HB-bomben

21-åringen sitter inne i politibilen. Han tenner seg en røyk. Utenfor jobber kameraten på 20 år med dynamittkubbene, fenghetter og seks meter lunte. Når ladningen er klar, plasserer de den mellom rørene i motorkassen. Lunta tennes med sigaretten, og de unge mennene løper avgårde.

150 meter bortenfor ligger en far, en mor, en datter og en sønn og sover på lensmannsgården:

– Vi våknet av et forferdelig brak, kikket ut av vinduet og så bilen stå i full fyr. Så løp vi inn til mor og far.

På andre siden av elva ligger en annen familie i sin dypeste søvn denne marsnatten:

– Hele huset ristet. Jeg våknet av at jeg ramlet ut av senga og ned på gulvet. Jeg skjønte ingen ting.

Her er nettdokumentaren om Polmak 1954.

– Skiller seg fra alt

Datoen er 21. mars 1954. Norgeshistoriens første og eneste aksjon av denne typen fra hjemmebrennere mot politiet er gjennomført. Hovedstadsavisene er raskt ute med ordet «attentat». Det er i den lille samiske kommunen Polmak i Finnmark dette skjer.

• Dagbladet 23. mars 1954: «neste gang skal ikke bare bilen din gå i lufta»

– Et så spektakulært skadeverk og voldshandling som å sprenge en lensmannsbil i lufta, skiller seg fra alt jeg har lest om hjemmebrenning for perioden 1914 – 2000, sier professor Per Ole Johansen ved Universitetet i Oslo til NRK.

Gutten som sammen med søsteren sin løper inn på soverommet til mor og far, heter Terje Alfred. Det er like før han fyller elleve år.

– Eksplosjonen sitter spikret i minnet, forteller han i dag. 71-åringen kaller Polmak for barndommens paradis. Her vokste han opp. Senere fulgte han farens fotspor og ble selv politimann. Polmak kommune som i 1963 ble slått sammen med Tana kommune, var også paradis for noen andre: Hjemmebrennerne.

Vinden polerer isen med snøkorn fra de lave brøytekantene. To biler møtes midt på Tanaelva. Øst- og vestsiden av Polmak knyttes fortsatt i dag sammen på vinterstid takket være isveien mellom E6 og fylkesveg 895. Elva har i uminnelige tider vært ferdselsåren i Tanadalen. De første bilistene på 1940- og 50-tallet kom seg fra Skiipagurra og til Båteng fordi det på isen ble brøytet til en smal vei. Derfor hadde også lensmann Jann Olsen parkert bilen sin - en svart Opel Olympia 1939-modell - på isveien rett nedenfor lensmannsgården.

– Det var jo stor stas da far kom hjem med bilen. Om vinteren hadde vi stor glede av den. Ofte samlet han venner, kjente og ikke minst barna for å snørekjøre. Fra disse turene har jeg mange gode minner, forteller Terje Alfred Olsen til NRK.

Klokken er rundt tre på natten. På loftet går det så radig unna. Lensmannen får raskt på seg klærne og kommer seg ut. I kaoset får ikke Terje med seg hva faren sier eller hvordan han ser ut i ansiktet.

– Han var sint, forarget og fortvilet. Det så vi da han kom inn igjen etter å ha vært på isen og sett restene av bilen. Deretter leide han seg hesteskyss og kom seg avgårde sammen med lensmannsbetjenten. Jakten på gjerningsmennene var i gang.

• VG mandag 22. mars 1954: «Det er ikke en hel skrue igjen av bilen»

Fant lunta

15-åringen som ramlet ut av senga og ned på gulvet, heter Hans Anders. Han lå hjemme på loftet og sov. Lensmannsgården ligger rett over på andre siden av Tanaelva i Polmak.

– Soverommet hvor jeg lå hadde vindu mot elva. Det første som slo meg, var om isen på elva plutselig hadde rørt seg. Vi gutta løp ned på isen. Det var metallbiter og vrakrester helt opp under elvemelen. Vi fant noe som så ut som et svart tau, og den begynte vi å snøre opp. Mens vi nærmet oss restene av bilen, kom lensmannen springende og ba oss legge fra oss snora. Det var deler av den brente lunta vi hadde funnet, forteller Hans Anders Helander som i dag er 77 år.

