Sporene til en identitet

– Her er levervev!

Rettsmedisiner Inge Morild skyver brillene godt opp i panna for å få lagt øynene tett på mikroskopet.

– Ingen tegn til alkoholskader heller, virker som vev fra en helt frisk kvinne, sier han og leter fram en ny plate med vevsprøve.

Vevsplatene Morild kikker på, er snittprøver av forskjellige organer som ble hentet ut av Isdalskvinnen i 1970.

Ingen som jobbet med saken den gang hadde tenkt på at biologisk materiale skulle kunne brukes til å identifisere mennesker med moderne metoder. Inntil nylig trodde heller ingen at dette var blitt tatt vare på, men etter at NRK ønsket å se på den 46 år gamle saken gjorde Inge Morild det overraskende funnet.

Nå er spørsmålet hva som faktisk kan gjøres med de gamle prøvene. Hvor godt er materialet bevart? Kan vi endelig få svar på den gamle gåten ved hjelp av DNA-analyser?

– Dette er gode mikroskopiske snitt fra alle indre organer, utbryter Morild over mikroskopet.

– Vevsprøver vi kanskje kan bruke for mulige DNA-undersøkelser, sier Morild som selv er fagansvarlig rettspatolog i den nasjonale ID-gruppen.

DNA-analysenes inntog

I 1970 fantes ikke DNA-analyser. Fra midten av nittitallet har imidlertid DNA-analyser blitt en ny og viktig del av identifiseringsarbeidet.

– Det er klart at DNA utgjorde en enorm forskjell da det kom, sier Torleiv Ole Rognum, en av Norges fremste rettspatologer.

– Samtidig er det på ingen måte sånn at bruken av DNA har gjort andre metoder overflødige, sier han.

Ifølge Rognum kan vi litt forenklet si at i alle ulykker til og med Scandi­navian Star (1990) var tannrøntgen den absolutte nummer én blant identifiserings­metodene.

Så kom DNA-analysene, som på mange måter revolusjonerte faget.

Spesielt flyulykken på Svalbard i 1996 ble hva Rognum kaller «en banebrytende sak». Han finner frem bilder av et smadret fly i den såkalte Operafjell-ulykken.

Fordi det stort sett var østeuropeere om bord var det umulig å bruke tannjournalene for å identifisere. Rettstannlege Sigrid Kvaal har mange års erfaring fra ulykker i politiets ID-gruppe, og kan bekrefte dette.

– Svalbardulykken var den første gangen tannlegene ble tilsidesatt, det var rett og slett fordi de østeuropeiske tannjournalene var for dårlige til å brukes for å sette sikker ID, sier Kvaal.

Tannlegen forklarer at problemet ble at de da ikke hadde noe sikkert å sammenligne med. Tennene ble ikke så nyttige som de hadde vært i mange andre saker helt fra de aller første sakene allerede på slutten av 1800-tallet.

Sporene i tannlegenes bruk av gull

Tennene har fått stor plass i papirene som dokumenterer den tekniske jakten på hvem Isdals­kvinnen var i tiden etter at hun ble funnet. For undersøkelser av tenner var et av de viktigste verktøyene for å identifisere døde den gangen.

I saksmappene hos både politiet og Gades Institutt i Bergen finner man nøyaktige beskrivelser av hvordan tennene så ut, og spesielt hvilke behandlinger den ukjente hadde fått gjort hos tannleger. Det sees tydelig at det ble lagt ned et stort detektivarbeid.

• Alt om: Gåten i Isdalen

– Gisle Bang var kjent for å gjøre ordentlig arbeid, sier rettsodontologen Sigrid Kvaal og blar i papirene fra den gangen.

Bang var anerkjent lege, tannlege og rettsodontolog den gangen Isdalskvinnen ble funnet. Mannen som senere ble professor ble tidlig koblet inn i saken og arbeidet med den i flere år. Arbeidet skulle likevel bli vanskelig selv om han brukte sitt internasjonale kontaktnett.

Kvaal henter ned et rosa og et gult skjema fra hyllene på kontoret, og forklarer.

– Jeg pleier si til studentene: Hvordan finner du din hvite frakk når vi har hengt dem opp ved siden av hverandre ute i gangen? Jo, fordi du har noe spesielt på din frakk – det kan være penner eller en navnelapp. Så da kjenner du igjen din hvite frakk, sier Kvaal som også underviser framtidige tannleger.

