Utpekt som drapsmann av norsk politi – uten bevis

En dansk trailersjåfør sto bak Norges største drapssak, fortalte Oslo-politiet i 1991. Erik Mørk Andersen omkom selv i brannen på «Scandinavian Star».

– Vi mener han er gjerningsmannen. Sterkere kan jeg neppe si det. Men etter norsk lov kan vi ikke reise tiltale mot en avdød, sa daværende politimester i Oslo, Willy Haugli, til VG.

Dermed henla Oslo-politiet drapssaken. I 23 år var denne konklusjonen en av grunnene til at politiet ikke gjenopptok etterforskning. Først i 2014 snudde politiet.

I 1991 hadde ikke politiet noen håndfaste bevis. Det de hadde var spor, som skapte mistanke.

Erik Mørk Andersen var tidligere dømt for å ha forårsaket fem branner. I 1974 og 1977 ble han trodd på at brannene startet ved uhell. For brannene i 1978, 1982 og 1986 ble han dømt for å ha gjort det med vilje.

Det bemerkelsesverdige ved de tre siste brannene var at han la seg til å sove i samme bygg som han hadde tent på. Hver gang hadde alkohol og dametrøbbel vært en del av hendelsesforløpet.

Selv om han hadde tent på ett hotell, ett boligbygg og en bygård, ble ikke noen drept. Etter en psykiatrisk utredning i 1983 ble det konkludert med at Mørk Andersen var følelsesmessig ustabil, med manglende evne til å forestille seg konsekvenser av egne handlinger.

Politiet fortalte på pressekonferansen i 1991 om en beruset 37-åring om bord på danskebåten, som flere ganger prøvde å få kontakt med kvinner, men ble avvist og frustrert. De fant blant annet en ødelagt vask på lugaren hans. De mente motivet for å tenne på, var å få utløp for frustrasjonen.

Den første brannen på «Scandinavian Star» ble antent med et VG.

Erik Mørk Andersen hadde startet en brann ved å tenne på aviser i 1982. Om bord på «Scandinavian Star» hadde han kjøpt et VG i resepsjonen, men ingen avis ble funnet på lugaren.

To danske kvinner så 37-åringen komme fra dekket hvor den første brannen hadde vært, skrev Dagbladet etter politiets forklaring av saken.

Litt senere skal en av de to danske kvinnene, ifølge politiet, nok en gang ha sett Mørk Andersen. Denne gangen idet han forsvant mot trappen som gikk ned mot bildekket. Kort tid etter startet dødsbrannen på dekket med bilene.

VG skrev at politiets grundige kartlegging av ruten mannen har beveget seg, viste at han med stor sannsynlighet må ha vært ved arnestedene da brannene oppstod.

Politiets påtaleansvarlig, Nicolai Bjønness, utdypet noen år senere vitneobservasjonene.

– Vi la vekt på bevegelsene hans om bord i båten, først ned til det første brannstedet hvor brannen ble slukket. Og dessuten observasjoner av ham ned til og opp fra arnestedet der den store brannen startet, fortalte Bjønness til NRK.

Toalettpapiret manglet også fra lugaren hans. Kanskje hadde han gjort som i 1978, da han tente på en korridor på et hotell i Esbjerg med dopapir?

Oversiktsrapporten til politiet trakk også fram at sengen til Mørk Andersen neppe var benyttet. Ingen hadde ligget under sengeteppet.

Med det avsluttet Oslo-politiet en av sine største etterforskninger noensinne. Den skyldige var funnet. Alle kunne puste lettet ut. Alle unntatt en liten familie.

«Morderens kone»

Det er nå 30 år siden brannen. 29 år siden politiets konklusjon. Hun bor i en liten leilighet i Aarhus. For Jette Andersen ble livet aldri det samme. Hun forteller at det fortsatt hender at folk går over på andre siden av gata, når hun går i byen.

