Prisen for en familie

– 6000 kroner... Jeg begriper ikke hvordan jeg skal få tak i så mange penger, sukker Mohamed og rister oppgitt på hodet.

For mange nordmenn en ganske overkommelig sum, omtrent det samme man må ut med for en OK mobiltelefon eller en ny TV. For Mohamed er beløpet det som står mellom han og familien han ikke har sett på snart halvannet år.

På flukt i 14 år

Mohamed vil ikke bruke fullt navn. Han frykter for sikkerheten til familien, forteller han. Han er ikke sikker på hvor gammel han er. «Over 40», svarer han på haltende engelsk og trekker på skuldrene.

I nesten 14 år har han vært på flukt.

Først fra Darfur i Sudan, en region herjet av flere tiår med blodig borgerkrig og nød. I 2002 blir han tvunget til å rømme, og i likhet med mange hundre tusen desperate landsmenn reiser han til nabolandet Egypt.

Der er livet vanskelig, men relativt trygt, forteller han. Han får seg jobb, og gifter seg med en kvinne som også har flyktet fra Sudan. Sammen får de to barn, datteren på syv, og sønnen som nå er tre.

Men i 2011 blir livet igjen snudd på hodet: I kaoset etter den arabiske våren forsvinner det lille av hjelp og beskyttelse de får fra FN og egyptiske myndigheter. Flyktningene fra Sudan blir forfulgt, og angrep fra politi og væpnede grupper blir stadig mer vanlig.

– Ingen kan hjelpe eller forsvare oss. Barn dør fordi de mangler mat og medisiner. Mange blir arrestert eller drept, helt uten grunn, forteller han med sinne i stemmen.

Grusom tur over Middelhavet

I 2014 er forholdene så ille at de bestemmer seg for å reise. Målet er å komme seg til Europa, men siden reisen er så farlig skal Mohamed dra i forveien. Når han er trygt på plass, skal han hente resten av familien.

I Alexandria finner han en båt som kan ta ham over Middelhavet. Barna sov da han reiste, så før han går ombord ringer han familien. For ikke å skremme datteren forteller han at han skal på jobb, men snart kommer hjem. Det er over et år siden nå.

– Først tenkte jeg at vi raskt skulle treffes igjen, men ombord på båten er jeg sikker på at det skulle bli en reise mot døden. Uansett ville det være bedre å dø på havet, enn foran øynene deres i Kairo, sier han og senker hodet.

I 11 dager driver de rundt i Middelhavet. Først i flere åpne småbåter, før de blir plukket opp av en fiskebåt som skal ta dem videre mot kysten av Italia. Forholdene ombord er grusomme, forteller han.

– Etter åtte dager går vi tomme for drikkevann. I varmen blir flere gale av tørst og må bindes fast. En av de syriske flyktningene dør før vi når land.

• Les: – Middelhavet er blitt en gravplass

Visste ikke om Norge

Mohamed aner ikke hvor han skal videre, men bestemmer seg for å slå følge med en gruppe eritreere han har blitt kjent med på båten.

– Det virket som om de visste hvor de skulle. Når de gikk, fulgte jeg bare etter, forklarer han.

Ferden fortsetter gjennom Europa. Noen ganger til fots, andre ganger med tog.

Sent på kvelden, onsdag 1. juli 2014, stiger han av i en by han ikke kjenner, i et land han ikke engang visste eksisterte. Den lille kofferten ble borte på havet, så det eneste han eier er klærne han går i og noen slitte identifikasjonspapirer han fikk av FN da han kom til Egypt.

– Jeg var sikker på å dø, så veien videre hadde jeg ikke tenkt så mye på. At det ble Oslo var helt tilfeldig, jeg visste ikke engang at Norge var et land, forteller han og smiler forsiktig.

På politistasjonen på Grønland leverer han sine siste eiendeler: Et gammelt førerkort og ID-papirene. Etter noen dager på transittmottak blir han sendt til asylmottaket på Ringebu. Siden da har et lite rom han deler med to andre flyktninger fra Sudan, vært hjemmet hans.

• Les: Min flukt - Dette er historiene våre

– Kan ikke la barna sulte

I sommer kom den gledelige beskjeden om at han har fått innvilget oppholdstillatelse. Nå venter et nytt liv, og retten til å søke om familiegjenforening. Problemet er bare at det koster 5900 kroner å få søknaden behandlet.

I tillegg kommer flybilletter hvis søknaden blir innvilget. For Mohamed er det en tilsynelatende umulig oppgave å skaffe så mange penger.

Hver måned får han utbetalt rett under 3000 kroner. Det skal dekke alle livsnødvendigheter. I tillegg må han hjelpe familien i Egypt. Over halvparten av pengene går med til det, forteller han.