Rettstannlegenes jobb er å finne disse trekkene ved tennene som bare akkurat den personen har. Dette gjør de ved å notere ned alle særtrekkene, fyllingene, tannarbeidene og eventuelle skadene de ser på tennene til den døde i ett av skjemaene.

– Så ser vi i tannlegejournalen til den det kan være, fyller i det andre skjemaet og sammenligner, sier Kvaal.

For det vanlige er at det finnes en savnet, eller det er mistanke om hvem det kan være. Isdalskvinnen derimot er helt ukjent.

– Problemet med denne saken er at politiet ikke har noen idé om hvem dette kan være, forteller Kvaal.

Selv om man ikke hadde noen anelse om hvem den ukjente kvinnen kunne være ble det gjort grundig arbeid for å dokumentere særegenhetene i tennene hennes. For eksempel hadde hun minst elleve gulltenner.

– Der er det skrevet inn en krone der. Også mangler det en tann, det er det krysset der. Så er det to kroner på de tennene der.

Kvaal peker og viser hva kodene i professor Bangs notater betyr på bilder av Isdalskvinnens tenner. Noe har endret seg litt siden 1970, men mye er fortsatt likt.

Funnet

– Utrolig, her er det jo fine tenner også innimellom. Sannsynligvis bedre egnet som DNA-kilde enn parafininnstøpt vev, sier rettsmedisiner Inge Morild.

Han skjelver på hendene der han står med en kjeve i hendene.

Funnet overrasker også den svært erfarne professoren ved Gades Institutt. Selv hadde han langt på vei avskrevet sjansene for å faktisk finne rester av tennene som hans forgjenger Gisle Bang jobbet så grundig med.

Nå står han der med to fullstendige kjever – kjevene med de karakteristiske tannarbeidene og store mengder gull.

Kjevene fra Isdalskvinnen ble tatt ut under obduksjonen og tatt vare på, selv om kvinnen ble begravet. Før Morild fikk kjevene i hendene sine hadde han lett i pappeske etter pappeske, nederst i en kjeller ved Haukeland universitetssykehus i Bergen.

– Dette er materiale fra uidentifiserte personer. Det er grunnen til at det ikke er kastet – i påvente av at det skal dukke opp nye opplysninger, sier Morild.

Siden 1970 har det enn så lenge ikke dukket opp nye avgjørende opplysninger, men det har dukket opp nye metoder og ny teknologi.

DNA-teknologien var det ingen som tenkte på den gang, men nå er den sentral i mange saker der man søker å finne identiteten til ukjente. Nå er håpet at tennene til Isdalskvinnen kan brukes til DNA-analyser.

Ørsmå mengder er nok

– Tenner er en bra DNA-kilde, sier rettsgenetiker Marguerethe Stenersen.

Hun forteller at tenner er ekstra nyttig i saker der politiet søker en identitet, og hvor levningene er svært forbrent eller forråtnelsen har skadet vevet for mye.

– Det er jo kjent at tennene og skjelettet holder seg lengre, og siden DNA-molekylene i utgangspunktet er relativt stabile så vil celler i benstruktur kunne være er en god DNA-kilde, sier hun.

Stenersen er leder for en avdeling på Folkehelseinstituttet som jobber med DNA-analyser for å slå fast slektskap eller identifisere mennesker. De bistår politiet jevnlig i ID-saker, og selv sitter hun i ID-gruppen ved Kripos som fagansvarlig rettsgenetiker.

Ifølge avdelingsdirektøren har DNA-analyser blitt brukt i rundt halvparten av identifiseringssakene de siste årene.

Også innenfor faget hennes, rettsgenetikk og DNA, har det vært en utvikling siden metodene ble kjent for første gang. Mulighetene med DNA-analyser for identifisering ble første gang brukt internasjonalt i 1988.

– Siden den gang har metodene blitt bedre, raskere og sikrere med et skifte i midten av 1990-tallet fra metoder som var langt mer arbeidskrevende til dagens teknologi som gjør det mulig med analyser av mye mindre materiale, sier Stenersen.

– Hvor lite da?

– Hvis det er kort tid siden personen døde trenger vi bare ørsmå mengder. Det er snakk om så lite som en bloddråpe på størrelse som et knappenålshode, svarer rettsgenetikeren.

Puslespillet med flere brikker

Torleiv Ole Rognum peker på Svalbardulykken i 1996 som det store gjennombruddet for DNA-analyser i identifiseringssaker i Norge. Men selv om ekspertene ser ulykken som et slags historisk gjennombrudd for bruk av DNA som identifiseringsmetode, ble de internasjonale ekspertene hos Interpol i Lyon fort opptatt av å ikke bli for hodestups forelsket i dette alene.

