Hopp til innhold

Når navlestrengen aldri kuttes

Noe har endret seg i norske familier. Hvorfor vil så mange unge henge med foreldrene sine?

Det lukter vafler og nyklippet gress på Gressvik utenfor Fredrikstad denne sommerdagen. Latter og Østfold-L-er velter ut av familien på terrassen. Men under overflaten er det noe som ulmer.

– Jeg er spent, sier firebarnsmoren Anne-Grete Jørgensen.

Nå skal det skje. Hun har ikke lyst, men setter likevel bagen i bilen. Ikke engang 25 grader og sol hjelper på humøret.

Hun skal verken inn til soning eller få fjernet en nyre. For første gang skal Anne-Grete (52) og ektemannen Trond (50) reise på sommerferie sammen, bare de to, uten de fire barna.

Selv om barna i familien er voksne, har de reist på sommerferie med mamma og pappa hvert eneste år.

Sammen hopper de på trampolinen i hagen, har spillkvelder og familiechat på Facebook.

Foreldre, fire barn, to av barnas utkårede og et barnebarn er samlet før de skal reise hver til sitt. Den tradisjonelle feriereisen med hele gjengen er avblåst.

Anne-Grete kjenner hun er urolig. Hun legger strikketøyet i bilen. Trond lukker bagasjedøra og fester to sykler bakpå. Begge syklene er hans, han planlegger å trene til Birkebeinerrittet.

Ekteparet skal på hytta på fjellet. Anne-Grete er redd hun vil kjede seg uten barna som lager liv og røre. Trond blir fort rastløs. Vanligvis får han med seg barna på utflukter når Anne-Grete heller vil ta det med ro. Han tror det kan bli stusslig å gå tur alene.

– Vi er veldig forskjellige, sier Anne-Grete med et forsiktig smil.

Avstanden har krympet

Fredrikstad-familien minner mer om en vennegjeng enn foreldre og barn. Nettopp dette har blitt mer vanlig, for den norske kjernefamilien er i endring. Avstanden mellom foreldre og ungdom er mindre nå, enn da foreldregenerasjonen var unge.

I tillegg har andelen hjem med voksne barn gått litt opp de siste årene, ifølge SSB. Barna Anette (24) og Knut Jørgen (19) bor hjemme og er dermed en del av statistikken.

Carina (31) og Ole Andreas (28), fra det første ekteskapet til Anne-Grete, bor en kort kjøretur unna.

24-åringen Anette og 19-åringen Knut Jørgen skal være hjemme mens foreldrene er på hytta. Men mor Anne-Grete er ikke bekymret for alene-hjemme-festen barna skal holde. Opp gjennom har det vært lite tull med de fire barna, ingen av dem hadde et utpreget ungdomsopprør.

Og de er langt ifra den eneste familien der foreldre og barn i nærmest voksen alder har smeltet sammen til en uadskillelig masse.

– Unge har blitt mindre opprørske. Det fører til at generasjonskløfta mellom voksne og ungdom blir borte, sier sosialantropolog Viggo Vestel.

Han mener opprøret er viktig for at ungdom skal frigjøre seg fra foreldrene.

Det er lite generasjonskløft å spore hjemme hos Fredrikstad-familien. Her har foreldrene vannkrig sammen med barna.

Men hvor bra er det å henge med foreldrene, når barna selv er voksne?

Vingårder og bading med elefanter

Pappa og bonuspappa Trond planlegger, bestiller, inviterer og delvis betaler ferien. Det går hett for seg i familiechatten på Facebook når Trond får ideer til nye reisemål.

Inne er veggene dekorert med bilder av barna. Tannløse babyer som gliser og mutte tenåringer med strekmunn henger side om side. Anne-Grete har laget fotoalbum fra hver eneste tur familien har vært på.

Familien mimrer tilbake til feriene de har vært på sammen.

Den gangen Trond ble lurt til å kjøpe en haug med orientalske tepper i Tunisia, vingården de bodde på i Alsace i Frankrike og bading med elefanter i Thailand.

Én gang reiste Trond og Anne-Grete på helgetur til Amsterdam, uten å invitere barna.

– Jeg ble dypt fornærmet, sier Anette.

Anne-Grete klemmer barnebarnet ekstra hardt, nå er det to uker til hun ser ham igjen.