– Jeg kan gjerne sulte, men jeg kan ikke la barna mine gå uten mat, sier han og åpner kjøleskapet ved som står ved siden av senga. På den ene hyllen står et ensomt glass jordbærsyltetøy, på den andre en halvtom kartong egg.

Han har forsøkt å låne penger, men nå er det ingen flere å spørre, sier han.

Ingen økonomisk støtte

Før kunne flyktninger i en vanskelig økonomisk situasjon søke om støtte, men fra 1. januar i år ble det slutt på ordningen. Nå må alle skaffe pengene selv.

– Familieinnvandring er en kostnadskrevende tjeneste, og staten beregner seg derfor et gebyr for å finansiere dette, sier senior kommunikasjonsrådgiver Andreas Skjøld-Lorange i Justis- og beredskapsdepartementet til NRK.

Slike gebyrer er vanlige, og finnes i mange forskjellige forvaltningsgrener og i domstolsapparatet, forklarer han. UDI kan i ekstraordinære situasjoner gjøre unntak fra kravet, men det skal svært mye til for at dette innvilges.

– Manglende betalingsevne eller at familiemedlemmene generelt befinner seg i en vanskelig situasjon i hjemlandet, er ikke tilstrekkelig, forteller han.

– Rammer ikke disse reglene i all hovedsak de svakeste gruppene, med dårlig økonomi og små muligheter til å få hjelp?

– Gebyrreglene er generelle og gjelder likt for alle. Men det vil selvfølgelig være mer krevende å betale gebyret for personer med dårlig økonomi, sier Skjøld-Lorange.

Han forteller imidlertid at Justis- og beredskapsdepartementet har inntrykk av at de fleste klarer å betale gebyret, og at ordningen i praksis derfor ikke innebærer et hinder for det store flertallet av søkere.

Lang behandlingstid

Familiegjenforening utgjør en av de største innvandrergruppene til Norge. Selv om reglene de siste årene har blitt strammet inn, viser tall fra Utlendingsdirektoratet (UDI) at 10.847 personer fikk innvilget opphold i 2014.

Fristen for å søke familiegjenforening, etter godkjent oppholdstillatelse, er ett år. Mange, som Mohamed, sliter med å holde fristen. Både fordi det kan være vanskelig rent økonomisk, men også praktisk.

Søknaden må betales og leveres fysisk til en norsk ambassade eller utenriksstasjon, av familien utenfor Norge. I land med krig eller uroligheter kan det være både vanskelig og farlig å få tilgang til alle de riktige papirene. Hvis dokumenter mangler eller ikke er i orden, risikerer søkeren avslag, forklarer enhetsleder Eirik Trengereid i Oppholdsavdelingen i UDI.

– UDI vurderer blant annet om søknaden er fremmet på rett måte, søkerens identitet, om underhold er sikret i de saker der det er et vilkår for tillatelse, samt relasjonen mellom søker og referanseperson.

– Hvor lang tid tar søknadsprosessen?

– Det varierer naturlig nok fra sak til sak, men vi behandler innkomne søknader så raskt som mulig, ut fra de ressursene vi har til rådighet, sier Trengereid.

Siden 2013 er den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i familiegjenforeningssaker nesten doblet, fra 162 til 283 dager i 2015. For enkelte grupper, for eksempel de som kommer fra Sudan, kan det fort gå over 18 måneder før søknaden er behandlet.

– Jeg vil gi noe tilbake

– Jeg ringer så ofte jeg kan, men ikke hver dag. Det orker jeg ikke. Det gjør for vondt å høre stemmene deres, sier Mohamed og åpner PCen. På skjermen viser han stolt frem bilder av barna. Datteren har begynt på skolen, og sønnen, som bare var to da han reiste, er i ferd med å bli en stor gutt.

– Det har ikke vært bra for meg å være så lenge uten familien. Det finnes ikke ord som kan beskrive hvor mye jeg savner dem, sier han og sukker på nytt.

Han sover lite, ofte bare tre timer hver natt. I Ringebu går dagene sakte. Tre dager i uken har han norskundervisning, men foreløpig går opplæringen dårlig, innrømmer han.

– Jeg sitter i klasserommet som en «donkey», et esel. Jeg har for mange problemer i hodet. Kroppen er til stede, men ikke tankene.

Mellom undervisningen forsøker han å finne småjobber på gårdene i området. Klippe gress eller male, og kanskje tjene noen hundrelapper som kan bringe ham litt nærmere målet om å samle familien.

Går det i orden, må han finne en kommune som vil bosette dem. Med det åpnes også mulighetene for en ordentlig jobb. Eller skole. Drømmen er å bli ingeniør, forteller han.

– Jeg vil stå på og jobbe. Et arabisk ordtak sier at man må gi litt tilbake av alt man har fått. Det er det jeg vil, og vise Norge at det ikke var feil å la meg få bli.