Bran­n​​​​atten, lørdag 7. april 1990 kl. 02:45 – «Scandinavian Star»

Giftig røyk siver opp trappe­løpene og sprer seg til lugar­­områdene. Sverre Fagerli bråvåkner i køye­sengen på lugar 612. Han kan knapt se familien gjennom den grå røyk­veggen, enda de alle er stuet inne på få, økonomiske kvadrat­meter. I lugaren sover hans yngste datter, Kathrine, hennes venninne Line Tollefsen og kona, Karin Fagerli.

Med et rykk reiser han seg opp og roper «Det brenner, dere må våkne». Line kaster seg ned fra over­køyen, i mørket romsterer hun etter klærne sine, men det er ikke tid. En av jentene åpner døren, og i bare T-skjorte og truse tar 12-åringen Line et skritt ut i korridoren. Hun hører ingen lyder, ser ingen med­­­­­­­passasjerer. Hun vil flykte, men får ikke nok luft. Det er som om lungene hennes snurper seg sammen. Hun tvinges tilbake på lugaren og smeller igjen døren. De er fanget i et brennende skip, midt ute på havet.

Avreisedagen, fredag 6. april kl. 19:00

Bilen deres snegler seg i køen over Palé­kaia ved Oslo havne­lager denne fredags­kvelden, på vei mot det svære gapet til bil­fergen «Scandinavian Star». I passasjer­setet kjenner Karin (41) en liten uro. Hun synes skipet ligger skjevt i vannet, liksom heller litt over på den ene siden. Hun tenker på opp­slagene om «MS Herald of Free Enterprise», den belgiske bil­fergen som hadde tippet side­lengs tre år tidligere. Bil­porten hadde stått åpen da skipet forlot havnen og 193 mennesker omkom. Karin hadde også stusset da hun så prisen på ferge­billetten deres til Frederiks­havn – var den ikke litt for billig? l høy­sesong – fredag før palme­søndag? Men Sverre hadde ikke vært bekymret – rederiet var norske DaNo-linjen, som hadde drevet den vel­kjente danske­båten «Holger Danske».

Når Sverre (43) har parkert den mørke­blå Passaten på det full­stappede bil­dekket til «Scandinavian Star», tar de med seg overnattings­bager, sjekk­hefte, pass og smykker. Resten av bagasjen ligger igjen i bilen.

Om bord på «Scandinavian Star» denne fredagen er også familien Prætorius, vennefamilien de skal kjøre i følge med til den danske øya Fyn og feire påske med. Far i familien Prætorius, Bent, flyttet fra Danmark til Norge som 18-åring, giftet seg med Marit og fikk sønnene Thomas og Nicolai. Yngstesønnen Nicolai (19) valgte å bli hjemme i Norge denne påsken. Heller ikke eldstedatteren til Karin og Sverre, Camilla Fagerli (16), ville bli med i år. Hun skal på hyttetur til Søndre Osen i Hedmark med en venninne. Mens tenåringene nyter friheten i Norge, gleder familiene deres seg til de årvisse middagene med and og drikkeviser i Danmark, handletur til Tyskland, påskerebus i hagen og noen kalde på den brune puben «Blækhuset» i Faaborg. Sånn er påskene på Fyn.

Siden midten av 70-tallet var det bil­fergen «Holger Danske», på folke­munne kalt «Holder Kanskje», som fraktet passasjerer mellom Oslo og Frederikshavn. Dette skipets historie har betydning for denne fortellingen. «Holger Danske» hadde tålt fylleslag og hard konkurranse fra Stena Line, men måtte kapitulere etter en brann i 1988. For rederen Jens Cato Hagen og hans lille rederi DaNo-linjen, ble skipet for kostbart å restaurere. Redningen så ut til å være en dansk duo; finansmannen Henrik Johansen og hans direktør Ole B. Hansen. Disse hadde alt gjort seg bemerket i danske medier. Hansen var blitt idømt bot og fengsel for å ha overtrådt sikkerhets­bestemmelser på en lokal fergerute, men nå var det altså Johansen og hans direktør som skulle redde «Holger Danske» for den norske rederen.