Første gang hun fikk kjenne på folks vrede var da noen hadde klippet ut en sak fra Ekstra Bladet, og smatt det inn i brevsprekken hjemme hos henne. På artikkelen om Scandinavian Star hadde noen skrevet: «Her kan du se hva din mann har gjort».

– Etter hvert begynte folk å stå utenfor vinduene våre og banke på dem. Da lød det «Der inne bor morderens kone». Jeg kunne forstått hvis det var barn, men det var voksne mennesker.

Rullegardinene gikk ned, i alle vinduene i leiligheten. Utenfor følte Andersen seg utrygg. Spesielt etter en hendelse i vaskeriet til borettslaget.

– Det første jeg fikk øye på var en lapp på oppslagstavlen. Der stod det med store bokstaver «Morderens kone får ikke vaske her».

To gutter og deres to mødre var i vaskeriet da hun kom. I det hun skulle til å sette seg opp på vasketid, begynte de to barna å sparke på leggene hennes. Andersen spurte da mødrene om det var deres barn.

– «Ja, og du har ikke noe her å gjøre», svarte de, ifølge Andersen.

Hun forlot vaskeriet gråtende. I tiden som fulgte måtte hun ha med seg en hvis hun skulle vaske.

Den danske kvinnen hadde mistet mannen sin, men hadde fortsatt barna sine å ta vare på. Dem hadde hun fått før hun møtte Erik Mørk Andersen.

– Jeg klarte ikke lage middag. Faren min kom med mat, som barna varmet opp.

– Jeg husker ikke mye av den perioden, jeg ville bare ha fred. Jeg klarte ikke se eller høre noe om brannen, forteller hun i dag.

Hun fikk dermed ikke med seg at mannen hennes ble identifisert som gjerningsmannen, i en norsk stortingsmelding i 1992.

Samme år, etter en tid i terapi, satte hun seg ned og skrev avskjedsbrevet til mannen.

«Nå er tiden inne for at vi skal ta avskjed med hverandre.

Jeg vet med meg selv at du ikke har satt ild på båten, og la deg til å dø. Du ville gjerne leve, samme med din Bette og guttene».

«Bette» var Erik Mørk Andersen kjælenavn på Jette. De hadde vært separert en periode før brannen. Men ifølge Jette Andersen hadde de bestemt seg for å flytte sammen igjen til påske, når han kom tilbake fra Norge.

Mistenkt fra dag tre

Som tidligere pyroman havnet Erik Mørk Andersen raskt i politiets søkelys. Allerede tre dager etter at «Scandinavian Star» brant, publiserte Dagbladet denne forsiden.

Da lå skipet i Lysekil i Sverige og identifiseringsarbeidet var godt i gang. 123 omkomne var hentet ut av skipet.

Etterforskningen av brannårsaken hadde også begynt. Kriminalinspektør Agne Knutsson ledet åstedsgranskingen, men svensken hadde lite erfaring med å etterforske så store branner. Det sa han også ifra om, etter en drøy uke.

Identifiseringsarbeidet fikk førsteprioritet. Lugarer ble gjennomsøkt, omkomne ble tatt ut og gjenstander ble flyttet på. Etter hvert kom en gruppe fra politiet som tok ut personlige eiendeler til alle passasjerene.

Først halvannen måned etter brannen ble det gjort en ordentlig undersøkelse av lugaren til Mørk Andersen, ifølge politiets oppsummeringsrapport.

Mange av de private eiendelene til Mørk Andersen og hans romkamerat ble destruert før man rakk å undersøke dem. Et referat fra et møte hos Oslo-politiet 30. november 1990 forklarer hvorfor:

«Dessverre gjorde kommunikasjonssvikt sitt til at en del gods ble kastet, til tross for at det tilhørte åstedet».

Klærne til Mørk Andersen var også blitt borte, unntatt olabuksa han ble funnet med. Hvis han hadde brukt brennbar væske da han tente på, kunne det være spor på buksa.

Politiet fant ingen ting.

Å si noe sikkert om hva som var, eller ikke var på lugaren til 37-åringen er vanskelig.