Trives med å bo hjemme

Det er som om barna og foreldrene i familien aldri skilte lag. Nærheten og kontakten fortsatte inn i barnas voksne alder. Dette har blitt mer vanlig, ifølge Ungdata, som tar tempen på unge mellom 13 og 19 år i Norge.

Slik har det ikke alltid vært. Anne-Grete giftet seg da hun var 19 år, og som 21-åring ble hun mor for første gang. Selv om hun har et nært forhold til sin mor, var det aldri snakk om å reise på ferier sammen, eller å bo hjemme i voksen alder.

For barna hennes er det motsatt. Verken Anette (24) eller Knut Jørgen (19) har planer om å flytte ut med det første eller andre.

Knut Jørgen er lærling i et møbelsnekkerselskap og synes det er topp å bo hjemme.

Anette bodde på hybel i Halden og i Oslo i studietiden.

– Men jeg dro jo stort sett hjem i helgene, ler hun.

For halvannet år siden flyttet hun tilbake på barnerommet. For tiden jobber hun i barnehage og søker jobber innen IT-design. Drømmen er en jobb i nærheten av resten av familien.

Anette har ikke hastverk med å flytte hjemmefra og sparer penger til egen bolig. Hun og moren går gjerne på kafé sammen i helgene.

Barna i Fredrikstad-familien er langt fra de eneste som er fornøyde med egne foreldre. Hele 85 prosent av unge svarer at de er litt, eller svært fornøyde med egne foreldre, ifølge Ungdata. Det er 5 prosentpoeng flere enn for åtte år siden, da dette ble målt for første gang.

Hva er det som skjer?

Foreldre har full oversikt

Anne-Grete og Trond stilte opp på dugnader og kjørte barna til trening. De hjalp til med skolearbeid. Noen ganger hentet de fra fest midt på natten.

Og som Anne-Grete og Trond har norske foreldre god oversikt over hva barna gjør: Hele 95 prosent oppgir at foreldrene vet hvor de er og hvem de er sammen med, ifølge Ungdata.

Foreldre er tett på barna sine. Den nære kontakten oppstår naturlig mellom, skole, brente fiskepinner, leting etter svette fotballsko og trening. Foreldrene vet hva barna gjør på skolen, hvem de er sammen med og kan småprate med dem hele veien til og fra trening.

Det kalles «intensive parenting», altså intensivt foreldreskap. Begrepet dukket opp i USA og Storbritannia. Det vil si at foreldre legger ned en betydelig mengde energi, tid og penger i barna sine. Fenomenet har de siste årene kommet snikende til Norge og resten av Skandinavia.

Foreldrene involverer seg gjerne i alle aspekter av barnets liv. Det gjelder å pøse på med fritidsaktiviteter de kan følge barna til. På «fritiden» bør man leke med barna og helst snakke om følelsene deres.

Det er verken foreldrene eller barna som er den egentlige årsaken til endringene i familielivet. Det er samfunnet rundt familiene som har endret seg.

– Slipp barna fri

I etterkrigstiden hadde Norge en sterk velferdsstat hvor fellesskapet var viktig. Ute i gata vrimlet det av barn i ulik alder. De lekte, herja, krangla og slåss. Det var her oppdragelsen skjedde.

Historiker Ellen Schrumpf peker på at barna hadde mye frihet utenfor foreldrenes kontroll. Mye av det å bli voksen, foregikk innenfor barne- og ungdomskulturen.

Men la oss ikke dvele ved 50-og 60-tallets nostalgi. Den store endringen skjedde på 80-tallet. Da ble markedet styrende, konkurransen økte og prestasjoner ble viktigere.

På 90-tallet ble det flere tester i skolen. Foreldrene måtte sette inn støtet for at barna skulle klare å henge med i svingene.

– Barna settes i sentrum for familiens oppmerksomhet. De skal realisere familiens ambisjoner. Det blir viktig å hevde seg på arbeidsmarkedet, i kulturen og i idretten, sier Schrumpf.

Foreldrene må hjelpe barna mer på skolen, følge eller kjøre til fritidsaktiviteter og vennegrupper.

Og akkurat som hos Fredrikstad-familien fortsetter den tette kontakten, selv om barna blir voksne.

