Neda Abdallah
Tine Poppe
Den lille jenta er redd og bekymret for fremtiden.
Neda med nisselue
Hun er så sterkt knyttet til Norge at hun bør få bli, står det i dommen foreldrene leser.
Neda på kaia
Men dommen slår også fast at foreldrene har løyet.
Neda i parkdress
Derfor er det ikke nok at hun har bodd 10 år i Norge.
Neda Abdallah, ni år etter at hun ble sendt ut av landet
Hvorfor ble Neda sendt ut mens andre fikk bli?
Neda Abdallah, ni år etter at hun ble sendt ut av landet

Prisen for foreldrenes løgn

Prisen for foreldrenes løgn

Det er ni år siden Neda så Norge sist. Nå sitter hun i en bakhage under et krøllete akasietre.

Hun har fått lov til å sitte der hvis hun lover å ikke snakke negativt om situasjonen i Jordan eller jordansk politikk.

Neda Abdallah (20) kunne vært på folkehøyskole, hyttetur med venner, eller på vei ut i en spennende jobb. Hun kunne studert noe hun liker og hatt store drømmer om livet.

Men hun sitter altså her, i en av Jordans fattigste byer, rett ved grensen til borgerkrigsherjede Syria.

To personer sitter under et akasietre i en hage i Jordan.

Før visste nesten alle i Norge hvem Neda var. Nå bor hun i Jordan, og de fleste her hjemme har glemt henne. Leo Ajkic intervjuer henne til dokumentaren «Uønsket».

Foto: Tobias Sakridsvold Martinsen / NRK

Bakhagen er for så vidt av det idylliske slaget. Med kunst på veggene, trær som gjør varmen utholdelig og noen lave bord der folk i byen kan samles for å slappe av.

Hvis du hadde kommet hit som turist, kunne du snappet glansbildet av Jordan. Før du kom inn i hagen var du kanskje overveldet av de hyggelige menneskene, den gode maten og fruktjusen som er så fersk at du kjenner smaker du ikke visste fantes.

Jordan. Kamera filmer solnedgang over utkanten av Amman

Bilde av Jordan, slik det kunne sett ut i insta-feeden din.

Foto: Astrid Engen / NRK

Men Jordan slik Neda kjenner det havner ikke i insta-feeden din.

Hun bor sammen med familien i en gammel flyktningleir med støvete gater og murhus som holder for godt på varmen om sommeren og for lite på den om vinteren.

Det er vanskelig å få jobb og lønna er lav. Mat og vann er dyrt.

Hverdagen er ikke som i Norge.

Nedas gate i den gamle flyktningeleiren i Irbid, Jordan.

Gaten til Neda i den gamle palestinske flyktningleiren i Irbid, Jordan.

Foto: Astrid Engen / NRK

Fra hun var to til hun ble tolv bodde Neda og familien på Dale utenfor Stavanger.

Hun ble glad i melkesjokolade, feiret barnebursdager, red på hest og gikk fjellturer med barnehagen og skolen. Hun lærte flytende dialekt, men ikke den arabiske dialekten de snakker i byen hun bor nå.

Jeg vil at folk skal se hva politikken i Norge gjør med folk, sier hun på flytende rogalandsk.

Store forskjeller

Hvert år skrives det vedtak og dommer. Bokstav på bokstav som avgjør om du får bli i landet eller ikke. De skal ta hensyn til det beste for barna. I et normalt år sendes likevel rundt 70 barn ut av Norge.

Jeg kommer over en god del tilfeller der man skulle tro at alt var likt, men der sakene har fått forskjellig utfall, sier barnepsykiater Aina Basilier Vaage.

Hun har jobbet med asylbarn i et langt liv og sett mange eksempler på forskjellsbehandling.

Hun har også sett at det som er barnets beste ofte ikke teller. Barn som har vært her lenge og blitt en del av samfunnet, kastes ut likevel.

Det er fortsatt forskjeller i behandling av lengeværende barn, sier Jon Ole Martinsen i Noas.

Jon Ole Martinsen i NOAS

Barn som bor midt iblant oss mangler grunnleggende rettigheter, sier Jon Ole Martinsen i Norsk organisasjon for asylsøkere.