Manglende fingeravtrykk

I bagasjen til Mørk Andersen fant politiet en nødplakat, som viste hva man skulle gjøre ved en brannalarm. Denne mente politiet at lastebilsjåføren hadde revet ned fra lugardøra, og kunne tyde på at han tenkte på brann. Da plakaten ble undersøkt fant man ingen fingeravtrykk som tilhørte Mørk Andersen.

Etter at politiet hadde pekt ut ektemannen hennes som drapsmann i 1991, ble Jette Andersen intervjuet anonymt i VG. Der fortalte hun om hva politiet hadde sagt til henne.

– Jeg har fått vite mye som ingen andre vet. Lugaren han bodde på var smadret. Han hadde knust håndvasken, er hun sitert på i VG i 1991.

Det finnes få bilder av lugaren til Erik Mørk Andersen. En video, filmet to og en halv måned etter brannen, viser en fullstendig ødelagt vask.

Men private bilder som NRK har fått tak i, viser noe helt annet. Bildene er tatt kort tid etter brannen, og viser at vasken ikke ligger knust utover badegulvet.

Erik Mørk Andersen tok selv bilde av vasken på lugaren, bare noen timer før brannen startet. Da politiet fremkalte filmen viste bildet at vasken allerede hadde falt litt ned.

Kriminalinspektør Agne Knutsson undersøkte vasken i 1990, og mener at den hadde løsnet naturlig på grunn av slitasje.

Dopapiret og avisen vet man ikke om manglet. Nødplakaten hadde ikke fingeravtrykk fra Mørk Andersen. Og vasken ser ikke ut til å ha blitt rasert av Mørk Andersen. Hva da med vitneobservasjonene politiet hadde?

Feil beskrivelser

I 1991 mente politiet at Mørk Andersen ble så sint av å bli avvist av kvinner at han tente på i skipet. Dette var en teori som politiet var på sporet av allerede måneden etter hendelsen, og uttalelsene havnet i VG.

6. april 1990: På kvelden om bord på «Scandinavian Star» var det god stemning. Det var ennå noen timer til helvete skulle bryte løs. Endelig var det påske og baren fyltes opp av folk. Der møtte Anja Løkholm trailersjåfør Erik Mørk Andersen.

– Han var litt sånn flørtete, godt humør-fyr. Han spør om jeg vil være med på lugaren hans, for han hadde fått vannseng. Så det ble litt latter rundt det. Så sa jeg at, nei, det skal jeg nok ikke. Men takk for tilbudet, forteller Løkholm i NRKs TV-serie, Scandinavian Star.

Mørk Andersen var blid og pratesyk da han kjøpte VG i resepsjonen, ifølge resepsjonist Solveig Ekerhovd. Hun forklarte i avhør at hun trodde han kjøpte avisen for å ha en grunn til å være ved skranken.

Bartenderen om bord serverte alkohol til Mørk Andersen rundt midnatt. Han kjente ham igjen fra den forrige danskebåten hvor han også hadde jobbet i baren. Han syntes trailersjåføren var i godt humør, men ikke sterkt beruset.

Erik Mørk Andersen hadde helskjegg og bart, slik som på dette bildet.

I tidsrommet hvor bartenderen flere ganger observerte Mørk Andersen i baren, ble en kvinne oppsøkt av en mann i resepsjonsområdet.

Mannen hadde rød genser og blå olabukse, ifølge avhøret. Han spurte på dansk, om hun ville bli med inn på hans lugar. Da hun avslo, smilte mannen og gikk videre. Politiet mente at dette var Mørk Andersen.

Da politiet senere viste kvinnen bilder av Mørk Andersen, sammen med andre menn, kjente hun ham ikke igjen. Hun var ganske sikker på at mannen hun møtte, ikke hadde skjegg eller bart.

Politiet mente en annen dame også skal ha sett Mørk Andersen.

Hun så en mann med gul genser og blå olabukse. Da politiet viste henne bilder av Mørk Andersen kjente hun ham ikke igjen, ifølge avhøret. Hun pekte ut tre menn som «samme type», som mannen hun så. En av dem var Mørk Andersen, men hun mente den aktuelle mannen ikke hadde hatt skjegg eller bart.

