Raymonds liv startet med en hemmelighet

36 år gamle Raymond Kristiansen Egge har akkurat sagt farvel til mormor etter noen fine sommerferieuker på Geilo. De har fiska og spist bær rett fra buskene på fjellet.

I dét han skal til å gå mot bilen, spør mormor hvordan det er å være pappa.

I et svakt øyeblikk velger han å være helt ærlig. «Jeg synes det er vanskelig», sier han. «Jeg er så mye sint. Jeg er redd for å bli en kopi av pappa».

Mormor ser på ham da, og i øynene hennes kommer det tårer. Hun tar tak i Raymond og klemmer til, hun holder ham nærmest fast. «Jeg må fortelle deg noe», sier hun.

Raymond og mormor går fra samboer og barn i bilen og finner veien inn i stua og opp i sofaen.

«Du blir ikke faren din», sier hun da – som for å trygge ham. «For han er ikke faren din».

Da ramler alle brikkene på plass.

– Avkobla

Raymond kan nemlig huske episoder helt tilbake til tiårsalderen som har fått ham til å stusse.

Han følte ofte på at pappa ikke helt så ham. Raymond tror at han ikke skjønte hvordan han skulle reagere når sønnen var lei seg eller trengte nærhet.

Han var litt avkobla, har Raymond tenkt.

På flere barnebilder virker pappa tydelig stolt av sønnen.

– Men det er ingen minner om denne nærheten.

Raymond forteller at de to ikke delte mange interesser. Mens han på sin side ble tidlig politisk engasjert, kan han huske at faren ofte satt i Stresslessen og kastet slengbemerkninger til politikerne på TV-skjermen.

Han var mye sint, en væremåte som skapte enda mer avstand mellom far og sønn.

Faren var fotballdommer, veldig interessert i musikk også hadde han høy arbeidsmoral.

Han var også steril. Men det fikk han beskjed om å aldri fortelle til Raymond.

«Hva med unger?»

Raymonds mamma, Toril Kristiansen, hadde ikke trodd at hun skulle få barn da hun valgte å gifte seg med mannen sin.

Det var under et besøk hos kommunelegen i Lunner på Hadeland en vinterdag i 1979 at et lite håp ble sådd.

Hun var der for en sjekk, og i en bisetning spurte legen: «Ja, hva med unger?».

– Nei, det blir ikke, for mannen min er steril, fortalte Toril, som da var i slutten av 20-årene.

Det hadde de to vært åpne om fra starten, og begge hadde slått seg til ro med at de ikke kunne få egne barn.

Men de driver med noe inne i Oslo, sa legen da.

«Kunstig befruktning, kunne det vært noe å prøve?»

Toril visste ikke stort om hva det gikk ut på, men at «det var noe som ble satt inn».

Hun tok det opp med mannen sin da hun kom hjem.

Han ble stille, måtte tenke litt på det.

Men jo, etter en stund fant de ut at det ville de prøve – begge to.

Kryss i kartoteket

Det skulle være hemmelig, noe av det som foregikk inne på kvinneklinikken ved Rikshospitalet i Oslo på 70- og 80-tallet.

På et av legekontorene sto det et grått arkivskap. Der inne hadde legen en boks med mange, små kort – et kartotek.

På hvert av dem ble det sirlig notert hvem pasientene var, og ved siden av navnene satte legen kryss.

Et kryss for hver inseminasjon, et kryss for graviditet.

Historisk sett var dette i fertilitetsbehandlingens barndom. Det var organisert, men ingen lover regulerte hvordan det skulle foregå.

På kortene i kartoteket noterte legen et nummer. Det var nummeret til donoren, ellers var det sparsomt med informasjon.

Du kan høre mer om eksperimentet på Rikshospitalet i podkasten «Sædeksperimentet» i NRK Radio:

Rekruttering

En gruppe legestudenter ved medisinsk fakultet i Oslo, hadde deler av undervisningen sin her på Kvinneklinikken på denne tida.

De lærte blant annet om kvinnesykdommer, kvinnelig anatomi og reproduksjon.

Etter forelesningen en dag på nyåret i 1980, kom en av overlegene ved kvinneklinikken inn i salen.

«Jeg må be jentene forlate rommet», sa hun. Det var ikke første gang overlegen hadde gjort det.

Kvinnene så på hverandre, noen følte seg litt brydd, men de forlot forelesningen.

Så fikk de unge mannlige studentene høre om fertilitetsbehandlingen som foregikk på klinikken.

