Laster innhold, vennligst vent..

Siste skanse

Forsvaret brukte over 20 år og mange hundre millioner på å bygge en hemmelig forsvarslinje tvers gjennom Norge. Så forlot de den.

– I krig var dette «siste skanse». Det var her vi skulle stoppe fienden, sier Øyvind Ørnebakk (73) og bøyer seg ned mot den rustne luka som så vidt stikker over det høye gresset.

Det er godt kamuflert. Bortsett fra den lille ståldøra er det ingen ting som avslører at den skogkledde kollen skjuler et av landets mest imponerende, og mest ukjente, militære anlegg.

Skulle stanse Sovjet

Noen mil fra Tromsø, der Norge er på sitt aller smaleste, ble det fra 70-tallet og frem til 1995 anlagt en enorm festningslinje, Frøylinjen. Her skulle norske soldater gjøre sitt ytterste for å stanse en sovjetisk invasjon.

Ørnebakk peker mot de snøkledde fjelltoppene som omkranser den lave høyden.

– Mest sannsynlig ville de komme ned hit. Enten over fjellet, eller gjennom Skibotn og videre langs fjorden.

Den pensjonerte offiseren strever litt før den isete hengelåsen går opp. Etter nesten 40 år i Forsvaret, jobber han nå som oppsynsmann for flere av anleggene hvor han før var stasjonert.

– Under bakken ligger kommandoplassen. Her skulle ledelsen ligge når angrepet kom. Selve forsvarslinjen ligger litt lenger fremme, forklarer han, tenner hodelykten og forsvinner ned den trange åpningen.

Øyvind Ørnebakk

Fjellets vokter: Øyvind Ørnebakk (73) har nesten 40 år i Forsvaret bak seg. Nå er han oppsynsmann for flere militære anlegg i Troms.

Foto: Håvard Lior / NRK

– I skjul for fienden

I bunnen av stigen, bak en kraftig luke, ligger en avlang hall på størrelse med et klasserom. I den ene enden er en høy stålport, i den andre en liten dør. Langs de ubehandlede betongveggene henger rekker med køyer, boltet fast til kraftige kjettinger fra tak til gulv.

– I krig skulle vi bruke denne inngangen. Her kan to beltevogner stå i skjul for fienden, sier Ørnebakk og åpner porten.

Anlegget har vært lite i bruk. Det er mange år siden det var folk her nå.

Øyvind Ørnebakk, pensjonert befal.


Når den går opp, siver dagslys inn. Fra den brede inngangen går en smal grusvei ned en bakke, før den forsvinner inn i skogen.

På den ene veggen henger plantegninger over anlegget. De viser at kommandoplassen snor seg innover fjellet som en edderkopp av betong. Fra store rom, som ligger med jevne mellomrom, går lange ganger mot observasjonsposter og skjulte skytestillinger. Til sammen flere kilometer med tunneler.

– Følg på, det er et stykke å gå, sier Ørnebakk og går tilbake til døra som fører videre inn i fjellet.

– Lett å gå seg vill

Gangene er snorrette, og akkurat så høye at en voksen mann kan gå oppreist. De tykke betongveggene, som har fått et tynt lag hvitmaling, er så smale at vi må gå på rekke. Underveis deler gangene seg mot nye dører og mørke åpninger.

– Det er mange stikkveier, så det er lett å gå seg vill. Jeg har alltid med meg to lommelykter, i tilfelle den ene ryker, forteller Ørnebakk.

Av og til går de trange passasjene over i større rom. Der ligger kontorer og soveplasser for de som skulle betjene kommandoplassen. I krig skulle flere hundre soldater være her inne.

I enden av en gang står fire bærbare toaletter. De er forseglet med plakater med instruksjonen: «Kun til bruk i krig». Et dusjforheng henger fra taket, og kan trekkes for og gi et minimum av privatliv.

– Også i krig må man gjøre sitt fornødne. For å unngå en skikkelig drittjobb fikk jeg satt opp disse plakatene. Kommer folk, må de nøye seg med en «panserdass», en utedo, på utsiden, ler Ørnebakk og åpner en trang luke inn til en ny sovesal.

– Her kan man hvile trygt. Anlegget er testet med granater helt opp til 155 millimeter. Det slo sprekker, men holdt, sier Ørnebakk og peker på køyene.

Fra kjettingene henger 36 køyer, men siden krig foregår døgnet rundt, kan 72 soldater sove på skift, forklarer han.

På baksiden av inngangsdøra henger et skilt med hodeskalle og en illevarslende tekst: «Uten frisk luft dør du».

– Ved fare for radioaktivitet eller giftige gasser kan alle dører og ventiler stenges. Da blir anlegget tett som en hermetikkboks, og man må sørge for å få inn nok luft.

Uten frisk luft dør du!

Uten frisk luft dør du: Deler av Frøylinjen er sikret mot gass og radioaktivitet. Alle dører og ventiler kan stenges. Da blir det tett som en hermetikkboks i bunkerne.

Foto: Even Kjølleberg / NRK

Norges «nye grense»

Frøylinjen strekker seg tvers gjennom Norge. Fordelt på syv kommuner lå nesten 300 underjordiske beskyttelsesrom og kanonstillinger. Ved en invasjon ble dette Norges «nye grense». Alt nord for linjen skulle overlates til fienden.

Byggingen startet på midten av 1970-tallet, og de siste bunkerne sto ferdige i 1995. Prisen var minst en halv milliard i datidens penger.

– Anlegget var så hemmelig at det ikke fantes på noen kart. Merket vi det av, ble kartene inndradd og makulert. Kommandoplassen skulle ikke være registrert noe sted, forteller Ørnebakk og åpner kontoret hvor kommandanten skulle sitte.