Foto: Noas

Hans organisasjon jobber for at asylsøkere skal behandles rettferdig, men han ser ofte at de ikke gjør det. I februar kom et utvalg med en rapport til regjeringen. Den handler om hvordan barn blir rammet når en av foreldrene bryter Utlendingsloven.

– Barn som bor midt iblant oss mangler grunnleggende menneskerettigheter. Da må politikerne sørge for å endre regelverket, sier Martinsen.

– Flertallet i utvalget var enige om at vår praksis mest sannsynlig er i strid med våre internasjonale forpliktelser. Rapporten viser at barns beste altfor ofte taper mot innvandringsregulerende hensyn, sier han.

Hvis de voksne har løyet om hvem de er, eller har gjort noe kriminelt, kan de bli utvist, selv om barnet har vært her i mange år.

Alle visste hvem hun var

Vi skal tilbake til en vårdag i 2012. 11 år gamle Neda kommer opp trappene på litteraturhuset i Oslo, med rosa bluse, svart bukse og håret i hestehale. Hun skal få en pris.

De som gir ut prisen vil vise at asylbarna er i en svært vanskelig situasjon, og Neda har vært frontfiguren for disse barna.

Den lille jenta med den sterke stemmen rørte mange i Norge da hun var på Dagsrevyen og sa «Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg».

Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg, sa Neda til NRK Dagsrevyen. Det gav henne mye støtte.
Foto: Mohammed Alayoubi / NRK

Men 11-åringen vet lite om prisen, og hun er også usikker på hvorfor hun skal få den.

Jeg skal få en pris fordi jeg har vært på TV og snakket om å bo på asylmottak og sånn, sier hun.

Annette Thommessen-prisen som deles ut denne maikvelden, er ikke det Neda hadde håpet på.

– I Kristiansand venter dyreparken med dagskort til både parken og badeland for familien et par dager, sier en entusiastisk prisutdeler fra scenen.

Men Neda smiler ikke. For tidligere på dagen spurte NRKs reporter hva hun håpet at prisen bestod i.

Pris hjalp ikke

Selv om Neda hadde vokst opp i Norge, med støttegruppe i lokalmiljøet og mange som kjempet hennes sak, selv om hun var på Dagsrevyen, i avisene og sosiale medier, var det ingen som kunne gi henne det hun ønsket seg.

For foreldrene hennes hadde løyet da de kom til landet. De hadde sagt at de var flyktninger fra Irak. Da norske myndigheter oppdaget at familien hadde jordanske pass, fikk de beskjed om å forlate landet.

Foreldrene, som hadde sett barna vokse opp og bli en del av lokalmiljøet, ville ikke reise.

Men en tidlig morgen i juni 2013 ble Neda og familien hentet av politiet og sendt til den jordanske byen Irbid. Byen der foreldrene bodde før. En by Neda og søsknene aldri hadde vært i.

Neda og familien etter at de kom tilbake til Jordan

På dette bildet er Neda (i rosa bluse) tilbake i Jordan. Hun har det vanskelig på skolen og lengter hjem til Rogaland.

Foto: Nina Bull-Jørgensen / NRK

Der var hun da «Ny tid» kåret henne til årets nordmann. På en skole der alt var nytt og undervisningen foregikk på et språk hun ikke kunne.

Skyldte på foreldrene

– Politikerne sier de vil det beste for barna, men de kaster oss ut uten å tenke på hva som skjer videre. De vil at vi skal begynne fra null, men vi begynner ikke der, vi begynner på minus, sier hun i dag.

Neda og faren sitter i en sofa. Faren ser ned og Neda ser ut i luften. Sofaen de sitter i har rosemønster

Faren til Neda angrer i dag.

Foto: Tobias Sakridsvold Martinsen / NRK

Hun og faren sitter i en spraglete sofa i den trange og litt for varme stua. Det er ikke en stue, egentlig.

Mer som et litt for trangt oppholdsrom med sofaen langs den ene veggen og noen plastkrakker de bruker som bord. I enden av rommet er kjøkkenet, med gasskomfyr og en vannkran der vannet ofte forsvinner.