De drev med donorinseminasjon, kunne overlegen fortelle.

«Ja, den er anonym, så dersom noen vil bidra, ja – så kan dere gjøre noen veldig glade for å motta en sædprøve.»

Plastkopp på toalettet

Blant legestudentene var det flere som meldte seg etter forelesningene. Men de snakket ikke noe særlig om det seg imellom.

De som kunne levere god kvalitet, fikk bidra flere ganger i uka.

Hvis det hopet seg opp med pasienter, hendte det til og med at noen kom igjen to dager på rad.

23 år gamle Geir tenkte det var litt som å være blodgiver.

Et bidrag, som han med overskudd kunne donere til en som ikke hadde.

Studentene meldte seg ved klinikken tidlig på morgenen. Så ble de sendt videre med en plastkopp i hånda.

Dette var før den avanserte fryseteknologien inntok norske sædbanker. Varene måtte være ferske.

Rett overfor laboratoriet lå et gammelt toalett. Det var her inne studentenes bidrag ble til.

Mellom noen slitte vegger og rusten armatur sto de unge mennene med blikket ned i et pornoblad.

Slikt ble det liv av.

Sædkelner

På samme tid, bak en rekke med dører på kvinneklinikken, lå kvinnene klare.

Noen dager var det én kvinne i hvert rom, seks stykker til sammen.

På et rent bord var det dekket på med en grønn operasjonsduk. Oppå duken lå et brett med seks sprøyter med opptrukken sæd, én milliliter i hver.

Én av de første oppgavene Øystein Magnus fikk som fersk lege, var å inseminere kvinner på morgenen, etter en kort innføring. Han husker det som om det var i går:

– Da gikk jeg med det brettet, som en kelner, inn på hvert rom.

Kvinnene lå på gynekologiske undersøkelsesbenker med bena fra hverandre når legen kom inn.

Inseminasjonen foregikk ved at en tynn slange festet til sprøyta ble ført inn i skjeden og opp mot livmorhalsen, der sæden ble sprøytet inn.

Kvinnene ble anbefalt å ligge i ro i ti minutter, før de kledde på seg og gikk.

Et siste forsøk

På Toril sitt kort i kartoteket sto det etter hvert tre kryss på feltet for inseminasjon. Det hadde ikke blitt noen graviditet etter de tre tildelte forsøkene.

På Rikshospitalet oppdaget de imidlertid, etter det tredje og siste forsøket, at de hadde regna feil i hennes tilfelle.

For at det skal klaffe, er det viktig at inseminasjonen skjer samtidig med at kvinnen har eggløsning.

Om de kunne komme tilbake?

Toril og ektemannen syntes det var tungt å gå gjennom skuffelsene, men de ble likevel enige om å prøve én siste gang.

Etter dette besøket kom ikke mensen som forventa. En uke over hadde den fortsatt ikke kommet, ikke etter den andre uka heller. Da den ikke hadde kommet etter tre uker, slapp de jubelen løs.

Hemmelig

Den som leverte sæden på Rikshospitalet, skulle ikke vite om det ble kryss i kortene i kartoteket.

Han skulle ikke vite hvem den ble gitt til, hvor mange den ble gitt til, om det ble barn, om det ble flere barn.

Til gjengjeld skulle ikke mottakerne vite noe om donoren.

Legene noterte minst mulig for at informasjon ikke kunne lekke.

I samtale med ekteparene fortalte legene at de burde holde tett om behandlingen.

Ønsket de dette, måtte de på forhånd akseptere byrden av en slik hemmelighet.

Og ja, barnet som eventuelt kom til verden, ville leve på en livsløgn.

Fertilitetslege Øystein Magnus forteller at det var parolen på denne tida, at det ikke skulle sies til noen.

– Det var til barnets beste. Det du ikke vet, har du ikke vondt av.

Legene som jobbet på klinikken var mest opptatt av å hjelpe de barnløse ekteparene, forteller Øystein Magnus.

– Når det kommer et par som er ulykkelig over at de ikke får barn, så er det paret du er opptatt av. Du er ikke opptatt av produktet som kommer etter behandlingen.

Mamma, pappa og Raymond

Det første lyset ble tent i adventsstaken den morgenen Raymond ble født, i november 1980.

Han ble lagt på brystet til sin mor, Toril, og både hun og ektemannen var helt sprekkeferdige av stolthet.