På veggene henger fremdeles store kart. De viser de mest sannsynlige rutene for fienden, og stillingene som skulle stoppe dem.

Grunnen til at det ligger her, litt øst for Tromsø, er det ville og ufremkommelige terrenget. For å komme videre måtte en invasjonshær gjennom denne smale dalen.

– Det er et lite område å forsvare. Terrenget er heller ikke bra for panservogner. Lenger oppe kunne vi sprenge veiene og ligge klare med panservåpen, sier Ørnebakk og fortsetter innover i mørket.

Tyskerne var her først

De norske ingeniørene som planla Frøylinja var ikke alene om å se mulighetene. Under de moderne bunkerne ligger restene av en annen forsvarslinje. Den ble anlagt av tyskerne under 2. verdenskrig, og skulle stoppe samme fiende.

For 70 år siden hadde de kommet til samme konklusjon som den norske regjeringen i 1966: Militært lar Finnmark seg ikke forsvare.

– Nesten uansett hvor de norske ingeniørene satte kryss på kartet, hadde tyskerne vært før dem. Der spadene gikk i jorda, lå restene etter tyske stillinger. Flere er fremdeles fullt brukbare, forteller Ørnebakk.

Den tyske ekspertisen var så stor at Forsvaret måtte ha hjelp av de gamle okkupantene. Allerede i 1947 ble flere tyske generaler i all hemmelighet hentet tilbake til Norge. De ble brukt som rådgivere for hvordan Norge kunne forsvare seg mot Sovjetunionen. De var blant annet i området hvor Frøylinjen ligger.

Aldri i bruk

De nye stillingene er også fullt brukbare. De som fremdeles står. Da anlegget sto ferdig i 1995, ble det låst igjen og forlatt. Omtrent før siste malingstrøket hadde tørket. Fiendebildet hadde endret seg, og plutselig var anlegget bare en utgiftspost.

«KLARERT. 1 DØD FIENDE» står det med blå sprittusj på den ene døra, dypt inne i fjellet.

Beskjeden ble skriblet ned av en befalsskoleelev på en øvelse for noen år siden. Siden har anlegget stått tomt.

Befalsskoleelevene er omtrent de eneste som har fått bruke den topphemmelige fjellfestningen Forsvaret brukte over 20 år på å bygge.

– Hæren som skulle betjene Frøylinja var borte. Norge gikk bort fra tanken om et invasjonsforsvar og ordningen med førstegangstjeneste forsvant, forteller Ørnebakk.

Hele anlegget ble overført til Forsvarsbygg. Nå skal området tilbakeføres til sin opprinnelige stand. For noen år siden begynte rivingen, og mellom 20 og 50 millioner skal brukes på å rydde opp.

Kun til bruk i krig

Kun til bruk i krig: Selv i krig må man gjøre sitt fornødne, men ikke alle samtidig. Tre bærbare toaletter skulle betjene kommandoplassen til Frøylinjen.

Foto: Håvard Lior / NRK

– Fare for dyr og mennesker

– Rivingen startet fordi det verken var mannskap eller penger til å betjene det. Enten måtte vi selge, eller så måtte vi rive det. Som du sikkert skjønner var det ikke lett å selge, sier Torbjørn Henriksen i Forsvarsbygg, om rivingen av Frøylinja.

De siste årene har gravemaskinene fjernet omtrent tre fjerdedeler av linja. Resten sto for tur, før Forsvaret i desember ga beskjed om midlertidig stopp i riveplanene. Det er usikkert hva som vil skje, men Troms fylkeskommune ønsker å verne deler av anlegget. De vil bruke det til å lære fremtidige generasjoner om den kalde krigen og trusselen fra Sovjet. Det gjelder blant annet kommandoplassen.

– Hvorfor var det så viktig å rive?

– Anlegget står stort sett uten tilsyn. Etter hvert som det forfaller kan det bli en fare for dyr og mennesker. For oss er det viktig å slippe det ansvaret.

– Hadde det ikke vært både lettere og billigere å bare la det stå, avlåst med jevnlig tilsyn?

– Det kan man kanskje si, men vi har en forpliktelse til grunneier om å tilbakeføre området. Det er også et spørsmål om penger. På sikt er det billigere å få det bort så fort som mulig. Det som koster 1000 kroner i dag, kan fort koste det dobbelte om noen år.

De siste par årene har Forsvarsbygg brukt rundt 20 millioner på å fjerne bunkere. Foruten kommandoplassen gjenstår bare rundt 300 kvadratmeter av det enorme anlegget.

Det ble investert mye her. Anlegget er godt planlagt og godt bygd. Forsvaret skulle latt det stå som det er. Vi vet ikke hva som skjer om 30 - 40 år...

Øyvind Ørnebakk, pensjonert befal.

– Kan fort få bruk for anlegget igjen

– Jeg mener det var unødvendig, sier Ørnebakk og kikker ned på den lille steinhaugen under føttene hans.

Han er ute av fjellet, og har tatt den korte kjøreturen til Mortendalen. Før lå det fire store bunkere her, men for to år siden ble de revet. Nå gror det langsomt igjen mellom restene, og snart har alle spor etter Frøylinjen forsvunnet fra dalsiden.

– Først bruker de mange hundre millioner på å bygge, så bruker de enda flere på å rive. Hadde de bare slått av strømmen hadde det nesten ikke kostet noe å la det stå, sier han og rister oppgitt på hodet.

– Den kalde krigen fikk en brå slutt, men den siste tidens hendelser viser at ting fort kan endre seg igjen. Putin er uberegnelig. Når han har fått herje litt til der borte i Russland, kan det fort bli bruk for dette igjen. Men da er det for sent...

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..