Slik gikk det ikke. Danskenes hjelpende hender ble senere til to par blankpussede businessko, som regelrett tuppet rederen, Jens Cato Hagen, ut av sitt eget rederi. «Holger Danske» ble solgt, uten at Hagen fikk en eneste krone. Etter denne manøveren satt den gamle mannen igjen uten skip, men med en skattegjeld på 2,3 millioner og et par gratisbilletter til Frederikshavn den 6. april 1990. Senere skulle rederne avvise at de hadde vært for lite sjenerøse med Hagen. Til VG sa de at han hadde blitt behandlet på en «fair måte».

De nyslåtte, danske rederne hadde nå rettighetene til strekningen Oslo-Frederikshavn, men manglet et skip. Dette skipet fant de i Miami, Florida.

Januar 1990 – Miami

I cruisehovedstaden Miami hadde «Scandinavian Star» tjent som et rent forlystelsesskip. Et flytende kasino, som på sine dagsferder så vidt stakk baugen utenfor solskinns­staten Floridas grense, for å unngå gamblingforbudet.

Dansende, livsglade og solbrune – som topping på is var bikinidamene strødd utover bassengdekket. Det var noe besynderlig over det hele; som om fargetonene var skrudd til på reklamevideoene. I «Broadway Lounge» inne på skipet repeterte musikalartistene innøvde danse­steg. Rulettbordet spant. Kontantene brant i lommene.

Utvendig hadde «Scandinavian Star» blendende hvite overflater, som dekket over rustne livbåter og gjentatte oljelekkasjer. Etter en brann på «Scandinavian Star» i 1988 hadde amerikanske myndigheter fattet interesse for selskapet som drev skipet. Rederiet hadde hatt minst tre branner i flåten sin. Ved en inspeksjon av «Scandinavian Star» ble det avdekket alvorlige mangler og tekniske feil på røykvarslerne. Det ble også etterlyst nødskilt ved gulvene. I tilfelle brann ville skiltene i taket være vanskelig å se.

Dette skipet ville den danske duoen ha i trafikk mellom Oslo og Frederiks­havn. En avtale om kjøp ble inngått mellom de danske rederne og cruiseselskapet som drev «Scandinavian Star», SeaEscape. For de danske forretningsmennene hastet det å gjennomføre kjøpet. Om Johansen ikke eide skipet innen 1. april 1990 risikerte han å ikke få tilbake et større millionbeløp på skatten.

Innsiden av «Scandinavian Star» trengte sårt renovasjon, men tiden var knapp. I flere måneder hadde rederiet leid et italiensk skip, «Sardinia Nova», som hadde vikariert mellom Oslo og Frederiks­havn. Låneavtalen for dette skipet utløp 1. april, om «Scandinavian Star» ikke var klar til å overta da, ville rederiet måtte kansellere bookinger.

I midten av mars 1990 seilte skipet over Atlanteren mot Europa. Det medtatte cruiseskipet nådde Europa åtte dager før fristen. Flere lugarer og mannskapsrom måtte males, men dette ble utsatt, for aller mest hastet det med taxfree­butikkene. Et passasjerskip over Skagerrak er ingen danskebåt uten taxfree. «Scandinavian Star» skulle ha to. En for sprit og tobakk, og en for parfyme.

Avreisedagen, fredag 6. april kl. 21:00 – «Scandinavian Star»

Det koker i resepsjonen. Flere passasjerer har fått utdelt andres lugarer. Toaletter og dusjer fungerer ikke og i en lugarseksjon er det nærmest tropetemperatur. Omsider får familien Fagerli utdelt nøkkel. Lugar 612 ligger like ved resepsjons­området, høyt oppe, på båtens femte dekk. På det beige gulvteppet står to smale tresenger, over hver av dem en køye, hengslet fast til veggen. Blå tepper er spent over hvite sengeklær. Samme morgen har det vært et uhell om bord. En overkøye løsnet fra veggen og traff nesten en eldre kvinne i hodet.

Som en liten oppmerksomhet ligger det en fyrstikkeske i hver lugar, merket SeaEscape.

Skipet er fullbooket og godt over to timer forsinket. Fortøyningene løsnes. Signalhornet gjaller over Oslo. Det er fine forhold, stille sjø.

Et par dager tidligere forsøkte et knippe norske og danske kvinner i besetningen å få skipet stanset. Skipet var herjet, det luksuriøse cruiseskipet fra Kariben med svømmebasseng var fremdeles under renovasjon, om bord var det også blitt observert rotter og kakerlakker. Helserådet hadde ikke kapasitet til å følge opp varslene. Sjømannsforbundet var innom skipet, men kunne ikke gjøre noe umiddelbart. Til slutt ringte kvinnene fra besetningen VGs tipstelefon. VG kom, men trengte kilder som ville stå frem, og flere bevis. Avisen skulle komme tilbake mandag 9. april.