• VG tirsdag 23. mars 1954: «...har i løpet av natten tatt en sensasjonell vending»

Denne søndagsmorgenen er 19-åringen Ingvald Guttorm fra Hillagurra på vei til militærtjeneste i Sør-Varanger.

– Vi oppdaget et krater på isen hvor restene av det forvridde karosseriet sto. Det var lite igjen som kunne se ut som en bil. Snøen rundt var helt svart. Vi skjønte at bilen var sprengt med dynamitt, men ante selvsagt ikke av hvem, forteller han til NRK.

Veien sperret

Lørdag 20. mars 1954 er det fest i Skiippagurra. 27-åringen Olaf Hansen fra Båteng har kjørt noen kompiser fra bygda ned til festen. Ut på natta starter han oppover dalen med lastebilen sin - en Chevrolet.

Biltrafikken i Tanadalen foregår på elveisen vinterstid, men vegvesenet bygger vei oppover dalen. Hansen kjører på vestsiden av elva etter den framkommelige anleggsveien.

– I Horma har noen sperret veien med wirere. Samtidig med veiutbyggingen ble også telefon- og strømnettet utbygd. Jeg kunne ikke fatte hvorfor veien var sperret på denne måten, og fjernet wirene og fortsatt ferden oppover. Jeg så ikke noe unormalt, forteller 88-åringen til NRK.

Klokken åtte søndag morgen ringer telefonen hjemme hos Hansen. Lensmannsbetjenten er på tråden.

– Etter samtalen begynte jeg å ane hva som kunne ha vært bakgrunnen for sperringen av veien. Jeg vet ikke sikkert, men kanskje hadde mennene som var involvert, gjort dette, forteller han.

Hjemmebrennere i søkelyset

Den dramatiske utviklingen i nord når fram til redaksjonene i hovedstaden. Mandag 22. mars 1954 er det største oppslaget på Dagbladets fullformatside: «Politibil sprengt i lufta av hjemmebrennere». Undertittelen er utdypende: «30 kilo dynamitt – ikke en skrue igjen».

I fortsettelsen på side 6 konkluderer avisen hvem som trolig står bak:

«Nylig oppklarte lensmannen en stor HB-sak, og et av vitnene i denne saken er nå arrestert som mistenkt for å ha sprengt lensmannens bil.» - og avisen skriver videre: «I Polmak og Finnmark for øvrig, og ganske særlig i Horma, florerer hjemmebrenningen som aldri før. Det brennes nær sagt i annethvert hus, og politiet står maktesløst i kampen mot uvesenet.»

• Bladet «Tromsø» 23. mars 1954: «Ved 3-tiden om natten ble hele bygda vekket»

Joda, en og annen flaske kjøpte han selv også, innrømmer den tidligere kommunepolitikeren og taxisjåføren. Olaf Hansen humrer og smiler når temaet blir HB:

– Prisen var fire-fem kroner for flaska. Også jeg kjøpte litt dram når det var sammenkomster i Polmak. Det gjaldt å være diskret og handelen foregikk på tomannshånd.

Allerede før andre verdens krig hadde politiet startet kampen. Bekjempelsen av hjemmebrenningen fortsatte på begynnelsen av 1950-tallet.

– Polmak kommune ble etter hvert viden kjent for den spesielle industrien. På grunn av historier og fortellinger om virksomheten trodde mange at innbyggerne bare holdt på med hjemmebrenning. Et par konkrete saker hvor noen ble avslørt og tatt av politiet bidro også til å opprettholde dette bildet. Både for de lokale myndighetene som ordfører, lensmann og prest ble det pinlig og flaut. Derfor ble dette en prioritert oppgave for lensmannen; hjemmebrenningen måtte stoppes, forteller Olaf Hansen.

