Øver for harde livet

Pollsmoor Prison er et gammelt fengsel, liggende på østsiden av byens karakteristiske flate fjell, Table mountain, side ved side med vakre vingårder og naturparker. Dette ser man lite av fra innsiden av murene.

Vi slippes gjennom hovedporten med et nikk fra vakten etter et blikk på passeringsseddelen, parkerer og går mot lokalet Vardeteatret får bruke til prosjektet sitt «Help, I`m free». Til venstre ligger høysikkerhets-blokka. Der satt Nelson Mandela fra 1982 til 1988, før han ble overført til husarrest hvor han satt til 1990.

Mange både innenfor og utenfor murene snakker om de 25 årene som har gått siden da, og hvor lite som har skjedd.

– «Madiba» døde for tidlig, sier folk. Ting er som før, de med makten har bare en annen farge enn under apartheid, sier flere. Håpet de følte i 1990 begynner å slukne. Arbeidsledigheten er skyhøy, draps- og voldtektstallene det samme.

Fengselsceller og teatersal

Inn på høysikkerhetsområdet der Mandela satt får vi ikke komme. Vi svinger til høyre og møter nok en vakt ved en port, og slippes inn til område «Medium B». Vi skriver oss inn hos enda en vakt, og går inn gjennom en sprinkeldør som åpnes mot en mørk, smal korridor.

Kontrasten til utsiden av murene er enorm. Dette er en annen verden. Lydene slår i betongveggene, det er mye støy og dunkelt belyst. Man kan kjenne lukter som minner om en boksehall. Testosteron og adrenalin sitter i veggene.

Vakten loser oss ut og gjennom en luftegård hvor vi passerer fanger som hoier og slenger med leppa. Så kommer vi til den gamle hallen hvor de som skal slippes ut eller må møte i retten den dagen venter på å bli hentet i sprinkelceller. Her holder også teatergruppa til.

I hallen er det forholdsvis lyst i forhold til på brakkene hvor mange av de innsatte bor og tilbringer nesten hele døgnet. Der er vinduene dekket til med metallplater, for fangene ropte for mye til hverandre da de var åpne, mente ledelsen.

Dette er mer som en gammel lagerhall enn en teatersal, men den får duge.

– Big booty, big booty, big booty. Big booty – fem! Fem – tolv …

Lyden fra klappeleken slår i vegger og tak. 23 mennesker står i en sirkel. De klapper og beveger seg etter rytmen.

De unge guttene fra ungdomsavdelingen har blå kjeledresser med fengselets logo på, så de skal være lette å skille fra mennene. Mennene har oransje dresser, men skoene skiller seg ut. De fleste har fete sneakers i alle regnbuens farger. Det får gjengene inn. Annelie «Annie» Aasthuizen (35) og de andre kvinnene danser med i sine denimdresser. I sirkelen står også to teaterpedagoger og en sosionom fra Vardeteatret i Norge.

– Tolv – tre!

– Tre – to! …

– To, du er ute! Du var for sen! Du må sist i rekka, sier Big booty, og folk peker og ler.

Alle har hvert sitt nummer ettersom hvor i sirkelen man står. Big booty er den som styrer leken. Sier du ikke tallet ditt og en annens tall i det ditt blir ropt opp går du ut av rekka og blir sistemann. Alle som står etter den som går ut av rekka får dermed nytt nummer. Så det gjelder å henge med! Annie og venninnen Michelle hjelper hverandre med tellingen.

Det er Carmen (46) fra fjorårets gruppe som er Big booty. Hun er innom for å fortelle den nye gruppen om sine erfaringer.

– Jeg takker gud for at Norge velger å bruke penger på dette prosjektet, sier Carmen som forteller at hun soner fem år for underslag.

– Trodde jeg skulle dø her

Carmen trodde hun skulle dø i Pollsmoor.

– Alle må ha noe eller noen å lene seg på her. En person, dop eller sovemedisin. Dramagruppa reddet meg. Dette handler om så mye mer enn teater. Å få være ute av cella en stund og være i en trygg gruppe betyr alt. Vi ble sterkere, sier Carmen.

Hun feiret 46-årsdagen sin på scenen på Artscape, en av Cape Towns største scener, da teatergruppa i fjor satte opp sin forestilling «The Outsiders», for flere fullsatte hus.

– Ungene mine var der, alle sang og de hadde plakater med «We love you» på. Sønnen min fortalte at han hadde valgt å ta drama som fag på skolen etter å ha blitt inspirert av meg. Det er det største jeg har opplevd, sier hun.

Carmen ønsker å bruke det hun har lært i prosjektet til å hjelpe ungdom som sliter når hun kommer ut.