Av de 99 i mannskapet om bord denne fredagen 6. april er det kun ni som kjenner båten inngående: Sjefselektrikeren, maskinsjefen, en tømrer og et par matroser, samt mannskapet i maskinrommet. Disse kommer fra SeaEscape. De resterende nitti har nylig mønstret på, og flere av dem er ikke i stand til å snakke med hverandre, da mange ikke behersker engelsk. «Scandi­navian Star» har på dette tidspunktet vært i drift i seks dager.

På passasjerskip er det krav om ukentlige båt- og brannøvelser, men noen brannøvelse om bord er enda ikke avholdt. Internasjonale regler pålegger også livbåtøvelse etter et døgn, hvis 25 prosent eller mer av besetningen er skiftet ut. På «Scandi­navian Star» er rømningsveiene dårlig merket og på de lavere dekkene flyter papp og søppel i gangene.

For alle som vil se, er «Scandinavian Star» en varslet katastrofe.

Avreisedagen, fredag 6. april kl. 22:00 – «Scandinavian Star»

Med jevne mellomrom klinger myntregn fra de enarmede bandittene. For mange av barna om bord går lommepengene unna denne første utfartsdagen i påsken. For å bøte litt på forsinkelsen holder taxfreebutikkene langåpent, så alle skal få mulighet til å handle. Sitrus, sjasmin, musk – en ny dusj med parfymeprøver overdøver den forrige. Kvitteringer skrives ut, glassflasker slår mot hverandre i plastposer. Den gamle rederen, Jens Cato Hagen, får ut en halv flaske whisky etter stengetid, fra en tidligere lojal ansatt.

Det er lang kø utenfor restauranten. Med jentene på slep skritter Karin og Sverre forbi og finner seg et salongbord i baren «Broadway Lounge». Sammen med dem sitter også familien Prætorius; Bent og Marit, Thomas (25), hans samboer Drude Kathinka Nilsen (24) og barnet deres, Bethina, ti måneder gammel. Drude og Thomas skal gifte seg til sommeren. 74 bordkort i trolldeig er laget, og på turen skal de gjøre innkjøp til festen.

Karin spør bartenderen om det finnes andre spisesteder om bord. «Her er det ingen som vet noe om noen ting», svarer han. Karin syntes det var et treffende svar.

En friidrettsgruppe med ungdommer fra Strømmen er også om bord. De skal på treningsleir i Aarhus. Jentene fra lugar 612, Line (12) og Kathrine (13), kjenner idrettsungdommene, for Kathrine løper i klubben. Sammen med treningskompisen André Haaland utforsker jentene skipet. Forbi fellesområdene og bak lukkede dører ser de det virkelige «Scandinavian Star» – et slitt skip med forhastede løsninger. Ledninger henger fra veggene, malingsspann, verktøy og søppel slenger rundt. Flere steder ligger det knust glass. Uten å vite det, lager de seg et mentalt kart over båten. De finner ut hvor en kan gå, og ikke: En stabel med bord og stoler blokkerer en av nødutgangene like ved lugarene deres. De merker seg hvor vanskelig det er å finne utgangen til livbåtene.

I salongen på dekk 6 spiller et band fra New York. Bandet ble kastet sammen en drøy uke tidligere og pugget notene på flyet over til Skandinavia. Velkjente showtunes ramler ut, og bak de digre rutene er «Scandinavian Star» i ferd med å legge Norge bak seg. Thomas og Drude legger Bethina. Lugaren deres, 323, ligger dypere i skipet, parallelt med øvre bildekk.

Marit Prætorius og Karin Fagerli bestiller Bloody Marys – den røde drinken i høyt glass med tomatjuice, vodka og Worcester­shire-saus, dandert med selleristang og pepper. Karin har aldri drukket den før. De snakker om turen. Rundt dem går halvlitere på halvlitere.