Da politiet skrev opp alle eiendelene de fant på lugaren til Mørk Andersen, ble det verken notert rød eller gul genser.

Kronvitnene, som ikke så ham

Politiets kronvitner var to danske kvinner, som politiet mente hadde sett Erik Mørk Andersen gå til og fra der brannene startet.

Anne Mette Lindof og Lise Møller Pedersen satt i baren da bartenderen kom med to glass cola, og fortalte at mannen ved bardisken spanderte.

Nærsynte Pedersen hadde ikke på seg brillene og fikk ikke sett mannen ved bardisken klart, ifølge avhøret.

Bartenderen pekte ut Erik Mørk Andersen som cola-mannen, i avhør. De to danske kvinnene drakk raskt opp brusen og gikk derfra. Deretter la de seg på noen sofaer på et dekk lenger ned.

Cola-mannen oppsøkte Lindof da hun var alene, og tilbød dem å få ligge i hans lugar, da han selv kunne ligge i lastebilen.

– Jeg husker det som ubehagelig. Han var gammel, og jeg var bare 20 år. Jeg tenkte på hvordan jeg kunne avvise ham uten at han ble sur. Jeg tror ikke han ble det, forteller Anne Mette Lindof i dag.

Mannen som snakket dansk, fortsatte bakover i skipet der lugaren til Erik Mørk Andersen lå.

– Det er noe svineri

En mann oppsøkte Lise Møller Pedersen litt senere, da hun lå alene i sofaen. Hun tenkte det var cola-mannen, som hadde oppsøkt venninnen tidligere.

Han som nå tilbød køya si, snakket norsk eller svensk. I alle fall ikke dansk, som henne selv. Og så vidt hun kunne huske i avhør, hadde han ikke skjegg eller bart.

23-åringens neste observasjon av denne mannen var den politiet baserte seg på, da de mente Mørk Andersen var observert gående ned mot bildekket der dødsbrannen startet.

Hun fikk øye på mannen, da han gikk forover i skipet. Han var da i nærheten av en av mange trapper, som gikk ned til bildekket.

I avhør ble hun vist bilder av Erik Mørk Andersen, men hun gjenkjente ham ikke. Likevel står det i et avhør, gjort et halvt år senere, at 23-åringen «så Mørk Andersen foran seg». Hvordan navnet dukket opp er vanskelig å si, 30 år etter.

– Det er noe svineri. Jeg underskrev en politirapport, men Erik Mørk Andersens navn er skrevet inn i rapporten etterpå. Det var ikke ham jeg så, sa Lise Møller Pedersen til Danmarks Radio i 2006.

– Vi har ikke manipulert hverken det ene eller det andre. Hvis det er skjedd feil, har det ikke med manipulasjon å gjøre, svarte nå avdøde hovedetterforsker Øyvind Thorkildsen til Danmarks Radio.

Litt over klokka to om natten våknet kvinnene av en knitrelyd, og de så røyk i trappeoppgangen like ved. Lindof mente hun så én person, deretter flere personer, komme opp trappen.

30 år etter er Lindof klar på en ting.

– Jeg er overbevist om at det ikke var Erik Mørk Andersen som kom opp trappen. Det har jeg vært i alle år. Han som kom først, løp ned gangen og ropte om brann. Han banket på dører.

Det finnes ingen sikre vitneobservasjoner som knytter Erik Mørk Andersen til noen av stedene der det startet brann om bord.

Et gap i etterforskningen

«Scandinavian Star» brant i april 1990. Fem måneder senere fortalte hovedetterforskeren til NRK at saken kanskje ikke ble løst. Ingen hadde de opplysningene de trengte for å finne gjerningsmannen.

Hovedansvaret for etterforskningen var lagt til Oslo-politiet. Dansk politi skulle se på mulig straffansvar i forbindelse med «Scandinavian Star» sin sjødyktighet og på redningsarbeid.