– Målet for prosjektet «Help I`m Free» er å bruke teater som verktøy i rehabiliteringsprosessen. Gjennom lek og grunnleggende teatertrening utvikler deltakerne nye ferdigheter og ser muligheter slik at de bedre kan takle livet etter soning. Vi ønsker å reintegrere de innsatte i samfunnet og motivere dem til å bli ansvarlige borgere, rollemodeller og mentorer i sine lokalsamfunn, forklarer sosialarbeider Ingrid Lingelem (26).

– Prosjektet gir også de innsatte rom for å reflektere over sitt eget liv og framtiden. Det gjør at de blir mer bevisst over at de valgene de tar kan få både positive og negative konsekvenser, forteller hun videre.

Mange bor på store celler med over 90 personer som bare deler en do og dusj. Å få delta i en gruppe som foregår utenfor cellene noen ganger i uka betyr mye for folk. På de få enecellene som finnes i Pollsmoor bor det tre personer. To i køyeseng, den sist ankomne må ligge på gulvet.

Fengslet er bygget for 3500 innsatte, men huser nå rundt 7000. Pollsmoor er beryktet langt utover landegrensene for gjengene sine og det tøffe miljøet.

Det er nedslitt, trangt og beinhardt. Historiene vi får høre om hvordan gjengene styrer her inne er så brutale at det er vanskelig å fatte hvordan folk holder ut.

Ute på prøve

David Manuel (36) kom seg gjennom soningen. De innsatte følges opp også når de har forlatt fengselet, og vil møter David og andre tidligere deltagere i «Help, I`m free» i Nicros lokaler litt i utkanten av sentrum for en oppfølgingssamtale. Nicro er en organisasjon som støtter innsatte under og etter soning, og samarbeider med Vardeteatret, og Fredskorpset som er de som finansierer prosjektet, om teaterprosjektet. Vi hilser med «The African handshake». Et grep for å hilse, et for respekt og et for kjærlighet.

– Det siste gjør at gutta ikke får denne hilsenen av meg, gliser han.

David vil bli skuespiller, men jobber også på kaia. Han sliter med å få fast jobb.

– Man må kjenne de rette folka. Alt handler om det i dette landet. Jeg kan alt som trengs, men slipper ikke til, sier han frustrert.

David er fortsatt ute på prøve. Han forteller om problemene han har med jobb og bolig. Han er redd han ikke skal klare å oppfylle kravene de som er ute på prøve har, og måtte inn å sone resten av dommen. Sosialarbeider Ingrid gir han råd.

– Ring tilsynsføreren din og forklar situasjonen, sier hun. De er der for å hjelpe deg. David vil helst at Ingrid skal ringe, han er engstelig. Det er bare noen måneder igjen før han kan være en fri mann.

Ingrid har hatt med grillet kylling og hjemmelagde fløtegratinerte poteter. Alle spiser og snakker om hvordan det står til. Så ringer telefonen til Ingrid. Hun går ut og prater i et naborom. Gutta forteller om hvor stort det var å stå på scenen i Artscape imens, og hvor mye det ville bety for dem å få drive med noe drama- eller musikkrelatert i framtiden, enten som jobb eller ved siden av. Ingrid kommer inn igjen. Hun smiler.

– David, jeg har noen gode nyheter til deg!

– Åh, jeg kan trenge noen gode nyheter, sier David. Den bekymrede minen han har hatt siden han dukket opp på møtet begynner og mykes opp.

– Telefonen gjaldt en audition, sier Ingrid. Det skal lages en film om Pollsmoor Prison og de vil ha deg inn å prøvespille for en hovedrolle, forteller hun.

– Hæ?! Er det sant? Wooohooo! Davids furende fjes sprekker opp i et digert smil.

– Når? Hvor? Det er akkurat det jeg trenger!

Følges opp etter soning

– For at innsatte skal få søke om tidlig løslatelse må de ha bestått en del kurs, som sinnemestring. Det er viktig at dette er en del av programmet til Vardeteatret så de får gjennomført det de trenger raskt for å få godkjent søknadene sine om tidlig løslatelse. Vi bistår med dette, forteller sosionom Kelly-Ann Wittaker i Nicro.

De følger opp David og de andre deltakerne i prosjektet sammen med de ansatte i Vardeteatret året etter at de er sluppet ut. De gir dem støtte og råd når hverdagen treffer og de kanskje sliter med å få jobb. Da er det lett å ramle tilbake i gamle spor om ikke man har noen å støtte seg til.

– Det er et problem at vi ikke har noen penger å gi deltagerne, men sånn er det i Sør-Afrika. Det er ingen trygdemidler å gi til alle dem som slipper ut av fengslet hvert år, sier hun.

Rundt 25000 slipper ut hvert år, om lag like mange settes inn. Å komme på utsiden av murene gir en friheten tilbake, men også andre bekymringer man ikke har på innsiden, som 25 prosent arbeidsledighet.