Ved bardisken sitter en dansk mann i slutten av 30-årene med lang, lys lugg. Trailersjåføren Erik Mørk Andersen er stamgjest på strekningen. Han virker å være i godt humør og inviterer en kvinne i besetningen til lugaren sin, hun avslår. Han kjederøyker. For ham er dette nok en overfart, før han skal finne veien hjem til sin kone, Jette. Han er tidligere straffedømt for ilds­påsettelse. Han går til resepsjonen og kjøper et VG av nattresepsjonisten Solveig Ekerhovd. Erik Mørk Andersen byr henne på en drink, resepsjonisten takker nei. Han forsøker å få med flere kvinner på lugaren denne kvelden, men blir avvist.

Omkring midnatt ønsker venneparene Fagerli og Prætorius hverandre god natt. Marit og Bent forsvinner nedover i danskebåten. Sverre og Karin legger seg i lugar 612, jentene sniker seg inn en halv­time senere. På «Broadway Lounge» fortsetter noen festen, det vil berge liv.

Klokken 02:25 natt til 7. april stanser armbåndsuret til en mann på 46 år, sannsynligvis på grunn av den høye temperaturen. Mannen befinner seg utenfor en lugar hvor flammene herjer, et lite stykke unna i samme seksjon som familien Fagerli sover. Røyken er tett, sikten er under en meter. Korridorene er 90 centimeter i bredden og 25 meter lange, strømmen går flere steder og det blir mørkt.

Den tette røyken gjør det umulig å se nødutgangsskiltene. Flere av korridorene ender i en vegg – de er blindveier. Passasjerene er prisgitt hell for å finne veien ut.

Litt før halv tre sendes MAYDAY ut fra «Scandinavian Star». Skipet befinner seg i svensk farvann og har posisjonen: 58°34'00"N 10°43'00"E. Kapteinen stopper skipets fremdrift. På skipsradaren til det svenske passasjerskipet «Stena Saga» begynner «Scandinavian Star» å sakke akterut. «Stena Saga» ligger omtrent fire nautiske mil lenger foran, på samme rute fra Oslo til Frederikshavn. Klokken er 02:30. Det vil ta «Stena Saga» 20 minutter å nå den brennende fergen. «Stena Sagas» svenske kaptein, Lennart Nordgren, skifter kurs og vender skipet.

Brannatten, lørdag 7. april kl. 02:46 – Lugar 612

Etter Lines mislykkede fluktforsøk ut i korridoren søker familien Fagerli tilflukt fra røyken på baderommet. Karin er utdannet sykepleier og vet hvordan hun skal handle i nøds­situasjoner. Hun traff Sverre da hun gikk på sykepleierutdanningen i 1969. Blikkene deres møttes på et festlokale i tykkeste Høland i Akershus, han ba henne opp til dans og siden har det vært dem.

På sekunder samler Karin inn de hvite håndklærne på badet og skyller dem. Hun gir et til hver av jentene, og forklarer at de må holde det tett over nese og munn. Sverre vet at det er minst røyk langs gulvet og ber jentene legge seg ned. De misforstår, og løper ut døren.

Med ansiktet svøpt inn et hvitt frottéhåndkle åpner den eldste av jentene døren ut til korridoren. Hun løper fort, Line etter. De kan veien. Først til venstre i korridoren, for å unngå branndøren som de husker er blokkert av stoler og bord, så til høyre, når de når resepsjonen. Karin følger hakk i hæl.

Røyken som fyller «Scandinavian Star» inneholder blåsyre og karbonmonoksid; den er dødelig. Veggene og takplatene i korridorene på «Scandinavian Star» er bygget av asbestplater. Asbest brenner ikke, det gjør derimot det 1,6 millimeter tykke plastlaminatet som platene er kledd med. Overflaten er laget av melamin – den samme beskyttelsen som herder kjøkkenskap. Når dette belegget begynner å brenne dannes det blåsyregass, den samme gassen som ble brukt i konsentrasjons­leirene under andre verdenskrig.

Passasjerene som puster inn denne gassen mister bevisstheten etter 30 sekunder og dør innen tre minutter.

Det er mørkt. Gjennom røyken skimter Line så vidt Kathrines rosa- og lillastripete genser foran seg. Line ser en kvinne som ligger urørlig foran seg på det røde vegg-til-vegg-teppet. Over høyttaleranlegget kommer utydelige beskjeder på flere språk, ellers er det stille. I enden av resepsjonsområdet er det en branndør. Jentene løper gjennom, men finner ikke en vei videre. Kathrine rekker å løpe tilbake før døren smekker igjen, men Line står igjen på den andre siden. Hvor Karin er på dette tidspunktet, er usikkert. Etter noen sekunder klarer Line å åpne døren og kommer seg inn igjen i resepsjons­området. Jentene og Karin finner hverandre igjen der og sammen løper de opp den store trappen som leder ut mot dekk.