• Bladet «Tromsø» 24. mars 1954: «Karene nekter å ha drukket HB»

Attåtnæring og den aller største synden

Ingvald Guttorm kjente de aller fleste i bygdene rundt kommunesenteret Polmak kirkested. Han visste godt hvem som produserte og laget hjemmebrent i bygdene omkring.

– Dette ga noen tiltrengte kontanter. En hel del av de unge mennene hadde ikke arbeid som ga inntekter. Det var nærmest en attåtnæring. Spesielt om vinteren ga hjemmebrentsalget noen kroner. Samtidig ble disse mennene objekter for lensmannen og betjentene som nesten kan minne om forfølgelse og trakassering. Hjemmebrenningen ble betraktet som den aller største synden og forbrytelsen, sier han.

Guttorm vil ikke betegne virksomheten som organisert. Det meste foregikk i gammer, uthus og i skogene rundt bygdene. Ingen snakket høylydt om dette, men samtidig visste de fleste hvor og hvem man skulle oppsøke for å kjøpe sprit.

– Lensmannsbetjentene kom ofte plutselig og ransaket hus og uthus på jakt etter apparater, rør og klunk. Men de fant sjelden noe. Produsentene var lure og klarte de fleste gangene å forvirre politifolkene såpass at de ikke fant noe. Egentlig var det få som ble tatt, forteller 79-åringen.

Norges fattigste

Dette var en av Norges fattigste kommuner etter krigen. I 1951-1952 hadde Polmak den laveste inntekten pr. innbygger av alle kommunene i Finnmark. Gjennomsnittet for Finnmark var 1643 kr, mens for polmakinnbyggerne var snittinntekten 850 kr.

«Folk i Polmak livbergar seg på eit næringsgrunnlag som berre gir inntekter ein liten del av året, dessuten varierar avkastninga av næringane og dermed inntektene mykje frå år til år. For den einskilde huslyd har det difor lett for å oppstå økonomiske kriser.»

Det er Harald Eidheim som skriver dette i mastergraden sin i etnografi i 1958. Han blir kjent med folket, livsgrunnlaget og naturen etter at han jobbet som lære ved skoleinternatet i Polmak. Somrene 1952 og 1953 er han tilbake i kommunen ved Tanaelva for å jobbe med et forskningsprosjekt.

• Nordlys 23. mars 1954: «vi kan ikke få oss til å tro at det skulle være noen hevnakt»

Olaf Hansen husker godt den unge forskeren fra Volda. Han kjenner seg igjen i beskrivelsene.

– Etter hvert ble økonomien bedre for de fleste. Noen fikk arbeid i vegvesenet, andre som snekkere og mange startet med gårder og melkeproduksjon. I tillegg kom det Pol til Kirkenes, og derfor ble det enklere å skaffe seg brennevin. Dessuten ble det etter hvert adskillig dyrere å lage hjembrent, og det ble nærmest et underskuddsforetak, sier Hansen.

Hormavann

Tilbud og etterspørsel. Denne økonomiske teorien gjaldt også i Polmak på 1950-tallet. Hjemmebrennerne hadde nok av kunder.

Kundene til produsentene var ikke bare folk i nærmiljøet. Det nærmeste Vinmonopolet på den tiden lå i Tromsø.

– Det var ikke uvanlig at det kom folk fra hele Øst-Finnmark for å kjøpe «Hormavann» eller «Hormaspesial». Og dette var folk fra alle samfunnsklasser, forteller Ingvald Guttorm.

Lensmannssønnen Terje kjenner også til begrepet. I dag betrakter han hendelsene fra årene i Polmak med humoristisk tidsavstand.

– Polmakfestene var jo, hva skal jeg si, berømt og beryktet. Kanskje gale uttrykk, men det var i alle fall masse folk som kom til disse festene. Det var jo et begrep som var viden kjent. Hormavann. Mange som kom til festene i Polmak, svingte innom de områdene hvor det var mulig å få kjøpt, forteller Terje Alfred Olsen som i dag er pensjonist og bor i Lakselv.

– Smakte du selv noen gang på Hormavann?

– Nei, kommer det kontant. – Nei, vet du, det gjorde jeg ikke. Aldri. I guttedagene holdt jeg meg unna alkoholen. Og når jeg ble gammel nok til å kjøre bil, var jeg ofte sjåfør.

«...hater lensmannen»

Terje Alfred Olsen har selv vært lensmannsbetjent, førstebetjent og lensmann i Porsanger kommune fra 1970 til 2006. Hans far, Jann, vardøværingen, ble lensmann i Polmak i 1948.

71-åringen leser høyt fra Dagbladets oppslag 23. mars 1954. Han rister på hodet og kommenterer inni mellom:

– Den overskrifta, nei, det var ikke riktig. Som familie opplevde vi aldri at han var truet på livet.

«Praktisk talt hele den lille kommunen holder med hjemmebrennerne, og hater lensmannen som slår ned på dem etter tur. Forholdene er i dag så vanskelige at lensmannen faktisk trues på livet. Det er betegnende at folk i dag sier til ham at neste gang skal ikke bare bilen din gå i lufta».

– Avstanden mellom Polmak og Oslo var stor også den gang. Vi i familien opplevde aldri noen truende episoder, aldri. At bygda holdt med hjemmebrennerne tror jeg ikke noe på. Men deler av miljøet holdt sikkert med dem. Det vil si de som kanskje var involvert i den slags. Blant folk i Polmak merket vi ikke noe. Jeg gikk ut og inn i hjemmene der, og opplevde verken kommentarer eller at jeg var uønsket. Denne avisartikkelen er overdrevet, helt klart. Jeg hørte aldri, verken da eller i ettertid, at noen skulle sprenge faren min i lufta, sier den pensjonerte politimannen.

Olaf Hansen tror heller ikke på det Dagbladet refererte at «neste gang går ikke bare bilen din i lufta». Han mener bestemt at ingen truet lensmannen direkte på livet.

– Jeg kjørte mye og møtte de aller fleste i området. Aldri ble det gitt uttrykk for hat eller fremsatt trusler mot lensmann Olsen. Selve sprengningen var jo en alvorlig kriminell handling, og avisene brukte jo dette som grunnlag til å male et enda mer dramatisk bilde av situasjonen, sier han.

Hansen var kommunepolitiker i både Polmak og Tana og gir Jann Olsen gode skussmål. Lensmannen ble også valgt til ordfører like før sammenslåingen med Tana.

– Han var både hjelpsom, imøtekommende og godt likt. Jeg fikk aldri inntrykk av at han var ute etter noen. Selvsagt måtte han gjøre jobben sin som politimann, og det hadde mange forståelse for. Han var en god lensmann. Det er vanskelig å tenke seg at noen hadde planlagt dette eller bedt noen om å sprenge bilen hans. Mitt inntrykk er at dette var en ungdommelig tankeløs handling gjort i påvirket tilstand, forteller 88-åringen fra Båteng.

Terje Alfred har bare gode minner om faren.

– Skal jeg si noe som han burde ha gjort, så er det at han skulle ha lært seg samisk. Det var jo en samisktalende bygd. Hvis far hadde lært seg samisk, ville det ha lettet arbeidet mye.

Pågripelsene og en sensasjonell vending

Lensmann Jann Olsen og lensmannsbetjent Arne Isaksen sitter i sleden. Det har begynt å lysne. Utrykningen skjer med leid hest og kusk. Politimennene har en klar formening hvor de skal slå til; det har vært fest en plass i bygda.

To menn blir tatt med tilbake til lensmannsgården. Ytterligere en mann tas inn. Ferden går videre med «svarte-Maja» til arresten i Vadsø.

Ingvald Guttorm er sammen med tre andre jevnaldrende på vei til førstegangstjenesten. Underveis tar de igjen politiets «svarte-Maja».

– Gjennom bakvinduet ser vi tre menn, og vi drar med en gang kjensel på dem. Vi diskuterer om det er de tre som kan ha sprengt bilen. Senere får vi vite at politiet hadde tatt tre uskyldige, forteller han.

