Redningen for Roy var å brekke nakken

Kvelden alt rakner hopper Roy Wathne fra en seks meter høy altan.

Han har én million i gjeld, har vært inn og ut av fengsel. Nå har han ikke sovet på tre døgn og har ruset seg på en blanding av ecstasy, amfetamin og brennevin.

– Jeg ville ikke dø, men jeg ville heller ikke leve.

I noen få sekunder føler han seg vektløs. Før han smeller i bakken. Og blir liggende i pøsregnet, en oktoberkveld i 2013.

Ryktene om en fallulykke

«En fallulykke» har Roy svart noe unnvikende når noen har spurt hvordan han havnet i rullestol. Det er ikke hele sannheten. Nå vil Roy legge alle kortene på bordet.

– Bare få det ut, sånn at jeg kan vise at jeg ikke er den drittsekken jeg en gang var.

Han har parkert rullestolen på brygga i Balestrand inntil en rib-båt med flere hundre hestekrefter.

Det er seks år siden fallet fra altanen. For første gang på flere år skal Roy tilbake i båt og igjen kjenne lukten av sjø og saltvann.

– Jeg har avfunnet meg med at jeg kommer til å sitte i rullestol resten av livet.

Tre kraftfulle mannfolk tar tak i Roy Wathnes armer og bein. «Én, to, tre». De løfter ham om bord på setet.

– Frode, du må sjekke at jeg ikke sitter på ballene mine, sier Roy til Frode Hofseth, assistenten fra Balestrand kommune Roy løst omtaler som «torpedoen sin».

Alle kjenner alle her i den lille fjordkommunen med sine 1500 innbyggere, men Roy vet også at ryktet hans ikke alltid har vært spesielt godt.

– Jeg føler meg egentlig som et mye bedre menneske i dag enn jeg var for seks år siden.

Å skifte retning i livet

En ulykke eller en dramatisk hendelse kan snu livet i en ny retning. Det kan bli den dagen eller det øyeblikket du bestemmer deg: «Dette går ikke mer», «Dette er ikke sånn jeg vil leve». Professor i psykologi ved UiO Ole Andre Solbakken kaller det å nå rock bottom.

– Du kan forstå ting du ikke forsto før, du kan få motivasjonen som du ikke hadde fra før. Mennesket har i mange tilfeller den kapasiteten til å endre seg om en har gått seg fast i negative mønstre, sier han.

Bøllete barndom

Roy har alltid levd et liv på kanten, alltid elsket fart og adrenalin. På de smale svingete veiene langs fjorden råkjørte han lenge før han fikk lappen.

Som 14-åring arbeidet han tolvtimersdager i ferier og hjalp far, som var murer. «Flink gutt» sa de voksne og klappet ham på skulderen. En staut arbeidskar som likte å bruke nevene. Men Roy kom ofte i bråk med politiet, enten for å ha knust en rute eller hatt med kniv på skolen.

– Jeg har aldri likt skolen, bare gym. Det handlet nok om at jeg ikke fikk det til. Da jeg kom på ungdomsskolen begynte jeg å gi fullstendig faen.

Tenårene gikk med til å mekke på bil og båt, trimme mopeden og festing. Roy har alltid sett på seg selv som en snill gutt, men ble en annen da han drakk.

– Jeg trente vekter og var aggressiv. Jeg var ofte i en slåsskamp, eller to, eller fem, da vi var ute og festet. Det var adrenalinet jeg var ute etter. Jeg var tøff i trynet, hadde lyst til å prøve alt og sa ikke nei til noe.

På mekk-linjen på Høyanger videregående traff Roy en ny venn. Det var også da, på fest, at han for første gang ble tilbudt noe han aldri hadde prøvd før: amfetamin.

– Jeg fikk mye mer energi, ble helt klar og følte meg i god form, våken og full av energi. Det var moro. Etter hvert helte jeg amfetamin i kaffekoppen om morgenen for å gå på jobb.

