Fiskemåke
Foto: BENGT NYMAN/BILDET ER LISENSIERT UNDER CREATIVE COMMONS MED LISENSIERINGSKODE CC BY 2.0.

Måkemysteriet

Fiskemåka kan bli offer for en global masseutryddelse, og ingen vet hvorfor.

Martin Skjæraasen

I dag presenterer Artsdatabanken den nye Rødlista, en nasjonal tilstandsrapport om naturen vår. Siden 2010, da den ble gitt ut sist, har flere arter kommet seg på trygg grunn.

Andre er i trøbbel.

Særlig ille er det på fjellet og langs kysten. Ueren sliter. Hvalrossen sliter. Trønderlaven sliter. Alken er på lista, sammen med ærfuglen.

Og fiskemåka.

Fiskemåka?

Jeg ringer Artsdatabanken.

– Jo, bekrefter John Atle Kålås, som har ansvaret for fugledelen av Rødlista.

– Fiskemåka sliter virkelig.

Fleksibel

Novembersola står skarp over Marienlystparken. Det gnistrer i rødt og gult. Skoleklokka har ringt, barna har forsvunnet fra den store kunstgressbanen.

Igjen står seks fiskemåker og hakker i gummidekket. Hva de leter etter, er litt uklart. Sannsynligvis noe å spise, forteller Morten Helberg.

Få vet mer om Oslos måker enn denne mannen. Helberg, som tar en doktorgrad om måker ved Universitetet i Oslo, ringmerker over 500 i året. Flere har han nærmest et personlig forhold til.

– De er utrolig fleksible fugler, sier han og gjør klart utstyret.

Et skrin med ringer, måleutstyr, vekter og lim og en pose med kneip.

– De spiser alt. Fisk. Insekter. Mark. Moreller. Bløtdyr. Og brød. Fullkorn og loff.

Helberg kaster noen smuler på gresset. Måkene letter, sirkler skeptiske over maten. En av dem stuper ned og flyr tilbake til midtsirkelen med en bit.

– Så at de forsvinner ..., sier han og drar tankefullt på det.

– Det er veldig merkelig. Et mysterium.

Fiskemåker i en dam.

Tro det eller ei. Måkene er i ferd med å bli borte fra Sør-Norge.

Foto: Martin Skjæraasen

En sjelden fugl

I siste kartlegging av fiskemåkene i Oslofjorden, fant man 295 hekkende par. For 15 år siden var det 600. I løpet av de 40 årene Fylkesmannen har talt måker, må vi tilbake til 70-tallet for å finne en mindre bestand.

Ifølge John Atle Kålås, som er forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA), er regnskapet beskrivende for hele Sør-Norge. I 1980 fantes det 40.000 hekkende par sør for Stadt. I år 2000 var bestanden redusert til 10.000.

I år er det bare 5000 igjen.

Hadde det ikke vært for en stabil bestand på mellom 90.000 og 100.000 par i Nord-Norge, hadde det sett virkelig stygt ut for arten.

– Det er den langsiktige nedgangen vi er bekymret for. Den har pågått siden 1980. Mange steder i sør er fiskemåka blitt borte som hekkefugl på holmer og skjær, sier Kålås.

Flere deler dens skjebne. Halvparten av sjøfuglene som Artsdatabanken har vurdert, er rødlistet. Alke, makrellterne, havhest og polarlomvi er blitt degradert siden 2010.

Man mener altså at det er blitt større sjanse for at de skal dø ut.

En gammel kjenning

– Det er veldig dramatisk dette her. Som topp-predator har måka en viktig funksjon. Den beskatter bestanden av insekter og fisk. I tillegg kan den ha en verdi for økosystemet som vi ikke er klar over, sier Morten Helberg.

Vi er på vei til Frognerparken. Der kan han visst håndplukke fugler fra hodet til Sinnataggen, så enkelt er det. De seks på Marienlyst var ikke interessert.