Det vil også være situasjoner hvor DNA-analyser ikke kan benyttes, for eksempel hvis det ikke finnes nære slektninger som kan bidra med en DNA-profil for sammenligning mot DNA-profilen fra den døde.

– Man var så begeistret ikke sant! Man så hva som var blitt gjort med DNA og lurte på om vi trengte det andre noe mer, forklarer Rognum, som i mange år ledet rettsmedisinerne i den norske id-gruppa. Han er fortsatt medlem.

– Vi fant fort ut at dette ikke betydde at vi kunne kutte ut alt det andre, du trenger hele batteriet fra starten av. Hver gang, sier Rognum.

For alle ulykker er forskjellige. I en vil tenner være viktigst, i en annen DNA eller fingeravtrykkene.

– Du må ha minst to uavhengige metoder for å identifisere, sier Rognum om rutinene slik de er slått fast av ID-gruppen.

Den dag i dag har Interpol rangert de tre hovedmetodene likt; DNA, fingeravtrykk og tenner. I tillegg kommer det som kalles sekundærkildene, blant annet medisinske kjennetegn, tekniske spor osv.

Rettspatolog Torleiv Ole Rognum og rettstannlege Sigrid Kvaal er ikke i tvil.

– Vi trenger alt.

ID-gruppen i Kripos ledes av politiet selv. Den erfarne kriminalteknikeren Per Angel har hatt ledervervet siden 2010.

Angel er opptatt av at opplysningene som hentes inn om den døde må kobles sammen med informasjon om mulige kandidater for hvem det kan være.

Puslespillet kan ikke løses uten opplysninger om både den døde kroppen, og personen før døden inntraff.

Vanligvis gjøres dette ved at man sammenligner informasjon fra en død kropp med informasjon om savnede personer.

ID-lederen understreker viktigheten av dette ved å bruke uttrykket «fasiten ligger i savnet-meldingen».

– For å lykkes, uavhengig av metode, må ID-gruppen til Kripos ha hentet inn referanseopplysninger om savnede via slekt og pårørende – de så kalte «ante mortem-opplysningene», sier Per Angel.

«Ante mortem-opplysningene» handler om personen før den døde. Disse sammenlignes systematisk med «post mortem-opplysninger» – opplysninger hentet inn om den døde kroppen.

Politimannen understreker at innhentingen av referanseopplysninger kan være utfordrende.

– Dette er ofte den vanskeligste og mest tidkrevende delen av ID-prosessen, sier Angel.

Politiet må oppsøke pårørende og slektninger til de som er savnet eller mistenkes å kunne være omkommet. Fra dem samles det inn nødvendig informasjon og prøver.

– Deretter må man kontakte tannleger, leger og sykehus for å få tak i journaler og prøvemateriale. Det hentes også ofte inn DNA-referanseprøver fra nære pårørende av den savnede, sier Angel.

Først i dét man har gode opplysninger om den døde, opplysninger om personen før den døde og disse så passer sammen kan ID-gruppen slå fast at de har funnet identiteten. På veien er metoder og systematikk viktig.

Utvikling innen teknologi

DNA-teknologien har oppnådd fantastiske resultater i sin relativt korte levetid. Men fordi den er ung, er teknologien langt fra ferdig utviklet.

Marguerethe Stenersen på Folkehelseinstituttet forteller om flere spennende muligheter som er på gang:

– Standardmetodene har ikke endret seg vesentlig siden DNA-analysene skjøt fart fra midten av 1990-tallet. Det er nå på trappene nye metoder som kan gi informasjon om avdødes utseende – for eksempel hårfarge, hudfarge og øyefarge. Man ser også på muligheten for å si noe om hvor et menneske kommer fra geografisk, sier hun.

Det betyr at hvis vi nå skulle klare å få ut noe DNA fra materialet etter Isdalskvinnen vil ikke arbeidet være bortkastet selv om det ikke blir treff i noen av Europas savnet-registre.

– DNA-materialet kan oppbevares nedfrosset og kanskje testes på nytt med nye metoder som blir tilgjengelige i fremtiden, sier Stenersen.

• Vi har nå fått en fullverdig DNA-profil på Isdalskvinnen. Neste skritt er å gjøre en såkalt isotop-undersøkelse av tennene hennes, som kan si noe om hvor i verden hun kom fra. Denne undersøkelsen er i gang.. Du kan følge utviklingen fortløpende på nrk.no.