​​​​​Lørdag 7. april kl. 02:50

På dekk gisper de etter luft. En eldre mann passerer dem. Han er fullt påkledd med jakke og hatt. Han ser på dem, og sier «stakkars dere», før han går videre. Hverken Karin eller jentene har sokker eller sko på. Line har bare på seg T-skjorte og truse. Karin har rukket å trekke på seg en genser og Sverres bukser. Sverre. Hvor er Sverre, tenker Karin. Hun kommanderer jentene til å bli stående helt stille. Hun må finne Sverre. Karin går tilbake inn i det brennende skipet. I trappen på vei ned røsker en portugisisk mann tak i henne, han nekter henne å gå videre.

«Jeg må ned igjen, jeg må finne mannen min», skriker Karin. De snakker ikke samme språk, men Karin roper «husband» og peker ned mot trappen. Portugiseren holder henne fast. Hun snur og løper til ungene. Kathrine spør hvor pappa er, men Karin kan ikke svare. Hun får øye på en mann med røyk­dykkerutstyr. Hun roper til ham at mannen hennes er savnet. På spørsmål om hvor, svarer hun lugar 612, to dekk ned.

Ute på dekk er det fire grader og klar sikt. Line har fremdeles det våte håndkleet i hånden og tuller seg inn i det. En medpassasjer fotograferer 12-åringen. Dette bildet havner senere i VG. Det brenner fremdeles i det store skipet under dem. Gjennom knuste vinduer spyttes brannen ut i mørket.

Klokken 02:50 når «Stena Saga» frem til «Scandinavian Star» – bare noen hundre meter skiller skipene. De fleste av besetnings­medlemmene på «Scandinavian Star» er på dette tidspunkt i total villrede, de aner ikke hva deres oppgaver er i denne nødssituasjonen. På niende dekk, to dekk over Karin og jentene, er de fleste redningsvestene. Noen klatrer opp, henter dem opp av kassene og kaster dem ned til syvende dekk, hvor Karin og jentene befinner seg. Mannskapslugarene ligger også på syvende dekk og noen av passasjerene får varme klær derfra. Over høyttaleranlegget gir kaptein Hugo Larsen ordre om at redningsbåtene skal settes på vannet. Livbåtene låres ned til dekk syv, hvor passasjerene står.

«Scandinavian Star» er et mayhem, et kaos i skjæringspunktet mot det lovløse. Voksne menn slåss om å få plass i livbåtene. Tre livbåter fylles før Karin og jentene får plass. Line stritter imot, hun tør ikke hoppe. Mellom livbåten og skipet er det et gap på nesten en halv meter, som fører rett ned i det mørke havet, men Karin blir bestemt og tvinger Line til å hoppe.

Livbåten treffer vannflaten, foran og bak løsner noen av vaierne som holder båten fast til «Scandinavian Star». Livbåten skulle hatt motor, men den er borte. De driver på det blikkstille havet. Livbåten legger seg mellom det brennende skipet og «Stena Saga». Karin holder om jentene og sammen snakker de om hvor Sverre kan være. De mener at han kan ha løpt i retning lugaren til familien Prætorius. De hadde lugar på den andre siden av båten, på dekket under dem. De håper at Sverre og vennefamilien kan ha kommet med i en livbåt fra andre siden av skipet. De vet at Sverre er typen som alltid klarer seg.

Etter to timer plukker det norske lasteskipet «Radnes» dem opp. Taustiger fires ned langs «Radnes’» skipsside. Passasjerene klamrer om stigene og klatrer i sikkerhet. Kaptein Hugo Larsen forlater skipet.

Det er fremdeles folk om bord. På et lite dekk for seg selv på bakre del av «Scandinavian Star», står voksne og barn – flere titalls mennesker. «Stena Saga» retter en lyskaster mot dem. Flammene holder dem skjermet fra resten av båten. Den eneste veien vekk er med taustige. En redningsbåt legger seg langs skipssiden til «Scandinavian Star» og tar dem imot.

