Moren til Bente dro.
Foto: Gro Stefferud (illustrasjon/montasje)

Mamma stakk da Bente var åtte

Etter 40 år sporer Bente Bryne opp moren sin. Skal hun endelig få svar på hvorfor hun brått ble forlatt?

Martin Skjæraasen
Journalist
Illustratør

Bente Bryne hadde vært på Tenerife med mamma, mormor og lillesøster Nina i vinterferien 1978. De hadde spist på restaurant, samlet steiner og sett firfirsler på stranda.

Da de kom hjem til blokka på Årvoll, så det ut som festen akkurat var over. I stua lå ølflasker, spritflasker, tippekuponger, sigarettpapir og en stor, bastkledd vinkagge. Den var tom.

– Det er det siste bildet jeg har av moren min i den leiligheten. Etter det, var hun borte.

Moren forsvant etter den ferien, ut av leiligheten, ut av livet hennes. Hvor hun ble av, sa hun ikke. Bente husker ingen avskjed, ingen forklaring.

Det eneste moren etterlot seg, var et par pensko, en bunke ABBA-plater, et fotoalbum hun hadde revet halvparten av bildene ut av – og dem, Nina og Bente, på fem og åtte år.

Bente snakket aldri med faren eller søsteren om det som skjedde. Moren ble ikke nevnt i familiesamlinger eller høyt i borettslaget.

«Bestemora deres valgte å flytte fra oss da jeg var åtte» er forklaringen barna til Bente vokste opp med. ​Stort mer vet hun ikke selv heller. Hun har få minner fra den tiden, resten er glemt, kanskje med god grunn.

I nesten 40 år har moren vært en ikke-person.

Men i løpet disse årene har Bente Bryne forandret seg. Hun er blitt voksen. Hun har fått to døtre selv, tenkt hvor uendelig glad hun er i dem, og at hun aldri, aldri kunne gjort som moren.

Hun har nesten bekymret seg syk over jentene sine, vært livredd for at også de skulle forsvinne. Gått rundt og følt på en uforklarlig angst for småting.

– Har alt dette det en sammenheng med at moren min plutselig ble borte, kunne jeg tenkt meg å få gjort noe med det. Om det kan unngås, kunne det vært veldig behagelig for sjelen.

I høst lyttet Bente Bryne til et program om anger. «Det er bedre å angre på noe du har gjort, enn noe du ikke har gjort», ble det sagt.

Setningen vokste i henne. Men det var først etter en samtale med NRK-journalist Kirsti Kraft hun bestemte seg.

Bente vil finne ut hvem moren var, hvor hun ble av og hvorfor hun dro.

Med NRKs hjelp begynte hun å søke. De fant ut at moren utvandret i 2005. Hun fikk en adresse i et annet land, fire år gammel, kanskje utdatert. Skal hun finne ut hva som har skjedd, blir hun nødt til å reise dit og ringe på den døra.

Og håpe moren vil fortelle henne alt.

Fotoalbum, Bente

Mor og Bente i solveggen på hytta, før hun dro.

Foto: Privat/Jean Christine Cena

Geipet hun?

Det var ikke slik det var tenkt da den lille familien flyttet til Årvoll i 1972, inn i en av drabantbyens fargerike rader av murblokker. Faren drev butikk, moren var hjelpepleier.

Bente var to år og visste ingenting om hva hun hadde i vente.

Årvoll kunne være et paradis for en liten jente, fullt av potensielle venner som kappsyklet i gata, luftet dukker i barnevogn, knuste fartsrekorder i akebakken og dristet seg inn i eventyrskogen ovenfor Trondheimsveien.

Ute hadde Bente det fint. Hun sang «Främling» med jenta fra Drammen, som tilbrakte sommerferiene hos besteforeldrene i trygdeblokka, hun stelte hestene borte ved Bjerkebanen og rakte tunge til den frosne stålporten i barnehagen, selv om den hadde straffet henne før.