– Den fortsetter inn i 20-årene. Involveringen bli mest tydelig når barna kommer opp i ungdomsalder. Det er da de skal frigjøre seg fra foreldrene. Men når foreldrene bør holde seg unna, gjør de det motsatte. Det er en dramatisk endring.

Schrumpf mener foreldrene stiller opp i beste mening. Men at de gjør dem en bjørnetjeneste, de burde heller gi barna mer frihet.

– Men hva er egentlig så ille med å være der for barna?
– Vi risikerer å få generasjoner med 20-åringer som ikke kan stå på egne bein, sier Schrumpf.

Striregn og hoste

Anne-Grete og Trond er fremme på hytta. Anne-Grete kvier seg for å bli dratt med på toppturer til fjells. Knærne er ikke hva de engang var, og hun er ruskete i halsen.

De legger seg i håp om at formen til Anne-Grete skal bli bedre. Hytta med ni soveplasser kjennes stor ut for bare de to. Nå er de er her alene, og Anne-Grete hoster seg gjennom natten.

Trond hadde leid hytta i håp om at hele storfamilien skulle bli med opp, men på grunn av koronarestriksjonene klarte de ikke å planlegge en felles ferie i år.

Dagen etter er formen til Anne-Grete enda verre, og hun inntar sofaen med halstabletter, smertestillende og strikketøy.

Trond ser ut av vinduet. Det striregner.

Sykkelstiene han skulle trene i blir til gjørme. Han sjekker værmeldingen og ser at sola skinner i sommerbyen Fredrikstad.

På hytta ser det mørkt ut.

– Dette gidder jeg ikke, tenker han.

Han bestemmer seg for å avbryte ferien og reise hjem til solskinn og barna.

Greier Anne-Grete å stanse ham?

Barna blir trygge av tette bånd

Tankene til Anne-Grete går til barna. Hun hadde lovet dem huset for seg selv.

– Kan båndene mellom foreldre og barn bli for tette?
– Vi er gode venner. Men vi setter også klare grenser. Det må være et skille mellom foreldre og barn, sier Anne-Grete.

Hun er stolt av alle barna som har tatt utdanning og er i jobb. To av barna har kjøpt seg bolig med samboer eller ektemann. Det viser at barna er selvstendige, mener Anne-Grete, som ikke ser noe galt i å bo hjemme for å spare penger til bolig.

Anne-Grete får støtte fra Helene Aarseth, som forsker på familielivet.

Aarseth peker på at det er store forskjeller mellom Norge og USA når det gjelder den nye foreldrestilen, «intensive parenting».

– I Norge er man mer opptatt av å dyrke barnets selvfølelse og gjøre barnet robust. Her er det sett på som viktigere at barnet skal finne seg selv. Det handler ikke så mye om at de skal prestere og få gode karakterer, sier Aarseth.

Hun har dermed vanskelig for å se at dagens tette bånd mellom foreldre og barn først og fremst er negativt.

– Det blir sett på som at jo tettere bånd, jo mer hjelpeløse blir barna. Jeg tror det er motsatt. De blir tryggere når de beveger seg ute i verden, ved å ha et sterkt ankerfeste i foreldrene, sier Aarseth.

Er familieferiene over?

Trond går seg en lang tur i fjellet og sola titter frem.

Forkjølelsen til Anne-Grete begynner å slippe taket.

– Jeg lover å bli med på tur, sier Anne-Grete.

Hun greier å overtale Trond til å bli.

Sammen går de turer i fjellet og slapper av på hytta.

Anne-Grete er fornøyd med at hun og Trond greide å hygge seg, bare de to, sammen på ferie. Det lover godt for pensjonisttilværelsen i fremtiden.

– Betyr dette at familieferiene er over?

Nei, det var noe som manglet i år, mener familien. Både barna og de voksne håper på en ny ferie sammen, selv om det er vanskeligere å planlegge nå som alle barna jobber, og det må passe med turnusen til Trond.

På Gressvik utenfor Fredrikstad er uteputene tatt inn og det begynner det å bli kjølig. I høstregnet får Trond reiselysten over seg. Han finner et hus i Italia og vil ha med seg resten av familien.

I familiechatten inviterer han til sommerferie 2022.