På veien prøver han å nøste opp i måkemysteriet. Småfisken måka lever av, blir borte. Hvorfor vet man ikke, men noen mener det kan ha med klimaendringer i havet å gjøre. Minken har også mye av skylda. Den ble innført til Norge som pelsdyr, men rømte og har siden herjet langs kysten. I tillegg kan miljøgifter være en del av forklaringen.

– Sannsynligvis er det en kombinasjon av disse, og det gjør det vanskelig å hjelpe fiskemåka. Vi har opprettet mange reservater den kan hekke i, men det hjelper lite om maten forsvinner, sier Helberg og trekker refleksivt frem kikkerten.

Der, på toppen av et Vigeland-verk, står det en fiskemåke. Helberg kjenner den igjen med en gang.

– «JYAO», sier han og fisker brødposen ut av jakkelomma.

– Jeg merket den selv, i 2010. Den liker Frognerparken.

– Kjenner den deg igjen?

– Det vet jeg ikke. Den sier jo ingenting.

Særlig nært er forholdet tydeligvis ikke, for «JYAO» er meget skeptisk til Helberg. Brødbitene blir spist av en tyrkerdue. Den er ikke rødlistet. Helberg begynner å bli utålmodig.

Fiskemåke og måkeforsker Morten Helberg.

«JYAO» er ikke særlig interessert i Morten Helbergs smuler.

Foto: Martin Skjæraasen

Vi går over til den andre siden av dammen. Der skal han få tak i en måke, det lover han.

Helberg kaster den siste skalken ut på gresset. Fuglene slåss med nebb og klør. Spurv, skjærer, ender – og omsider en måke.

Forskeren smyger seg frem. Måka er opptatt av brødet og endene og skjæra. Men idet Helberg skal kaste seg over fuglen, kommer det en bjeffende pyntehund og skremmer den vekk.

– Men hva f ..., utbryter Helberg og slår ut med armene.

Eieren, en kvinne i caps og neonfargede treningsklær, ler unnskyldende og jogger videre.

– Typisk at dette skjer når det er en journalist med. Jeg pleier alltid å få tak i en måke!

På vei ut av parken finner Helberg frem «JYAO» i en fugle-app. Han skriver ned tid og sted for observasjonen. 68 ganger er den sett. Ved å kartlegge måkas livsløp, adferd og bevegelsesmønster, kan vi lære oss mer om hvordan den havnet på Rødlista.

Og forhindre at den ender i et låst metallskap på loftet til Naturhistorisk museum i Oslo.

Geirfuglen

Fugleforsker Jan Lifjeld ser professoral ut i sin hvite frakk, omgitt av fugleskinn og utstoppede dyr. Det lukter møllkuler i det dunkle lokalet. Insekter er visst den største trusselen mot de døde.

Lifjeld vrir om nøkkelen. Inne i skapet står det et stutt, pingvinlignende skapning med knøttsmå vinger. En gang var den et vanlig syn i Nordatlanteren.

Geirfugl

Den utryddede geirfuglen var kjøttfull og flyveutdyktig. Det gjorde den populær blant fangstmenn.

Foto: Sun Iren Bjørnås / NRK

– Geirfuglen, sier Lifjeld andektig.

– Islandske fangstmenn slo i hjel det siste hekkende paret i 1844. Egget knuste.

Under Geirfuglen, en vandredue. Den var blant verdens mest tallrike fuglearter. Det fantes mellom 3 og 5 milliarder slike i Nord-Amerika, men nybyggernes hensynsløse jakt desimerte bestanden.

Til slutt var det bare én igjen. Martha. Hun døde i dyrepark i Cincinnati i 1914.

Lifjeld peker på to hakkespetter, dandert i naturlig positur på en kvist.

– Keiserspett. Utdødd den òg.

Han lukker skapet og tenker seg om.

– Menneskets herjinger er ikke bra, og vi har ingen rett til å sette oss til doms over naturen. Men mange tror den er uforanderlig. Det er den ikke. Naturen har ingen konstanter, den finner hele tiden nye likevekter. Når én art dør ut, kommer det ofte nye og fyller rollen. Verden går ikke til grunne selv om noen dør ut. Men den blir fattigere.

Professor i ornitologi, Jan T. Lifjeld

Professor i ornitologi, Jan T. Lifjeld, viser frem geirfuglen. Det siste hekkende paret ble drept av fangstmenn på den islandske klippeøya Eldey i 1844. Dette eksemplaret er fra den samme øya.

Foto: Sun Iren Bjørnås / NRK

Masseutryddelsen

Mange biologer er bekymret for hvor fattig den skal bli. Svært bekymret. For det er dramatiske ting på gang. Fem ganger de siste 500 millioner årene har jorda blitt rammet av store, plutselige artstap. Disse «masseutryddelsene» har vært forårsaket av istid, vulkaner og meteoritter.

Men aldri har mangfoldet krympet i samme tempo som nå. Av verdens 1,6 millioner registrerte arter, forsvinner ifølge WWF mellom 0,1 og 0,01 promille hvert år. Det er 1000 til 10.000 ganger raskere enn tidligere.

Forskerne snakker nå om «Den sjette masseutryddelsen», og den er det menneskene som er skyld i.

– Naturlige svingninger kan forklare noe, men mye av artstapet har vi ansvaret for. Vi beslaglegger store deler av jordens areal. Vi hugger ned skogene. Vi beskatter verdens fiskebestander for hardt. Og vi har satt i gang klimaendringer med konsekvenser også for andre arter, sier Dag O. Hessen.

Ifølge professoren i biologi ved Universitetet i Oslo er det ikke bare artstapet som er skremmende. WWF ga nylig ut en rapport om at verdens dyrebestander i gjennomsnitt er halvert de siste 40 årene.

– Den sjette masseutryddelsen står fortsatt tilbake for de foregående. Men fortsetter vi slik i noen hundre år til, kan det virkelig bli snakk om en utryddelse på linje med de tidligere katastrofene, sier Hessen.

DNA-banken

For å bevare jordas mangfold, er det opprettet DNA-banker flere steder i verden. En ligger i San Diego, en annen i Nottingham. Og en befinner seg i kjeller på Tøyen.

Det henger en syntetisk eim i underetasjen til Naturhistorisk museum. Lukten av øgler og fugler og amfibier, evig bevart på glass med sprit og formalin. En mystisk fisk. En rødstjert som ble funnet i Vennesla for 113 år siden. En firfisle Thor Heyerdahl tok med seg fra Påskeøya i 1956.

DNA-prøve fra en fiskemåke (Larus canus) i DNA-banken ved Naturhistorisk museum i Oslo

DNA-prøve fra en fiskemåke Arild Johnsen fant i et minkreir.

Foto: Sun Iren Bjørnås / NRK

– Før samlet man inn alt som var i vitenskapens navn, uten hensyn til individene eller deres betydning for økosystemet sitt. Vi kan ikke bare drepe dyr til samlingen lenger, sier biologiprofessor Arild Johnsen og viser vei inn i et sterilt betongrom.

Der står det seks frysere står på rad. Displayene viser 84 minusgrader. Johnsen løfter opp et metallstatviv med små reagensrør og plukker ut et med påskriften «Larus Canus».

Fiskemåke.

I glasset er det frosset blod fra et eksemplar han fant hodeløst i et minkreir ved hytta på Sørlandet.

– Minken har slaktet ned for fote. Før var det 130 måkepar i kolonien, nå er det kanskje 30 igjen, sier han.

På museet er det vevsprøver fra 207 fiskemåker. I dag brukes de i forskning, men om fiskemåka en gang skulle forsvinne, kan innskuddene i verdens DNA-banker gi arten en ny sjanse.