I de to andre små rommene sitter resten av familien: To brødre, en søster, moren, tanten, bestemoren og to små søskenbarn. Neda oversetter farens arabiske ord til norsk, og han har akkurat sagt at han vil dø. Heller det enn å leve dette livet.

– Det vanskeligste er å ikke kunne forsørge familien, at jeg ikke kan bringe mat hjem. Jeg gjorde en feil da jeg gav uriktige opplysninger, men jeg ønsket en bedre fremtid for barna mine, sier han.

– Hadde jeg sagt at jeg var fra Jordan, hadde vi fått nei, sier faren til Neda.

I Irbid er det vanskelig å få jobb, og fordi faren sliter med en vond skulder, er det enda vanskeligere. Arbeidsmarkedet er for de unge og friske, forklarer han. Etter krigen i Ukraina har prisene økt. Strøm og mat har blitt dyrere i Jordan også.

Jeg skyldte på foreldrene mine først. Var sint på dem fordi de løy, men da jeg kom hit og så hvordan det var her, skjønte jeg hvorfor de gjorde som de gjorde. Hvis jeg hadde vært i deres sted, hadde jeg kanskje gjort det samme, sier Neda.

Like historier

Mustafa Hasan sitter på bakken og ser oppover.

Moren til Mustafa Hasan unnlot å gi opplysninger da hun kom til Norge. Etter at han ble voksen fikk Hasan bli.

Foto: Hanna Johre / NRK

Mustafa Hasan kom til Norge fra Jordan da han var seks år, Neda da hun var 2. Foreldrene til begge unnlot å gi riktig informasjon om hvor de kom fra.

Begge familiene skulle forlate landet, og da de ikke dro frivillig kom politiet for å kaste dem ut. Siden moren ikke var hjemme da politiet kom, ble Mustafa værende.

Neda ble sendt ut etter 10 år i landet. Etter 13 års kamp vant Mustafa til slutt mot staten og fikk bli i Norge.

Han psykiske helse, og sterke humanitære hensyn, hadde betydning for at han fikk bli. I dommen til Neda står det også at hennes sterke tilknytning gjorde at hun skulle få bli.

Skal det lønne seg å lyge?

I dommen til Neda står det at «Signaleffekten ville lett medføre at andre barn bringes inn i tilsvarende langvarige og belastende situasjoner, noe som klart ikke ville være til disse barns beste».

Hvis mange får asyl på uriktig grunnlag, uthuler det systemet, sier Jørgen Kjerkol i Utlendingsdirektoratet (UDI).

Han er opptatt av at de som søker om asyl skal fortelle sannheten når de kommer hit. Han har støtte fra Stortinget. Flertallet av politikerne du og jeg velger, mener det samme.

I ytterste konsekvens kan det føre til at politikerne ikke vil ta imot flyktninger i det hele tatt, sier Kjerkol og viser til murene som ble bygget i Europa før krigen i Ukraina.

Det har blitt vanskeligere å komme til Norge.

Urettferdig behandling av saken?

Mange som støttet Mustafa og Neda mener systemet er urettferdig. Barnepsykiater Aina Basilier Vaage er en av dem. Hun peker spesielt på behandlingen i Utlendingsnemnda (UNE).

– To tilsynelatende like saker kan få forskjellig utfall. Hvorfor er det sånn? Jeg tenker det må handle om behandlingen i UNE, sier Vaage.

Ofte behandles saker av nemndleder alene. Noen ganger er det en nemnd som behandler saken. Det er imidlertid svært sjeldent at den det gjelder får møte opp og legge frem sin sak.

– Dette gir en grov mangel på rettssikkerhet i systemet. Nå er det på tide med en endring slik at asylsøkerne får et minimum av rettssikkerhet, sier hun.

– Hvis asylsøkeren vil gå til rettssak, koster det masse penger. Da er han eller hun avhengig av en aktiv støttegruppe som samler inn penger, legger hun til.

Aina Basilier Vaage

Det er en grov mangel på rettssikkerhet for asylbarna, mener barnepsykiater Aina Basilier Vaage.

Foto: Ole Andreas Bø / NRK

Kari Gellein, som har vært støttespiller for Neda gjennom mange år, er enig med Vaage.

