Kjønnsforskning i ubalanse

Øystein Gullvåg Holter hadde den eneste norske professorstillingen som var øremerket til mannsforskning.

Stillingen ble utlyst i 2007 som en stilling i «maskulinitets- og likestillingsforskning». I 2011 ble øremerkingen borte.

Holter forteller at han fortsatte å jobbe med begge fagområdene, men det var lettere å få gjennomslag for likestillingsforskning enn å trekke menn inn i kjønnsforskningen.

– Mannsforskning er fortsatt underutviklet og det er naturlig om man får mer fokus, sier professoren.  

– Mye er ukjent når det gjelder utfordringer for menn, og  mange sider av mannens situasjon er for lite utforsket, fastslår Holter.

– En demokratisk utfordring

Kjønnsbalanse i forskning er viktig for kvaliteten på forskningen, slår fagmiljøene fast. Å få opp kvinneandelen blant forskere har lenge vært et mål, og i 2017 var det for første gang omtrent like mange kvinner og menn i universitets- og høgskolesektoren.

Men når vi teller opp hvem som jobber med kjønnsforskning i Norge, viser det seg at det er alt annet enn kjønnsbalanse innen dette fagfeltet: Ni av ti kjønnsforskerne ved norske universiteter er kvinner.

Den nasjonale forskningsetiske komite har også vært opptatt av dette.

De skriver på sine nettsider at man tradisjonelt ikke har hatt fokus på forskerens kjønn. Man forventet at forskeren skulle være objektiv i sin tilnærming, og at kjønnet på forskeren skulle være irrelevant.

Fagmiljøene mener altså at kjønnsbalansen og kjønnsperspektivet er så viktig at det står om demokratiet og sannheten.

– Store skadevirkninger

Vi finner ni mannlige og 80 kvinnelige forskere knyttet til universitetenes sentre for kjønnsforskning. I tillegg kommer andre ansatte som også for det meste er kvinner. Også i toppen dominerer kvinnene, med 14 kvinnelige professorer og to menn.

 Vi spurte Forskningsrådet hvilke konsekvenser det kan få om det ikke er kjønnsbalanse i forskning.

– Du kan få ganske skjeve forskningstradisjoner, svarer Jesper Werdelin Simonsen, områdedirektør for Samfunn og helse i Forskningsrådet.

– Kvinner og menn forholder seg ulikt til samfunnet og har ulike behov og ønsker. Så det har store skadevirkninger hvis man ikke har en bred inngang til forskningen, svarer Simonsen.

– Vi har et mål for kjønnsbalanse, og det målet er at vi skal fremme jevnest mulig representasjon av de to kjønnene på alle nivåer og alle fagfelt, forklarer Simonsen.

– Hvilken definisjonsmakt over likestillingsfeltet sitter kjønnsforskerne på?
– De har vel samme definisjonsmakt som forskere på de fleste områder. De bidrar med kunnskap og teorier og forståelsesramme inn i en offentlig debatt.

– Vanskelig å rekruttere menn

I 1998 opprettet Forskningsrådet det nasjonale kunnskapssenteret Kilden kjønnsforskning.no.

– Opprinnelig jobbet de med kvinneforskning og kvinner i forskning. Så har mandatet til senteret endret seg over tid, og nå er oppdraget å være et kunnskapssenter for kjønnsbalanse og kjønnsperspektiv i forskning, sier Simonsen.

Ved Kilden er sju av sju ansatte kvinner.

– Hva tenker dere om kjønnsbalansen her?
– Den er dessverre ganske skjev, for å si det sånn. Det er absolutt ikke positivt. De har hatt noen menn ansatt, men nå er det bare kvinner som jobber der. Det er noe vi anser som en utfordring.

– Men det er vanskelig å gjøre noe med det, hvis det er liten interesse for dette arbeidet blant menn, sier Simonsen.

Vi spurte redaktør og direktør for Kilden, Linda Marie Rustad, hvordan de jobber med dette.

