Senteyo Baltor leder kvinnegruppen Mosaretu

Senteyo Baltor leder kvinnegruppen Mosaretu.

Foto: Christine Præsttun / NRK

Kan dans stanse krig?

LOIYANGALANI (NRK): I Kenyas tørreste og fattigste region har stammene kriget i flere tiår. Nå tar en kvinne uventede midler i bruk for å få menn til å begrave stridsøksen.

Dansende føtter i ørkensanden

Dansende føtter i ørkensanden.

Foto: Lena Ulgenes

Ørkensanden virvler rundt dansende føtter. Samburukrigere danser på fiendes jord. De er invitert til fest av en kvinne med store ambisjoner.

Senteyo Baltor tar i mot NRK under et tak av palmetre i landsbyen Loiyangalani, som ligger i regionen Masarbit, nord i Kenya. Her utenfor allfarvei, mot grensen til Etiopia, har myndighetene liten kontroll.

46 år gamle Senteyo legger lag på lag med fargerike smykker rundt halsen, mens hun forteller om sin store drøm:

– Jeg har tro på at det blir vanskelig å krige når du har spist og danset med din fiende. Derfor ville jeg invitere alle de 14 stammene i regionen til en kulturfestival.

Rad på rad med smykker av perler og geiteskinn finner veien til halsen hennes, mens hun forklarer hva de symboliserer:

Hals-smykke

Perlesmykke til halsen.

Foto: Christine Præsttun / NRK

– Ringen er av palmetre. Den viser at jeg er en gift kvinne.

Da barna ble drept

Senteyo har nylig mistet to barn i familien. For bare en måned siden ble sønnene til broren hennes brutalt drept, eller som hun sier det selv:

– De ble slaktet som om de skulle vært geiter.

Ansiktet hennes blir med ett alvorlig, ordene flyter ikke lett lenger. Dette er vanskelig å snakke om.

Seks barn ble drept den natten av det lokale medier betegner som banditter. Senteyo forteller at dette har aldri skjedd før:

Nomadene passer godt på dyrene sine

Konfliktene har tradisjonelt vært en kamp om beitemarker.

Foto: Lena Ulgenes

– Å stjele hverandres kveg og kvinner skjer ofte, men det går utover min forstand at folk kan drepe uskydige barn.

Senteyo er fortvilet. Likevel gir hun ikke opp tanken på at fred er mulig.

Konfliktene

Stammene ved verdens største ørkeninnsjø har vært i konflikt med hverandre så lenge folk her kan huske.

For å overleve i dette tørre landskapet, må de stadig flytte på seg. Nomadene kjemper om retten til vann og land.

Klimaendringene har økt konfliktnivået. Perioder med ekstrem tørke har gått hardt utover allerede fattige folk.

Ved Turkanasjøen

Ved Turkanasjøens bredde har en El molo-folket laget en permanent bosetting.

Foto: Christine Præsttun / NRK

For to år siden ble det funnet olje i dette området. Etter det har voldsnivået økt. Det er ikke bare kamp om koner og kveg, men også om det sorte gull.

I begynnelsen av mai skjedde en ren massakre da minst 54 mennesker ble drept i Nadome, landsbyen kenyanske medier nå betegner som «landsbyen fra helvete».

Politiet snudde på halvveien og erklærte at massakren ikke hadde funnet sted. Det sier noe om myndighetenes manglende tilstedeværelse.

Folk fra Røde Kors og avisen Daily Nation oppdaget og rapporterte om likene.

Det siste er at Afrikas største vindmøllepark skal bygges her, på nomadenes land. De første spadetakene er i gang. Hvem skal få kompensasjon? Det mangler ikke på årsaker til konflikt.

Spørsmålet er hvordan dempe konfliktnivået. For Senteyo er svaret Turkana kulturfestival.

Festivalen

Turkana-kvinne på festival

En kvinne fra Turkanstammen sier Senteyo er deres naturlige leder.

