Sotsjis OL-bakrus

Krasnaya Polyana bader i sol. Den helt nye fjellandsbyen ser nesten ut som en filmkulisse, som venter på å bli tatt i bruk, der den ligger i dvale. De røde brosteinene er kostet og spylt. De ledige hotellsengene er redd opp og klare. De nye togsettene er tomme og glinsende. Når turistene ankommer, skal alle få oppleve en smellvakker, luksuriøs og moderne del av Russland.

Det er bare ett problem. Festen er over, og det er for mye kake igjen.

Kontrastene fra jubelscenene under OL og Paralympics, til salgsplakatene og de tomme butikkvinduene som preger bybildet nå, kunne ikke ha vært større.

På søken etter mennesker går ferden innom et lite redaksjonslokale som ligger midt mellom Sotsji og Adler. Der sitter redaktøren for den privateide nettavisen Sochi News, og hun bør kunne fortelle hvor OL-festens nachspiel er. Svaret er klokkeklart: Det finnes ikke, og Beskova er langt fra overrasket.

Prisene i Sotsji er høye og står ikke i stil til lønnsnivået i området. Som kjent, førte OLutbyggingen til massive naturødeleggelser, og Beskova er overbevist om at byen gjorde seg selv en bjørnetjeneste, da store deler av nasjonalparken ble rasert til fordel for ny vei og jernbanelinje.

– Før klarte Sotsji seg greit på grunn av turismen. Men hva er attraksjonen nå? Den flotte naturen er borte, og prisene er høye fordi hotellene er desperate etter penger. Folk drar heller til Tyrkia eller Spania, det er mye billigere.

– Nå er Sotsji for spesielt interesserte, fortsetter hun.

Hva med alpinanlegget og hotellene i fjellene?

– Krasnaya Polyana har en brukbar sjanse. Alpinanlegget er absolutt en kjempeattraksjon. Likevel er det er stort sett bare russere som drar dit, og da er det dagstur. De benytter seg ikke av hotellene. Det kommer til å bli tungt for eierne å holde det gående.

Sochi News en én av få lokale aviser som har kritisert Putins prestisjeprosjekt helt fra starten. De fleste redaksjonene i Russland har sterk tilknytning til myndighetene, og det er en uskreven regel at man unngår kritisk journalistikk. Men Beskova lar seg ikke sensurere. Fra lokalet på hjørnet av to
rolige gater i området Khosta, skriver hun om det som er viktig og ekte. Denne dagen er hun nådeløs:

– Det fantes ingen realistisk plan for livet etter OL, slår hun fast.

En ny by

Toget fra Krasnaya Polyana til Sotsji tar én time og tjue minutter og går fem ganger i døgnet. I løpet av turen kan man se brakkebyene hvor fremmedarbeidere har holdt til, hotellene som aldri rakk å bli ferdige, og de enorme inngrepene på naturen. Toget kjører innom Adler, flyplassbyen hvor hallidrettene og medaljeseremoniene ble arrangert, før det ankommer siste stasjon Sotsji.

– Sotsji er en røykfri by, meldes det over høyttaleranlegget.

Det første man møter på stasjonen, er uniformerte menn. Sikkerhetsvakter, politi og militære finnes overalt. De bryr seg ikke om røykeforbudet. De passer bare på å være i overtall.

Det er ettermiddag i svartehavsbyen. Solbrilleføre og t-skjortevær kan lokke fram
godfølelsen hos hvem som helst. Ferden går ned mot stranda, og forventningene om å treffe på det yrende folkelivet er høye. Noen hunder lager lyder. Turistene er ikke å finne. Og vårvarmen til tross: Lokalbefolkningen ser alt annet enn våryre ut.

– Sotsji er fullstendig endret. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er positivt eller negativt. Det er fortsatt en fin by, men det er ikke lenger vår by.

Én ting er Beskova likevel bestemt på: Byen hun forelsket seg i for førti år siden, er ikke lenger den samme.

– Noe har selvsagt blitt bedre. Jernbanelinja mellom Sotsji by og Krasnaya Polyana, drar mange lokale nytte av. Men den kampen vi står overfor nå, den har bare tapere.

Hun snakker om veien videre. Nå for tiden er nemlig hver dag blåmandag.

En rundtur i Sotsji gir sterke inntrykk. Løshundene som overlevde massakren i forkant av OL, får tusle rundt i fred. Turistene virker å være fraværende. Menneskene er overraskende gamle, og det er langt mellom hvert smil. Byen er smal og lang der den ligger og skiller Svartehavet fra Kaukasus-fjellene,
og på en kafé ikke langt fra stranda sitter Semyon Simonov ved Human Rights Watch.

Han har hatt mye å gjøre i forkant og under lekene. Hundrevis av arbeidere, homofile og innvandrere har kontaktet Siminov for å få hjelp. Han ser sliten ut. Menneskerettighetsbruddene har overlappet hverandre i dette landet med sterk offentlig styring og utbredt korrupsjon, og det har ikke vært lett for ham. Siminov har sett mange triste skjebner som har blitt ofre for rikmannskalaset. Dessuten vet han at det er en ny bølge med innvandrere på vei. De håper på å få jobb med å vedlikeholde de store anleggene for å forhindre et fullstendig forfall, men eierne kvier seg med å ansette på grunn av nedgangen.

– Det går utover både vedlikeholdet og fremmedarbeiderne, sier han.

– Turistnæringen priser seg ut av markedet, og lekene som skulle være et løft, kan vise seg å bli det som feller økonomien her.