«Om det finnes et helvete på jorden, så er det her», uttaler den svenske brannsjefen om synet som møter dem om bord på «Scandinavian Star». Underveis i slukningsarbeidet blusser flere branner opp. Ved tretiden lørdag ettermiddag kjenner brannmennene en voldsom varme fra et korridorområde. De ville flammene virker utemmelige. Glasset på hjelmene krakelerer, vernetøyet tar fyr og brannmennene kan maksimalt slukke i ett minutt hver, før de må rullere. I disse områdene blir passasjerene som tidligere var gasset i hjel, brent. Totalt brenner «Scandinavian Star» i 38 timer.

Lørdag 7. april kl. 08:00 – Blaker, Akershus

Det første Gerd Hoel gjør når hun våkner denne lørdagen 7. april 1990, er å slå på radioen. Da hører hun om en båt som skulle til Danmark, som står i brann. «Kan det være den?» spør hun ektemannen nervøst. En og en halv time senere ringer telefonen. Det er Karin som ringer, Gerds yngre søster. «Jeg og Kathrine er i live, men de finner ikke Sverre», sier Karin, og gjentar «De finner ikke Sverre».

Karins eldste datter Camilla er fremdeles på hyttetur. Hyttenaboen kommer løpende, han har fått telefon fra Camillas onkel som vil hente henne, men alvoret går ikke opp for Camilla. Hun vil bli værende på hyttetur. Når hun og venninnen senere den kvelden ser et rykende og utbrent skip på Dagsrevyen, sier Camilla: «Han er i så god form at han sikkert har svømt i land». En irrasjonell tanke venninnen ikke våger å motsi.

Lørdag ettermiddag 7. april – Hotel Royal Christiania

Den yngste sønnen i familien Prætorius, Nicolai, forlot aldri Oslo for å dra på hyttetur til Fagernes. Om morgenen den 7. april hørte han nyheten om skipet som ikke kom frem. Det kom aldri noen telefon fra familien. Nicolais onkler tok ham med til krisesenteret på Hotel Royal Christiania i Oslo sentrum.

Utenfor Hotel Royal Christiania står en hel skokk med journalister. De slipper ikke inn i det provisoriske krisesenteret, dit prester, psykiatere og sykepleier er blitt hasteinnkalt for å ta imot overlevende og pårørende. Gjennom dagen får politiet lister over overlevende, etter hvert som redningsskipene med passasjerene ankommer Sandefjord, Fredrikstad, Lysekil og til slutt, Frederikshavn.

Karin, Line og Kathrine blir kjørt fra Sandefjord til Oslo av vennene Evy og Odd Bjørnerud. Foreldrene til Line kommer også til hotellet i Oslo. De stuer seg sammen på raden bak Nicolai. Den siste listen blir lest opp. Karin tviholder i stolsetet hun sitter på.

Bent, Marit, Thomas, Drude og Bethina. Navnene fantes ikke i noen av listene på de overlevende. Heller ikke navnet til Sverre Fagerli ble lest opp.

Samme kveld ankommer Kathrine og Karin gården til Karins store­søster, Gerd Hoel, i Blaker. Datteren Camilla blir hentet fra hytteturen til et hus i sorg. 16-åringen er stille og opplever det som vanskelig å takle følelsene. Hun og familien håper fortsatt at Sverre har kommet unna med livet i behold.

Søndag 8. april ettermiddag – Lysekil havn

Vinden river i flaggene på halv stang. På kaia i Lysekil havn ruver en høy kran over det utbrente skipet «Scandinavian Star». Kropper i svarte likposer fraktes ut fra skipet i en åpen, oransje container. Inne i restene av skipet samarbeider norsk, dansk og svensk politi om å kartlegge katastrofen og flytte de omkomne. Containeren med de døde flyttes over på en gaffeltruck, som kjører inn på et kjølelager. Her blir likene i de sorte posene nummerert og lagt over i hvite kister.

Prosessen gjennomføres med aktsomhet, likevel minner det hele om noe industrielt, det er så mange poser. Fem termolastebiler med tildekket logo blir satt inn for å transportere de omkomne. De første 43 blir lagt i et vogntog, etter en kort minnegudstjeneste utenfor skipet. Rundt klokken ni kjører en svensk politikortesje, en begravelsesbil og det første vogntoget, fra Lysekil. De kjører sakte. Ved grensen tar norsk politi kortesjen langsomt videre.

