndene i filmen unnlot å følge. Men å slå spedgriser mot en betongkant er altså innafor i norsk svineproduksjon.

Overproduksjon og underprising

Seks dager etter at smågrisene er avvent, blir purka inseminert på nytt. Dermed kan hun føde over to store kull i året.

– Det er et vanvittig effektivitetskrav i norsk jordbruk. Det kommer med en pris, sier småbruker og statsviter Svenn Arne Lie.

Det leveres over 1,6 millioner griser til slakt i Norge hvert år. Produksjonen har i flere år vært større en nordmenns appetitt på svinekjøtt.

– Vi er inne i en ond sirkel med overproduksjon. Man kan si at én prosent overproduksjon fører til ti prosent prisfall. Og jo mer prisene faller, desto mer må man kompensere ved å øke produksjonen, sier Lie.

En viktig grunn til overproduksjonen er den effektive superpurka. Dessuten får bøndene puljetillegg og kvantumstillegg, som gjør at de får mer per gris hvis de leverer mange til slakt.

Mange tiltak er satt inn for å bremse overproduksjonen. Det ble vedtatt å slakte 30.000 smågris for å redusere kjøttoverskuddet.

Bønder får også betalt 16.000 kroner per purke for å slutte med smågrisproduksjon.

Lars Petter Bartnes i Norges Bondelag forteller at man for 2019 nærmer seg en balanse mellom produksjon og etterspørsel av svinekjøtt.

Han mener at det å drive effektivt ikke skal være hovedmålet for matproduksjonen.

– Når det er avlsmessig og driftsmessig framgang, skal det skje innenfor rammen av et regelverk som ivaretar dyrehelse og dyrevelferd, sier Bartnes.

Kastreringen som skulle vært forbudt

Både Dyrevernallinsen og Veterinærforeningen har lenge argumentert for å stanse praksisen med å skjære bort grisungenes testikler for å unngå at det kan komme «rånelukt» i kjøttet.

Noen kjønnsmodne hanngriser (råner) har så høye nivåer av stoffene skatol og androstenon i fettet, at det avgir en vond lukt når kjøttet stekes.

I Norge skal gris kastreres av en veterinær. Det skal gis lokalbedøvelse ved inngrepet og smertelindring etterpå.

I 2002 vedtok Stortinget at det skulle bli forbudt å kastrere grisunger innen 1. januar 2009. Men forbudet ble utsatt på ubestemt tid, fordi man ikke mente det ville være praktisk mulig.

– Det er flaut at vi i Norge stadig utsetter forbudet mot kastrering. I tillegg til å unngå stress og smerte, vil et forbud føre til færre leddbetennelser, mindre antibiotika og lavere dødelighet fordi smågrisen slipper å settes tilbake i bingen med et åpent sår, sier veterinær Helle Haukvik i Dyrevernalliansen.

Andre land har lyktes i å finne alternativer til kirurgisk kastrering.

I Storbritannia, Irland Spania, Portugal, Belgia og Nederland har det lenge vært vanlig å droppe kastrering.

I stedet tar man en sviprøve på slakteriene, for å avdekke om kjøttet har rånelukt. Mellom 1–5 prosent av rånene blir da tatt ut av vanlig produksjon, og brukes til produkter som ikke krever oppvarming, blant annet spekemat.

Det finnes også et annet alternativ: En vaksine som gis i to doser utsetter kjønnsmodningen, så grisen ikke rekker å utvikle rånelukt før den slaktes.

Vaksinen er allerede tatt i bruk i mange land, og har vært tilgjengelig i Norge i ti år. Men det er en veldig liten andel av norske griser som får denne vaksinen, og andelen er fallende:

Bønder som velger vaksinen trues med et gebyr på 3000 kroner dersom slakteriet finner for høye nivåer av stoffene som kan forårsake rånelukt i kjøttet.

Dette gebyret er grunnen til at stadig færre norske bønder velger vaksine framfor kirurgisk kastrering, ifølge en EU-rapport.

Bondelaget mener derimot at nedgangen skyldes dårlig erfaring:

– Andelen har gått ned fordi mange produsenter erfarte en overraskende stor variasjon i effekten av vaksinen. Det er en dyrevelferdsmessig fordel å unngå et operativt inngrep, men med bedøvelse og smertelindring mener vi det totalt sett er en god løsning, også dyrevelferdsmessig, sier Lars Petter Bartnes.

Den lille grisen aldrigmett

Viltlevende griser spiser og leter etter mat hele dagen. Ifølge bransjeorganisasjonen Animalia spiser de energifattig kost i store mengder, noe som gir dyret en god metthetsfølelse og velvære.

Kraftfôret er så energirikt, og den norske grisen så effektiv, at den legger på seg over én kilo om dagen.

– Selv om grisen får dekket næringsbehovet sitt, vil den bruke kort tid på å spise. Det fyller heller ikke magen på samme måte som hvis den fikk spise naturlig over lengre tid, og maten hadde mer fiber og volum, forklarer veterinær Helle Haukvik i Dyrevernalliansen.