VG melder tirsdag 23. mars 1954 at saken «...har i løpet av natten tatt en sensasjonell vending.» Politiet hadde arrestert tre nye karer i Polmak. Bladet «Tromsø» siterer lensmann Jann Olsen: «...de tre første arresterte karene i går ble satt på frifot idet de ikke har hatt noen helst befatning med sprengningen. De tre som ble arrestert natt til i går, har imidlertid avlagt full tilståelse.»

I løpet av snaue tre døgn er saken oppklart. 25. januar 1955 får de tre mennene opplest dommen i Tana herredsrett på herredshuset i Polmak. Straffen blir 90 dagers betinget fengsel, og to år og tre måneders ubetinget fengsel. Påtalemyndigheten frafaller påstand om straff for den tredje av de tiltalte.

Hvorfor?

Hva får tre unge menn i begynnelsen av 20-årene til å bryte seg inn på et ammunisjonslager, ta med seg store mengder dynamitt og sprenge bilen til lensmannen?

I dommen framkommer ikke et tydelig motiv. «Ved de tiltaltes erkjennelse og de øvrige i saken foreliggende opplysninger finner retten bevist at de tiltalte i lett beruset tilstand i det alt vesentlige har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen...», heter det i dommen.

• Her er Polmak-dommen

Riksarkivet har gitt NRK tilgang til store deler av dommen.

Ingvald Guttorm kjente godt til de tre mennene fra bygda.

– I fylla kunne det skje ting som man senere ville angre på. En slags spontanitet uten evne til å se følgene av sine handlinger kan være en forklaring. Jeg tror ikke at sprengningen var noe de planla i detalj, men heller et uttrykk for barnslig galskap. Noe veloverveid attentat var det ikke, sier han.

Forslaget om sprengningen kom fra en av mennene, og den andre «straks var villig til å følge ham» ifølge dommen.

«Tiltalte nr. 2 derimot ville ikke følge dem og gikk hjem etter først å ha sagt til dem at de ikke burde gjøre alvor av sitt forehavende.», skriver herredsretten.

Professor Per Ole Johansen ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo er en av landets fremste hjemmebrentkjennere. I 2004 utga han boka «Den illegale spriten». Han mener hjemmebrenningsaspektet ved hendelsen i Polmak er helt underordnet.

– Sett i norsk kriminalhistorisk sammenheng vitner Polmak-affæren om et kriminelt hat og en vilje til skadeverk og vold som på ingen måte var «typisk norsk» – selv ikke for norske hjemmebrennere. Når handlingen er så ekstremt atypisk må forklaringen etter min mening søkes i noe annet at de skyldige var hjemmebrennere. De kunne like gjerne vært en gjeng hevngjerrige innbruddstyver, eller en annen type kriminelle for den sakens skyld, sier han til NRK.

Han viser til at det forekom noen få voldsepisoder i forbindelse med politiaksjoner mot hjemmebrenningen i mellomkrigstiden. Typisk var det på ingen måte.

– Bygdas hjemmebrenner visste meget godt at det var «bad for business» å agere voldelig overfor bygdas lensmann, sier professor Per Ole Johansen.

35 kilo dynamitt ble brukt til å sprenge lensmannsbilen i Polmak, hevdet samtlige aviser i dagene etter 21. mars 1954. Av dommen framkommer det at mennene plasserte fem kilo dynamitt i motorrommet på Opelen.

Dynamitten, fenghettene og lunten hadde mennene tatt med seg fra vegvesenets anleggsbrakker.

Gammel-lensmannens hemmelighet

Den gamle lensmannen tør opp og forteller om guttestrekene fra barndommens Polmak. Terje Alfred Olsen avslører en hemmelighet han har gått med siden han som gutt var med på oppmåling av vegen oppover Polmakdalen.

– Jeg stakk målestaven rett ned i ei 200-liters klunktønne. Vi slo en veiplugg i tønnelokket og lot den være der.

I etterkant var det en som svært diskret kom og visket til meg; «takk skal dere ha for at dere ikke slo ut innholdet». Dette fortalte jeg aldri til far. Dem som eide klunktønna, var nok begeistra for det.