Droppet ut tidlig

Etter noen måneder på første klasse videregående, bestemte han og bestekompisen seg.

– Vi sluttet på skolen begge to. Det var spontant.

Roy tok en jobb i et postordrefirma for arbeidsklær, og festet hver helg med kompisen. På 17. mai ble han observert ravende full i barnetoget.

– Jeg var en ustabil drittunge som ikke skjønte opp og ned på rett og galt. Det var vel bare det, jeg taklet egentlig ikke å avfinne meg med de normale normene.

Da Roy var 19 promillekjørte han på de svingene veiene i Høyanger. På en rett strekning tråkket han klampen i bånn. Det gikk i over 100 kilometer i timen og i neste sving sto en tom bil parkert i veikanten. Roy fikk ikke svingt unna, krasjet i den og bilen hans fløy opp i lufta, snurret og rullet ned i en skråning.

Bilen var totalvrak, men Roy kom seg uskadet fra hendelsen.

En dopdealer på moped

Roy startet 20-årene med å få et ullent jobbtilbud i Bergen. Han skjønte raskt at det dreide seg om å selge dop.

Før han visste ord av det, kjørte han på en moped i Bergen med ryggsekken full av piller og anabole steroider til ulike adresser. Han ble sendt til Oslo for å hente noen hekto med «hva det måtte være».

Disse årene bodde han flere steder på Vestlandet og hadde forskjellige jobber, både innenfor og utenfor loven.

– Det var salg av fisk og amfetamin. Jeg kjørte fiskebil og drev på med det i fire år, bodde i Bergen og ukependlet til Gloppen. På fritiden gikk det i salg av hasj og dop.

Han dro spontant til Stadlandet i 2009 og tok jobb som linefisker – en av de tøffeste jobbene på sjøen. Fritatt fra arbeidsmiljøloven jobbet han dag og natt og kunne være på sjøen flere måneder av gangen. Han fikk se Grønland, Svalbard og Færøyene. Den praktiske jobben slukte ham. Men fortsatt helte han amfetamin i kaffen for å komme seg gjennom dagen.

Roy kom også flere ganger i fengsel. Han har sittet i Sandeid, Bjørgvin, Bergen og Vik fengsel, dømt for besittelse av narkotika, promillekjøring og vold.

Tærte på psyken

Et helt døgn tilbrakte han i senga livredd for å røre seg, kaldsvettende med angst for å få hjerteinfarkt.

– Når du går på amfetamin blir du våken i kanskje en uke. Etter tre dager mister du grepet på hjernen. Plutselig kunne jeg se ting og prate med meg selv. Jeg husker flere episoder jeg satt og tenkte å snakke med de bak meg. Jeg snudde meg, men der var det jo ingen.

Da Roy var 30 år fikk han vite hvor mye han skyldte kreditorer og banken. Det traff som et slag i fleisen: én million kroner.

– Jeg hadde ikke betalt en regning siden jeg var 18 år. Så fikk jeg hele skyllebøtta på en gang. Jeg hadde ingenting å stå på.

Hva er det egentlig jeg har gjort de siste 12 årene, spurte Roy seg. Brått bestemte han seg for å forsøke å slutte med bruk og salg av dop.

– Jeg ville få livet på rett kjøl, men lurte på om jeg egentlig var skapt for å leve et A4-liv.

Søker hjelp etter kriser

Å leve i kriminalitet og rus over lengre tid er en måte å vise selvforakt på, sier psykologiprofessor Ole Andre Solbakken ved UiO. Han har hørt historien til Roy.

– Har du et intakt normalt følelsesapparat vil det å være kriminell føles som en forbrytelse mot deg selv. Å skade andre har en kostnad for deg innvendig. På et eller annet tidspunkt blir det en for stor indre konflikt.

Likevel kan det å endre seg drastisk være vanskelig.

– Folk kan gå og hangle med problemer, streve med relasjoner i lang tid uten å oppsøke hjelp. Da er det ofte ikke nok trøkk på det, ikke nok ild til at man vil gjøre noe med det. Derfor er det først etter en krise at folk oppsøker hjelp.

Kvelden alt raknet

Over natta prøvde Roy å kutte det gamle tankesettet, de gamle vennene. I noen måneder lå han unna stoff og vinningskriminalitet.

– Jeg greide å holde på tanken at jeg ikke skulle tilbake til miljøet eller det gamle tankesettet, men det gikk bare nedover og nedover. Så var det samlivsbrudd og masse dritt som skjedde.

Roy husker pøsregnet den kvelden han ville gi opp alt, onsdag 23. oktober 2013.

– Jeg fant ut at det var en veldig god idé å hoppe utfor en altan. Men det var litt for lavt. Det skulle vært litt høyere hvis jeg skulle klart det.

Han hadde ruset seg kraftig på en rekke stoffer.

– Jeg ville bare rømme fra alt, og hadde ikke sovet på flere dager. Jeg har aldri funnet ut hva som feilte meg den kvelden, kanskje en psykose.

Idet han smalt i bakken merket Roy at han kunne bevege bicepsen, men bare den. Opp og ned, opp og ned. I smertene oppdaget han også noe annet.

– Jeg ble nykter med en gang, helt klar i hodet. Det var merkelig.

«Ikke rør meg» sa han idet søsteren kom løpende. Regnet gjorde ham kaldere og han fikk en presenning over seg. Det tok 40 minutter før ambulansen kom. Han kjente demoner gå gjennom kroppen da de løftet ham. Så morfin. To ganger stanset hjertet og ambulansepersonellet måtte til med hjertestarter. Han ble fløyet i helikopter til Haukeland universitetssjukehus, hvor han ble liggende i koma i én og en halv uke.

– Jeg trodde jeg hadde brukket ryggen, men det var jo nakken.

Hoppet i fallskjerm

De vakre fjellene rundt Balestrand strekker seg mot grå skyer. Rib-båten holder god fart over bølgene på Sognefjorden. Roy lukker øynene og kjenner luften strømme mot ansiktet. Det har begynt å yre.

To kompiser gir hverandre et lurt blikk da de ser Roy løfte opp armene, som om han vil fly. Flere operasjoner har gitt ham mer bevegelse i dem. Likevel holder assistent Frode Hofseth et godt tak rundt brystet for at han ikke skal falle fremover.

– Da jeg endte opp i rullestol skjønte jeg hvem som var mine egentlige venner, og det var mange jeg luket bort.

Roy valgte å flytte tilbake til hjembygda og plukket opp tråden med gamle kjente.

– Uansett hva jeg gjør i Balestrand, så stiller folk opp.

Der Roy før hadde et hekto amfetamin i fanget, har han nå turnuslister over assistentene som hjelper han i hverdagen.

– Nå har jeg ikke mulighet til å kjøre til Oslo og hente meg et hekto med det skulle være. Jeg tror ikke assistentene mine har så lyst til gjøre det heller.

Assistent Frode Hofseth rister på hodet.

– Nei, jeg tror ikke det ligger innenfor jobbeskrivelsen til kommunen.

Fortsatt liker Roy fart og adrenalin. Da han fikk tilbudet om å hoppe i fallskjerm på Ekstremsportveko, takket han raskt ja. Og han sitter gjerne på når kompiser skal teste raske biler.

Når han er med på fest i Balestrand og noen fulle festdeltagere ser ham sitte i rullestolen, kommer ofte spørsmålet: Hvordan orker du dette da Roy?

– Da sier jeg at jeg må jo det. Jeg vil ikke dø. Men det som gir mest power til å tenke positivt er nok lillesøsteren min og de fantastiske døtrene hun har. Når hun på tre år kommer med smokken og dyna og vil sette seg på fanget og kose og slappe av – da kjenner jeg at jeg lever.

I år valgte Roy å bli med i NRK-programmet «Ikke spør om det». I første episode svarer rullestolbrukere på direkte og tabubelagte spørsmål.