Om livet hjemme var like enkelt, vet hun ikke.

De første åtte årene i leiligheten eksisterer knapt i hukommelsen hennes. Bente husker ikke om faren drakk før moren dro, om hun fikk omsorg og trøst når hun trengte det, om moren var snill eller slem mot henne.

Men én episode har brent seg fast. Moren lente seg ut av kjøkkenvinduet. Hun var tydeligvis irritert for ett eller annet, for Bente husker at hun geipet til henne, og dette fylte henne med en ekkel følelse.

– Moren til Bente var pen dame å se på, høyreist og fin. Men jeg vet veldig lite om henne, forteller Anne Lise Cristofoli, som bodde i oppgangen da Bente var liten.

Men hun husker godt da moren forsvant. Blokka var i sjokk. Det hendte at fedre stakk av, men forsvunne mødre var sjelden kost.

Hvor var det blitt av henne?

Hadde hun funnet seg en ny?

Hadde hun forlatt jentene sine?

– Vi skjønte ingenting, visste ingenting. Vi tenkte hele tiden på Bente og Nina, tenkte; «at det går an, at en mor kan gjøre noe sånt!?»

Jakten på bevis

Det største spørsmålstegnet var Bente selv. Hun var åtte år og hadde mistet mammaen sin. Selv om ingen snakket med henne det, ble hun stadig påminnet om tapet.

Omtrent ett år etter at hun forsvant, fant Bente et par pensko i skapet. De var fjonge og feminine, med høye hæler av bast, åpen tupp og ankelreim.

Disse skoa har mamma brukt, tenkte hun.

Bente hadde vært med venninner hjem, luktet mødrenes parfyme og sett leppestiften. Når hun satt med disse skoene, morens pensko, skulle hun ønske hun hadde en mamma hun også.

Så slo en annen tanke henne:

Det var så lite som tilhørte moren i leiligheten. Hadde hun bodd her i det hele tatt? Hadde hun overhodet eksistert?

Innfallet var kanskje irrasjonelt, for moren hadde jo tatt med seg sakene sine.

Men Bente trengte bevis og lette videre.

I den store, brune seksjonen i stua fant hun en bunke ABBA-plater. De måtte være mammas, konkluderte hun, for faren likte Elvis.

Bente studerte omslagene. Hun synes moren lignet Anni-Frid Lyngstad. Slik kom hun til å huske henne lenge; én som lignet Anni-Frid i ABBA.

Helt til hun så henne igjen.

I seksjonen lå også et fotoalbum. Kvadratiske polaroidbilder av mysende barn i hytteveggen, halsbrekkende skihopp i Hedalen og lystige gjester i foreldrenes bryllup.

Mange av fotografiene var revet ut. Under de åpne sårene, i rødt og svart, antydet løkkeskrift hva som hadde vært på de bildene: «Himmel og hav for noen føtter», sto det. «Brura sjøl, bare til å helle innpå».

Hadde hun samlet minner? Eller slettet hun spor?

Slike ting skulle Bente gruble over mange år senere, men der og da fikk hun mer akutte bekymringer.

gammelt fotoalbum

Hvorfor hadde moren revet ut bildene? Fotomontasje: Gro Stefferud

Foto: Privat/Gro Stefferud (illustrasjon/montasje)

Drakk tett

Etter at moren dro, mistet faren kontroll over alkoholen. Bente kunne komme hjem fra skolen og finne ham utslått på sofaen sammen med kompisene. Om festen ikke pågikk fortsatt, helte hun ut slantene og gikk på rommet for å gjøre lekser.

I perioder drakk han bort dagene på Bjerkebanen og kveldene på Panda restaurant, mens Bente var hjemme med en lillesøster som ble mer og mer lei seg, frustrert og utagerende.

– Pappa var en utrolig glup fyr, varm og god. Han kunne fortelle om alt som skjedde rundt i verden, og han hadde utrolig bra humor.

Men han var ikke faren jentene trengte.