Etter syv måneder med etterforskning hadde Oslo-politiet møte med statsadvokaten, for å avgi status i saken. I referatet fra møtet er det tydelig at flere ting ikke hadde vært ideelt:

• På grunn av misforståelser mellom landene var det flere blant mannskapet om bord som ikke var blitt kartlagt, dermed «ble det her et gap».
• De første avhørene hadde vært for dårlige.
• De tekniske undersøkelsene om bord i «Scandinavian Star» hadde ikke vært gode nok.
• Brannanalysene av hvordan brannen hadde utviklet seg holdt ikke mål, etterforskningsmessig.

Stein Bekkevold var en av etterforskerne på møtet. Han mener i dag at den tekniske og taktiske etterforskningen skulle vært bedre.

– Men det var en enorm sak, med veldig mye som skulle bli gjort raskt. Da vi avsluttet saken var alle som hadde jobbet med den klar over at vi ikke hadde beviser nok mot en gjerningsmann, sier den tidligere politibetjenten som satt sentralt i saken.

Påtaleansvarlig Nicolai Bjønness forteller for første gang, i NRKs dokumentarserie, at de var usikre på om de skulle si offentlig at de hadde mistanke mot en, særlig siden man ikke kunne legge frem avgjørende bevis.

– Dette var en problemstilling som Willy Haugli ikke var så opptatt av. Han var politimester i Oslo, og en utålmodig sjef som gjerne ville ha resultater. Man hoppet bukk over problemet, og presenterte gjerningsmannen som noenlunde sikker, forteller Bjønness.

Willy Haugli døde i 2009.

Ikke bevis mot dansken

Etter at ulike grupperinger gjennom mange år hadde prøvd å få saken gjenåpnet, bestemte Oslo-politiet seg i 2013 for å gå gjennom den på nytt. I 2014 kom konklusjonen.

– Bevisene knyttet til den danske statsborgeren er ikke gode nok for å si at dette er gjerningsmannen, sa daværende politimester i Oslo, Hans Sverre Sjøvold.

– Vi undrer oss også over vektleggingen av bevis som vi mener er altfor spinkle, fortsatte visepolitimester Gro Smogeli.

Stortinget nedsatte en kommisjon til å granske Scandinavian Star-saken. I 2017 konkluderte også den med at det ikke var bevis nok mot Erik Mørk Andersen.

Politikerne stod deretter på Stortingets talerstol og beklaget:

– Jeg syns det er viktig å gjenta og presisere en unnskyldning til etterlatte etter den identifiserbare passasjeren, som uten vitneobservasjoner eller tekniske bevis, ble utpekt som mulig brannstifter, sa Svein Harberg (H).

– Den rettslige oppfølgingen av Scandinavian Star har vært en tragedie, sa Torgeir Knag Fylkesnes (SV) før han avsluttet:

– Sammen med resten av komiteen vil jeg også beklage ovenfor familien, og spesielt enken.

«Sov godt min elskede mann»

Hjemme i leiligheten sin får Jette Andersen se video av politikerne i Norge som beklager.

– Det var hyggelig å se det. Det var veldig godt. Det er bedre sent, enn aldri.

Hun trekker en dyp pust. Så går brillene av og hånden opp til øynene.

– Hva ville du sagt, hvis du møtte politimennene som pekte ut Erik Mørk Andersen?

– I dag ville jeg ikke sagt noe. Det er skjedd. De kan ikke gi meg livet tilbake igjen, slik jeg ønsket det.

Det er mange år siden hun bestemte seg for å se framover. Hun skulle videre i livet og være til stede for barna.

– Jeg lærte å legge det bak meg.

Jette leser opp siste del av avskjedsbrevet hun skrev to år etter brannen.

«Du skal vite at jeg alltid har elsket deg. Selv om jeg noen ganger var sur og sint, og ønsket deg ut på en øde øy.

Sov godt, min elskede mann».

Les mer om teoriene og hendelsen: