Livet på kode 6

Hun sjekker at ytterdøra er låst. Det er tredje gangen hun røsker i døra. Låst. Hun går inn på soverommet, der plukker hun opp dyne og pute og kaster et nytt blikk på ytterdøra. Hun tvinger seg selv til ikke å sjekke på nytt og går inn i stua. Som vanlig rer hun opp i sofaen og setter terrassedøra på gløtt. Hun legger ullpleddet ved døra og legger seg til å sove i sofaen. Hun lukker øynene. Der står de. Klare for å ta henne. Det hjelper ikke å låse døra.

Hun ser rundt seg. Det er ingen andre i rommet. Kald luft siver inn fra den åpne terrassedøra. Hvis de kommer, har hun fluktplanen klar: Hun skal pakke seg inn i pleddet, løpe ut på terrassen, hoppe ned på bakken og stikke av.

Det ville ikke vært første gang hun rømte fra dem.

Dagene er enklere enn nettene. Hun fikser å stå opp og gå på jobben, klart hun gjør, hun som har overlevd grov vold. Hun er en fighter, ikke en som legger seg ned og gir opp.

På fest fleiper hun og ler høyt etterpå, hun er den som prater med alle uten kleine stillheter. En som kan gå med pannebånd og Adidas-klær og se avslappa og kul ut.

Hun bruker ikke lenger navnet foreldrene ga henne. Etter råd fra politiet har hun byttet.

NRK bruker verken det nye eller gamle navnet hennes i artikkelen. Etter samtaler om sikkerheten hennes, med både politiet og bistandsadvokaten, kaller vi henne i stedet Lisa.

Dette nye navnet står på postkassa og i passet. Hvor postkassa er, og hva hun egentlig heter, er det farlig å fortelle.

Ifølge Kripos lever over 700 mennesker i Norge på hemmelig adresse. Rundt 300 av disse lever med et av politiets sterkeste beskyttelsestiltak: Kode 6. Med unntak for noen få sikkerhetsklarerte personer eksisterer ikke kode 6-personer i skattelistene, eller i folkeregisteret. Slik har livet til Lisa vært de siste årene.

Hvor hun befinner seg er hemmelig. Å leve på Kode 6 er strengt. Årsaken er trusselutøverne i disse sakene, ifølge Kripos.

Lisa kan aldri legge igjen adressen hun bor på. Verken hos det lokale treningssenteret, Gule sider eller Zalando.

– Politiet kjenner ikke hvordan alle algoritmene i de store big tech-selskapene fungerer, og gjøres ikke alt etter punkt og prikke, risikerer man at det er noe geolokaliserende som kommer ut, sier avdelingsleder for etterretning og fellesoperative tjenester Ole Jørgen Arvesen i Kripos.

Når vi legger igjen adressen på nett, tikker man av på en boks hvor man går med på at adressen lagres i et register.

– Dermed er ikke adressen lenger hemmelig. Da risikerer den trusselutsatte å måtte flytte og bryte opp. Derfor kan de som lever med sperret adresse aldri dele hvor de bor og dermed ikke handle på nett, bestille taxi hjem eller få hjemlevering fra Ikea, sier Arvesen.

De som lever på kode 6 må ofte bryte mange, eller til og med alle bånd til fortiden. De fleste har blitt utsatt for vold og trusler, fra familie eller en partner.

Det er regnet som risikabelt å ha kontakt med familie, venner og bekjente fra fortiden.

Betyr det at Lisa må leve alene og i skjul resten av livet?

Lisa tenker hver eneste dag på dem hun må beskyttes mot; mammaen og pappaen, som for lenge siden nynnet nattasanger på sengekanten og sørget for at hun brukte jakke på kalde dager. Det er flere år siden hun hadde noe med dem å gjøre. Men hun husker fortsatt det vonde.

Welcome to Norway

Kort tid etter at det ble bestemt at Norge skulle ta imot flere kvoteflyktninger, var familien til Lisa på vei til det nye landet i nord.

Det gikk ikke lang tid før familien snakket norsk og gikk skiturer med kakao i sekken.

Men etter hvert ble det viktig for familien hvordan de ble oppfattet i det muslimske miljøet.

Et familiemedlem er dømt for vold mot Lisa. I dommen heter det at volden var krenkende, og pågikk fra hun var et barn og i flere år.

I takt med at Lisa utfordret familiens sosiale kontroll, ble volden grovere og grovere, ifølge dommen.

Hele livet hadde hun hørt at hun skulle gifte seg med en fetter, forteller Lisa. Det ble sagt på en tullete måte. Men var det egentlig en spøk?

Da hun ble eldre, ville familien ha henne med på en feriereise. Lisa hadde en mistanke, som vokste utover ferien og til slutt så hun det klart for seg. Hun skulle til hjemlandet, hvor fetteren og bryllupsgjestene ventet. Lynraskt spolte hun fremover i hodet: Hun så seg selv, gift, med heldekkende klær og barna hennes som løp rundt.

NEI, tenkte hun.

I all hemmelighet satte hun i gang en plan om å rømme. Enhver anledning hvor familien var opptatt, jobbet hun med planen om å komme seg hjem til Norge. Hun tekstet en venninne og ba om hjelp. Ring den norske ambassaden, svarte venninnen og sendte henne kontaktinformasjonen. Hun ringte ambassaden i smug. Har du pass? spurte de.

Passet, hvor var det? Hun hadde ikke sett det siden de landet på flyplassen.

En morgen var hun noen minutter overlatt til seg selv. Hun lette etter passet. I safen, i nattbordskuffen, i vesker og bager. Til slutt fant hun flere pass, men hennes eget var ikke der. Hun trakk pusten.

Det var ikke tid til å lete mer. Hun stappet mobilen og lommeboken i en veske, satte seg i en taxi og dro rett til ambassaden. Her fikk hun reisepapirer og hjelp til å komme seg til flyplassen. På flyplassen begynte hun å tenke på at familien kunne komme etter henne, det var jo bare å kjøpe en flybillett for å komme seg gjennom sikkerhetskontrollen.

I timene hun ventet på avgang, gjemte hun seg. Først da flyet hadde tatt av, tenkte hun at hun hadde greid å komme seg unna.

Samtidig var det først nå hun innså hva hun hadde gjort. Rømt fra sin egen familie. Hva nå?

Den kalde, mørke tida

Noen måneder senere stod hun i en helt ny by, uten å kjenne noen. Lyslenker og adventsstjerner vitnet om at det snart var jul. Det sluddet og på veiene var det en brun blanding av hålke og slush.

Uten snø var byen så å si mørklagt. Her skulle Lisa helst sitte inne i en leilighet hele dagen.

Hun ble rådet til å bytte navn og til å leve under et beskyttelsestiltak: Kode 6. Når sikkerhetssituasjonen tilsier det, anbefaler politiet både navneendring og skjult adresse. Selv valgte hun fornavnet, og hun fikk anbefalt et etternavn.

I starten av oppholdet i den nye byen hadde ikke Lisa internett, TV eller bankkort. Kun en mobiltelefon med et kontantkort.

Hun kunne ikke være på sosiale medier. To ganger i uken kom det noen og handlet inn mat for henne. Det var tiltak som skulle beskytte henne, men som fikk henne til å føle seg som en fange.

Rett etter at hun rømte hjem til Norge fra familieferien i utlandet, hadde hun forsøkt å leve et mer normalt liv. Først havnet hun på krisesenter en stund. Så flyttet hun for seg selv.

Idet hun begynte å senke skuldrene, traff hun på en bekjent av familien i oppgangen der hun bodde, først én gang, så en gang til. Kanskje var det tilfeldig, kanskje ikke.

Hun ringte politikvinnen hun hadde fått tildelt som kontaktperson i politiet.

Hei, det er Lisa. Jeg har sett en som kjenner familien.

Alarmen gikk hos politiet. Nå måtte hun flyttes til en annen kant av landet, og det hastet.

Og det var slik hun hadde endt opp på et helt nytt sted, med beskjed om å holde seg mest mulig inne.

Jeg ofret ikke hele livet mitt for å sitte hjemme, tenkte hun.

Det er ikke så lett å få svar på hvorfor disse månedene ble slik.

Daglig leder ved den kommunale tjenesten som hadde ansvaret for Lisa, oppgir at alle de ansatte fra den tiden har sluttet. Hun kan derfor ikke kommentere Lisas erfaringer. Både den kommunale tjenesten og Kripos forteller at de jobber på en annen måte i dag, med vekt på å gi mennesker med kode 6-status mulighet til å ha et mest mulig normalt liv.

– Det legges i dag større vekt på at den som utsettes for trusler, ikke skal måtte begrense sin frihet unødvendig, sier Ole Jørgen Arvesen i Kripos.

Jobben hadde vært Lisas terapi, men nå gikk hun inne med egne tanker. Hun hadde for mye tid, for lite å gjøre. Om natten kom angsten, da hun først sovnet, dukket marerittene opp.

Hun fikk nye ID-kort og nytt pass med det nye navnet. Nå måtte hun presentere seg som Lisa. Lisa-Lisa-Lisa var overalt, bortsett fra i eget hode. I eget hode het hun fortsatt navnet foreldrene gav henne.

Ofte sa hun det gamle navnet, når hun skulle presentere seg. En dekkhistorie måtte til. Hun fortalte at det var så mange på skolen som het det samme som henne, og at hun derfor tok i bruk et mellomnavn, som hun nå hadde gått bort ifra igjen. Å bruke mellomnavnet hadde siden blitt en vane. Historien hang bare nesten på greip.