– Kan du ikke slutte å drikke, tryglet Bente en kveld han snublet inn for å si god natt.

Men han sluttet ikke, ikke før han fikk barnebarn og en ny anledning til å ta seg sammen. Først da ble han den han burde vært for sine egne døtre.

– Da han ble gammel, sa han unnskyld for at det ble som det ble, minnes Bente.

Da faren døde nyttårsaften 2002, var det likevel noe de to aldri hadde snakket om. Moren. Og hvorfor hun dro.

Dårlig samvittighet

Redningen kom fra to hold. Hver morgen klokka 6 troppet farmor opp på døra. Hun sendte jentene på skolen, vasket og lagde middag når de kom hjem.

Farmoren fortalte senere at hun hadde dårlig samvittighet for å ha presset sønnen inn i et ekteskap han kanskje ikke ønsket selv, fordi kjæresten hans var gravid med Bente.

Farmoren følte skyld for at ting ble som de ble, og gjorde det hun kunne for å holde familien flytende.

Så var det Pernille. Da hun entret Bentes klasse i 1. gym med langt, blondt hår, kvikke replikker og kul stil, minnet hun om en ung Samantha Fox.

Det var noe spesielt med henne, følte Bente, og den følelsen var gjensidig. Pernille synes den røslige østkantjenta virket direkte og halvgæren, på en fin måte.

Det var umiddelbar match.

Bestevenninnene sjekket gutter på Heaven disko, gikk motevisninger for hverandre og lo på seg kramper i naturfagstimen. Pernilles humor var herlig, synes Bente, den minnet henne om farens.

Men hun tilbød også noe han aldri ga henne.

– Pernille kom fra et stødig hjem. Hun hadde mor, far og hund. Hadde jeg ikke truffet henne, vet jeg ikke hvordan det hadde gått med meg.

Det var også Pernille hun var sammen med en kald desemberdag i 1986, en dag Bente fortsatt får frysninger av å tenke på.

– Jeg så mora mi

De var på juleshopping på Steen & Strøm eller Arkaden da Bente dultet borti høyreist skikkelse i forbifarten.

Blikkene deres møttes et langt sekund, før hun forsvant.

Bente var sikker på at den andre hadde kjent henne igjen, selv om de ikke utvekslet et ord.

– Jeg kræsja i mora mi, stotret hun etter sammenstøtet, likblek.

– Bente så ut som et spøkelse, minnes Pernille.

Resten av kvelden hadde Bente en tung klump i magen og hodet fullt av bebreidelser:

Om det var moren på kjøpesenteret, hvorfor sa jeg ingenting? tenkte hun. Og hvorfor sa ikke moren noe?

Bente var skuffet over moren, og hun var skuffet over seg selv. Skamfull unnlot hun å nevne episoden for farmor, far og Nina.

De skulle ikke få vite at hun kanskje hadde blitt avvist, igjen.

Ikke snakket hun med Pernille heller, selv om bestevenninnen hadde vært der og de ellers delte alt som plaget dem.

Da hun omsider tok det opp, 30 år senere, fortalte hun også noe annet, noe som overrasket Pernille.

Bente Bryne, som aldri hadde snakket om moren, vurderte nå å oppsøke henne.

I Spania.

– Hvem er du?

En time øst for Malaga ligger en liten fiskelandsby. Det var hit moren flyttet, om alle opplysningene stemmer. Bente har tatt av fra strandpromenaden og går opp den smale gaten hun har fått oppgitt.

Etter noen meter stopper hun ved et hvitt leilighetskompleks. En smal, hellelagt passasje, flankert av eviggrønne planter, leder inn til en gitterport. Bente går frem til ringeklokkene og leser navnene.

Der står det; morens navn.

Nå begynner hjertet for alvor å hamre.

Før hun bestemte seg for å reise, drøftet hun planene med sine nærmeste. De hadde blitt forbløffet da hun la dem frem, men alle mente det var riktig å dra.

«Endelig», hadde lillesøsteren tenkt. Nina hadde snakket om moren med psykologer i nesten 20 år, men aldri med Bente. Hun oppfordret henne å dra, men turte ikke å være med selv, ikke denne gangen.

Eldstedatter Mia hadde også støttet henne. Selv om hun kanskje ville bli trist og få det vondere en liten stund, ville hun i hvert fall få svar!

Så var det Anna-Liisa, moren til Pernille, som har vært en slags mor for henne også.

– Du vet ikke noe om moren din, om hvordan hun har hatt det, startet hun.

– Hun har ikke gjort dette for å være slem eller ond, hun har bare ikke klart bedre. Det er ikke alle som makter alle livssituasjoner. Uansett hva som skjer, får du vite noe som er viktig for deg, og så får du akseptere at moren din kanskje er en drittsekk.

Det er nettopp dette Bente har fryktet. Kanskje det er en veldig god grunn til at alle minnene er borte.

Da hun fortalte Nina om den gangen moren geipet til henne, nevnte lillesøsteren noe farmoren hadde fortalt henne i hemmelighet.

Hun mente å ha sett svigerdatteren klapse til Bente på kinnet, da hun var rundt fire år og satt i en trille.

Om dette stemte, hvilke andre minner ville et gjensyn fremkalle?

Kanskje dette var en idiotisk idé?

Hun blir stående et øyeblikk. Så puster hun dypt og ringer på.

Stille.

Fungerer klokka? Hun ringer på en gang til.

Så, etter et par sekunder, lyder et høyt klikk i den elektriske låsen.

Porten er åpen.

Bente går opp trappa. Og der, i døråpningen, med et spørrende uttrykk i et gammelt ansikt, står moren hennes.

– Hei!?

– Ser du hvem jeg er?

– Ja, hvem er du?

– Jeg er datteren din.

– Nina?

– Nei, Bente.

– Bente. Bente. Er du Bente? Ok. Kan vi møtes litt senere? På kafeen rundt hjørnet om ti minutter?

Bente skynder seg ut på gata. Hun hadde klart å holde seg, men nå brister det.

Dette var ikke hva hun hadde forventet. Moren så stusslig ut, tynn og sliten og distansert og like formell som hun selv kunne være.

Er det dette alle ville at hun skulle oppsøke? Er det dette som er roten til angsten de har slitt med, og som har gjort livet så vanskelig til tider?

Bente er fortvilet og forbannet.

Nå vil jeg ha svar, tenker hun. Nå skal hun finne ut hva faen som skjedde.

Forklaringen

Når moren kommer gående mot kafeen, ser hun ikke frisk ut. Hun hilser, setter seg på en hvit plaststol og begynner å fortelle.

Hun dro dagen etter de kom hjem fra Tenerife. Da hun så ruinene av mannens fest, hadde hun fått nok. Han hadde vært en drømmer med store planer, forteller hun, men som ikke tok vare på familien sin.

Det var det hun som hadde gjort, og det hadde slitt henne ut.

– Jeg bare gikk, reiste til mor og far. Det er veldig synd, men han ødela hele livet vårt. Han ødela for deg og Nina, for meg og kanskje mest for seg selv. Han ble plutselig sittende igjen og måtte føle ansvar, for det hadde han aldri gjort, bortskjemt som han var. Men jeg er glad for at dere klarte dere rimelig bra.

Hun forteller at hun flyttet til en liten leilighet på Romsås, hvor hun bodde i mange år. De hadde besøkt henne der en gang. Selv om de bodde en liten t-banetur unna, opphørte likevel kontakten.

– Jeg prøvde å få tak i dere, men røret ble lagt på. Til slutt fikk jeg høre; «ikke forstyrr mer, vi har det bra». Ok, så har man det bra da. Så får jeg håpe faren deres var ok så lenge han levde.