– Suksesshistoriene er stort sett blant dem som har noen til å støtte seg. Derfor settes de fleste i Sør-Afrika i et fengsel nær familie så det er mulig å få besøk fra dem. «Help, I`m free»-prosjektet er bra fordi deltagerne får en mulighet til å utvikle seg selv, men selve jobben må de gjøre selv. Vi kan bare støtte, sier hun.

Drømmen om framtiden

Tilbake på innsiden av murene i Pollsmoor trommer regnet på blikktaket og gir absurde assosiasjoner til campingferie. Teaterinstruktør Eirik Skarsbø (36) sier det er tid for at noen skal presentere profilen sin. Alle henter smale benker som står inne i ventecellene langs den ene veggen av lokalet, og steller dem i en ring. De setter seg. Annie og Michelle klenger og klemmer på hverandre. De ser litt nervøse ut.

Eirik ber noen om melde seg for å presentere profilen sin. Profilene har de skrevet opp på store ark, hvor de har tegnet og limt på bilder. De er laget for å fortelle de andre i gruppa hvem de var, er, og hvem de vil bli. Det gir også trening i å snakke for en forsamling. Å snakke om noe personlig er tøft.

Zakier «Zavier» Taliep (22) har reist seg. Han vil begynne. Han peker på arket og begynner å lese opp.

– Nei, vent litt, instruerer Eirik.

Han tar Zavier til side. De snakker lavt sammen.

– Du må begynne med å få oppmerksomheten til publikummet ditt. Stå trygt og ta plass i rommet, så vil du nå fram med budskapet ditt, sier Eirik til Zavier.

Zavier begynner på nytt. Han steller seg opp foran forsamlingen og får oppmerksomheten deres.

– Hei, jeg skal presentere meg selv …

Han forteller om fortiden, nåtiden og drømmen sin om framtiden. Så er det oppfølgingsspørsmål.

– Hva gjør at du tror du kan forandre deg denne gangen? Hva vil du bli? Hvordan skal du få det til?

Det er ikke lette spørsmål de stiller hverandre i gruppa. Zavier vrir på seg og svarer som best han kan.

– Jeg er klar for å forandre meg nå. Jeg har fått trua på at jeg kan klare det, gjennom å få være med her, sier han og slår opp det tannløse smilet.

Mange av de innsatte har trukket ut fortennene sine. Det er en gjenggreie. Det er mye gjengreferanser her. Egne tegnspråktegn, hilsener, tatoveringer. Spørsmålsrunden er over, de klapper. Zavier smiler og bukker, veldig stolt og litt sjenert.

Zavier er 22 år. Han soner for dop, men han forteller om mye annet han har gjort også. Menneskeliv betydde ikke så mye. Han er med i en gjeng i fengslet. Men han vil forandre seg.

– Alt jeg ønsker meg er bare å finne en god kone og få meg en jobb, sier han.

Zavier vokste opp med familien sin i Manenberg i Cape Town. En township som ble opprettet av apartheidregjeringen i 1966 og fargede familier med lav inntekt ble tvangsflyttet dit. Rundt 70.000 mennesker bor der i dag. Det er mange fargede i Cape Town. Fargede er de som hverken er sorte eller hvite, men kanskje en blanding.

– Nabolaget mitt var fullt av gangstere. Jeg ville ikke være utenfor. Jeg tok dop og gjorde grusomme ting. Men jeg føler jeg har forandret meg. Jeg har familien min, de besøker meg. Og neste år slipper jeg ut. Jeg vil bli skuespiller og jeg vil synge, sier Zavier.

«One nation»

På den ene endeveggen i hallen med ventecellene er det malt et stort bilde av Mandela. Han holder armene ut og har en forsamling barn rundt seg i alle regnbuens farger. Over bildet står det «One nation». Men det går ikke en dag i Sør-Afrika, hverken på utsiden eller innsiden av fengselsmurene, uten at man hører om raser og hvordan folk fortsatt forskjellsbehandles. Landet sliter med store utfordringer.

Penger og makt er svært skjevt fordelt og gjør Sør-Afrika til et av landene i verden med størst ulikhet, viser tall hos Globalis. Økonomisk og politisk makt er i hendene på en liten gruppe mennesker. Samtidig sliter landet også med en ekstremt høy arbeidsledighet og en stor andel av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.

I Pollsmoor er gruppen fargede stor, altså de som hverken er sorte eller hvite. Det er ikke typisk ellers i Sør-Afrika. I 2012 var gjennomsnittet i sørafrikanske fengsler 79 prosent sorte, 9,6 prosent hvite, 8,9 prosent fargede og 2,5 prosent av indisk opphav, totalt i alle fengslene. Det er omtrent som sammensetningen er i folket for øvrig.

Kriminaliteten er høy. Prisonstudies.org som har oversikt over antall fengslede i hele verden plasserer Sør-Afrika på 34. plass i verden over prosentvis størst andel fengslede. Om lag 157.000 mennesker sitter nå inne i sørafrikanske fengsler, og svært mange har ingen jobb å gå til når de slippes ut. Sørafrikanske «Mail & Guardian» skrev i juli 2014 at landets arbeidsledighetsprosent sprenger rekordbøkene.

Hele 25,5 prosent av befolkningen i arbeidsdyktig alder var da arbeidsledige.

– Det er så mye drama!

De innsatte sitter fortsatt i sirkelen. Eirik sier det er tid for at en til viser fram profilen sin. Annie biter seg i leppa og reiser seg opp. Beina skjelver, hun gruer seg, men hun vil.

Annelie «Annie» Aasthuizen (35) har kjent sørafrikas tøffe realiteter på kroppen. Tall fra Medical Research Council viser at mer enn 25 prosent av alle menn har voldtatt. I løpet av livet blir hver sjette kvinne voldtatt, mange mens de fortsatt er barn eller unge. Svært få blir dømt for overgrepene. Annie begynte å dope seg for å glemme alt det vonde.

– Jeg trengte stadig mer dop for å glemme, sier hun.

Hun viser fram et arr på venstrearmen. Det strekker seg fra undersiden av det lyse håndleddet og minst ti cm oppover underarmen.

– En annen gang tok jeg masse piller og drakk minst en flaske sprit, og prøvde å kjøre av en bro. Men jeg klarte det ikke da heller. Bilen ble vraket, men jeg krøp ut av den med småskrammer. Da skjønte jeg at han der oppe har andre planer for meg, og at min tid ikke var over, forteller hun, og peker opp mens hun nikker smilende i samme retningen.

Hun er veldig takknemlig for å ha fått en plass i prosjektet.

– Her kan jeg være meg selv. En pause. Man glemmer at man er i fengsel en liten stund. På cella må man spille en rolle hele tiden. Det er så mye drama. Folk stjeler fra hverandre og beskylder andre. Det er mye vold. Her får jeg energi til å takle alt det som skjer på cella, sier Annie.

– Den verste straffen ved å være i fengsel er å være uten mine kjære. Jeg har en liten datter. Et mirakel. Legene trodde aldri jeg skulle få barn etter det som skjedde meg. Hun var bare tre måneder da jeg ble satt inn så jeg håper hun glemmer alt dette senere siden jeg slipper ut når hun er to år. Da er det aldri mer fengsel på meg. Å være her inne uten familien, uten noen trygghet, det er forferdelig. Men å få være med i dette prosjektet, det hjelper meg, forteller hun videre.

Annie vil bli kokk igjen. Hun elsket å jobbe med mat tidligere, før alt skar seg. Signaturretten hennes er pasta. Hun vil starte en kjede så rettene hennes kan spises over alt.

– Hvorfor ha små drømmer, når man kan drømme stort, sier hun og smiler mens hun fikler med hestehalen sin.

The Numbergangs

Staten har lite penger, det er få jobber og lite velferdshjelp å få. Men i en gjeng kan man få trygghet. Brødre som passer på en, både på utsiden og innsiden av fengselsmurene.

Flere steder på de skitne gule veggene i øvingshallen er det tagget gjenglogoer. Nummer 26, 27 og 28. Det er gjengene i Pollsmoor. Hvilken gjeng du blir tatt opp i bestemmer noen høyre opp i hierarkiet. Ikke er det lett å velge å stå utenfor heller, fortelles det.

Voldtekter, vold og drap skjer stadig. Det er gjengene som styrer mye av fengslet. Man får tildelt en rolle. Kone eller soldat. Opptaksprøven er ofte å knivstikke noen, gjerne en fangevokter. En av gjengene styrer vaskeriet, en annen kjøkkenet. Kjøkkenet har makten, der kan man få inn det meste. Fengslet er fullt av dop, sies det.

Det skal tas gruppebilde av dramagjengen.

Noen av mennene, og særlig de unge viser gjengtegnene sine mot fotografen.

– Ingen fingre! Roper fengselsvokteren som skal ta bildet.

De ler og viser peace-tegn eller griper en av jentene for å tøyse litt i stedet. Gjengene rivaliserer, men de samarbeider også. Og når de er på dramatrening ser ikke nummergjengene ut til å spille annen rolle enn at de hilser sine egne hilsener og at man ser tatoveringene deres.

Her samarbeider de. De forteller sine innerste hemmeligheter til hverandre, både vonde minner og sine største drømmer. Det er tårer og latter. Det er frustrasjon over dansetrinn som er vanskelige og det er glede over å prestere.

Gladmelding

Noen dager etter at David har vært på audition tikker det inn en melding på mobiltelefonen. Den er fra sosionom Ingrid.

– David fikk rollen! Filmen kommer på kino i 2016!