Hun kunne ikke fortelle noen hvor hun vokste opp, eller hvilken bakgrunn hun hadde. Hun følte folk ble mistenksomme. Og hvem hadde hun egentlig fortalt hva til?

Via støttegrupper for folk i lignende situasjon greide hun etter hvert å få seg venner. Aller helst skulle hun holde seg inne, særlig på kveldstid. Men hun greide ikke, hun måtte ut å treffe folk. To unge kvinner som også levde med kode 6-tiltak ble hennes nære venner.

Sakte, men sikkert greide hun å snekre sammen et liv. Jobb, bolig og venner falt etter hvert på plass.

Livet 2.0

I dag er Lisa i full jobb. Ved siden av jobben forbedrer hun karakterene fra videregående. Hun ser for seg starte med studier i løpet av et par år.

Hun setter seg i den samme sofaen som hun sover i om natten når hun er redd. Det brune håret er festet i en løs strikk. Hun har på seg en romslig fleecegenser og jeans som slutter midt på leggen.

Det krever mye å leve på kode 6, men hun er takknemlig for tryggheten det gir. Det verste er å lyve til andre, selv dem hun står nær.

For ett år siden begynte hun å treffe en mann. Skulle hun fortelle om bakgrunnen sin? Etter mye om og men, falt hun ned på å la være.

Hun hadde en kjæreste tidligere, en hun trodde hun kunne fortelle om fortiden til. Men det ble for mye for han, og han gjorde det slutt.

For en stund siden tok også det nye forholdet slutt. Han vet fortsatt ingenting om hvem han egentlig var sammen med i et halvt år.

I hverdagen er det små floker hun merker mest. Hun er lei av at posten kommer over en uke senere enn andres post, fordi den må via en postboks eid av politiet. Eller at hun ikke kan bestille en drosje eller pakker hjem. Adressen kan jo aldri komme ut.

Det er steder hun aldri drar, hvor hun risikerer å møte noen som kjenner noen. Å se seg over skulderen har blitt en vane.

Hun tar en snus og ser på klokka. Snart skal hun på jobb.

Kun én uke har hun vært sykmeldt fra jobb i løpet av de siste årene. Hun nekter å la bakgrunnen og sikkerhetstiltak hindre henne å leve det livet hun ønsker.

Hun går regelmessig til psykolog for å bearbeide traumene. Og det har skjedd en ting til som har hjulpet henne.

Hun drar hun opp mobilen og viser meg et bilde av et voksent par. De er feriebrune og smiler mot kamera.

– Dette er den nye familien min, sier hun.

Slalåm og brettspill

For noen år siden, da hun stod helt på bar bakke, skulle tilfeldighetene ha det til at Lisa fikk en slags fosterfamilie. En slags, fordi det ikke er formalisert og fosterfamilien ikke får støtte av det offentlige.

Ekteparet fikk høre om situasjonen til Lisa og ønsket å komme i kontakt med henne, kanskje de kunne hjelpe? Det ble starten på familiemiddager, julemiddager og ferieturer for Lisa, fosterforeldrene og den nye søskenflokken.

I vinter dro hun på skiferie med hele familien. Fosterfaren, som er en racer i skibakken, gir henne ikke opp, selv om det blir en del knall og fall. På kveldene spiller de Uno og Alias. Da er det Lisa som oftest vinner.

Alt av vinterutstyr og varme klær har familien skaffet henne. Da hun flyttet inn i hjemmet sitt, var det fosterforeldrene som kjørte frem og tilbake til Ikea og hjalp henne i to dager.

For første gang skjønte hun hva det vil si å ha en familie.

– De gjør alt dette uten å få noe igjen for det. Det er så uvanlig.

Selv om hun er skuffet over familien hun vokste opp med, savner hun dem også.

Ofte kan de gode minnene være vel så vanskelig å takle som de vonde for mennesker som lever i skjul. Savnet av dem du må beskyttes mot utløser ofte skam og sorg, ifølge Krisesentersekretariatet.

– Jeg forstår ikke at folk kan gjøre sånt mot barna sine, sier Lisa stille.

Men tross alt hun har vokst opp med, har hun fortsatt forvirrende tanker om sin biologiske familie.

– Jeg kunne ønske jeg bare følte hat, men jeg sliter med dårlig samvittighet over at jeg fikk et familiemedlem dømt. Samtidig savner jeg dem, fordi de fortsatt er familien min, sier hun stille.

De nye foreldrene kaller Lisa for datteren sin og vil gjerne at hun skal kalle dem mamma og pappa.

Hun synes de er verdens snilleste mennesker.

Men hun får seg ikke til å kalle dem mamma og pappa.