Moren blir tidvis avbrutt av kraftige hosteanfall. For noen måneder siden hadde hun et kraftig hjerteinfarkt, forteller hun. Hjertet er utslitt. Legen tror hun har ett år igjen å leve, kanskje to.

Men hun har det bra her nede. Det er ikke som i Norge, hvor gamle blir sittende ensomme på et rom. Hun koser seg i Spania. Hun nyter livet. Hun har venner.

Så skjer noe Bente ikke kan huske har skjedd før.

Moren legger armen rundt henne og gir henne et kyss på kinnet.

SMS fra mor

Tilbake på hotellrommet får Bente en tekstmelding.

Det står:

«Jeg er så glad og lykkelig jenta mi».

Bente stirrer på meldingen. Leser den igjen.

Det var, ja det var veldig spesielt, tenker hun.

Det er sikkert ikke lett for henne heller ...

Så slår det henne:

– Dette er første gang jeg har fått tekstmelding av mora mi! Barna mine får jo melding av meg hele tida, og nå har jeg fått det for første gang.

De avtaler å møtes igjen dagen etter. Morens svar har reist nye spørsmål.

Bente Bryne og moren hennes.

Etter nesten 40 år møtes de igjen, Bente og moren hennes, på en kafé i Spania. Fotomontasje: Kristi Kraft / Gro Stefferud

Foto: Gro Stefferud (illustrasjon/montasje)

– Elsket å være mor

Når de treffes neste formiddag, har Bente vært gjennom en storm av tanker og følelser.

Hun er glad hun ikke ble avvist, men da moren fortalte at «dette har jeg ventet på», tilsynelatende uberørt, hadde hun såret og provosert datteren sin.

Dette var et menneske uten anger, tenkte Bente, som prøvde å gi henne følelsen at det var de – hun og Nina, to barn – som skulle holdt kontakten da hun forsvant, og ikke omvendt.

Moren visste jo hvor de bodde. Det hadde ikke vært noe problem å få tak i dem om hun hadde prøvd.

Forklaringene holdt ikke.

– Hvordan likte du å være mor for oss?

– Jeg elsket det.

– Du tok oss ikke med?

– Jeg hadde ikke noe sted å bo. Og jeg prøvde å få kontakt med dere, som jeg sa, men jeg ble nekta, sier moren og tilføyer at hun ikke orket en rettssak om barnefordeling.

– Vi trodde du ikke brydde deg?

– Jeg har brydd meg, hver eneste dag. Jeg kan fortelle deg; det er ikke én dag jeg ikke går og tenker.

Bente forteller om hendelsen på kjøpesenteret, da hun var helt sikker på at hun hadde dultet borti moren.

Moren svarer at det kan være, men at hun ikke husker. Bente sier at hun knapt har minner fra de åtte årene moren bodde hjemme. Moren forteller at de var sammen hele tiden.

Så nevner Bente det farmor hadde fortalt Nina. Hadde hun klapset til henne?

– Nei jeg slår ikke. Det er en ting du ikke gjør, det er å slå.

– Geipa du til meg?

– Nei, det har jeg aldri gjort.

Unnskyld?

Moren sier at hun har vært sint, sint på seg selv, sint på faren til Bente, at hun har hatt dårlig samvittighet for «en dumhet to voksne gjorde mot to barn». Men hun har aldri hatt behov for å si unnskyld.

– Jeg er en kvinne som har levd livet og har vært medpå mer enn kanskje de fleste. Den som skulle bedt om unnskyldning, det var han som var far, han skulle bedt meg om unnskyldning. Da hadde jeg antakeligvis kommet tilbake, men det gjorde han aldri.

Moren tenker seg om et sekund, og sier:

– Unnskyld er et ord som misbrukes. Ganske ofte. Beklager å måtte si det.

Det nærmer seg avreise, Bente har et fly å rekke. Før de tar farvel, sier moren at hun synes det er trist at datteren skal dra.

– Jeg kommer til å tenke: Jeg håper hun ringer snart.