I 2003 lyktes spanske forskere å klone en type fjellgeit som hadde dødd ut tre år tidligere, ved hjelp av celler fra den siste individet. Killingen fikk riktignok pusteproblemer og døde kort tid etter fødselen, men forsøket viste at det var mulig å vekke utdødde arter til live igjen.

Man har også snakket om å gjenopplive mammuten. Og vandreduen.

– Å la dyret gjennomgå forsøk på gjenoppliving, med defektene og lidelsene det kan bli utsatt for, er etisk problematisk. Vi bør heller bruke kreftene på å hindre at arter dør ut, sier Johnsen.

Professor i biologi, Arild Johnsen, med prøver i DNA-banken ved Naturhistorisk museum i Oslo

Professor i biologi, Arild Johnsen, med prøver i DNA-banken til Naturhistorisk museum i Oslo. Stiger temperaturen for mye, blir prøvene ødelagt. En sommer ble en fryser, blant annet med fiskevev, ødelagt uten at man merket det. – Det luktet råtten fisk her i flere uker.

Foto: Sun Iren Bjørnås / NRK

– Jeg elsker måker

Men vil vi virkelig ha fiskemåka, da? En irriterende innflytter? En nebbete urokråke?

I vår gikk folk i Skien med paraply for å ikke bli bæsjet på. I Drammen gjorde hissige måker det umulig å holde begravelser. I Moss satte man inn geiter mot bråkete måker. Og i sommer var det rene krigstilstander i England da «monster gulls» – monstermåker – angrep hunder og pensjonister og brannmenn.

Forskere og dyrevernere har gitt fuglene ryggdekning. De minner om at måka bare beskytter barna sine og leter etter mat. At den er en del av naturen vi må lære oss å leve med.

I Marienlystparken er meningene delte.

– Fiskemåka på Rødlista? Det var da trist. Jeg synes jeg den er vakker, og jeg liker faktisk skrikene, sier Marit Klovning, som er på vei hjem fra jobb.

Ida Krohn er ikke helt enig.

– Nja, noen fugler er det jo litt mange av da. Jeg er glad i terner, men måka er jo litt sånn skal ha skal ha skal ha, sier hun med referanse til Odd Børretzens «Jeg hater måker».

Visesangeren selv hatet slett ikke måker. Tvert imot. De som trodde visa var en kampsang mot fuglene, skjønte ikke ironi, ifølge Børretzen.

I forbindelse med en kampanje mot måkehets i 2010, skrev han:

«Jeg tenker meg at hvis jeg en vårdag seilte ut fjorden og oppdaget at det var noe som manglet. En lyd? En del av fjordens og verdens bilde? Og etter en tid hadde oppdaget at det var ingen måker, verken svevende over meg eller flytende på vannet. Da hadde jeg blitt forskrekket og tenkt: Hva har skjedd? Hva betyr dette? Hvor mye mer er blitt borte, som jeg ikke har oppdaget ennå?».

Ikke flere i byen

Du vet, det finnes faktisk lite data som viser at det er blitt flere måker i byene, eller at de har blitt mer pågående, sier Morten Helberg.

Vi er tilbake der vi startet. Sola er i ferd med å forsvinne bak blokkene på Marienlyst. På taket sitter det en fugl. Kanskje det er en sjelden fugl?

Helberg lokker med fersk loff. Og der, midt i matfatet, lander den til slutt. En gråmåke, riktignok, men den skal også merkes. Og Helberg vil hjem før rushet.

Før måka vet ordet av det, er den stappet ned i en liten tøypose. Den måles, veies, ringmerkes og slippes fortumlet ut igjen.

Med hodet på skakke har fiskemåkene observert det hele på sikker avstand.

– Det er kanskje få igjen av dem, sier Helberg.

– Men de er ikke dumme.

Morten Helberg med en gråmåke.

Morten Helberg fikk tak i en måke til slutt. En gråmåke.

Foto: Martin Skjæraasen