– Sakene kan ikke vurderes av en nemndleder alene. Da blir det tilfeldighetene som rår. Vi må ha et system der barnet blir hørt i sakene de er berørt av, sier hun.

Politikerne bestemmer

– UNE tilstreber likebehandling, men må også behandle hver sak individuelt. I saker om lengeværende barn vil det nesten alltid være skjønnsmessige vurderinger med mange ulike momenter, sier avdelingsdirektør Ketil Larsen i UNE.

Da kan det skje at beslutningstakerne tenker litt forskjellig i enkeltsaker med likhetstrekk. UNEs nemndledere og nemnder er selvstendige, slik som dommere i domstolen, sier avdelingsdirektøren og legger til:

UNE tar barns rett til å bli hørt på alvor, men loven krever ikke alltid at barn blir hørt muntlig. Høring kan også skje skriftlig eller via foreldrene eller andre talspersoner. Vi gir opphold når vi mener det blir riktig etter de lovene som Stortinget har vedtatt. Den som ønsker å endre den lovbestemte saksbehandlingen for UNE, kan ta det opp med politikerne, sier Larsen.

Går det an å «lure» systemet?

Selv om de fleste sier sannheten når de kommer, er det noen som lyger og får bli. For det finnes flere måter man kan lure systemet.

Du kan la være å oppgi riktig navn.

At vi vet hvem som bor her er viktig for sikkerheten til alle i Norge. Av og til ser vi at personer søker opphold med falsk identitet for å drive alvorlig kriminalitet fra norsk territorium, sier Stine Hætta.

Hun er avsnittsleder i Politiets utlendingsenhet (PU). De har ansvar for å undersøke om asylsøkerne oppgir riktig identitet. De skal også returnere personer som ikke har lovlig opphold i Norge.

Politiet ute på oppdrag

Politiet har ansvaret for å undersøke om asylsøkere har gitt riktige opplysninger om hvem de er. Her er politiet på vei ut til et oppdrag. Bildet er hentet fra NRK-serien «Uønsket».

Foto: Tobias Sakrisvold Martinsen / NRK

I de vanskeligste sakene mangler vi både riktig navn, fødested, nasjonalitet og hvem personen er i familie med. De har ingen reisedokumenter eller identitetskort. Noen ganger må vi undersøke oss frem til riktig informasjon fra land med svak styring, lav kvalitet på dokumenter og høy grad av korrupsjon.

Det kan være vanskelig, men målet er at alle i Norge skal ha én identitet, og at den er ekte. De fleste vet hvem de er og hvor de kommer fra, men mange opplever at de har alt å tape på å fortelle sannheten, sier Hætta.

Stine Hætta i Politiets utlendingsenhet, PU

Noen ganger er det utfordrende å finne riktige papirer, sier Stine Hætta i Politiets utlendingsenhet.

Foto: Politiet

Egentlig fra nabolandet?

Du kan også lure systemet ved å si at du kommer fra et område du ikke kan sendes tilbake til. Norge sender ikke folk tilbake til krigsområder. Men det er ikke alltid så lett for myndighetene å avsløre akkurat hvor du kommer fra.

Vi skal være varsomme med å peke på trender, sier Stine Hætta. Men vi ser flere saker der personene viser seg å være fra et annet land enn det de har opplyst. Vi ser at noen endrer opplysninger i tråd med konfliktbildet i verden.

For noen år siden var det mange som sa at de kom fra Palestina, men hadde jordanske statsborgerskap.

Nå er det vanligere å si at man kommer fra Djibouti, Afghanistan eller Syria.

Når kultur og språk er likt på tvers av landegrensene, er det forholdsvis enkelt å oppgi falsk identitet, sier Hætta i Politiet.

Kart over Midtøsten med Syria i sentrum, og nabolandene Libanon, Israel, Jordan, Irak og Tyrkia rundt.

I noen områder der språk og kultur er lik over landegrenser, kan det være vanskeligere å finne ut hvor en person egentlig kommer fra.

Illustrasjon: Lars-Martin Lillerovde / NRK


Nekte å reise?