Da Sotsji ble utnevnt som vertsby til vinter-OL 2014, var innbyggerne stolte og glade. Putins propaganda gikk rett hjem, men etter hvert som byen deres forandret seg, gjorde inntrykket til de lokale det samme. Det er ingen tvil om at arrangementet ble den idrettsfesten som president Putin hadde invitert hele verden til. Ifølge Simonov sitter nå de fastboende igjen med både regningen og
bakrusen.

Nedtrapping

Ved strandlinja kaster et enormt hotell skygge. Sochi Plaza er ett av flere hoteller som ikke rakk å åpne i tide til OL. Giganten med 360 rom må tjene inn investeringene etter at all moroa er over. Det kan bli vanskelig i en by hvor lyden av krykker og subbing av gamle føtter er høyere enn ekkoet inne på togstasjonen.

Det er ikke stille etter stormen. Stormen har så til de grader passert.
Tilbake i Krasnaya Polyana er lysten på afterski og allsang stor, men også her går det i samme tralten. Parkeringshusene nærmest krangler om å ha flest ledige plasser, og foreløpig er det dødt løp. Butikkvinduene er dekket til, uteserveringene er tomme og hotellene har stengt av hele etasjer for å trappe ned på bemanningen.

På byggeplassene nedenfor togstasjonen er det bare rester
igjen. En forlatt hjelm. Et par arbeidshansker. En tom vodkaflaske. Ingenting minner om at Russlands største alpinanlegg ligger et steinkast unna.
I resepsjonen på ett av de flotteste hotellene, står Lera og smiler. Hun snakker utmerket engelsk etter studier i utlandet. Det er en gledelig overraskelse, for det er uvant med mer verbal kommunikasjon enn kroppsspråk.

– I én uke etter Paralympics hadde vi stor pågang. Da ville folk besøke OL-løypene, men etter det har det vært stille.

Hun er likevel optimistisk og tror at neste sesong blir bedre. Stuepikene sitter og småskravler i den ene sittegruppa til venstre for resepsjonen. Ellers er det tomt.
I gatene er overtallet kledd i sorte uniformer. Omfanget av sikkerhetstiltak står ikke i stil med menneskemengden, og Nic er bare én av de mange som bruker dagene på å patruljere i alpinlandsbyens paradegate.

– Så stille som dette har det vært hver dag etter OL, men slik er blir det jo når man har ødelagt både elver og skoger for å arrangere dette mesterskapet. Det var ikke bare deler av nasjonalparken som forsvant. Det var også store deler av Sotsjis trekkplaster, forteller sikkerhetsvakten.

Han er sikker i sin sak.

Tap/tap-situasjon

Det er kveld. Fullmånen lyser opp himmelen og kompenserer delvis for de bekmørke hotellvinduene. Høy musikk pumper ut av høyttaleren på terrassen til en nattklubb og får flaggene på gelenderet til å flagre. Jakten på mennesker fortsetter innendørs under vekslingen av rødt og grønt lys. Mannen bak baren kjeder seg. DJ-en plages ikke av fulle mennesker med sangønsker. Han
plages kun av røykmaskinen. Det er ingen der til å fylle opp dansegulvet.

Flaggene på terrassen må stå for bygningens eneste bevegelser, og de gjør en helhjertet jobb. Mye kan tyde på at regionen fikk sine femten minutter i rampelyset, og hva fikk lokalbefolkningen?

Jo, en helt ny by.

40.000 nye rom ble bygget i Sotsji-regionen i forkant av OL. Olga Beskova rister på hodet. Hun er tydelig oppgitt over den planløse ekstrembyggingen som hun mener at uansett vil skape negative konsekvenser:

– Det er helt sjanseløst å fylle rommene, og hvis det faktisk skulle bli nok turister til at hotellene overlever, så finnes det ikke nok mennesker igjen her til å drifte hotellene.

Under OL hadde nemlig hotellkjedene med seg sine egne folk fra andre deler av Russland. Det var nesten ingen lokale som jobbet under lekene, men nå har den spesialrekrutterte bemanningen forlatt Sotsji.

– Det er en tap/tap-situasjon. Vi har allerede tapt, slår redaktøren fast.

Sola har stått opp, og en kvinnelig russer iført en tynn, lyserosa boblevest og hvite jeans bestiller morgenkaffen sin i hotellbaren. Sergy på den andre siden av disken tar seg god tid med sin eneste kunde.

– En kaffe? Det blir 120 rubler.

Og det er ikke bare kaffen som koster en null for mye i OL-regionen. Noen av hotellene ved Olympiaparken i Adler bygges nå om til leiligheter.

– De selges for 150000 rubler per kvadratmeter. Det er altfor dyrt. Alt står tomt nå, forklarer Beskova.

Da Russland okkuperte Krim-halvøya tidligere i år, ble det planlagte G8-møtet som skulle avholdes i Sotsji i juni, flyttet til Brussel. Det gledelige for turistnæringen, er at Russlands Grand Prix i formel 1 skal avholdes i Adler fra og med høsten 2014, og sju år fram i tid. Da kan det fort dryppe litt på klokkeren og med dét redde livsgrunnlaget til deler av lokalbefolkningen.

– Jeg er skeptisk, melder redaktøren.

– Uansett hva som skjer framover, har Sotsji tapt, sier hun.

Samtidig er stillheten i fjellandsbyen både intens og rungende. Det er vanskelig å se for seg hvordan Putin skal kunne kurere denne bakrusen.