De omkomne kjøres til en flyhangar på Fornebu, i påvente av obduksjon. Her inne kobles termolastebilene til en strømkilde, for å holde temperaturen nede. Kroppene blir hentet ut puljevis og transportert til obduksjon og undersøkelser på Rettsmedisinsk institutt ved Rikshospitalet.

Rettsmedisinere, tannleger og mannskap fra Kripos begynner identifiseringsarbeidet.

På Dagsrevyen stiger dødstallene. De første dagene hersker det full forvirring om hvor mange som var om bord, fordi passasjerlistene til «Scandinavian Star «var ufullstendige. Påskeaften 14. april kommer den første beskjeden: Bent, Marit, Thomas, Drude og Bethina ble funnet på lugaren de bodde på og er bekreftet omkomne. Da de ble funnet så det ut som om de sov.

En gang hadde Sverre fortalt til Karin at han ville dø med skoene på. Det skulle være raskt og plutselig. Slik ble det.

Den svarte telefonen med dreie­skive ringer på kjøkkenet i Blaker. Det er politiet, Sverre er identifisert. I sjokk legger Karin på røret. De ringer på nytt, søster Gerd svarer denne gangen. Sverre ble funnet på gulvet inne på lugar 612. Han er identifisert ved hjelp av tennene, gifteringen og et gullkjede med stjernetegnet «fiskene», som han bar rundt halsen. Politiet presiserer at syning av liket ikke er anbefalt.

Torsdag 19. april – Øvre Rælingen Kirke

Vanndammene vokser utenfor kirken. Gudshuset på Rælingen er stappet. Det er kommet en hel busslast med kolleger fra Sverres arbeidsplass, Postbanken. Minne­ordene farer forbi Karin og døtrene. Plutselig slår solen gjennom blyglasset og treffer kisten. Camilla tenker at faren ennå ikke helt er borte.

Dagen etter gravlegges familien Prætorius i Høybråten kirke i Oslo. På kirkegulvet står fem kister. Den ene er mye mindre enn de andre.

Påsken er forbi, og Karin går inn i rekkehuset deres i Bassengveien, sammen med døtrene Camilla og Kathrine. I natt skal Karin sove alene. Dobbeltsengen på det lille soverommet er redd opp. Karin legger seg i det lyse kreppsengetøyet, med små blå blomster. Hun puster det inn, det lukter Sverre. Karin avtaler med seg selv at hun får sove i sengetøyet i tre netter. På den tredje dagen åpner hun vaskemaskinen og legger sengetøyet inn alene. Hun ser vannet fylle maskinen.

I brannen på «Scandinavian Star» døde mange i sengene sine, eller i korridorene på vei ut mot frisk luft. Omtrent 20 personer omkom i korridorer som enten var sperret eller endte blindt. Noen søkte tilflukt inne på toalettene på lugarene sine, i et desperat håp om at det kunne berge dem. Mødre og fedre ble funnet sammen med barna sine, som de holdt om. Den yngste som døde var 2 måneder, dåpen skulle holdes i Danmark den påsken.

Den eldste som døde var 79 år. Jens Cato Hagen, den gamle rederen som ble utmanøvrert av de danske eierne, døde sammen med sin kone i deres lugar på dekk 5. 29 par døde sammen, 26 mistet sin mann eller kone.

I dag bor Karin med samboeren Hans. Døtrene hennes har begge fått egne barn, og en av dem heter Sverre. Som 19-åring overtok Nicolai Prætroius barndomshjemmet og far Bents grafiske firma. Han har tre barn, og synes det er tungt at sønnene har så lite familie.

I 2020, 30 år etter mordbrannen på Scandinavian Star, vet ikke politiet hvem som stod bak.

NRK1 sender en ny dokumentarserie om Scandinavian Star. Rederne bak Scandinavian Star i 1990 har blitt forelagt kritikken som rettes mot dem, men ønsker ikke å delta i dokumentarprosjektet. Du kan se serien i NRK TV her:

Hei!

Er det noe du har lyst til å si om denne saken? Skriv gjerne til meg. 

Kaja Kirsebom

Journalist

Send meg en e-post

Ved behov for noen å snakke med, kontakt:
Kirkens SOS tlf. 22 40 00 40, kirkens-sos.no
Mental Helses hjelpetelefon: 116 123, sidetmedord.no