Mangel på fiber i grisekosten regnes også som en viktig årsak til at den norske grisen er hardt rammet av magesår.

Bare 7 prosent av purkene og 14 prosent av slaktegrisene hadde normale slimhinner i magen, ifølge kartlegginger fra Animalia og Felleskjøpets fôrutvikling.

Lars Petter Bartnes i Norges Bondelag er enig i at grisens behov ikke blir dekket gjennom to kraftfôrmåltider om dagen. Han mener dette er tatt hensyn til i dagens regelverk:

– Det er krav i regelverket om strø- og rotemateriale som skal sørge for at behovet for aktivitet og fôrsøk blir dekket. Hvordan dette blir gjennomført, skal bonden dokumentere i dyrevelferdsprogrammet for svin som nå skal forskriftsfestes, sier han.

Mens purker og råner skal ha tilgang på halm, høy eller annet fôr med høyt fiberinnhold som kan gi metthetsfølelse og tilfredsstille behovet for tygging, er det ingen slike krav for slaktegrisene i det norske regelverket.

30.000 avbitte haler

I naturen beveger gris seg over store områder, og lever i familiegrupper på noen få purker med smågris.

I dagens grisefjøs blir grisene typisk satt sammen i grupper på 10–15 dyr, og må ofte blandes med fremmede griser.

– Dette er unormalt og stressende for dem, og fører til slåssing, sier veterinær Helle Haukvik.

Hun mener også plassen grisene får å leve på, er uforenlig med god dyrevelferd.

– En slaktegris på 100 kilo har krav på 0,8 kvadratmeter. Dette er så trangt at det er problematisk å utføre grunnleggende adferd som å ligge komfortabelt, bevege seg og få gjøre fra seg langt unna liggeplassen. Nederlandske forskere har funnet at minst en dobling av dagens areal til slaktegris trengs for at grisen skal kunne oppfylle sine behov, sier Haukvik.

Én konsekvens er at griser som kjeder seg kan begynne å bite i halen til de andre grisene.

Ifølge bransjeorganisasjonen Animalia registrerer slakteriene haleskader på rundt 2 prosent av alle slaktegris. Det utgjør 30.000 dyr i året. De peker samtidig på at det reelle tallet trolig er høyere, fordi slakteriene underestimerer problemet, og de verste tilfellene avlives på gården.

Grisungene til den norske superpurka TN70 er en raseblanding som kalles Noroc. Den finnes i butikken blant annet under Gilde-merkevaren «Edelgris».

Denne grisen er mest utsatt for halebiting, ifølge statistikk fra KLF. Hele 10 prosent av Noroc-grisene hadde åpne halesår eller avbitte haler da de ble levert til slakteri i 2017. Til sammenligning hadde 1 prosent av grisene fra økologisk produksjon slike anmerkninger:

Halebiting er et problem næringa jobber for å redusere, og Bondelaget sier at det har blitt noe mindre de siste åra.

– Halebiting er et adferdstegn på dårlig miljø og trivsel hos slaktegriser. Norge har som et av få land forbud mot halekupering av griser, det vil si amputering av halen. Det skal ikke være mulig å skjule mangler i grisenes miljø gjennom halekupering i norsk svineproduksjon, sier leder Lars Petter Bartnes.

En edel gris

Etter avsløringen om dårlig dyrevelferd ved 70 prosent av grisegårdene i Rogaland i 2017 og 2018, lanserte Gilde en ny produktlinje som skulle få bøndene til å bedre grisens livsvilkår.

Merkelappen «Edelgris» skulle være en garanti for at grisen du spiser skal ha fått oppfylt behovet for mer plass og muligheten for å bruke nesen til å rote i bakken inne i fjøset.

– Dette er «grønnvasking» av et for dårlig dyrehold, sier veterinær Helle Haukvik i Dyrevernalliansen.

Hun mener tiltakene for edelgris er for små til å kalle dem et vesentlig velferdsløft. En edelgris på 100 kilo skal ha 0,92 kvadratmeter å boltre seg på.

– 15 prosent mer plass betyr ekstra areal tilsvarende en dørmatte for en 100 kilos gris. Dette er bedre enn ingenting, men grisen trenger det dobbelte.

Dyrevernalliansen gir «Edelgris» terningkast 2 i sin vurdering, der de har gjennomgått samtlige merkeordninger. Den eneste som oppnår terningkast 5 er frilandsgrisen levert under merket «Grøstad gris».

– Gildes skala har fire nivåer, hvor det laveste trinnet tilsvarer minstestandard i EUs regelverk. At skalaen deres inkluderer produksjon som er ulovlig i Norge er villedende for forbruker og tyder på et lavt ambisjonsnivå.

Arne Ellias Østerås har drevet som svinebonde siden 2013. Han mener regelverket norske bønder driver etter er godt.

Han har fulgt reglene for edelgris det siste året, og sier at den viktigste endringen i tillegg til mer plass er at de har mer sagflis og rotemateriale i bingen.

