Store gutter gråter

I likhet med mange menn, gjorde Anders Høkedal alt han kunne for ikke å gråte. Men en dag gikk det ikke lenger.

Sommeren 2013: På en klam madrass kledd i plast på Modum Bad sitter Anders Høkedal. Det er her han har tilbrakt timene sine de siste ukene, innimellom gruppe- og individuell terapi.

Han kjenner på turbulensen innvendig og bestemmer seg for å slappe av med en Disney-film. Et stykke ut i filmen dør en av karakterene. Anders kjenner klumpen i magen. Tårene presser på. Som han har gjort så mange ganger før, svelger han og forsøker å holde tårene tilbake.

Så bestemmer han seg. For første gang i livet sitt sier han til seg selv: «Nå skal du få lov. Du trenger ikke holde igjen».

Han går inn på toalettet for at andre ikke skal høre ham. Magemusklene jobber hardt. Det er tårer, snørr og hulk. Opprivende hendelser fra barndom og oppvekst flimrer over netthinna. Og døde mennesker, fra den verste hendelsen i livet hans.

Blod og tårer

Anders (46) vokste opp med å høre «det er ikke noe å grine for», både hjemme og på skolen.

En hendelse i starten av ungdomsskolen endret mye. I løpet av sommerferien hadde han fått neglerotbetennelse og hadde veldig ømme tær. Det fant klassekamerater ut, og etter hvert spredde ryktet seg på skolen at hvis man tråkket på tærne hans så begynte han å gråte.

– Jeg prøvde å holde igjen, men jeg klarte det ikke.

Det kom folk han ikke kjente som tok sats og tråkket til på tærne hans. Dette fortsatte gjennom hele skoleåret. Da han kom hjem fra skolen satt ofte sokkene fast, på grunn av størknet puss og blod.

Etter hvert ble han mye alene, og visste ikke helt hva han skulle gjøre med følelsene sine. Han hadde lært lite om hva følelser er, eller hva de gjør. Men han hadde forstått at å gråte ikke var et alternativ. Mennene han så opp til gråt aldri, i alle fall ikke som han så. Slik ønsket han også å være.

– I bestefars begravelse gjorde jeg alt for ikke å gråte. Jeg tenkte det var kjempeflaut. Og jeg klarte å svelge det unna. Litt etter litt fylte begeret mitt seg opp uten å bli tømt.

Mannegråt

– Grine som ei kjerring, sier vi. I vår kultur skal menn være sterke og ikke gråte, forteller forskeren Claes Ekenstam.

Han mener det er relativt nytt at menn ikke skal gråte. I antikken gråt mange menn med makt. I Bibelen gråter mennene. I middelalderen gråt de store kongene.

Han trekker blant annet fram dagboksnotatene til svenske Johan Gabriel Oxenstierna fra 1770.

Både familien og tjenestefolket gråt da 20-åringen dro hjemmefra, men ikke han selv. Han skriver om skammen han følte. Men etter noen dager på reise kom gråten, noe den unge svensken fant både trøst og ære i.

Claes Ekenstam

Claes Ekenstam er idehistoriker og psykoterapeut. Han møter mange som sliter med å forholde seg til gråt.

Foto: Privat

Ekenstam har forsket på hvordan følelser omtales i litteraturhistorien.

Han mener det skjer et skifte i europeisk litteratur på 1700-tallet, og litt senere kommer det til Skandinavia. Det blir et strengere mannsideal og fiendtlighet mot tårer. Nå skulle beherskede menn unngå å gråte. Uten at han enkelt kan forklare hvorfor dette skifte skjer.

– Siden den gangen har kulturen vår vært preget av at kvinner skal ha kjærlighet, ømhet, gråt og omsorg, men mindre av lyst og sinne. For menn har det vært motsatt, mener Ekenstam.

Tomme tårer

I voksen alder kjente Anders at det var noe som skurret, spesielt når det kom til sinne og aggresjon. Han sa til seg selv at han trengte noen å prate med, kanskje psykologhjelp, men gjorde ikke noe med det.

I 2002 viste livet hvor vanskelig det kan være. I en ukes tid gråt Anders helt ukontrollert. Livet føltes håpløst og ensomt. Han gråt seg i søvn og våknet til at gråten veltet over ham igjen. Han gjorde det han kunne for at tårene skulle stoppe, men de bare rant. Og han opplevde ikke at det hjalp. Gråten ga ham ingen ting.

Gråt på grunn av håpløshet, depresjon eller fortvilelse kaller terapeuter tomme tårer eller usunn gråt. De hjelper oss ikke videre. Men det hadde ingen fortalt Anders. Dermed tenkte han at all gråt var sånn. Derfor sluttet han like gjerne med det.

Hvorfor gråter vi egentlig?

Følelsesmessig gråt er menneskearten alene om. Samtidig er det et felles trekk for mennesker verden over. Forskerne mener gråt er et universelt genetisk kodet uttrykk.

Men fordi gråten er så kompleks, er den også vanskelig å forske på. Vi gråter når vi er motløse, redde, triste, sinte, men også glade, overrasket eller lettet. Og vi kan også ha alle disse følelsene uten å gråte.

Det finnes to hovedteorier på hvorfor vi gråter, ifølge psykologiforsker Janis Zickfeld.

Pressebilde Janis Zickfeld

Den tyske forskeren Janis Zickfeld er en av de fremste innen forskningsfeltet.

Foto: Lasse Moer / UiO

Den første handler om at vi gråter for å vise at vi har behov for hjelp. I denne sammenhengen er gråt først og fremst et signal til andre så de forstår følelsen vår bedre.

Hvorfor gråter vi da også alene?

Den andre teorien er at gråten er en slags sikkerhetsventil for å lufte ut når livet blir for overveldende og håpløst. Mange av oss føler oss bedre etter å ha grått, blant annet fordi endorfiner ofte blir utløst i kroppen.

Med bomben kom smellen

22. juli 2011 skulle Anders Høkedal sitte vakt i regjeringskvartalet. Men etter noen vaktbytter ble det Utenriksdepartementet denne dagen.

– Vi trodde det først var et lyn som slo ned. Men da vi så på kameraoverføringene fra regjeringskvartalet forstod vi at det ikke kunne være det, forklarer han med stille stemme.

I det han så en brannmann slutte med gjenoppliving, for så å trekke over et hvit laken, forstod han alvoret. Med erfaring fra Heimevernet tok Anders ledelsen for evakueringsprosessen av bygget.

– Vi sperret av gater, deretter kom politiet for å sikre. Siden jeg hadde tatt på meg ledelsen følte jeg at jeg ikke kunne dra hjem.

Da meldingene om Utøya kom, tenkte Anders at Utenriksdepartementet kunne være neste mål. Politiet hadde funnet en kassebil som stod parkert utenfor med parkeringsbot i ruta og med to store tanker baki.

– I flere timer satt jeg med dødsangst og ventet på at bilen skulle smelle.

Neste dag tilbød han seg å jobbe, og ble etter hvert kalt inn til regjeringskvartalet.

Da hverdagen etter hvert kom, fikk han beskjed om å ta fri. Men hjemme ble han sittende og tenke på kollegaen som hadde mistet livet, mens bildene fra dagen rullet om og om igjen på tv-skjermen. Etter to uker hadde han fått nok og ville tilbake på jobb. Samtidig begynte han å gå til behandling.

– Jeg var livredd hver dag. Jeg nærmest krabbet meg framover langs gata på vei til jobb. Jeg gikk bare og ventet på at det skulle smelle på nytt.

Han fikk innpass på distriktspsykiatrisk senter, men følte ikke at det hjalp så mye. Han fikk ikke noe utløp for følelsene sine. Halvannet år etter bomben traff han til slutt bunnen og klarte ikke jobbe mer. Han ble diagnostisert med depresjon og posttraumatisk stresslidelse. Etter hvert fikk han plass på Modum Bad.

Anders Høkedal på Modum Bad

Anders Høkedal på Modum Bad, seks år etter han var pasient her.

Foto: Arne Fredrik Næss

Verktøykassa

Seks år etter at Anders var på samme sted møter vi pasienten Gard på Modum Bad. Han, terapeuter og forskere har gått med på å vise fram et opptak fra en av terapitimene. En time med et av institusjonens mange gylne øyeblikk hvor en pasient får bedre tilgang til følelsene sine. Målet er å forstå bedre hva Anders opplevde.

Terapeuten har forsikret seg om det mange ganger tidligere, men spør Gard enda en gang.

– Er det greit for deg at vi viser dette?

– Helt greit, sier Gard.

24-åringen har vært deprimert siden slutten av videregående. Nå har han vært på Modum Bad i fire uker. Opptaket er fra forrige uke.

Gard sitter på samtalerommet med armene i kors, panna er rynkete og munnen stram.

– Hvor vil du gå hen? spør terapeuten.

– Det er den dritten da. Styggen på ryggen. Finne ut hvor han kommer fra, svarer Gard og gjør et stort sukk.

Det er signalet som gjør at terapeuten tør å bevege seg dypere inn i det vanskelige.

Dette kalles affektfobi-terapi, eller sagt på en enklere måte: redd-for-følelser-terapi. Målet er å legge til rette for at de vanskelige følelsene kan komme til overflaten.

– Hvor sint er du på styggen? spør terapeuten for å få fram Gards sinne mot sin indre kritiker.

– Jeg trenger å konfrontere styggen. Ta et oppgjør med disse prestasjonskravene.

Terapeuten lurer på om han føler at han må prestere nå. Det er da det faller noe på plass hos Gard. Så begynner han å ha medfølelse med seg selv.

– Jeg klarer ikke møte kravene jeg har til meg selv og det må da faen meg være greit. Jeg må ikke prestere hele tiden, sier han til seg selv.

Han smiler. Tar et tørk fra kleenex-boksen på bordet. Så kommer tårene.

Gard forklarer etter timen at han følte på både lykke og sorg i timen. Lykke over å kunne få lov til å kjenne på at det var greit å ha dager man ikke fikk til ting. Men også sorg over at han ikke har fått kjent på dette før.

– Gråten var svært viktig for at jeg kunne kjenne både på det gode og det vonde, forteller Gard.

Analysesjef og psykolog Pål Ulvenes mener at hvis man ikke har tilgang til følelsene sine, har man heller ikke tilgang til verktøyene som kan hjelpe deg å løse situasjonen du er i.

Pål Ulvenes

– Det er ikke alle som gråter. Men hvis det at du ikke gråter gjør at du ikke får bearbeidet sorg, så er det problematisk, forteller psykolog Pål Ulvenes.

Foto: Arne Fredrik Næss

– Derfor ser vi ofte at når en pasient får kontakt med gråten sin, så er det et vendepunkt i terapien.

Når gråten kommer fordi man bearbeider et tap i livet, er det en sunn gråt. Sorg på sitt beste hjelper kroppen og hode til å reorientere seg mot den nye tilværelsen, forklarer forskeren.

Gjennom gråten

Det var dette Anders fikk kjenne på da han satt på badet sitt på Modum Bad for seks år siden: Sorg og sunn gråt.

For første gang kjente han blant annet på sorgen over tapet av bestefar mange år tidligere.

Etter hvert begynte han å tenke på hverdagslige trivielle ting, men krampegråten fortsatte. Det føltes absurd. Men etter en stund ga den seg.

Han fortalte om gråte-episoden til terapeutene, som syns det høres bra ut. «Fortsett sånn», fikk han beskjed om.

I tiden som fulgte på institusjonen kjente han ofte at tristheten og sorgen kom. Da gikk han på rommet, satte på dyster klassisk musikk og gråt.

– Da var det mye gammelt grums som kom opp. Det var tømming av begeret mitt.

Før han dro fra Modum bad malte Anders dette maleriet, for å beskrive hvordan han nå følte det.

Anders sine følelser på Modum

På Modum Bad i 2013 malte Anders dette bildet for å beskrive hvordan han hadde det.

Gikk svanger

Mens Anders hadde vært på Modum bad, gikk kona gravid hjemme. Høsten 2013 ble han far for første gang. Da hadde han funnet ut at det var like dumt å holde igjen gråt, som å holde igjen latter når du hører en god vits.

Så med sitt nyfødte barn i armene slapp han på nytt løs det han følte.

Anders Høkedal gråter med sitt nyfødte barn i armene
Foto: Eva Rose Furmyr, @evarosebirth
Hvorfor er menn så dårlige på å snakke om følelser? Vilde ser nærmere på hvordan menn håndterer følelsene sine.

Hvorfor er menn så dårlige på å snakke om følelser? Vilde ser nærmere på hvordan menn håndterer følelsene sine.