Han, som med visshet aldri kom til å bli pappa. Og hun, som hadde slått seg til ro med at kjærligheten til ektemannen måtte bli nok i dette livet.

Det var så stort.

– Nære på å fortelle mange ganger

Toril forteller at uroen kom snikende, etter hvert som Raymond vokste.

Sønnen var ikke gammel første gang moren kjente at hun burde ha sagt noe.

Hun så at sønnen lurte på noe, men at det aldri ble satt ord på.

– Han leita og leita, og han spurte ikke sånn direkte, men jeg skjønte at det var et eller annet.

Hun forteller at det var nære på mange ganger.

– Det surra rundt i hodet mitt. Men jo mer tid som gikk, jo vanskeligere ble det.

Toril unngikk mange samtaler med sønnen, fordi hun hadde fått beskjed om å holde det hemmelig.

Det var vondt, og Toril følte at hun sviktet ved å ikke fortelle.

– Det største var vel overfor Raymond. At han ikke fikk vite, det var det absolutt verste.

Og når hun ser tilbake på oppveksten til sønnen er hun ikke i tvil.

– Tenk om jeg kunne ha fortalt det, da tror jeg mye hadde vært lettere for alle.

«Omvendt strikkhopp»

36 år etter at han ble født, er det mormor som slipper bomben, rett før Raymond skal kjøre hjem fra ferieturen på Geilo.

– Det er en veldig rar opplevelse.

Raymond beskriver det som et omvendt strikkhopp, der man blir bundet fast på bakken og skytes opp i været.

– Der oppe i toppen blir man vektløs, tiden går i frys.

– Det er utrolig hvor mange brikker som da faller på plass ganske med en gang, sier Raymond.

Mormor forteller for å betrygge Raymond om at han ikke kommer til å bli som faren, det er ikke genetisk betinga dette med sinnet, han kan gjøre endringer, bli en annen.

Han forteller at han ikke hadde så mange spørsmål der og da.

– Det virka så selvfølgelig. Det er derfor jeg føler det som jeg gjør.

Men nå ville han ha noen svar.

– Du kan lete og lete

Legene som ga fertilitetsbehandling på 80-tallet understrekte overfor parene at det aldri ville være mulig å få vite hvem som hadde donert sæd.

Ikke engang legene som utførte inseminasjonen visste dette.

Øystein Magnus som jobbet ved Kvinneklinikken på denne tida, forteller at de ikke tok notater. Han mener å huske at når en giver var godkjent, så fikk han et nummer – deretter ble navnet slettet. Slik kunne donoren ringe inn eller levere sæd uten å bruke sitt egentlige navn.

Og kortene i kartoteket, de ble destruert, tror Magnus.

– Du kan lete og lete, og du kommer aldri til å finne, sier han.

Under en samtale i forkant av inseminasjonen påpekte også legene overfor parene at barna som kom til verden, manglet lover som sikret dem noe informasjon i etterkant.

Det lå aldri i kortene til donorbarna at de skulle få en lett jobb med å finne svar.

– Ti donasjoner

Geir Flatabø tror han donerte rundt ti ganger.

– Det kan ha vært flere.

Det var han som sammenligna det litt med å være blodgiver, den gang.

– Jeg hadde ikke mange tanker om hva som kom etterpå. Og det har hverken plaget meg eller opptatt meg noe særlig.

I løpet av legestudiet ble han gift og fikk etter hvert fire barn med sin kone.

Hun var klar over at Geir hadde donert sæd, og hadde godkjent det. Men i ettertid har det ikke vært diskutert, og barna har ikke visst.

– Når det ikke er en aktuell problemstilling så er det jo ikke noe å fortelle om.

Raymond tar en DNA-test

Etter sommerferien på Geilo tar Raymond kontakt med andre donorunnfangede. De har en lukket Facebook-gruppe, som Raymond finner og blir med i.

Fordi det skulle holdes hemmelig, er det vanskelig å vite sikkert hvor mange som ble unnfanget ved hjelp av donorsæd. Men det er trolig flere tusen før 2005, da nye regler trådte i kraft.

Raymond er dermed langt fra alene. Som Raymond, har heller ikke de han kommer i kontakt med fått vite noe, før de ble voksne.

Sammen etablerer de Foreningen for donorunnfangede i Norge, DUIN.

Gruppa arrangerer møter og flere blir etter hvert nysgjerrige på om de kan ha halvsøsken rundt om i landet, eller til og med innad i gruppa.

