Offeret vi glemte

«En mann med utenlandsk opprinnelse, trolig fra Midtøsten» var opplysningene som gikk ut fra politiet om den avdøde, like etter bussulykken som rystet mange Oslo-boere 15. desember i fjor.

Vitner kunne heller ikke fortelle mye om ham. Alt gikk så fort. Ifølge én hadde han på seg en lys dongeribukse, en tynn jakke og befant seg like ved juletresalget på Carl Berner da bussen traff ham.

– Sånn som jeg så det, var det folk som forsøkte å hjelpe ham med en gang, og jeg tror ingen kunne gjort noe annerledes, forteller et vitne til NRK.

Dagen etter sto et gravlys i det våte løvet. Et blomsterhav er et kjent syn etter en dødsulykke, men kanskje vanligere når den rammer noen vi kjenner.

Hva han gjorde på Carl Berner, hvor han var på vei hen, er det ingen som vet. Hadde han bare gått litt fortere, litt saktere, kunne bussen muligens sneiet ham. Ambulansepersonell startet livredning, men ifølge obduksjonsrapporten døde Javid momentant da 31-bussen kjørte over ham.

Meldingen om at Javid var død, kom raskt fram til familien som bor i Pakistan gjennom bekjente i Oslo, og de ønsket å få Javid hjem i kiste så fort som mulig.

På dette tidspunktet visste ikke familien at Javid kom til å bli liggende på et kjølelager i Oslo i 47 dager, før kisten kunne sendes hjem.

• Se video nederst i saken.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Norsk-afghanerne Almar Said Hussain og hans kone Malalay hadde truffet Javid ved et par anledninger før han døde.

– Ja, fortell historien til Javid, han hadde et så godt hjerte, sier Malalay til NRK.

Familien bor på Skedsmo utenfor Oslo og inviterte Javid hjem på middag bare en ukes tid før ulykken.

– Jeg husker datteren min på ti år spurte hvorfor jeg laget middag til denne fremmede gutten. Jeg svarte at han sikkert savner sin mors mat, forteller Malalay.

Uken etter var han død. Datteren spurte om gutten skulle komme og spise middag der snart. Malalay svarte at han aldri kom til å smake mammas mat igjen.

Javid ble revet bort i et land der nesten ingen visste hvem han var. De som rakk å bli kjent med ham på de tre månedene han var i Norge, kan telles på én hånd.

Med Schengenvisum kom Javid til Norge fra Ungarn for å søke lykken og gjøre tilværelsen for familien hans, som nå bor i Peshawar i Pakistan, litt enklere.

Ifølge bekjente bodde han trolig sammen med tre andre i Oslo og søkte etter arbeid. Dette gikk ikke etter planen. Han fikk ikke jobb, og Javid bestemte seg for å gi opp Norge. Han bestilte flybillett med Norwegian tilbake til Ungarn. Flyet skulle gå 31. desember, bare seksten dager etter ulykken.

Skype-forbindelsen skurrer, men brødrene til Javid er tilstedeværende når de forteller om broren de savner. I dialogen er det mange pauser, mange sukk.

– Hvordan jeg vil beskrive broren min? Javid var snill. Han hadde høy moral. Han hadde mange drømmer, men dessverre kunne han ikke oppfylle dem, sier eldstebror Bakthyar Ahmed til NRK over Skype fra Kabul.

Når NRK snakker med brødrene er det kun 24 timer til de skal hente sin bror i kiste på flyplassen i Kabul. De har reist med bil fra Pakistan.

I 1998 flyktet Javid og familien til Pakistan fra talibanregimet. Kort tid før dette, da Javid var liten gutt, mistet han faren sin i en trafikkulykke. Familien har siden levd i alvorlig fattigdom.

Etter noen år i Peshawar i Pakistan begynte Javid å jobbe som sykkelmekanikerlærling på et verksted, men planen var aldri å bli værende. Målet var å reise til Europa for å tjene penger til den trengende familien og hjelpe moren som hadde blitt syk.

I søskenflokken er Javid den mellomste. Han har fire brødre og en søster. Brødrene jobber nå som fruktselgere, men får det ikke til å gå rundt. Før Javids avreise til Europa pantsatte familien alt de eide for å kunne betale for reisen hans. Gjelden skulle betales tilbake ved at Javid jobbet i Norge.

– Vi har ikke sett glede i hjemmet siden han dro, sier Bakthyar.

Javid snakket varmt om Norge da han ringte hjem. Han beroliget familien – fortalte at han trodde ting kom til å ordne seg.

For dem.

Han var håpefull.

– Han ringte og lovet familien at vi snart ville komme ut av mørket, forteller eldstebroren.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Det måtte ta lang tid før kisten ble fraktet til Gardermoen for avreise til Kabul. Først nå får familien muligheten til å gi ham en verdig avskjed.