Foto: Lena Ulgenes

På festivalområdet blåser ørkensanden over den nakne sletten. I en halvsirkel er det bygget opp tradisjonelle «manyattas», runde hytter laget av siv fra palmetrær. Inne brenner det bål. Utenfor danses det.

Senteyo tar oss først med til sin manyatta, den tilhører stammen Rendille. Forskere mener Rendille ble dannet som en egen språklig og kulturell gruppe så langt tilbake som 1000 år før kristus.

Kvinnene stimer rundt Senteyo. Alle vil trykke hennes hånd. Hun er leder for kvinnegruppen Mosaretu. Navnet skal vise at dette er gruppen for kvinner som har tro på at stammene kan samarbeide. Bokstavene er hentet fra stammene El Molo, Samburu, Rendille, Turkana og Dawtyabo.

En kvinne fra Turkanastammen kommer bort. Hun er dobbelt så stor som Senteyo, med bart hode og mørk stemme:

– Det er ingen andre enn Senteyo som kunne fått til dette. Vi stoler alle på henne, sier Turkanakvinnen før hun kaster seg ut i dansen. Smykkene hopper på brystet hennes.

Denne kvinnen tilhører folkegruppen El-Molo

Smykkeprakt.

Foto: Lena Ulgenes

Sandalene tramper i sanden. Vi spør hva hun heter, men sangen overdøver spørsmålet.

Kultur til fornøyelse og besvær

Det er et imponerende skue; smykkene som både kvinner og menn bærer med stolthet. Senteyo er opptatt av at festivalen bidrar til å opprettholde tradisjonene før de viskes vekk av moderne vaner.

– Det er viktig å ta vare på vår kultur. Den er vår styrke, sier hun med hodet hevet.

Kulturutveksling får ny betydning her. I dette golde ørkenlandskapet må det bygges respekt for hverandres tradisjoner, for å dempe konfliktene.

– For meg handler det om muligheten til å skape fred, sier Senteyo.

Ung kvinne på Turkana kulturfestival

Turkanas fremtid avgjøres av de unge.

Foto: Lena Ulgenes

Men alle er ikke like begeistret for tradisjonene til enkelte av stammene. NRK møter ei ung samburujente som er i opposisjon til det hun kaller samburuenes ukultur:

– Jeg opplever at jenter har mindre verdi enn gutter. Det er guttene som blir satset på, som får utdanning, forteller Catherine Lekutol.

Det er bare halvpartene av familiene i Turkana som har råd til å sende barna på skole. Catherine opplever at det er guttene som blir prioritert.

Hun er også rasende av en annen grunn:

– Kjønnslemlestelse er utbredt. 9 år gamle jenter har ikke noe valg. Selv vil jeg gjøre alt jeg kan for å kjempe mot denne forferdelige praksisen og oppmuntre jenter til å gå på skolen, forteller Catherine og viser dermed at det er håp for den yngre generasjonen.

Mer dans og mindre krig

Selvesta Ogo

Selvesta Ogo vil ha slutt på konfliktene.

Foto: Lena Ulgenes

Sola er i ferd med å gå ned. T-skjorta løsner fra kroppen, men samburukrigerne er fortsatt svette. En av dem stanser opp da han ser Senteyo:

– Hun har klart å samle oss. Dette er en anledning til å snakke om hvordan vi kan legge konfliktene bak oss, sier Selvesta Ogo.

Så smeller han med tungen, sangen kan fortsette. Senteyos varme latter høres over deres taktfulle rop.

Selv halter hun etter en ulykke, men lar seg ikke stanse av det.

– Dans, dans, roper hun.

Ingen nøler med å adlyde henne. Må de også lytte til hennes bønner om fred.

Hittil i år er 60 mennesker drept i Turkana. Men kvinnene i området tar nå i bruk nye metoder for å skape fred.