For noen år siden fikk den daværende Ap-politikeren Pål K. Lønseth mye oppmerksomhet for et uttrykk: Returnektere

Returnekterne nekter å forholde seg til avslaget på asylsøknaden og blir i Norge, ofte i år etter år, til tross for at de ikke har beskyttelsesbehov. De har selv ansvaret for at de setter sitt og sine barns liv på vent ved å nekte å returnere, til tross for at de kan gjøre det, skrev han i et blogginnlegg i Bergens Tidende.

I dag er Lønseth sjef for Økokrim og skriver dette i en e-post til NRK:

«Det er ikke naturlig for meg i den rollen jeg nå har å kommentere innvandringspolitiske tema ut over å si at det er ikke noe ved mine tidligere uttalelser og meninger jeg ikke kan stå inne for i dag».

Barna blir ofre

Jon Ole Martinsen i Noas ønsker å understreke at de fleste asylsøkere snakker sant når de kommer til landet, og at barna er uskyldige.

Barna har ikke gjort noe galt. De er offer for foreldrenes valg og myndighetenes behov for å handle

Jon Ole Martinsen, NOAS

– Ja, foreldrene har løyet om hvor de kommer fra. De vet at det var galt, men det kunne vært en annen mulighet enn å straffe barna? Uansett undergraver vi ikke vårt asylinstitutt ved å vise humanitet, sier Kari Gellein.

Barnepsykiater Aina Basilier Vaage mener at asylbarna er svært utsatt.

Flere av disse barna er født i Norge eller kom hit som små. De har ingen minner om noe annet hjemland. Å bli kastet ut oppleves meget brutalt og kan føre til at de mister tillit til både foreldre og myndigheter. Trygghet erstattes av uro, angst og manglende fremtidshåp. Det er svært skadelig for barns utvikling og fremtidsmuligheter, sier Vaage.

Svakt håp

Neda Abdallah i Jordan sammen med Leo Ajkic i dokumentarserien «Uønsket».

Neda har fortsatt et ørlite håp om Norge.

Foto: Astrid Engen / NRK

Neda har fortsatt et svakt håp, at en ny tekst på et nytt papir kan åpne døren til Norge. Nesten alle dørene i rettssystemet er lukket. For seks år siden forkastet Høyesterett anken.

Nå venter familien på en klage sendt til FNs menneskerettskomité. Der anklages Norge for brudd på menneskerettigheter, men klagen har ligget der i seks år. Familiens advokat tror den kanskje er avvist.

Den lille jenta med den sterke stemmen er fortsatt bekymret for fremtiden, og de fleste i Norge har glemt henne. Hvis du hadde passert henne i parken under det krøllete akasietreet, hadde du sannsynligvis kjent igjen mannen som sitter ved siden av henne: Leo Ajkic. I serien «Uønsket» prøver han å finne ut hvorfor asylbarna ikke kan få bli i Norge.

Først ville Neda helst ikke ha besøk av Leo og TV-teamet. Oppmerksomheten har ikke hjulpet henne før. Den blåser bare liv i et håpløst håp om Norge.

Men Neda vil fortsatt bruke stemmen til å fortelle hva politikken gjør med barna som blir sendt ut.

Neda Abdallah ser ut over Irbid, der hun bor nå.

Neda ser ut over byen Irbid, der hun har bodd de siste ni årene. Snart har hun bodd like lenge i Jordan som i Norge.

Foto: Astrid Engen / NRK

Min feil

Det er min feil, sier Neda. Hun og Leo har gått opp til en høyde der de ser ut over en endeløs by med grå, lave murblokker.

Hvordan da? spør Leo.

At vi ble kastet ut, svarer hun.

I ni år har Neda (20) og familien vært overbevist om at det var hennes feil. Fordi hun uttalte seg i media. Fordi de fikk mye oppmerksomhet, kunne ikke myndighetene la dem bli. Staten måtte statuere et eksempel, mener familien.

Og det var Neda, som da var 10–12 år, som tok på seg ansvaret. Et ansvar som gjorde den lille jenta bråvoksen.

For når Leo spør om hun savner noe fra Norge, om det er noe hun føler at hun har gått glipp av, om hun ikke savner russetid eller opplevelser med venner, svarer Neda:

Å være barn.