Samtidig får politiet i Oslo spørsmål om hvorfor det tok så lang tid å identifisere Javid Saleh. Vennene hans i Norge har jo bekreftet gang på gang at det var nettopp ham, Javid, som døde i ulykken.

«Se her. Her er familien hans, her er bilder av ham fra Afghanistan og Pakistan».

Vennene i Oslo gir det de har av opplysninger, dokumenter og kontaktinformasjon til politiet. Det haster. En muslim må begraves så fort som mulig.

Men politiet må krysse av alle sjekkpunktene på lista før de kan sende ham avgårde. DNA-match. Dobbeltsjekke, fylle ut skjemaer. Tidkrevende.

Det var byråkratiet som skulle sinke kisten.

– Politiet skal alltid være hundre prosent sikre og da er det rutiner politiet må følge for å sikre ID. Derfor kan dette ta noe tid, sier Knut Nysæther ved trafikkseksjonen i Oslopolitiet til NRK.

Almar Said Hussain og hans kone Malalay sier de forsøkte å framskynde prosessen med å få identifisert Javid. De ringte, sendte påminnelser om at en familie ventet.

Ifølge dem, dro brødrene på eget initiativ til den norske ambassaden i Islamabad i Pakistan, for å avlegge DNA-test. Prøven ble kort tid senere sendt med kurerpost fra Pakistan, analysert ved Folkehelseinstituttet sammen med DNA-profilen til Javid.

«Svar ventes fortløpende», skrev politiet i en e-post til Almar Said Hussain i Oslo den 14. januar.

– Politiet må ha rettsgenetiske funn som samstemmer med opplysningene vi får inn, også av venner, kjente og familie. Det er i henhold til instruksverket til politiet. Det er ikke bare for politiet å anta hvem han er, sier Nysæther.

Først 24. januar klokken 15.40, 41 dager etter dødsfallet, blir Javid Salehs identitet endelig bekreftet.

Mens man venter på at enda flere skjemaer skal fylles ut, ligger Javids døde kropp fortsatt på et kjølerom i 4 grader celsius ved Folkehelseinstituttet.

I kjøleskapstemperaturen, og over så lang tid, starter kroppen nedbrytningsprosessen.

Når bekjente skal ta farvel med ham ved moskeen på Furuset før kistens avreise til Kabul, blir de frarådet på det sterkeste å åpne kisten. Begravelsesbyrået fikk beskjed fra rettsmedisinsk om å ikke vaske ham på grunn av tilstanden kroppen er i.

En muslim skal vaskes etter døden, en renselsesprosess som muslimer gjør før bønn, før den avdøde svøpes i hvite lakener.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Det er ikke rettferdig at kroppen hans har vært i Norge så lenge. Det handler ikke om at vi er muslimer, det handler om menneskeverd, sier eldstebror.

– Norge er verdens beste land å bo i, men så klarer de ikke å ta vare på en død kropp?

En av Javids fettere oversetter hva broren Ahmadyar sier over Skype.

– I morgen kommer kisten med Javid til Kabul Internasjonale flyplass. Vi skal ta imot ham der, sier Ahmadyar.

– Hver dag har vi ventet, det har vært en pine, forteller han.

Han sier moren kommer til å ta det tungt. Hun har et dårlig hjerte og brødrene har ennå ikke fortalt henne at sønnen er død. De vil vente til i morgen.

– Det kommer til å bli vanskelig, sier Ahmadyar.

29. januar bekrefter den afghanske ambassaden i Oslo at kisten med Javid er på vei til Kabul med fly. Ambassadekvinnen understreker at dette er en sensitiv sak.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kisten kommer fram i Kabul 30. januar 2014 i 09.30-tiden lokal tid. De som står på flyplassen for å ta imot ham har ventet alt for lenge.

Kroppen til Javid har reist 5014 kilometer med fly.

I et videoopptak fra mottakelsen, som fetter Rafiq har sendt på epost til Norge, ser vi en familie som løfter kisten inn i en bil. Han må begraves veldig snart.

– Det har vært en veldig tung dag, sier Javids fetter Rafiq på telefon til NRK.

Javids kropp skal begraves i hjembyen Jalalabad i Afghanistan. Begravelsesseremonien skal gå over tre dager, mange slektninger er ventet å komme.

Anbefalingen fra norske myndigheter om å ikke åpne kisten, betyr lite nå. De har ikke sett broren sin på fire år.

De vil se ham. I dag. Kvinnene får ikke lov.

– Dette er vår sjanse til å se ham en siste gang.

Det de så, vil vi ikke vite.

– Han var ikke seg selv lenger, forteller eldstebroren.

Javid elsket sporten som spilles med en liten hard lærball og et balltre.

Og han likte fotball. Var rask til beins.

Den dagen han gikk til fots i Oslo, da temperaturen var litt over frysepunktet, vet ingen hva han tenkte på. Kanskje han planla reisen tilbake til Ungarn.

For de fleste av oss andre var det julestri.

(Det er gjort endringer i denne artkkelen).