– Jeg var ikke så nysgjerrig på donoren, for det var så veldig hemmelig. Jeg trodde det var umulig å finne ut av.

Raymond bestemmer seg for å ta DNA-test hos et internasjonalt selskap der flere av de donorunnfangede har fått overraskende informasjon.

For å øke sjansene, får han lagt inn rådata fra DNA-et som ble funnet, hos flere selskaper.

– Så får jeg plutselig et treff.

– Som en god detektivserie

DNA-et han hadde sendt inn, matcher med en slektning.

Mannen han finner er i 60-årene, og han er lege.

Kan han rett og slett ha funnet donoren?

– Du graver med en interesse som går helt inn i ryggmargen. Det er litt skambelagt på et eller annet vis, og veldig spennende, selvfølgelig.

Raymond tenker at det nesten er som en god detektivserie det han holder på med.

– Du sitter litt sånn på kanten av stolen.

Raymond søker videre, og finner telefonnummer og adresse knyttet til DNA-resultatet. Han bestemmer seg for å sende av gårde en e-post.

Der forklarer han at han har fått vite at han er unnfanget med donorsæd, at han har fått et treff på DNA.

«Jeg kontakter deg av ren nysgjerrighet og har ingen forventninger utover å pusle sammen deler av min egen historie og identitet», skriver han.

«Hva gjør vi nå?»

I Ulvik på Vestlandet har Geir Flatabø og en av sønnene sendt inn DNA-tester av ren nysgjerrighet.

Det er disse som nå har dukket opp i treffet til Raymond i Oslo.

– Da ble det store spørsmålet: Hva gjør vi nå? sier Geir.

Det første møtet

Det første møtet mellom Raymond og mannen som donerte sæd som legestudent, finner sted en vinterdag i 2019.

De går hverandre i møte ved T-banestoppet på Lindeberg øst i Oslo. De skal hjem til Raymond, han har laget middag.

– Jeg er veldig spent, husker Raymond. Tusen tanker surrer i hodet.

Raymond legger merke til den rutete skjorta først, og at mannen som kommer mot ham er litt lavere enn han hadde sett for seg.

Når han kommer nærmere er det som om han kjenner igjen blikket. Hårfestet er det samme som hans, ørene også.

Raymond viser fram området han har slått seg ned i. Han peker på skogen hvor familien pleier å gå tur. De plukker sopp der inne, forteller han. Geir er også veldig opptatt av sopp, og han kan mye om planter.

Samtalen flyter lett, som om de har kjent hverandre i mange år.

Selv om det er første gang de ser hverandre, kan de nærmest avslutte setninger for den andre.

– Som en godt skrevet dialog i en film, tenker Raymond.

Under middagen er det ikke de store følelsene av savn eller anerkjennelse, men noe faller likevel på plass for Raymond.

– Det er spennende å kunne speile seg i et annet menneske som du ikke har hatt noe å gjøre med gjennom hele livet, men som er grunnlaget for din eksistens – sånn fysiologisk.

– Et livsbedrag

– Iblant blir jeg spurt om hvor mange barn jeg har, sier Geir Flatabø.

Tidligere har han sagt fire.

– Nå sier jeg at jeg har fire, kanskje pluss én.

Det er ikke så lett å sette navn på hva Raymond har blitt for ham. Men de vil gjerne holde kontakten begge to.

Raymond har etter hvert fått mer informasjon om hva som skjedde ved Rikshospitalet da han kom til verden.

– Det er jo ikke snakk om en hvit løgn, det er et livsbedrag.

Nå har han begynt å jobbe for at flere skal få vite, og at vi må begynne å snakke om det.

Det må normaliseres, mener han. For hvorfor skal man holde skjult noe som skjedde med så gode hensikter?

– Den anonymiteten som du er vokst opp med, er ikke en god ting. Den er rett og slett skadelig.

Etter 2005 har barn født med donor rett til å få vite hvem som har donert. I dag har man gått helt bort fra hemmelighold, og foreldre er forpliktet til å dele med barna hvordan de kom til verden.

Men barna født etter eksperimentet på Rikshospitalet på 80-tallet er ikke fanget opp av noen lover. De må lete på egen hånd.

Foreningen for donorunnfangede i Norge, som Raymond er en del av, har i flere år jobbet for å få på plass et offentlig DNA-register. Der bør det være mulig å finne informasjon om donorsøsken og donor, mener de.

Raymond fant sitt biologiske opphav ved et lykketreff. Andre får kanskje aldri svar.