– Vi ønsker gjerne flere menn. Men når vi lyser ut stillinger, er det få menn som har tilstrekkelig kvalifikasjoner innenfor kjønn og likestilling. Det er jo et kompetansefelt.

– Vi prøver å ha menn inn til intervju, for vi ønsker virkelig å rekruttere menn, svarer Rustad.

– Vi prøver også å benytte oss av mannlige frilansere. Vi er veldig bevisste på at vi i våre saker også intervjuer mannlige forskere og at vi skriver om forskning på menn. Det handler om å vise at dette feltet også angår menn og at det er relevant og interessant for menn, sier Rustad.

Krav om kjønnsbalanse

Kjønnsbalanse i forskning har hovedsakelig handlet om å få flere kvinnelige professorer. Kvinner har vært og er underrepresentert i professorstillinger, rundt 28 prosent av stillingene er nå besatt av kvinner.

Forskningsrådet stiller krav til kjønnsbalanse i forskningsprosjektene som mottar finansiering.

– Kravet er egentlig ganske mildt formulert: Når man har to søknader som er omtrent like, så skal det underrepresenterte kjønnet ha forrang, forklarer Simonsen.

Dersom det er under 40 prosent representasjon av et kjønn, regnes det som underrepresentert.

– Vi har jo ikke et krav i den forstand at midler ikke blir delt ut hvis man ikke når dette målet, sier han.

– Mannsforskning er viktig

Også i forskningsprosjekter der menn er i fokus, er det mest kvinnelige forskere.

En av dem er Ulla-Britt Lilleaas.

– Jeg kaller meg både kjønnsforsker og mannsforsker, men har ikke en stilling som er øremerket mannsforskning, sier forsker Ulla-Britt Lilleås ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.

– Vi har altfor lite mannsforskning. Det er altfor få som jobber med problemstillinger rundt mannen, og altfor lite midler satt av, sier hun.

Hun trekker fram menns helse, og spesielt menns psykiske helse, som et område der det er behov for mer forskning.

May-Linda Magnussen ved Universitetet i Agder tok doktorgraden sin på forskning om mannens rolle som familieforsørger.

– Mange flere menn burde forske på kjønn, sier hun.

Hun forteller at hun prøver å oppfordre menn som tar likestillingsstudiet deres til å gå videre med å studere kjønn.

– Mannsforskning er viktig. Skal vi forstå og endre samfunnet, må vi utforske det også fra menns perspektiv, sier Magnussen.

Ubalanse i hele feltet

Den skjeve kjønnsbalansen går igjen også når vi ser på andre områder i vårt samfunn der det jobbes med likestilling og kjønn.

Ved Institutt for samfunnsforskning finner vi CORE – Senter for likestillingsforskning. Ifølge nettsiden er det 20 forskere tilknyttet senteret, 14 kvinner og 6 menn.

– Den kjønnsbalansen vil jeg si ikke er så verst sammenlignet med et hvilket som helst annet miljø som jobber med lignende spørsmål, sier senterleder Mari Teigen.

– Men jeg skulle virkelig ønske at kjønns- og likestillingsspørsmål var noe som fanget mannlige forskeres interesse i like stor grad som kvinnelige forskere.

Framtidshåp

Mannsforsker Øystein Gullvåg Holter håper flere unge menn vil velge å studere og forske på likestilling og kjønn i framtiden.

– Kjønnsforskning er artig å holde på med, flere gutter bør søke seg hit. Selv skal jeg stå i jobben så lenge jeg kan, sier professor Øystein Gullvåg Holter.

Forskeren gleder seg over å registrere at likestilling engasjerer mer enn før.

– Likestilling er mer hot igjen. Det merker jeg på forelesninger. Diskusjonen er mer mangesidig, og engasjementet blant studentene større, forteller Holter.

Holter mener kjønnsforskningen har blitt bedre – menn er mer med i forskningsmaterialet og beskrives mer nyansert.

– Samtidig som det er klart at vi trenger flere mannlige forskere som ser saken innenfra. På UiO tar vi nå nye initiativ for å få mer fokus på gutter, menn og maskulinitet, sier han.

Anbefalt videre lesing: