Hvordan er det å være prest og homofil i Norge? En kortdokumentar om tre prester i Lofoten som er åpne om sin legning.

Presteskapet

I Lofoten er nesten halvparten av prestene åpent homofile. For noen er det en stor sorg.

– Hallo? Haaallooo? Hei. Jeg lurte på én ting til.

For andre gang i dag står en eldre dame i døråpninga til sokneprest Kristine Sandmæls kontor.

– Har jeg fått riktig liste før valget? Er det to lister her også? De ser så like ut.

Også i Sør-Hålogaland bispedømme er det to lister før dette kirkevalget. I tillegg til den tradisjonelle fra Den norske kirke, har Åpen folkekirke sin egen.

De stiller til valg på at de vil ha likekjønnet ekteskap i norske kirker: At mann og mann og kvinne og kvinne skal kunne gifte seg med hverandre.

Anne-Marie Bergan, Kabelvåg

Anne-Marie Bergan er dypt religiøs.

Foto: John Inge Johansen / NRK

Sokneprest Sandmæl i Vågan er styremedlem i sistnevnte. Hun vil endre kirka. Andre mener det er en tragedie at situasjonen har blitt som den har blitt.

For både soknepresten og dypt religiøse Anne-Marie Bergan betyr dette valget mye. Nå er det bare dager igjen til de skal stemme. De elsker kirka, begge to, men står på helt motsatt side i synet på hvordan veien videre skal være.

Soknepresten forklarer at hun har gitt Bergan begge listene.

– Akkurat, svarer Bergan, før hun fortsetter: Da må jeg se nærmere på det jeg har fått i posten. For den lista jeg fikk hos deg, den vil jeg ikke ha.

Samtalen mellom presten og Bergan er over. De ender ofte slik. Enige blir de aldri.

– Ekteskapet er for mann og kvinne. Sånn har det alltid vært, og det er ingen forandring på det, sier Anne-Marie Bergan, før hun gyver løs på de drøye hundre meterne fra prestekontoret og hjem til huset sitt.

Kristine Sandmæl

Kristine Sandmæl, sokneprest i Vågan, Henningsvær og Gimsøy/Strauman.

Foto: Erlend Koppergård / NRK

Mange homofile prester søker seg til Lofoten

I Lofoten, en region med tett opp mot 25 000 innbyggere, er tre av de åtte prestene åpent homofile. Her er legning ikke avgjørende for om man får jobb eller ikke.

Slik er det ikke overalt.

– Bispedømmet vårt har over tid vært kjent som et sted for bred aksept av homofilt samliv. Det har nok gjort at mange har søkt seg hit, sier biskop i Sør-Hålogaland, Tor B. Jørgensen.

Han vedgår at det ikke betyr at alle er enige.

– Vi har absolutt folk hos oss som står for et konservativt syn. Det kan være slitsomme diskusjoner, men jeg mener at vi har klart å ha en åpen atmosfære, og at vi har respekt for hverandre. Toleransen er høy, sier biskopen til NRK.

– Det er problematisk

Prest Øivind Benestad i stiftelsen MorFarBarn sier han har forståelse for at noen godtar homofilt samliv, også kristne.

– Men det betyr ikke at kirken eller biskopene har mandat til å endre ekteskapet i sine grunnvoller ved å gjøre det kjønnsnøytralt. Det er et brudd på Guds vilje og på Bibelens entydige lære om ekteskapet, sier Benestad til NRK.

– Ekteskap mellom to av samme kjønn oppfyller ikke definisjonen av hva et ekteskap er, sier Benestad, som nå kjemper hardt for at likekjønnet teologi og vigsel i kirka ikke skal bli noe av.

– Hva mener dere om at Sør-Hålogaland bispedømme ansetter prester som er åpent homofile?

– Prester som lever i likekjønnede forhold bryter med Guds design for samliv og ekteskap, så vi synes det er problematisk, svarer han.

Prestene i Lofoten

«Hva gjør jeg her?»

Gaute Granlund hadde aldri vært på Røst i Lofoten før. Nå sto sørlendingen klar til å ta sats fra trappa på det lille Widerøe-flyet, for så å spurte inn til terminalen. Det var en tidlig torsdagsmorgen, og så mørkt som det bare kan bli på vinteren i Nord-Norge. Storm i kastene. Aldri i verden om hårvoksen ville overleve dette.

Granlund hadde allerede takka ja til jobb som prest på den lille øya, som teller om lag 600 innbyggere. Nå venta en langhelg for å se seg rundt. Alt han tenkte på var «hva gjør jeg her?».

Heldigvis tok det ikke lang tid før han fikk kjenne varmen fra husene. Han har aldri følt seg noe annet enn velkommen.

– Å jobbe her på Røst er noe av det sterkeste jeg har vært med på. Du møter mennesker i glede og i sorg, i de mest sårbare og store øyeblikkene.

For Granlund er det viktig å være åpen om at han er homofil, selv om han ikke «vifta med homoflagget på første gudstjeneste». Han snakker med blant andre konfirmantene sine om sin egen legning, det er viktig for ham at de skal møte mennesker som er homofile og lesbiske og forstå at det ikke er noe skummelt ved det.

– Og at det er greit å være kristen og homofil, sier Granlund.

Gaute Granlund

Gaute Granlund er sokneprest på Røst. Han er født med en muskellammelse, noe som gjør at han ser litt annerledes ut. – Det er en utfordring, vi vet jo at det homofile miljøet ofte er ganske overfladisk. Men det er noe jeg lever med, sier han.

Foto: Erlend Koppergård / NRK

Et ikke-tema

Akkurat den tanken har han brukt tid på å bli venn med. Da han som 15-åring forsto at han var homofil, tok skrekken tak i kroppen. Han kjente ingen andre homofile. Det var et ikke-tema på det kristne Sørlandet. Granlund venta lenge før tida var moden for å fortelle det til noen.

– Mange synes det er vanskelig å skulle være åpen, og det skjønner jeg. Det er jo en grunn til at jeg ventet i nesten ti år med å si det til familie og venner.

Han gruet seg. Heldigvis tok foreldrene det bra. Når faren nå stiller til menighetsrådsvalg, er han helt tydelig på at han er for likekjønnet vigsel. Kanskje radikalt på Sørlandet, desto mer rørende og kult for sønnen.

– Jeg tror Gud ser på oss mennesker og er utrolig skuffet over at vi prioriterer så feil. I steder for å fokusere på katastrofer og kriser og flyktninger som drukner i Middelhavet, så er vi veldig opptatte av hvem som elsker hvem, sier Granlund.

Ville bli den første åpne homofile presten

I Svolvær, ofte sett på som Lofotens «hovedstad», har Nils Jøran Riedl vært prest de siste to årene.

Han var ikke mer enn 12 år da biskopen i Bodø, under sin egen avskjedsgudstjeneste, fortalte den unge gutten at kallet var der. Køen av mennesker var lang da biskopen plutselig stoppa opp: «Du, Nils. Du skal bli prest, du. Og jeg skal passe på deg.»

– Og det var ikke sånn at jeg kom på det etter at biskopen snakka til meg, dette var noe jeg hadde tenkt på lenge. Spør man barn om hva de skal bli når de blir store, svarer de kanskje brannmann eller politimann. Jeg har alltid visst at jeg skulle bli prest. Den vissheten har vært sterk. Jeg skulle faktisk bli den første homofile presten som ikke levde i partnerskap, fordi det var synd.

Men veien «ut av skapet» og inn i prestekjole har ikke vært lett. Da han kom «ut» for familien, fikk han høre at det var bedre om han var død enn homofil. Men holdningene endra seg.

Selv også når det var jobber han stadig ikke fikk, da han ble sykemeldt et helt år fordi det ble for mye motbakke, selv da hadde Riedl også klokkertro på at kirka en dag ville endre seg.

– Enkelte ting bare vet man. Denne prosessen har egentlig gått raskere enn forventa. Og familien min har blitt så støttende og positive. Det gikk noen år før de var helt på plass, men nå er de godt til stede i livet mitt, sier han.

Prest Nils Jøran Riedl.

Nils Jøran Riedl er sokneprest i Svolvær og Strandlandet.

Foto: Erlend Koppergård / NRK

«Handler ikke om antall kirkebesøk»

Hvem skal få bestemme hvordan kirka skal være? De som kun møter opp til bryllup og begravelse, eller de som har brukt gudshusene aktivt i mange år?

– Og hvordan ser du for deg at vi skal måle det? Det er umulig.

Kroppsspråket til Riedl tilsier at han nærmest ikke skjønner spørsmålet. Å være kristen kan ikke måles i antall kirkebesøk, mener han.

– Hvis du velger å døpe barnet ditt i kirka, stå til konfirmasjon, gifte deg der og begrave dine kjære der, så er du medlem godt som noen. Det er slutt på den tida der man ble vurdert ut ifra hvor ofte man gikk på gudstjeneste.

Riedl prater fort. Mye. Bruker aldri lang tid før han svarer. Nei, han har aldri vært i tvil, verken på om han hører hjemme i kirka eller om han egentlig burde finne seg noe annet å gjøre. Til tross for at han blir forelska i mennesker av samme kjønn som han selv.

Prest i det stille

– Om vi tror på den samme guden? Ja, det tror jeg at vi gjør. Men jeg tror kanskje at jeg vektlegger andre sider ved den guden enn mine meningsmotstandere.

Sokneprest Kristine Sandmæl er akkurat ferdig med en begravelse. Vi står i Gimsøy kirke i Lofoten, kirka hvor Sandmæl for 17 år siden ble innsatt som prest.

Her i havgapet heter 45-åringen bare «Kristine prest». Etter mange år på leit etter hvem hun er og hva hun egentlig skal, har hun på mange måter kommet hjem. Det er her hun hører hjemme, sier hun.

I motsetning til sine kolleger, har Sandmæl aldri følt behov for å rope ut at hun er skeiv. Der Riedl i Svolvær har ropt høyt, har hun heller vært politiker i det stille, og jobbet opp mot fagforeninger. Hun er kirkepolitiker.

– Det er forskjellige måter å jobbe på, og jeg tror de to tingene sammen er en god synergi. Det viktigste nå er at det skal være plass til to syn i Den norske kirke. Det er en naturlig konsekvens av det kirkemøtet bestemte i 2007, nemlig at det er legitimt med to syn i Den norske kirke.

Kristine Sandmæl

«Om vi tror på den samme guden? Ja, det tror jeg at vi gjør. Men jeg tror kanskje at jeg vektlegger andre sider ved den guden enn mine meningsmotstandere.» Sokneprest Kristine Sandmæl

Foto: Erlend Koppergård / NRK

«Har ikke ord for det»

Tilbake til Kabelvåg, til gata som rommer både den liberale presten og den konservative kristne: 86 år gamle Anne-Marie Bergan har vært religiøs så lenge hun kan huske. At kirka har forandra seg såpass mye, går dypt inn på henne. Hun kaller det en tragedie. Kroppsspråket og den dirrende stemmen bare understreker alvoret.

Før var hun organistvikar og satt i menighetsrådet, nå har hun blitt passiv. I kirka går hun kun når det er begravelse, og knapt det. I flere år, mens et regnbueflagg hang i våpenhuset i kirka, holdt hun seg hjemme da også.

– Hvorfor skal de ha homoflagg i kirka? Jeg har ikke ord for det. Jeg har virkelig ikke ord for det.

Etter mye om og men ble regnbueflagget tatt ned. Da hadde det hengt i våpenhuset i Vågan kirke i over tre år. I Svolvær, drøye fem kilometer unna, henger flagget fremdeles i kirkas første rom.

– Og det skal det fortsette med, sier prest Nils Jøran Riedl.

Kirka er ikke det den en gang var.

Snart får vi vite hvordan den blir fremover.