– Vår oppfatning er at dyrene i fjøset vårt har hatt god dyrevelferd hele tiden, men at disse tiltakene kan bidra til å løfte dette videre, sier Østerås.

Konserndirektør Ellen Flø Skagen i Nortura, som står bak Gilde-merkevaren «Edelgris», mener det er relevant å sammenligne med EU-standarden, fordi norske forbrukere også kan velge importert kjøtt.

– 15 prosent mer plass høres kanskje ikke mye ut, men vi ser at litt mer romslighet i bingen gir bedre samspill mellom grisene og øker trivselen. Vårt mål er å bli bedre skritt for skritt, i stedet for å snu om på alt over natta. Det vil være helt urealistisk, og altfor kostnadskrevende, sier konserndirektøren.

Hun forteller at de akkurat har satt i gang et forskningsprosjekt sammen med Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, der de skal se videre på hvordan man best kan utforme miljøet i grisebingen.

– Dette er utviklingsarbeid som også vil være nyttig for myndighetene når de skal vurdere fremtidig regelverkskrav, sier hun.

Helle Haukvik i Dyrevernalliansen mener bransjen skyter seg selv i foten ved å fremstille edelgrisen som en velferdsgris:

– Det er fint at de krever bedre rotemateriale, «nok strø», og litt bedre plass. Men forskjellen mellom dagens norske regelverk og «Edelgris» er marginale. I all hovedsak handler det om å sørge for at bøndene faktisk oppfyller minstekravene i regelverket.

Nortura sier at de gjennom «Edelgris» kan løfte standarden hos en stor del av norske svinebønder.

– Det synes vi er like viktig som å lage et konsept som kanskje blir så kostbart at kun få bønder har råd eller mulighet til å følge det – og som ofte blir for kostbare for de fleste forbrukere, sier Ellen Flø Skagen i Nortura.

Hun sier de vil fortsette å videreutvikle konseptet sammen med kunder og fagekspertise.

En annen vei

Småbruker og statsviter Svenn Arne Lie mener Nortura holder forbrukeren for narr med sin markedsføring:

– Jeg tror neppe at «edelgrisen» har en helt annen livskvalitet enn «gildegrisen» på grunn av noen få prosent mer plass. Betongen er den samme. Det virkelige skillet går mellom ute og inne, betong og jord, kraftfor og gras.

Lie tjente godt på sine frilandsgris da han solgte dem i fjor høst.

– Jeg fikk slaktet svina på et mikroslakteri på Lillehammer, og solgte direkte til hoteller og restauranter. Jeg tjente netto vel 4000 kroner per gris. Men det er mye arbeid og lav timelønn.

Konvensjonelle bønder som slakter hos samvirkene som Nortura, har på sin side opplevd en kraftig prisnedgang på grisekjøtt i Norge.

En bonde som kun driver med slaktegris, sitter i dag igjen med 238 kroner i snitt per gris etter at alle utgifter på avl er trukket fra.

Lie mener dagens landbruksmodell bør endres. Han viser til Sveits som har klart å få bøndene til å både produsere varer av høy kvalitet, med god dyrevelferd, ha flere dyr ute, samtidig som de har kunnet hente ut mer penger fra forbrukerne.

– På den ene sida har vi jordbrukspolitikken med sterke virkemidler som tilrettelegger for raske volum, intensiv drift og billig kjøtt. På den andre sida har vi et regelverk. Når dette går galt, legger landbruksministeren skylda på bonden.

– Kanskje vi heller burde diskutere hva slags produksjonsmåte som gir god dyrevelferd, god matkvalitet, høyere pris, og større sjølforsyning, og endre politikken slik at virkemidlene støtter opp om dette.

Lars Petter Bartnes i Norges Bondelag sier de jobber for at både små og mellomstore bruk over hele landet skal kunne bidra i norsk matproduksjon.

– Det er et spekter av produksjonsmetoder innenfor produksjon av svin i dag. Vi er opptatt av å ha en svineproduksjon med god dyrevelferd, som møter markedet som er der. Prisen skal gjenspeile hva det koster å produsere den.

Han peker på at det er fullt mulig for bønder å velge å la grisene gå ute selv om regelverket ikke krever det. Men at det forutsetter at forbrukerne er villige til å betale for mer for kjøttet:

– De som har grisen ute, har en høyere produksjonskostnad enn andre svineprodusenter, og er avhengig av å ta ut en høyere pris i markedet. Det igjen avhenger av forbrukerpreferanser, på samme måte som for eksempel økologisk.

– Det vil være vanskelig å ta ut en ubegrenset høy pris i Norge, dersom ikke forbrukeren har en preferanse til norsk gris i forhold til importert gris, eller gris kjøpt i Strømstad, sier Bartnes og legger til:

– Norsk svineproduksjon skal uansett drives med god dyrevelferd.

Hør mer om dyrevelferd i NRK Radio:

Anbefalt videre lesing: